Ord for ord

”…Alt språk er i vid forstand ordmagi, det vil si bruk av ord for å kontrollere omgivelsene eller å få ting til å skje. Når en setter ord på det en har rundt seg og definerer begreper, bestemmer en samtidig hvordan en skal se på verden og hva som er viktig. Språket blir dermed et hjelpemiddel for å håndtere og forstå tilværelsen. Språk er også et maktmiddel i kommunikasjonen mellom mennesker, der det gjelder å beherske den andres språk for å bli forstått og oppnå det en vil, enten det gjelder fremmedspråk, fagsjargong eller herskerspråk i en maktelite eller sosial gruppe…” (kilde: wikipedia.no)

Språk. Språk. Og atter språk. Det er dét det koker ned til. Omtrent daglig kommer det nye ord som skal både forstås og huskes. Noen fester seg med én gang, mens andre igjen går rett i glemmeordboka. Mange av dem oppfører seg som upålitelige post-it lapper med dårlig lim, de henger på bare sånn nesten for så å slippe tak når de trengs som mest. Skuffer og skap er fylt til randen av optimistiske glosebok prosjekter. Lekre, små notisbøker som i kjøpende stund inviterer til flittig notering av nye ord som på et eller annet tidspunkt skal pugges. Slik vi gjorde i gamle dager da vi skulle ha gloseprøve. Hvert prosjekt varer cirka to – tre uker for så å bli liggende der og stirre bebreidende helt til det stappes ned i nærmeste skuff av evinnelig dårlig samvittighet.

Det blir sjelden tilstrekkelig med ord til å skape noe særlig ordmagi for mitt vedkommende. Foreløpig i hvert fall. Briljering med fantasifulle ordspill tilhører lengre enn langt inn i femtiden til. Ordpuslespill er en mer treffende beskrivelse av hva som foregår i denne heimen. Det pusles omstendelig med brikker fulle av intrikate mønstre. Det brukes mye krefter på å undertrykke trangen til å feie det hele av bordet.

Mange av de ordene jeg kan, har sin lille historie om hvordan de kom inn i livet mitt. Innimellom starter det med situasjoner hvor jeg hverken har forstått eller orket og spurt hva som ble sagt. For det er nemlig en av mine dummeste skavanker. Jeg later av og til men ofte nok som jeg skjønner selv om jeg egentlig ikke gjør det. Jeg blir lei av å spørre for så igjen kanskje heller ikke forstå svaret. Ja, det er en dårlig strategi når nytt språk skal læres. I know. Det er muligens det de burde vært brukt til disse små, søte glosebøkene som ligger bortgjemt med uutnyttet potensial i støvete skuffer. Hver eneste historie burde vært skrevet ned, for da hadde nok ordene festet seg med lynlimets hastighet.

Men noen historier husker jeg jo. Som for eksempel da jeg for flere somre siden nettopp hadde kommet hjem fra den årlige Norges-turnéen. Dagen etter kommer en av svigerinnene innom på en kopp kaffe for å høre om turen. Trøtt og sliten etter reisen, pluss hardt angrepet av den sedvanlige fedrelandsbluesen, virket jeg nok ikke som jeg hadde vært på langferie men snarere ligget en uke i kraftig influensa. Bare det å trakte kaffe var en utfordring. Aller mest hadde jeg lyst til å krype under den varme dyna og bli der til neste sommer. Men som skikk og bruk er, spør jeg pliktskyldigst om hun vil ha noe å spise til kaffen. Ikke at jeg har så mye utvalg i kjøleskapet etter å ha vært bortreist så lenge.

”Jeg kunne gjerne tenke meg et stykke kake til kaffen. Det hadde vært godt ettersom jeg ikke har spist noe i dag.”

Kake? Burde jeg ha prioritert å bake kake sånn dagen etter jeg kommer fra ferie? First thing? Kofferten er ikke åpnet en gang…

”Neei, så langt har jeg nok ikke kommet faktisk…”

Hun ser forundret på meg. Akkurat som man ville sett på utenomjordisk skapning dersom den plutselig befant seg i din egen stue. Litt usikker begynner jeg å lure på om dette er noe jeg seriøst skulle ha satt i gang med allerede i går kveld.

”Det er ikke så farlig, jeg overlever nok.” Smiler hun idet hun kaster stjålne blikk mot benken.

Overlever? Om du ikke blir servert kake akkurat nå? Ja, det håper jeg da inderlig! Om du ikke har spist ennå i dag, så ville vel kanskje en brødskive vært en bedre idé?

Heldigvis er ikke ordforrådet stort nok ennå til å komme med en upassende kommentar. Mitt umiddelbare ønske er å kaste meg ned på gulvet å hyle som et barn som ikke får viljen sin. Nok en gang er det noe jeg har gjort feil, nok en gang en skikk jeg ikke forstår, nok en gang blir jeg flau. Når mannen kommer hjem fra jobb og vi utveksler dagens anekdoter, ser han overrasket på meg idet jeg forteller om kake-episoden.

”Jammen, kake har vi selvfølgelig, det skulle bare mangle! Jeg kjøpte vel det i går?”

Nå tror jeg ikke mine egne ører, og slår over til engelsk i ren umattelse.

”Hva? Du kjøpte det i går? Uten å si noe til meg? Uten å forklare meg denne koko-skikken som tydeligvis går ut på å sporenstreks anskaffe kake – av alle ting – før man i det hele tatt har landet etter ferien? Typisk deg og ikke gidde og informere den stakkars kona di som 24 timer i døgnet skal være nødt til å forstå og tilpasse seg de utroligste ting?!”

Nå ser han på meg med samme blikk som søsteren gjorde før på dagen.

”Kake? Hvem har snakket om kake? Jeg kjøpte et brød i går, og om søsteren min ikke hadde rukket å spise frokost før hun kom hit burde det vel være greit å få seg en brødskive uten at du skal få nervesammenbrudd?”

Brødskive. Ikke kake… Tartine. Ikke tarte. Jaja, nå vet jeg i hvert fall det. Noe så veldig også.

 

Sonitus anbefaler dette innlegget!

Advertisements

20 thoughts on “Ord for ord

  1. Slikt oppstår jo i fedrelandet også – jeg har fått servert historier av venner som har vært på besøk hos nordnorske slektninger, blitt spurt om de ville ha «kakskiv», og siden kjent lykken renne rett ut av dem når brødskivene blir satt på bordet… 😀

    (Ble misforståelsen forklart for svigerinnen?)

    Lik

    1. Ja! Det har jeg opplevd selv, og da hadde jeg ikke dratt lenger enn til Nord-Trøndelag. En ting var det at «kakskiv» var en skuffelse, men jeg takket også nei til «brød til kaffen» hvor det viste seg at det faktisk var kake!

      Misforståelsen ble forklart for svigerinnen veldig raskt! 😀

      Lik

    2. Hehe, jeg tenkte på det samme selv! Var vel en 4-5 år da naboen lurte på om jeg ville bli med inn og få «kakskiv», jeg tenkte umiddelbart på en skive formkake! Men det var altså snakk om grovbrød gitt… Nedtur!!
      (Begge trøndere, men skikken om man sier brødskiv/kakskiv er likevel forskjellig..)

      Lik

      1. Jo, du har så rett. Jeg og er oppvokst i Trondheim, men i selve byen, og der sier vi det jo «på rett» (etter min mening, sant? 😉

        Lik

  2. Tenk så forunderlig og mangfoldig språk er!

    Jeg føler meg av og til som språkforvirret trønder i Bergen, så all verdens heder og ære til deg som sjonglerer x-antall språk, og det med stil! 😀

    Lik

  3. Og på Hedmarken er det akkurat det samme! Kak(u)skive er brødskive. For en stakkars liten jente (=meg) med innflytterforeldre (fra Bergen/Kristiansand og Telemark) så var det ikke så lett å forstå hva kaku var, akkurat. Så her kan forvirringene komme på norsk også!

    Delte rom med tre jenter fra hhv. Trøndelag, Sunmøre og Larvik i mitt gap year etter videregående, og da hadde vi mange morsomme språkdebatter om det norske språket. Vi hadde for eksempel (minst) tre forskjellige måter å si vaskefille på. Kanskje noen av leserne dine husker ordene?

    Klem Stine:)

    Lik

    1. Vaskeklut, vasketue? Kommer ikke på noen flere i farta! Men veldig nysgjerrig…

      Ellers har du jo også en av yndlingsrettene mine: Klubb, som noen steder også heter (raspe)ball… Ååå, det fikk jeg lyst på nå! Glemte å spise det da jeg var hjemme i sommer 😦

      Klem til deg

      PS jeg har en mail liggende fra deg, kommer svar veldig snart!!!

      Lik

      1. Ja, stemmer det, den har jeg også hørt 🙂 Men nå kan det vel ikke være flere?

        Lik

  4. Må bare føye til: Min oslo-innfødte mann ble svært forferdet da jeg fortalte ham at jeg «va så fortvila at æ skreik». Han trodde jeg hadde stått og brølt eller vrælt, mens skreik på trøndersk er det samme som å grine/gråte… 😀 Litt komisk med en del av disse ordene ja!

    Lik

    1. Eller den gang jeg bodde i hovedstaden: «E du klar?» Som i «er du sliten?» Ikke «er du klar til å gå…» 😀 Ble noen misforståelser der…

      Lik

  5. Klar(sliten), kopptu(oppvaskklut), gropkak (grovbrød), kaffebrød(småkaker), sklætt (sludd) er sånne ord som man må være trønder for å forstå. Men de ordene jeg savner mest her jeg bor på østlandet er «humin» (surmulende), «tasslåt» (feig), «nater»(innpåslitende – om mygg, barn eller mannfolk som regel) og «åtleiåt» (når noen kjeder seg så mye at man terger/erter andre).
    Og fra troms er uttrykket «fettelarbe» uforglemmelig…. 😀

    Lik

    1. Her var det mange gode! «Tasslåt» (med tjukk s vel og merke) er en av mine favoritter!

      Tusen takk for kommentar 😀

      Lik

    2. Vi bruka sklætt i Nordland og, men ikke som et synonym for sludd. Sludd er tyngere og fuktigere en snø, men fastere og kaldere en sklætt.

      Lik

      1. Sklætt er helt ukjent for meg som har vokst opp i Trøndelag. Så tusen takk for oppklaring!

        Lik

  6. Det først nye franske ordet jeg lærte da jeg som 19 åring kom til en fransk familie, var «nounours»!

    Jeg ankom seint om kvelden, og morgenen etter, skulle jeg hilse på barna. Hun på tre var veldig sjenert og stod og kikket på meg bak en stol. Etter en stund tittet hun frem og spurte forsiktig: «Tu veut voir mon nounors?»

    Ordet nounours inngikk ikke i mitt franskpensum på videregående, så jeg sa hun måtte hente den og vise meg. Hun pilte avgårde, og kom tilbake med sin kjære bamse 🙂 Og så var vi blitt kjent!

    Ellers så gjorde jeg en tabbe à la din med kake/brødskive den første kvelden jeg kom dit. Jeg skulle fortelle om Norge, og av en eller annen grunn skulle jeg si at samene bor i Nord-Norge. Men jeg sa «les lapins» i stedet for «les lapons»!!!!

    De lyttet høflig en stund, og så kremtet mannen i huset forsiktig og sa: «Les lapons, pas les lapins!»

    Uff – det var flaut!

    Lik

    1. Velkommen til bloggen min og takk for hyggelig kommentar. Jeg lærte ordet nounours» først da sønnen min ble født, det var heller ikke noe som inngikk i vokabularet jeg lærte på videregående, og det gjaldt også for en rekke andre ord man hadde bruk for som nybakt mamma!

      Når det gjelder «les lapons» forresten, visste jeg ikke det… Har tydeligvis ikke snakket om samer etter jeg kom til Belgia! Litt flaut det og…

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s