What’s the Big Deal Anyway?

“You all right there, love?” Klokken er egentlig altfor tidlig, men det er et nydelig tidspunkt å bli tiltalt på ekte britisk vis. Jeg svelger et fnis og gliser fåret idet jeg stiger inn i drosjen. England gjør noe med meg, jeg er trofast anglofil og London er yndlingsby nummer én. I den har jeg trasket rundt i ulike faser av livet. Hatt et par nær-døden-opplevelser. Jobbet som underbetalt og overutnyttet barnepike. Vært fattig student. Spist lunsj med ektemannen til dronning Elizabeth.

L’avenir appartient à ceux qui se levent tôt. Jeg føler litt at femtiden ligger i mine hender her jeg sitter i drosjebilen som tar meg gjennom storbyens folketomme gater. Det er noe magisk over tidlig morgenstund, og starter den fredelig nok kan den ha både gull og grønne skoger i munn der overlykkelig fuglekvitter ennå ikke overdøves av dagens regelmessige larm.

Denne helgen har det gått opp for meg at London ikke ligger mer enn en tre timers tog-tur fra byen min. Det at en av favorittvenninnene mine bor der, er selvsagt en ekstrabonus; og jeg krysser det som krysses kan for at hun ikke pakker sammen familien og vender nesa mot fedrelandet med det aller første.  Maratonskravling, intensiv bokshopping og kafébesøk er bare noen av stikkordene for en særdeles trivelig helg. Det at lekker kjole ble funnet i lekker kjolebutikk, utgjør selvfølgelig prikken over alle i-er.

Takknemlig over at drosjesjåføren ikke er av den snakkesalige typen, synker jeg hen i nostalgiens komfortable hjørne. Mens vi kjører forbi en etter en av Londons lett gjenkjennelige turistattraksjoner på vei til togstasjonen, vandrer tankene 20 år tilbake i tid. Til den gangen jeg etter fullført artium var så desperat etter pause fra skoleslit at jeg frivillig bodde hos en fremmed familie hvor jeg gjorde alt husarbeid og passet barn. For 300 kroner i uka. Om ikke annet var det i hvert fall en ypperlig motivasjon til å finne raskteste vei tilbake til skolebenken.

Intens morgensol bader i tåkedis idet drosjen kjører over Putney Bridge. Vi var en gjeng au-pairer fra gamlelandet som befant oss på nettopp denne broen for å se starten av The Boat Race mellom Oxford og Cambridge universitetene. Fnisende blåøyde eier vi verden der vi skuer utover Themsen. Uforstående til folkemengden som slåss for tilskuerplass skjønner jeg ikke helt alvoret i entusiasmen rundt meg.

”What’s the big deal anyway?”

Sier jeg med oppgitt mine til sidemannen, og skal til å lire av meg ytterligere sarkasme idet jeg blir avbrutt av en eldre dame som repliserer bestyrtet:

“The deal is very big indeed. How dear you?! You are extremely ignorant!”

Hun ser på meg et blikk som burde sende meg rett i skammekroken, men som i stedet gir meg et akutt fniseanfall kun en tenåring verdig. Jeg skjønte ikke da at hun hadde rett. Hadde ikke mer perspektiv enn at jeg syntes hun oppførte seg urimelig teit. Det falt meg ikke inn å rødme skamfullt eller unnskylde sleivkommentaren min. Det falt meg heller ikke inn at dersom jeg hadde overhørt utlendinger snakke like nedlatende om for eksempel 17. mai, ville jeg kanskje bli fristet til å sette dem på plass. Må ikke komme her og tråkke på uforklarlige følelser slike tradisjoner frembringer. Vi gleder oss over og feirer våre egne festdager på en måte det er vanskelig å si noe fornuftig om. Det har vel noe med tilhørighet å gjøre. Det at de alltid har vært der og man har mange minner knyttet til dem.

Samtidig er det ikke enkelt å fremkalle disse uforklarlige følelsene over natten dersom du er innvandrer. Kanskje de aldri kommer engang. Personlig var jeg skikkelig fornøyd over det faktum at jeg ”gikk glipp av” min hjembys årlige begivenhet denne helgen, populært kalt Doudou. Det er noe med en drage som skal drepes av folk utkledd i middelalder-kostymer. Eller noe sånt. Folk pynter husene med byflagget og butikkene flommer over av alt som kan krype og gå av drage-motiver. Junior kan Doudou sangen utenat og gleder seg med stjerner i øynene til disse utkledde skapningene kommer på skolen hans og viser hvordan de tar rotta på dragen. Jeg prøver, men klarer ikke å frembringe annet enn pliktskyldig entusiasme…

Så til dere som kanskje er litt skeptiske til oss innvandrere. Ha tålmodighet med oss. Vi prøver så godt vi kan. Til neste år skal jeg dekorere huset med flagg og drager. Jeg lover.

Reklamer

4 kommentarer om “What’s the Big Deal Anyway?

  1. Korttenkthet er vel vi alle skyldig i, spesielt i ungdomstiden. Unge folk er jo dumme, men de/vi kan ikke noe for det 🙂 Heldigvis blir vi bedre med årene. Vil gjerne høre mer om doudou til sommeren 🙂

    Liker

    1. Uffja, når jeg tenker tilbake på hvordan jeg syntes jeg visste alt den gangen, blir jeg litt småflau hehe…

      Gleder meg til å fortelle mer om doudou om ikke så altfor lenge, om under en måned er jeg i gamlelandet! 😀

      Liker

  2. I Like a lot!!! Du husker, du reflekterer, du lærer-også oss andre! Fantastisk Hege og veeldig hyggelig og bli nevnt i en så positiv forstand;)) England loves you 2!

    Liker

    1. Tusen takk for nydelige ord, Hege! Sitter no her og rødmer lett hihi 😉 Håper dere tar turen hit etterhvert, og at jeg rekker komme over ihvertfall én gang med barna før dere flytter!

      STOR klem til deg 😀

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s