The Big Bang

Fredag ettermiddag er på hell. Solen ligger lavt på høy himmel. Snart er det helg og bilen går på automatpilot. Hun har kjørt denne veien hundrevis av ganger før og kjenner den bedre enn innholdet i sin egen veske. Trafikken flyter lett. Siste stopp før etterlengtet hjemkomst er butikken. Barna er nettopp hentet fra sin hverdag, og har full fest i baksetet. Så lenge sikkerhetsbeltene er på, har hun ikke lyst til å vite hva de holder på med. Klok av skade regner hun med det innbærer noe som må gnis vekk fra setetrekkene ved neste bilvask. Zen stemning i bilen har vært et tilbakelagt kapittel helt siden minstejenta ble stor nok til å ta igjen med junior. Men det er mulig å koble ut støyen så lenge hun vet de ikke skader hverandre. Hun lengter noe timer fremover til Ole har Lukket Øynene på de små, og hun selv kan legge bena høyt med godbok på fanget. Idet hun runder svingen synker derimot håpet om snarlig retur til hjemmets lune havn. Bilkøen strekker seg så langt øyet kan se. Det er ingen bevegelse i den eviglange rekken av bil etter bil, annet enn eksosrørenes monotone pumping av frustrasjon og fortvilelse.

Nei dette orker jeg ikke. Jeg snur og kjører en annen vei. Det er altfor lang kø. Barna er allerede høye nok på mas og bråk. En halvtime til i bilen og jeg må skifte ut alle setetrekkene og brøle for å høre min egen stemme. Jeg kan stikke bortom butikken i morgen, det haster ikke.

Hun vurderer litt frem og tilbake hvordan hun skal manøvrere bilen bort fra trafikkorken før det kommer flere biler til. Hun har ikke mange sekundene på seg til å komme ut av denne suppa, og skulle ønske hun kunne være like tøff som mannen ville ha vært i en sådan situasjon. Han får alltid til slikt. Kjekt og greit. Uanstrengt uten stress. Han finner alltid parkeringsplass og det er alltid en åpning begge retninger i bilstrømmen når han skal svinge til venstre i et trafikkert kryss. Kjapt manøvrerer han dem bort fra knuter i trafikken med en eleganse og smidighet som alltid imponerer. Det skal ikke mer til for å gjøre henne bittelitt nyforelsket.

Okei. Det får briste eller bære. Jeg tar en rask U-sving og drar meg tilbake dit jeg kommer fra. Det blir en omvei, men heller det enn ikke å vite hvor lenge jeg kan komme til og bli stående i denne køen med Knoll og Tott i baksetet. Jeg må gjøre det nå, ellers blir jeg låst fast med biler på alle bauger og kanter.

Pang!

Hjelp! Hva skjer!? Hva var det som smalt? Det går iskaldt nedover ryggen hennes. Er det ett av hennes mest fryktede skrekkscenario i utlendighet som endelig har bestemt seg for å kaste seg over henne en fredags ettermiddag!? Et raskt blikk i speilet bekrefter det ubønnhørlige. Hun har krasjet. Hennes bil har møtt ukjent bil. Back to back. Hardt og brutalt. Hun registrerer at barneståk er stilnet, men at alt er vel med dem begge to. Mest av alt har hun lyst til å late som ingenting. Flykte fra åstedet, stikke hodet i sanden og bare ignorere det ubestridte faktum at nå har det skjedd. For første gang i hennes liv.

Hun vet ikke hva hun skal si eller gjøre. Dette er en situasjon stressende nok i gamlelandet. Hun vet ikke hvilke ord som gjelder i det franske vokabularet. Vet at vedkommende i den andre bilen vil komme til å ha et verbalt overtak når skyldspørsmålet skal drøftes. At straks hun åpner munnen vil fremmedspråklig aksent straks avsløres. At gebrokkenheten raskt kan utnyttes til motstanderens fordel. Hjernen jobber på høyspreng, og mens alle disse tankene farer gjennom henne i brøkdelen av et sekund tar hun seg kraftig sammen og stålsetter seg i det hun skal møte fienden ansikt til ansikt.

Ut av den andre bilen stiger hennes verste mareritt: et par altfor høye hæler på en middelaldrende dame med altfor svart hår mot altfor brun hud og altfor mye gull. Øyne som gnistrer i retning av den vettskremte innvadrerkvinnen som i dette sekund bestemmer seg for at angrep er det aller beste forsvar. Før Madamen rekker å få begge hælene godt plantet på bakken, fyrer hun løs.

”De kan ikke bare rygge uten å se i speilet! Sjekket De i blindesonen?! Jeg stod helt stille og plutselig smeller bilen Deres inni min!”

Hun kaster seg uti kampens hete og lirer av seg en skyllebøtte hun ikke tror på selv engang. Hun aner jo egentlig ikke hva som skjedde. Hun vet ikke om bilen hennes stod stille eller ikke. Sjokket har gjort at hjernen er blank. Hun har nettopp lært hva blindesone er på fransk, og fått med seg at hennes nye landsmenn ikke er så gode på sjekke den når de manøvrerer bilen. Dette utnyttes for dét det er verdt, og blikket til den forskrekkete kvinnen bekrefter at hennes akilleshæl er avslørt. Med et vokabular hun ikke visste hun hadde og med en autoritet hun aldri hadde drømt om fillerister hun motparten verbalt mens hun gestikulerer og fekter med hele kroppen på ekte italiensk vis. Hun får raskt avklart med den målløse kvinnen at det ikke var noen skader på noen av bilene, og avslutter med formanende pekefinger:

”Neste gang De rygger, Madame, så må De ikke glemme blindesonen.”

Da hun er på plass i bilen igjen, kommer den store skjelven. Hun håper at barna ikke fikk med seg bølleoppførselen til mammaen deres og kjører forsiktig hjemover med skamrødmen i kinnene. Bestemmer seg for å legge denne opplevelsen raskt bak seg og ikke nevne noe for mannen. Helt til senere på kvelden, mens de spiser middag og junior forteller om dagens opplevelser på skolen.

”Og så vet du, pappa, at mamma krasja og kjefta på ei gammel dame i dag…”

Reklamer

10 kommentarer om “The Big Bang

    1. Hehe, denne historien er fra en tid tilbake, jeg rødmer fortsatt når jeg tenker på den og hadde ikke kjempelyst til å skrive den 😀

      Liker

    1. *fniis* veldig glad du ikke så meg..! Husbonden fant selvsagt et usynlig merke på støtfangeren og mente jeg burde ihvertfall ha bedt om telefonnummer til den stakkars damen (han fikk jo ikke riktig versjon, så han trodde det var hennes skyld). Så det må jeg huske på til neste gang dette mot all formodning skulle skje, han var veldig oppgitt over meg – skulle bare visst! 😉

      Liker

  1. Min tante fortalte fra sin studietid i England at hun var med på en kollisjon.

    De to bilførerene gikk ut av bilen, håndhilste høflig, hvoretter den ene sa til den andre: «Jeg går ut i fra at De vil ta på Dem all skyld?»

    Liker

    1. Ah, jeg elsker engelskmenn… De vet akkurat hvordan det skal sies. Tar en slik neste gang jeg 😀

      Liker

  2. Haha, fabelaktig! Hadde ærlig talt ikke ventet noe slikt av deg, mild og blid som du vanligvis er – så skjønner du fikk den store skjelven etterpå, haha 😀

    Utrolig godt skrevet, jeg satt og leste med måpende munn helt inni skjermen. Og disse barna, haha. Sannheten skal frem for en dag, det skal være visst!

    Liker

    1. Hoho, du skulle bare visst, Eirin, jeg kan være ganske skummel dersom jeg føler meg presset opp i et hjørne 😉

      Tusen takk for veldig hyggelig kommentar, det setter jeg stor pris på fra deg! 😀

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s