Til Elisabeth

”Nå må du gjøre det! Jeg vet jeg har mast mange ganger, men her er det virkelig et fora for det.”

Mas, mas, mas. Det har du i hvert fall rett i. Aldri fred å få. Når skal det ta slutt? Skjønner hun ikke at dette er helt uaktuelt? At jeg ikke er henne. At dette bare er idiotisk? Uff, hun gir seg ikke vet du. Kom igjen! Messes det hver bidige gang. Gjør det nå, før det blir for sent! Før du glemmer…

”Er ikke det noe du alltid har likt å holde på med da?”

Alltid likt å holde på med. Dersom alltid også gjelder for Megfør emigrering, barn, glosepugging og slikt, det vil si de siste fem årene, så ja. Det var noe jeg en gang likte å holde på med. Som jeg stort sett alltid holdt på med. Den gangen. Men så ble det etterhvert vanskeligere og vanskeligere å finne æ, ø og å. Spesielt da QWERTY tok over for AZERTY. Siste spikeren i kista liksom. Ae, oe, aa gjør ikke samme susen. Med tid og stunder ble det bare til et vagt minne, og lite rom for annet enn akkurat det innimellom våkennetter og tospråklig barneoppdragelse. Likte, ja. Liker? Visste ikke lenger.

”Nå er det like før jeg må bli streng med deg! Hva er alle disse tullete unnskyldningene? Jeg vet du kommer til å angre deg. Jeg bare vet det.”

Streng? Nå har det rabla helt. Hun har tydeligvis glemt hvem som er eldst av oss. Hvem som var sjefen da vi var små. Hvem som fortsatt er sjefen til tross for at hun kan skilte med belter i saftige sidespark det står altfor stor respekt av. Og nå da, fordi hun driver med dette, så må jeg også gjøre det?! Hva i all verden skal jeg si for å få henne til å kutte ut dette evinnelige gnålet? Hvor ble det av respekten for de eldre i familien? Dessuten, jeg har ikke greie på alle disse nymotens greiene. Det er ikke lenge siden jeg motvillig vennet meg til tanken på å ta bilder med digitalt kamera, og for mitt vedkommende er ikke I pod noe annet enn fire bokstaver etter hverandre. Jeg er for gammel til å styre med slikt. La meg være i fred, vær så snill…

Men det nyttet ikke å ignorere henne lenger. Hun var og ble like standhaftig, den kjære kusinen min. Og det vil jeg takke henne for i dag, på ettårs dagen for første innlegg på bloggen min. Hadde det ikke vært for henne, hadde det ikke blitt noen blogg. Det kan jeg si med hånden på hjertet.

Det var fryktelig nervepirrende i starten. De første innleggene ble lest i filler før de ble sendt av gårde til kusinen for korrektur. For så igjen å bli gjenstand for omfattende redigering. Jeg undres på om kusinemor angret seg bittelitt akkurat da? Hun bare viftet vekk takknemligheten min med oppmuntrende kommentarer om at man etter en stund blir så dreven at nye innlegg postes omtrent uten å blunke. Det hadde jeg ihvertfall ingen tro på. Til det var respekten for publisering av egenprodusert materiale på nett for stor. Med skjelvende finger og hamrende hjerte ble det trykket på publisér-knappen. Inntil da hadde ikke blogg begrepet hatt noen nevneverdig plass i mitt vokabular. Det var for ungdommen det. Godt er det at gamlemor har insisterende kusine med uredd holdning til slike tekniske hodepiner i livet sitt.

Skrivingen har vært terapeutisk. Misnøyen som bare lå der og murret under overflaten alltid beredt til å glefse til som en vakende krokodille i stille vann fikk konstruktivt utløp. De evige surmulende hakkene i plata ble etter hvert jevnet ut gjennom ordenes forunderlige rensende effekt. Tilbakemelding fra lesere, en del faste etter hvert, har i tillegg vært en stor bonus. Bloggingen har gjort meg tøffere. Jeg gjør ting nå som hadde vært uaktuelt for ett år siden. Dersom det går skeis, er det bare å skrive om det.

Så det at du fikk viljen din, Elisabeth, er jeg veldig glad for gitt.

Advertisements

10 thoughts on “Til Elisabeth

  1. Oi, grattis med årsdagen og taaakk for eget blogginnlegg, bestekusina! 😀

    Dessuten… hva var det jeg sa… og hvem fikk rett ? 😉

    Du vet like godt som jeg, at jeg kan være sta som et esel når jeg først bestemmer meg, så det er alltid like greit å hoppe i det fremfor å krype i det!

    Takk for at du skriver!

    *klem*

    Lik

    1. Det skulle bare mangle at du fikk ditt eget blogginnlegg, spesielt ettersom du fikk så veldig rett! Og ja, jeg har skjønt at det bare er å hoppe tvert, ikke noe kryping i denne gården lenger ;D

      STOR klem til deg og takk i like måte for at du skriver!

      Lik

  2. Jeg er også veldig glad for at kusina di fikk viljen sin, for jeg leser bloggen din med stor glede og interesse. Keep up the good work!

    Lik

  3. Jeg slenger meg paa med en stor TAKK til din kusine! Det er baade morsomt, interessant og tankevekkende det du skriver i bloggen og husk paa at du sikkert har mange, mange flere lesere enn de som kommenterer, saa det er en hel flokk av folk som koser seg med dine skriverier!

    Lik

    1. 😀 Tusen takk for kjempehyggelig kommentar 😀

      Jeg koser meg dessuten veldig selv med disse skriveriene, og så lenge jeg gjør det så fortsetter jeg med dette!

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s