Jeg vil, jeg vil. Men får det ikke alltid til…

Nå må jeg se til å ta meg sammen. Og det noe så kraftig. Det har sklidd skikkelig ut i det siste. Helt ut. Jeg har skeiet ut på alle fronter. Hele systemet er innstilt på feil frekvens etter ganske mange uker med fullstendig overgivelse til det gode liv.

Det er litt typisk om sommeren. Man er i feriemodus, dagene er deilig sorgløse og meningen med livet er at man skal kose seg stort. Men nå begynner jeg å merke konsekvensene, og vet det er betimelig å hente seg inn. Har ikke lyst. Virkelig, virkelig ikke lyst. Den behagelige følelsen av ansvarsfraskrivelse og virkelighetsflukt har fått et solid tak og hele tilværelsen stritter imot den uunngåelige realitetsorienteringen som rimeligvis må skje veldig snart.

Integrering. Integrering. Integrering.

Det sitter langt, langt, langt inne. Alle potensielle kanaler til vellykket integreringsprosess har i den siste tiden vært forsvarlig stengt. Øynene er lukket for formanende pekefingre der jeg gjemmer meg under dyna for stjålne øyeblikk med norsk og engelsk litteratur. Parabolen har nesa godt vendt mot De britiske øyer, og leder med overlegent flertall i kveldsunderholdningen. Det har faktisk gått så langt denne gangen at jeg vemmes ved tanken på å åpne en av de uttalige franske bøkene som ligger der ensomme og forlatte i bokhyllen og bare støver ned. Det har gått så langt at jeg forlater stuen i protest når mannen i huset fortvilet forsøker å smugtitte på kveldsnytt.

Jeg vet jeg burde følge med. Jeg vet at vokabularet mitt er i ferd med å synke drastisk. Bare tanken på den ellers faste rutinen med å se nyheter hver kveld når barna er i seng, gjør at jeg får brekninger. Joda, det er en ypperlig og nødvendig måte å følge med på det som skjer i mitt nye land. For ikke å glemme hvor viktig det er for å vedlikeholde samt forbedre vokabularet. Men det stritter imot. Det tar krefter. Etter endt dag, hvor barna sover sin søte søvn, har jeg bare lyst til å flate ut. Slappe av og la hjernecellene være i fred. Ikke sitte med ordbok på fanget og sansene skjerpet.

Jeg må avvennes. Og kjenner at bare tanken gir den store skjelven. Vet at jeg må kutte feriemodusen. Raskt og brutalt. Go cold turkey. Kjenner pulsen stige og munnen bli tørr. Til tross for at fransktalende medier i skrivende stund gir meg åndenød, vet jeg at i kveld klokken 19.30 må jeg sette meg ned sammen med mannen min og se på nyhetene. Koste hva det koste vil. Om jeg er aldri så sliten og trøtt. Jeg må komme meg tilbake til det landet jeg faktisk bor i, og finne ut hva som skjer hvor jeg befinner meg her og nå.

For alt jeg vet, har vi kanskje endelig fått oss en statsminister.

Advertisements

6 thoughts on “Jeg vil, jeg vil. Men får det ikke alltid til…

  1. Hei !
    Igår var jeg hos moren min og hadde med henne en rar samtale som umiddelbart fått meg å tenke på deg :

    – I mange år har jeg tenkt at jeg skulle flytte til Belgie når jeg blir gammel, sa hun. Men nå er det for sent. Jeg skal flytte ikke lenger.

    Jeg husker ikke nøyaktig hva vi hadde snakket om før, men jeg vet at det hadde ikke noe å gjøre med emnet om Belgium, som hadde plutselig kommet i diskusjonen. Og jeg var overrasket med hennes meningen, fordi jeg hadde aldri hørt et ord fra henne om et slik prosjekt.
    – Hvorfor ville du flytt derborte ?
    – Jeg har ofte oppdaget at i Belgium finnes det mange kvinner som samler på caféer, og der deler de en lenge tid hver dag. De koser seg sånt. Jeg ville gjerne bli med.
    – Hva mener du med dette ? Har du lyst til å drikke alkohol og blir full i løpet av hele dager ? Dette har du aldri gjort hittil !
    – Nei nei ! De drikker ikke noe alkohol, bare vanlige «koffie met gebak», men de samles slik i små vennlige selskaper, og fortsetter å prate hele dagen. Girl talk. You know. Dersom man går til kafé så finnes det altid noen der som man kan ha en littprat med. Hver gang man trenger.

    Hmmm …Hvor har hun sett dette? lurte jeg. Har hun opplevd det selv, når hun reiste til Belgium (og jeg vet at hun har gjord det mange ganger). Kanskje. Eller er det en slags myte, en rykte om det Belgiske samfunnet av den 1800-tallet som hennes mormor fortalte bare for å få henne til å sove når hun var en unge pike, … Jeg aner ikke.
    Men hun hørtes så bekreftende ut da hun fortalt meg dette …

    Selvfølgelig, min mor ville hatt ikke noe problem med språket, hverken på fransk eller på nederlandsk. Men dersom hun kunne bestemme seg å forlate sine familie og venner og flytte til dette fremmede landet, det sikkert betydde, minst i min morens øyne, at det må være lett å bli medlem av den slags uformelle foreninger, og altså skape seg en lite plass i dette sammfunnet. Rart, ikke sant ?

    Uansett, det fikk meg å tenke at det skulle være mulig å gå inn i det belgiske samfunnet ved å reversere konseptet du beskriver. Mitt synspunkt er at du skulle prøve å dele underholdninger eller kunskap med folk som, til gjengjeld, gir deg, hver gang, mulighetet til noe fremskritt i språket, framfor å prøve strevsomt å nå først et akseptabelt språklig nivå, i håpet at det skulle være nok for å åpne virtuelle dører lukket foran vennelige eller hyggelige kontakter.
    Det jeg anbefaler sies på fransk «joindre l’utile à l’agréable».
    Underholdningen framfor oppgaven, gleden framfor tvangen.

    Jeg er sikker at det finnes flere sosiale aktiviteter hvor din språklig svakhet (?) blir høyt kompensert med relevansen av dine synspunkter eller kunskap om emnet.
    Jeg kan ikke tro at det finnes ikke noen som har stor interesse å snakke med en utdannet norsk kvinne med kunskap om skandinavisk og britisk kultur, blant annet som jeg ikke kjenner.
    (Hadde du bodd i nærheten ville du klart bli invitert hos meg hver dag. Jeg savner noen som deg her !)

    Har du tenkt om dette aspektet allerede ?
    Dersom du tviler at noen ville gjerne diskutere med deg på grunn av din vanskelighet i språk, så må du regne med litt mer nysgjerrige individer. De eksisterer (nesten) hvorsomhelst.
    Jeg tenker det finnes til og med smart mennesker som gjerne glemmer dine feiler, disse feilene på fransk som du skal uheldigvis ikke fullstendig kaste fra deg, selv om du gjør store fremskritt.

    Men jeg har sett det med min mor og hennes venniner : man venner seg til dette situasjonen, og etter en tid, det begynner å bli en kvalitet, et pluss, i andre folks øyner, et «je ne sais quoi» som vanlige menneskene savner. Tror meg!

    Lik

    1. Hei igjen Geitost!

      Tusen takk for lang og veldig hyggelig kommentar!

      Jeg liker veldig godt konseptet «Underholdningen framfor oppgaven, gleden framfor tvangen.» Det er en uhyre viktig del av språkopplæringen. Det er ikke nok bare å lese bøker eller se på TV, det aller beste er jo å bruke språket aktivt. Og det er lettere å gjøre dette i hyggelige sammenhenger, så absolutt! Nettopp derfor meldte jeg meg inn i en turgruppe som driver med La Marche Nordique. Slik kombineres en av mine yndlingsgeskjefter, nemlig det å bevege seg i skog og mark, med det å omgåes «de innfødte» som har en felles interesse. Ikke bare har tur-vokabularet blitt forbedret, men jeg treffer likesinnede som elsker naturen like mye som meg. På grunn av ferietid har jeg hatt et avbrekk i turgåingen, og jeg gleder meg veldig til å komme i gang igjen!

      Veldig morsomt det du skriver om moren din og hennes ønske om å flytte hit for å gå på café, for det er nemlig helt motsatt av det inntrykket jeg har her nede. Er det en ting jeg savner fra gamlelandet, så er det café-livet! Men det har kanskje noe å gjøre med at vi flyttet ut fra Brussel, der er det jo et yrende café-liv som jeg satte veldig stor pris på mens jeg bodde der. Her hvor jeg bor nå, har vi en veldig koselig Grande Place, og det er fullt av folk på ute-caféene der når det er fint vær. Ellers i året, har jeg inntrykk at det er mer vanlig å gå ut for å spise eller ut på bar på kveldene. Det jeg savner aller mest faktisk, er en skikkelig coffée-shop, à la Starbucks. Med kaffe i alle varianter. Har nesten tenkt at jeg må starte opp en selv 😀

      Lik

  2. Godt også du unner deg selv litt (språk)ferie, av og til. Tenker du må ha lov til det! 😀

    Er forøvrig særdeles enig med Geitost; at det er et privilegie å komme i kontakt med deg. Du beriker med din even til refleksjon og med den kunnskapen du innehar! 😀

    *klemmer*

    Lik

    1. *rødmerødme* du får flytte litt nærmere, så skal jeg berike deg med mitt selskap hver eneste dag!

      Klem til deg 😀

      Lik

  3. Har du tenkt på lydbøker? De gjør ikke så mye for det aktive vokabularet, men gjør underverker med det passive. Og alt etter tema og tid bøkene er skrevet i får man nye ord…

    Lik

    1. Lydbøker ligger veldig høyt oppe på agendaen! Jeg har nettopp kjøpt meg mp3 spiller, og planen er å bruke den til å høre på bøker på fransk. Det er bare det at jeg er litt klønete sånn teknisk, så jeg prokastinerer litt akkurat der 😉

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s