Kjære Fedon

Kan du komme hit? Kan du komme hit og forklare mannen min et par sannheter? Jeg begynner å bli nokså desperat, men han hører ikke etter, ser du. Sta som et esel er han. For ikke å glemme arrogansen, den er det i hvert fall ikke noe i veien med. Vi lever i et slikt komplisert mikset ekteskap, ser du. Vi kommer fra vidt forskjellig kulturell bakgrunn. Og sånt går ikke i lengden, det burde jeg jo skjønt. Man er ikke ved sine fulle fem når man møter sin hjertes utkårede. Det er veldig mange ting som kan gå galt, men med så mye glitter i blikket er det vanskelig å få øye på slikt. Og nå er det altså for sent.

Han kommer fra en mannsjåvinistisk kultur. I mitt land derimot, behandles kvinnene med beundringsverdig respekt der de blir båret på gullstol fra ett års lange mammapermisjoner til topplederstillinger med likelønn for likt arbeid mens de klemmer tiden i hete omfavnelser. At jeg kunne reise fra noe slikt! I fedrelandet mitt har de likeverdighet mellom kjønnene, mens hos oss hører ikke mannen etter. Ørene er bare til pynt. Hadde kanskje vært en annen sak dersom ørene hadde vært like store som nesen. Jo, jeg vet det er slemt, men han fortjener ikke annet så slem som han er. Nesen hans levner ingen tvil om hvor han kommer fra i verden forresten. Du ser den på lang avstand, og resten av de karakteristiske trekkene avsløres bit for bit jo nærmere han kommer. Kvinnediskriminerende mannsjåvinist står det skrevet over hele hans åsyn. Det er mange som skjønner det bare av å se på ham.

Nabokjerringa blant annet. Hun er ikke dum. Får du lov til å jobbe av mannen din da? Lurte hun da jeg oppdaterte henne om hvordan ståa var med jobbsøking og slikt. Der han kommer fra, vil jo mennene at kona skal gå hjemme. Tilføyer hun. Joda, jeg får da lov til det jeg vil, det er ikke det. Forresten, alle de kvinnene jeg kjenner som kommer fra der mannen min kommer fra gjør stort sett som de vil både i og utenfor hjemmet. De fleste av dem jobber også. Men jeg kjenner ikke alle kvinnene i landet hans, så jeg burde vel egentlig ikke uttale meg om den saken. Jeg får en del tilsvarende spørsmål fra forskjellig folk og fe. Svarer så godt jeg kan, men det er ikke enkelt å være talsmann på vegne av et helt folk.

Bare du er lykkelig, er jeg lykkelig, kjære kona mi. Gjør hva du vil! Jeg kan være hjemmeværende husbond om det er det som skal til for at vi skal få familielogistikken til å gå opp. Det er liksom mottoet hans det: Bare du er lykkelig, er jeg lykkelig. Blablabla. As if. Snill som et lam, sier de som tror de kjenner ham. Ulv i fåreklær, sier nå jeg. Selv om jeg får lov til å gjøre det jeg vil, føler jeg meg likefullt diskriminert som kvinne og mor i mitt eget hjem.

Og det er poenget med dette brevet, Fedon. Det er derfor jeg skriver til deg. Mannen min presser gjennom sine matvaner dag ut og dag inn. Hvitt brød, hvit pasta, hvit ris, hvitt sukker. Hvitt. Hvitt. Og atter hvitt. Han sniker inn det hvite brød i enhver sammenheng. Kan ikke du fortelle ham at det ikke er sunt å spise slikt til hvert eneste måltid. Store hvite brødstykker dynkes med middagsmat og fortæres med en slik glede at en ikke skulle tro han hadde sett mat på lang tid. Han elsker mat. Den gang jeg var i full jobb, og vi delte på pliktene i heimen, var middagslaging blant annet hans ansvar. Jeg skulle sørge for husarbeid, og det gjorde jeg nokså samvittighetsfullt ved å slippe inn vaskehjelpen hver fredag morgen.

Hvert måltid er en prøvelse. Denne snik-loffiseringen går utover kostholdet til barna som selvsagt også vil ha dette evinnelige brødet. Jeg vil ikke at de skal spise seg mette på loff, og prøver å forklare en døv ektemann at det ødelegger matlysten. Han synes jeg er rar som i det hele tatt kan spise middagsmat uten masse brød til. Og helst med rødt kjøtt da selvsagt. Mannen min får stjerner i blikket av kombinasjonen hvitt brød med rødt kjøtt. Jeg for min del er overbevist om at hans landsmenn har en betydelig finger med i spillet når det gjelder oppfinnelsen av hamburger med brød. Der har de lykkes i å konspirere seg frem til en global løsning på denne brød-til-middagsmat-besettelsen sin.

Så ja, Fedon, dette er årsaken til at jeg henvender meg til deg. Dette er hovedkonflikten i vårt flerkulturelle ekteskap. Og som du skjønner, er det alvorlig nok. Jeg vet ikke hva jeg skal si eller gjøre for å få den stabukken jeg er gift med til å forstå at dette må ta slutt før det blir for sent, og henvender meg derfor til ekspertisen i håp om gode råd.

Advertisements

12 thoughts on “Kjære Fedon

    1. Tusen takk for det! Du vet jo hvor sta han kan være, og jeg har ingen tro på at jeg lykkes i å bekjempe disse brødbitene med det første… 😦

      Klem til deg og

      Lik

  1. Du har da virkelig ordet i din makt! Fornøyelig!
    Har han forlest seg påKarius og Baktus? «Vi vil ha loff, vi vil ha loff «

    Lik

    1. Ja det kan man jo lure på! Tusen takk for kjempehyggelig kommentar, godt å få det ut av systemet – mye lettere på norsk skriftlig enn fransk muntlig ihvertfall… 😉

      Lik

    1. Hehe ja det kan du si! Mannen min sitt evigvarende argument er at han er tynn som en strek, så han trenger ikke passe så mye på akkurat dette med disse hvite produktene. Han mener dessuten han er sunnere enn meg, fordi jeg spiser mer sjokolade enn han… Men det gjør jeg etter barna er i seng jeg da! Nei, skal sannelig ikke være enkelt 😀

      Lik

  2. Selv om det er relativt lenge siden du skrev dette så slenger jeg meg gjerne på det brevet til Fedon… Jeg er så utrolig trøtt av den evinnelige loffen at den snart setter seg fast i halsen på meg. Ikke fins det grovt mel i butikkene heller, så jeg kan ikke engang bake skikkelig grovbrød hjemme. Bare når jeg har vært på Norgesvisitt eller hatt besøk fra gamlelandet som forsyner meg med skikkelig mel. Men det tar dessverre så altfor fort slutt så det blir likevel mye loffspising. Og jeg som elsker grovbrød med brunost! Hvorfor i alle dager har de ikke sånt i Italia??!!!?

    Lik

    1. Vi har heldigvis en del grovt brød i dette landet, men problemet er mannen sitt behov for å spise hvitt brød til hvert måltid. Noe selvsagt barna også vil ha, og som fyller opp de små magene i stedet for grønnsaker, kjøtt og fisk. Nå får han ikke lov lenger, og jeg ser han lider seg gjennom måltidene uten å skulle få lov til og skufle maten og sausen opp på brødbiten sin. Det ender med at han spiser en liten porsjon sammen med oss for så å spise mer med brød etter at barna er i seng!

      Men, det som er rart synes jeg, er at Fedon sverger til middelhavs kosthold. Og selv er han vel gresk? Men det er sjelden jeg ser grovt brød i de traktene…

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s