Det var en gang…

”Jeg vil at pappa skal lese i kveld!”

”Jammen, i kveld er det min tur, pappa leste for deg i går…”

”Jeg vil at pappa skal lese, ikke du!”

”Hvorfor vil du ikke at mamma skal lese da, lillevenn?”

”Jeg vil at pappa skal lese fordi han leser på fransk…”

Junior sitter molefonken på sengekanten og ser trassig på meg. Litt samme blikket han hadde da han satte foten ned foran skoleporten her forleden og nektet meg og snakke norsk foran kameratene hans. Det har plutselig begynt å bli flaut å skille seg ut.  Morshjertet blir tungt ved tanken på at dette skal gå utover norskopplæringen hans…

Vi leser godnatthistorie annen hver kveld, mannen og jeg. Slik blir fransk og norsk noenlunde jevnt fordelt. Vi er demokratiske sånn, vi to. Men nå er en tredje stemme i ferd med å gjøre seg gjeldende, og spørsmålet er om han skal få stemmerett? Han nærmer seg 5 år med altfor raske skritt, skal han allerede nå få lov til å gi slipp på mammaen sitt morsmål?

Det strider imot alt jeg tror på og alt jeg har jobbet så hardt for siden han ble født. Det har kostet meg slit og tårer å komme dit vi er nå. Dit at han forstår mesteparten av det jeg sier og så smått har begynt å snakke språket selv. At han kan gjøre seg mer og mer forstått ovenfor familien i fedrelandet. Men dog. En bitteliten del av meg er likevel fristet. Fristet til å gi etter og la norsken seile sin egen sjø. Vite at det jeg sier til barna mine også blir forstått av ektemannen. At jeg ikke trenger å oversette hver gang jeg sier noe som er av interesse for ham. Eller måtte bite i det sure eplet hver gang jeg glemmer det, for så og oppleve at min bedre halvdel gir motstridende beskjed til barna fordi han ikke har fått med seg hva jeg hadde sagt. Slippe å bli sett rart på av fremmede når jeg snakker.

Stop! Too tempting, too tempting! Don’t even go there…

Nei. Velge minste motstands vei har aldri vært mitt motto i livet. Og ikke skal det bli det heller. Men greit. Jeg skal respektere juniors ønske om ikke å snakke norsk foran kameratene hans. Når det gjelder godnatthistorie derimot, har jeg ikke tenkt å gi opp. Jeg har derimot bestemt meg for å være litt mer kreativ.

Eventyrbøkene er lagt bort på ubestemt tid. Én dag vil kanskje lillesøster børste støv av Asbjørnsen & Moe eller Mummitrollet. Men nå lager vi historiene selv. Historier hvor junior selv og søskenbarn som tremenninger spiller hovedrollene og slåss mot farlige dyr mens de leter etter skatter i skogen. I kveld skulle de hente ut en kiste full av gull som befant seg i hulen til en sovende bjørn og måtte synge ”Bjørnen sover” for ikke å vekke ham.

Selvfølelsen i forhold til mitt eget morsmål begynner så smått og komme seg ovenpå igjen. Spesielt etter kveldens kommentar:

”Mamma! pappa lese i morra kveld?”

Tenker han er moden for å sloss mot troll i neste kapittel…

Bloggpuls anbefaler dette innlegget!

Reklamer

8 kommentarer om “Det var en gang…

  1. Så fantastisk flott du løste dette! I stedet for å gi etter, eller måtte argumentere med han så innførte du noe han ikke «kan motstå», nemlig din fantastiske fortellerkunst! Fortsett med det, kanskje du må skrive ned historiene også…, så kan han snart lese de selv, de han har vært med å forme – på norsk:)

    Liker

    1. Tusen takk for hyggelig kommentar og veldig god idé, Jorun! Kanskje det neste blir eventyrblogg ;D

      Liker

  2. Glimrende – da jeg leste starten tenkte jeg at her må norsken få de mest spennende barnebøkene en periode… og det fikk den. 😉
    Selvfølgelig er de historiene hvor man selv er hovedrolleinnehaver best.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s