Vann på hjernen

”Vi må flytte til Norge.” Jeg står foran speilet og sloss innbitt mot vilter høysåtefrizz som nekter å roe seg til tross for energisk balsamering med de dyreste remedier og brennhet strekking.

”Hm?” En åndsfraværende ektemann begraver blikket litt lengre inn i datamaskinen og trekker et dypt er-den-dagen-i-dag-åndegrag.

”Jeg klikker snart! Ikke bare skal jeg høres dum ut hver gang jeg åpner kjeften for å snakke dette fordømte språket. Neida! Det hadde jo vært for enkelt. Jeg skal også se ut som jeg aldri har tatt i en hårbørste! Enten skal alt hår vekk, ellers kan du bare begynne og planlegge flytting!”

”Nå overdriver du, kjære. Du er så vakker at.” Mumles det forsiktig bak dataskjermen vel vitende om at dersom han tråkker feil, så spøker det for kveldens VM-kamp.

”Don’t you dare patronise me!” Uff. Fruen har slått over til engelsk. Klok av skade vet mannen at nå blir det galt uansett hva han sier eller gjør. Best å overgi seg og ligge flat helt til hun snakker fransk igjen…

— — —

Her vi bor, har vi såkalt hardt vann. Kopper & kar samt kjøkkenbenk gnikkes og gnus med alskens produkter for at det skal skinne. Oppvaskmaskinen må stadig vekk få seg en omgang med salt, og vannkoker renses jevnlig med eddik. Filterkannevann er et ”must”. En kopp te laget på springvann lukter klor og smaker møkk. Og så var det håret da… Når høysåta krangler som verst, blir hjemlengselen ekstra stor. I fedrelandet er jo vannet både mykt og medgjørlig, og det kan vaskes og lufttørkes uten at man ser ut som en dårlig parodi på Ronja Røverdatter.

Vann, ikke bare fra springen, men alle former, er i det hele tatt et sorgens kapittel her nede.

Jeg har alltid vært vant til å ha vann rundt meg, født som jeg er uti havgapet og oppvokst langs Norges tredje lengste fjord i en by med en elv som er både stille og vakker. Mine første år i utlendighet ble tilbrakt i en by ved Englands sørkyst hvor stranden bare var noen få steinkast unna. Vannet rundt meg ble tatt for gitt. Det slikt man ikke tenker over før man ikke har det lenger. Vel, nå må jeg arrestere meg selv litt. Det er ikke det at det overhodet ikke er vann her. Neida. Vann fins i massevis. Bare så synd at det kun bøtter ned ovenifra…

Første (og så langt siste) gang jeg besøkte kysten her nede var jeg fortsatt veldig nyforelsket i ektemannen. Men til tross for at jeg var både hardt beskutt av amors piler og befant meg i en konstant rosatåkete tilværelse, måtte jeg svelge unna tårene. Selv ikke de rosa brillene klarte å finne noe som helst pent i denne turistmaskinen. Ikke bare er kystlinjen i gamlelandet er 35 ganger så lang (da er ikke fjordene regnet med), men det lille som er av den er bygd til randen av hoteller og restauranter. Vi tok oss en kaffe på en av strandbarene, og til min store forbauselse snakker mannen min engelsk til kelneren. ”Vi er i Flandern nå, skjønner du. De er ikke overbegeistret for oss som kommer fra den franskspråklige delen av Belgia, så det er best å snakke engelsk og late som vi er turister.” Koselig. Med dette fikk begrepet ”å være turister i eget land” en helt ny dimensjon.

For et par år siden flyttet vi til det området vi bor i nå. En dag fikk jeg øye på et skilt hvor det stod ”Cascade” med store bokstaver. Det var et sånt skilt som brukes når det dreier seg om turistattraksjoner. Jeg måtte finne ut hva dette var og hjertet mitt gjorde et ekstra gledeshopp da ordboken min viste at selve ordet betydde ”foss”. Er det virkelig mulig at det finnes en foss nesten rett rundt hjørnet for der jeg bor? Forventningsfull tok jeg og junior bena fatt for å ta denne fossen i nærmere øyesyn. Men jeg kunne spart meg forhåpningene. Det viste seg å ikke være noe annet enn en fjert av en vannpytt. Ikke noe å skrive hjem om i det hele tatt egentlig.

Men. Det er aldri så galt at man ikke finner noe godt. Jeg har endelig klart å lokalisere et sted med en innsjø som ikke ligger lenger unna enn en liten biltur. Det som har hindret meg i å utforske dette stedet tidligere, er at jeg har googlet feil navn. ”Les lacs de l’Eau d’Heure” er ikke det samme som ”Les lacs de l’Odeur”, selv om et høres veldig likt ut. Når det endelig gikk opp for meg at det er førstnevnte som gjelder, fikk jeg denne åpenbaringen:

I kjølvannet av slikt et vakkert og lovende bildegalleri, kjenner jeg den klaustrofobiske følelsen av mangel på vått sakte men sikkert gi seg.

Ikke nok med det. I forbindelse med at huset vårt snart skal gjennom et omfattende renoveringsarbeid,  er det blitt bestemt at det skal installeres en duppetdittgreie som garanterer silkemykt vann. Mannen var rimelig fornøyd med seg selv da han kom hjem med den gode nyheten. Jeg for mitt vedkommende har fått nok et bevis på at litt engelskprat gjør susen for å få det som jeg vil i heimen.

Og slik blir nok et lite skritt tatt i riktig retning i den nokså kronglete veien mot integrering. For ikke å glemme glansfylt hår.

Sonitus anbefaler dette innlegget!

Reklamer

11 kommentarer om “Vann på hjernen

  1. Huff, det der med at teen aldri ble ordentlig, husker jeg fra studetiden. Alltid daff smak, og alltid et lag av kalksnerp på toppen. Og vannkokeren full av sedimentære avleiringer.

    Liker

    1. Nei, det er ikke mye godt… Men heldigvis for Filterkanne og eddik og vips smaker te som den skal smake! 😀

      Liker

  2. Ah, – jadda, – dette husker jeg.

    Akkurat dette med håret var egentlig nesten litt motsatt – fordi jeg ikke har spesielt lokket hår. Men snerk på teen går bare ikke an, – så min beste venninne er Britta – hun gjør vannet medgjørlig, – så lenge det dreier seg om små kvanta, – til te, til drikkevann, til kaffemaskinen.

    Å se vann er en lise for øyet, – og da vi bodde i Belgia bodde vi ved bredden til La Meuse, – og det kan jeg kanskje skrive noe om for heller ikke det var bare enkelt (men det blir vel bare om det fortsatt regner i morgen). Nå ser vi ut over et lett stormfullt nattlig Middelhav, – vi har hatt en dag med «solfri» og det er helt ok.

    Liker

    1. Ja, Britta er helt uunnværlig. Har slitt ut noen av de i løpet av min karriere i utlandet… Har nettopp kjøpt meg ny med nytt filterdesign, og er superfornøyd! 😀

      Stormfullt nattlig middelhav høres forresten skikkelig deilig ut!

      Liker

  3. Herlig innlegg! Ser det er en stund siden du skrev det, men jeg har akkurat snublet over bloggen din…. Jeg har samme problem med hardt vann og kalk. Kalken legger seg som et belegg over håret når det vaskes, slik at man får grått hår før tiden…. Ikke noe skinnende lokker her nei! Og jeg skjønner ikke hvordan det er mulig å holde kjøkkenvasker o.a. skinnende rent uten å bruke produkter som dreper alt liv i mils omkrets…. Norske husmødre vet ikke hvor heldig de er som slipper å slåss mot kalken….

    Liker

    1. Herlig å høre fra en som har samme erfaringer! Men har du forresten prøvd eddik? Det bruker jeg mot alt, i vannkokeren fungerer det kjempebra for eksempel. Ellers har jeg det i en sprayflaske som jeg spruter uhemmet rundt med hvor det måtte være dersom det skulle trengs – kan virkelig anbefales 😀

      Og det er virkelig ubeskrivelig godt å vaske håret i norsk vann…

      Liker

  4. Har ikke prøvd eddik hittil, nei. Vet at husmødrene i gamle dager brukte eddik til alt mulig. Får vel kanskje slenge meg på den «bølgen» jeg også… Tror faktisk jeg skal prøve det akkurat nå. Har en vannkoker som ikke ser helt appetittelig ut pga kalkbelegget…. 😉

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s