Barnehagetilvenning II

Etter intens biting i de sureste eplene og mange kameler senere, er det lilletulla som skal til pers. Denne gangen har undertegnede kommet noe lenger i integreringsprosessen sin, hun behersker språket i mye større grad og er generelt mer veltilpass i morsrollen. Hun har til og med innsett, om enn motvillig, at hun ikke har annet valg enn å plassere jenta i barnehagen rett før hun fyller seks måneder.

Allerede da graviditetstesten viste positivt resultat, var barnehageplass første prioritet. Det ble avtalt visitt i to forskjellige. Noe som også skulle vise seg å bli to helt forskjellige opplevelser. Jamfør eksteriøret på de to barnehagene, hadde jeg nok allerede ubevisst gjort meg opp en mening. Den ene virket koselig og barnevennlig, litt sånn forstørret dukkestueaktig dekorert med påmalte barnetegninger. Den andre derimot, var et grått og upersonlig betongbygg. Triste greier, med andre ord. Sistnevnte ble anbefalt av svigerinnen min på det sterkeste. Datteren hennes hadde gått der, og hun var fryktelig fornøyd. Jeg tenkte selvsikkert med meg selv at jeg hadde funnet bedre, men gikk pliktskyldigst med på å ta en titt likevel. Men først skulle jeg titte litt på den jeg allerede hadde bestemt meg for.

En eldre dame åpner den rødmalte døren og ønsker meg velkommen inn. Jeg blir oppmuntret idet jeg skimter en stor hage bak bygget gjennom vinduet i entreen, og tenker optimistisk at her boltrer de seg i utelivet dagen lang. Hun viser meg inn i et dystert værelse som står i sterk kontrast til utsidens muntre design. Det er stille i rommet, og jeg blir fortalt at barna tar formiddagsluren i andre etasje. Bortsett fra et par av dem, de sitter i bilstolene sine. Og sover.

”Vi ville ikke vekke dem da de ble levert i morges, så vi lot dem bare sove videre i stolene. Ellers er det senger på soverommet som de sover i til vanlig.” Blir det forklart.

Det triste rommet er fylt til randen av vippestoler, gåstoler og barnegrinder. Jeg får øye på en pottelignende sak som har to hull foran til bena. Damen tar den opp for å vise meg.

”Denne er ny og veldig praktisk. Her sitter barnet godt fast slik at det ikke stikker av på ville veier.”

Godt fast ja. Uten mulighet til å røre på seg. Uten mulighet til å krype rundt og utforske omgivelsene. Praktisk dersom du er på utkikk etter parkeringsplass til avkommet.

Jeg kjenner jeg er i ferd med å bli klaustrofobisk på barnas vegne, og får en inderlig trang til å komme meg derifra så fort som mulig. Velger for syns skyld å stille noen ekstra spørsmål selv om jeg vet at her skal ingen av mine barn parkeres.

”Jeg ser dere har en fin hage bak huset. Er dere ofte ute med barna?” Jeg aner allerede svaret.

”Nei, ute er vi aldri. Det er for tungvint på grunn av den bratte trappen som går ned dit. Vi liker oss best inne vi.”

Motløs og nedtrykt rusler jeg hjem. Lengter til norsk barnehagestandard hvor utedresser er en selvfølgelig del av innholdet i sekken. Hvor frisk luft er viktig. Gruer meg til neste visitt, og har mest lyst til å droppe hele greia. Er oppriktig lei av å bli skuffet.

En dame med alvorlig mine tar imot meg og viser meg inn på kontoret sitt. Idet hun drukner meg i fjortogfjørti skjemaer som skal fylles ut, tenker jeg at drømmen om barnehagesagaen herved er over. Hun rekker meg til slutt et tykt hefte.

”Dette er det pedagogiske opplegget vårt som vi ønsker at foreldrene gjør seg kjent med før barna begynner. Det bygger på prinsippet om at barnas naturlige utvikling skal respekteres. Det vil i praksis si at mens barna ikke kan gå, for eksempel, kryper de rundt på en stor madrass som ligge utover hele gulvet slik at de kan utforske omgivelsene i sitt eget tempo. Vippestoler er ikke tillatt med mindre barnet har et seriøst gulpeproblem, og da kun i forbindelse med måltid. Her er såkalte gåstoler forbudt fordi det kan være ekstremt farlig for barna og hemmer den motoriske utviklingen. Videre, når det gjelder medisinske behov, kommer pediateren på visitt en gang i uken. Dersom De ønsker det kan sykepleieren på huset sørge for vaksinering etter hvert som det er behov for det. Har de noen spørsmål, eller kan jeg vise deg inn til avdelingen hvor barnet ditt kommer til å gå?”

”Øh, nei, ingen spørsmål. Jeg vil gjerne vises rundt med én gang.”

Den er perfekt. Nettopp oppusset i glade farger, hyggelig personale og glade barn. Og aller, aller viktigst: det er en bakgård som skal pusses opp slik at barna kan være ute. Når det er finvær selvsagt. Men det er jo bedre enn ingenting, ikke sant?

Sonitus anbefaler dette innlegget!

Forfatter: c'est la vie!

Hvem jeg er? En helt vanlig norsk jente, som for over ti år siden forvillet seg ut på kontinentet og på grunn av Amors uberegnelige piler har blitt der siden. Integrering ser ut til å være stikkordet for bloggen min. Et ord mange slenger rundt seg med en lettvinthet som ofte forbauser meg. Et visst politisk parti ser ut til å se på integrering av innvandrere som eneste remedie for å få det såkalt skakkjørte Norge på rett kjøl. For meg personlig er integrering et begrep det ligger mye smerte i, det er rett og slett smertefullt å skulle tilpasse seg nytt på nytt dag ut og dag inn. Joda, jeg har valgt det selv, men det gjør det ikke nødvendigvis noe lettere til tross for at jeg er både ressurssterk, velutdannet og kulturelt sett tilsynelatende lik mine landsmenn. Jeg skriver ikke denne bloggen for å klage og syte, eller fokusere på meg selv. Jeg forteller historiene mine for å vise at integrering ikke er en svart-hvitt og enkel prosess. Og jeg har dyp respekt for innvandrere som har vært nødt til å flykte på grunn av uholdbare forhold i fedrelandet sitt. Jeg vet jeg er en heldig innvandrer, og vet ikke hvordan jeg hadde taklet tilværelsen dersom jeg hadde vært i deres sko. Skulle ønske de kunne få mer oppmerksomhet for det de faktisk gjør, enn det de ikke gjør.

5 thoughts on “Barnehagetilvenning II”

  1. Aldri ute?? herregud for et sted….stakkars barn. Jeg har akkurat vært fire uker i praksis, og første uka var vi så og si ute HELE tiden, og det har barn godt av. Det er sunt og de får ut mye energi!

    1. Uffja, jeg er helt enig, men lurer på om dette er et norsk fenomen at man er mye ute i barnehagen? Her er det ikke veldig vanlig har jeg inntrykk av, heller ikke i England såvidt jeg har forstått… Heldigvis er det noe helt annet når de begynner på førskolen, som er fra 2 1/2 år, der er de mye ute. I allslags vær🙂

      Tusen takk for kommentar!

    1. Hehe, jeg for mitt vedkommende har hatt hakeslep og bakoversveis de siste fire årene!

      Barnehage nummer 2 er rene drømmen i forhold, men jeg hadde kanskje ikke verdsatt den i likestor grad om jeg ikke hadde opplevd skrekkscenarioet med førstemann – ettersom de kun er ute når det er finvær. Men vi har igrunnen et bra klima her nede, så de er vel ute ofte nok😀

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s