Et hundeliv

Turen går langs ukjente stier denne dagen. Utforskertrangen har ført dem utenfor allfarvei, mor og sønn. Han ligger og sover i vognen sin, helt uvitende om mammaens vågemot. Det er seks måneder siden han kom til verden, og hun blir bare tøffere og tøffere for hver dag som går. Ingen av de forbipasserende ser ut til å ta noen spesiell notis av hverdags-heltinnen som marsjerer av gårde med modige skritt. Nei, for de kan vel ikke vite.

Om alt strevet hun har med å forstå hva de sier. Om alt strevet hun har med å forstå hva de gjør. Om at det å bli mamma for første gang egentlig hadde vært nok i seg selv. Og at språkbarrierer og integrering ikke gjør mammalykken fullkommen. At blåøyd optimisme og blond munterhet ikke er noe annet enn nok et bevis på at hun er annerledes. At hun egentlig ikke hører hjemme.

Hun forundrer seg over alle som lurer på om hun er fra Polynesia. Helt til det går opp for henne at de egentlig sier hun ser polsk ut. Til og med polakkene. En av dem insisterer så veldig på å snakke morsmålet sitt til henne, akkurat som han tror hun ikke vil vedkjenne seg nasjonaliteten sin. At han skal avsløre henne. Hun ser ikke annen råd enn å insistere tilbake på kav trønderdialekt at hun ikke forstår ett eneste ord av det han sier. Det gjør hun lenge og vel helt til han går sin vei. Ser på henne som om hun er gal. Det kan det godt være jeg blir snart, tenker hun. Og sånn går liksom dagene.

Stillheten brytes av taktfast knitring og knaking fra dunkåpe-stoffet. Den var en investering vel verdt hvert eneste pengestykke. Det kan bli noe så veldig kaldt her om vinteren innimellom. Jammen, du må jo være vant til kulda, du som kommer fra et land så langt nord? Akkurat som om dette er Syden, får hun lyst til å svare da. Hva er det de innbiller seg? Sist hun så på kartet, befant ikke dette landet seg langs middelhav og eviglange strender. Ha! Der hun selv kommer fra blir det kaldt nok, det er ikke det. Men her er det den sure kulda som setter inn. Den trenger gjennom marg og bein. Og blir der.

Denne grå og hustrige mars dagen er ikke noe unntak. Hun triller barnevognen langs en nedlagt togbane. Skinnene er begravd i sement og snor seg gjennom det flate landskapet. Hun kjenner et stikk av lengsel. Savner å hvile øynene på storslagen natur. Men hun vet at dersom hun dveler for lenge ved dette, tar det altfor lang tid å hente seg inn. Idet hun svinger av stien for å komme seg hjemover, skvetter hun til av et voldsomt brak. Hun får øye på et diger, svart beist som bjeffer illsint mens han kaster seg mot hageporten igjen og igjen. Han har sett dem, og han vil ut. Det er ikke ett menneske å se. De er helt alene, og klarer han å åpne porten… Hun kan ikke tenke lengre enn det, må bare komme seg vekk og legger avgårde på en marerittaktig flukt med barnevogn og hamrende hjerte mens hun prøver å late som hun ikke er redd. Har lest et sted at hunder lukter redsel på lang vei. Han kom seg selvfølgelig ikke ut hageporten. Han skulle vel bare markere seg som det heter så fint på fagspråket. Innbruddsikkerhet sørger han i hvert fall for.

Hun har allerede dårlig erfaring med slike firbente bestevenner av menneskeheten. Arret på høyre side av munnen vitner om det. Da var hun bare seks år, men skrekken sitter fortsatt i. Det skjer ganske ofte at hun treffer på løshunder på sine daglige trilleturer, og prøver bare å ignorere både dem og rask puls. Nervene har så vidt roet seg ned etter flukten da hun skimter noe som beveger seg lenger nedi gaten, og håper det bare er en katt som er ute på vandring. Men nok en gang er det en hund som rusler rundt uten bånd. Uten eier i sikte vet hun at denne her er ute på egen hånd. Han møter blikket hennes og begynner å bjeffe. Foreløpig er den på behagelig avstand, men så bestemmer den seg for å løpe rett mot dem. Han stiller seg foran barnevognen og bjeffer truende. Redselen hugger tak og hun blir seks år igjen. Kjenner glefset over kinnet og noe varmt som renner. Små hender fulle av blod. Stiv av skrekk vet hun bare én ting: Hun må beskytte den lille gutten sin. Så skriker hun til alt hun klarer. Men hun vet ikke hva hjelp er på sitt nye språk! Prøver seg på engelsk. Litt sånn ”Elp! Elp!” De har jo H bare til pynt her nede. Fortsatt ingen i sikte. Men så kommer hun på det. I ett brøkdels sekund ser hun for seg hele scenen. Fra Glamour. Daytime television innrømmelse på sitt mest beskjemmede. Datteren til Brooke sitter fanget i en underjordisk hule og roper desperat på hjelp. Såpeoperaer, med sine langsomme dialoger og enkle tema, er en fin måte å absorbere fremmedspråk på. Det er hennes unnskyldning. Hjernen har ikke kapasitet til noe mer intellektuelt i denne fasen av livet. Au secour! Au secour! Hun ser henne for seg der hun sitter innesperret og prøver å komme seg ut. Selv Ridge kunne ikke hjelpe Bridget. Eller hva det nå var hun het den datteren. ”Au secour! Au secour!” Hermer hun så høyt hun kan og tror ikke sine egne øyne der hun ser et eldre ektepar komme dem til unnsetning og jager bort fillebikkja som lusker av gårde med halen mellom beina. Lillegutt har begynt å gråte, og selv kjenner hun tårekanalene flomme over av lettelse og glede over at det gikk bra. Hun har klart det. Igjen.

Advertisements

14 thoughts on “Et hundeliv

    1. Hehe takk for det du 😀 Men det er nok veldig mange andre innvandrere der ute som fortjener medalje mye mer enn meg! Jeg tror jeg hadde taklet dette svært dårlig dersom jeg ikke hadde vært velkommen i mitt nye land, for eksempel som flyktning, jmf det stempelet innvandrere generelt har fått – spesielt i media. Jeg flyttet hit av kjærlighet, ikke av hverken frykt eller nødvendighet. Og når jeg har slike opplevelser som beskrevet i denne posten, så har jeg alltid den flotte mannen min å støtte meg til etterpå 😀 Men uansett, tusen takk for veldig hyggelig kommentar!

      Lik

      1. Jo, men det du opplever og formidler er viktig! Jeg skulle ønske mange flere hadde kjent på denne fremmed-følelsen, da ville nok tankegangen om innvandring og integrering vært litt annerledes tror jeg.

        Det er da enda bra du har en god mann som støtter deg! 😀 Skulle nesten si du må hilse, men han kjenner jo ikke meg heehe, men det blir nesten så en føler en «kjenner dere» litt likevel.

        Og uansett så ER du knalltøff som etablerer deg helt på nytt i et helt nytt land uten alt det kjente rundt deg. Så stå på og husk at vi er glad for at du deler! 😀

        Lik

      2. Og jeg er så glad for at dere er glade for at jeg deler! For meg er det et supert utløp for frustrasjonene i hverdagen, og dersom jeg samtidig kan slå et slag for en av mine hjertesaker – nemlig innvandring og integrering – så er jeg veldig fornøyd 😀

        Skal forresten hilse tilbake fra min gode mann 😉

        Lik

  1. *sniff*

    Jeg håper riktig mange leser det du skriver, særlig noen av de som gnåler om at manglende integrering bare skyldes latskap og giddaløshet. Klart det tar tid, klart det er tøft. Takk for at du skildrer det så godt.

    Lik

    1. Det er akkurat det jeg også håper… Dersom jeg kan øke forståelsen hos noen – om enn bare én – som tenker at integrering er gjort på 123, så hadde jeg blitt veldig, veldig glad!

      Og tusen takk for veldig hyggelig kommentar, det setter jeg veldig pris på 😀

      Lik

  2. Der fikk jeg et godt bevis paa at daarlig TV er bra for noe! 🙂 Veldig godt skrevet! (Selv om jeg personlig er mer hekta paa reality-TV, saapeoperaene kan liksom ikke maale seg med alt det gale som skjer i virkeligheten!)

    Lik

    1. Dårlig TV er alltid nyttig! Spesielt når man skal lære språk. Og ja, jeg er også veldig stor fan av reality-show, men de ser jeg helst på de engelske kanalene mine… Når det gjelder Glamour, begynner det å bli en 3-4 år siden jeg så det sist men så tregt som det går kan det godt tenkes hun jenta sitter og roper på hjelp fortsatt 😀

      Lik

  3. Ikke greit med løse hunder. Ikke greit med mennesker som ikke passer på. Jeg er redd for hunder jeg ikke kjenner og den som løper i hagen her, får nok ikke lov til det, videre.
    Jeg sa fra og kommer til å si fra. Og hjelper ikke tilsnakk anmelder jeg, selv om hunden ikke kan noe for menneskenes mangler. Naboen nedenfor fikk 3000,- raske i bot. Han så ikke etter og hunden jaget på rådyrene mine. Da får jeg mer enn nok 🙂

    Ha en flott dag 🙂

    Lik

    1. Her er det dessverre ofte snakk om hunder som ikke har noen eiere. Eller, de hadde det en gang, og så ble de leie. Og så er det ikke alltid de blir hanket inn. Men det er også snakk om eiere som lufter hunden på den måten, bare slipper dem ut som vi gjør med kattene … Og dersom polititet hadde fått tretusen hver gang de hentet en slik hund, ja, så hadde de blitt rike!

      Veldig bra at du sier fra, sier nå jeg! 😀

      Ha en flott dag du med!

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s