Fra et froskeperspektiv

Vi befinner oss i midten av mars måned, utendørs er det stadig nye tegn på at kaldt vær er i ferd med å pakke kofferten. Vintertrøtte sjeler tines av forsiktig varme som lister seg frem, og våren er ikke lenger bare et ubekreftet rykte. Jeg holder på med middagen idet junior kommer stormende inn på kjøkkenet.

Vi befinner oss i midten av mars måned, utendørs er det stadig nye tegn på at kaldt vær er i ferd med å resignere og pakker kofferten. Vintertrøtte sjeler tines av forsiktig varme, og våren er ikke lenger bare en illusjon. Jeg holder på med middagen idet junior kommer stormende inn på kjøkkenet.

”Mamma! De skal hjelpe froskene over veien i kveld! Kan jeg få være med pappa og hjelpe til? Vær så snill!” To brune, bedende barneøyne tindrer mot meg mens små, skitne never tvinnes håpefullt.

Hva i all verden er dette for slags aktivitet? Hjelpe frosker?  Håper ikke det er noe en mamma forventes å være med på, at det er en årlig utflukt disse nye landsmennene mine bedriver og som enhver forelder med respekt for seg selv stiller opp på med innfødt entusiasme.

”Erm, hjelpe frosker over veien? Hm, jeg er ikke helt sikker på hva du mener med det, vennen min?

Mamma! Vet du ikke det? Froskene er ikke rumpetroll lenger nå, de spretter rundt på veiene og trenger hjelp til å finne trygge steder å være så ikke bilene kjører på dem. Får jeg lov? Si ja, vær så snill!”

Nå har jeg hørt det også… Passe på at froskene ikke blir overkjørt av biler. For så og spise dem etterpå da, eller? Humrer jeg spydig for meg selv.

”Er det etter leggetid dette da?” Spør jeg med streng mine. Vet jo allerede svaret – det er jo derfor det spørres så pent – men vil bare forsikre meg om at det ikke hersker noen som helst tvil om at mamma ikke kan tillate seg en slik utflukt. Noen må ”dessverre” være hjemme og passe på minstejenta mens resten av verden håndterer små kryp!

”For en gang skyld må det vel gå an å legge seg etter klokka 19.30 for en stakkars fireåring i dette huset..?” Mannen kommer gutten til unnsetning, og jeg nikker bekreftende. ”Bare det ikke forventes at jeg skal bli med på moroa, jeg blir her!”

Men det er ikke veldig overbevisende. Junior lukter lunta.

”Er du redd for frosker, mamma?” fniser han forundret.

”Jeg? Neeeei, bare synes det er litt vanskelig i fange sånne glatte kryp…”

”Pappa! Mamma er redd for frosker! Og de som er så bitte små!”

Jada, nok om det. Far og sønn rusler fornøyd av gårde etter mørkets frembrudd utstyrt med bøtte og refleksvester. Og litt niste i lommene. De skulle visst ikke spises likevel, disse froskene. I denne omgang i hvert fall.

Et par timer og mange kopper te senere hører jeg ivrige stemmer utenfor huset. Idet jeg åpner ytterdøren for å ønske froskeberedskapen velkommen hjem, dyttes en bøtte opp i ansiktet mitt. Jeg får misbilligende øye på noe som ligner fryktelig på en frosk, men blir raskt informert om at det er det ikke. Det er en padde.

”Vi fant han på vei hjem, og orket ikke dra helt tilbake for å slippe han ut i bekken. Han må få være på verandaen vår i natt, så tar vi han med til bekken i morra. Du er vel ikke redd for padder også, mamma. Er du vel?”

Mannen ser lattermildt på meg, mens jeg sender ham et illevarslende bare-vent-til-gutten-er-i-seng-din-grrrr-blikk tilbake.

”Neida, jeg er ikke redd for padder,” lyver jeg og vil ikke innrømme at jeg ikke ser noen forskjell mellom hverken det ene eller det andre. ”Bare sett bøtta på verandaen dere, så tar vi den med dit den hører hjemme i morgen den dag.”

Padden ble sluppet løs i bekken og hopper forhåpentligvis rundt ennå. Og jeg har lært noe nytt om mine nye landsmenn. I perioden disse krypdyrene migrerer, settes det veisperringer opp og biler må senke farten på de stedene de befinner seg. Dette gjøres hvert eneste år, og frivillige jobber på nattestid for å plukke opp forvillede frosker og padder fra veiene for å plassere dem i tryggere omgivelser.

Jeg kjenner begynner å like meg enda litt mer her nede, og tenker at neste år vil jeg bli med på dette jeg også. Utfordre seg selv, prøve noe nytt selv om man er redd. Det er jo mye det integreringsprosessen dreier seg om, ikke sant?

Les også hva som som skjer ett år senere i «Migrering og integrering

Bloggpuls anbefaler dette innlegget!

Forfatter: c'est la vie!

Hvem jeg er? En helt vanlig norsk jente, som for over ti år siden forvillet seg ut på kontinentet og på grunn av Amors uberegnelige piler har blitt der siden. Integrering ser ut til å være stikkordet for bloggen min. Et ord mange slenger rundt seg med en lettvinthet som ofte forbauser meg. Et visst politisk parti ser ut til å se på integrering av innvandrere som eneste remedie for å få det såkalt skakkjørte Norge på rett kjøl. For meg personlig er integrering et begrep det ligger mye smerte i, det er rett og slett smertefullt å skulle tilpasse seg nytt på nytt dag ut og dag inn. Joda, jeg har valgt det selv, men det gjør det ikke nødvendigvis noe lettere til tross for at jeg er både ressurssterk, velutdannet og kulturelt sett tilsynelatende lik mine landsmenn. Jeg skriver ikke denne bloggen for å klage og syte, eller fokusere på meg selv. Jeg forteller historiene mine for å vise at integrering ikke er en svart-hvitt og enkel prosess. Og jeg har dyp respekt for innvandrere som har vært nødt til å flykte på grunn av uholdbare forhold i fedrelandet sitt. Jeg vet jeg er en heldig innvandrer, og vet ikke hvordan jeg hadde taklet tilværelsen dersom jeg hadde vært i deres sko. Skulle ønske de kunne få mer oppmerksomhet for det de faktisk gjør, enn det de ikke gjør.

10 thoughts on “Fra et froskeperspektiv”

  1. Du skriver så levende at jeg nesten triller av stolen, her jeg sitter og liksom skal være ansvarlig oppgaveskriver!

    Denne var en fantastisk vitamininnsprøyting for teoritungt hode!:) Strålende Hege, helt strålende… og ikke rent lite fascinerende med slik dugnadsånd for sprettende småfrosk.

    *klempådu*

    1. Det var virkelig ikke meningen å forstyrre oppgaveskriving, men blir jo veldig glad for så innmari hyggelig tilbakemelding!😀

      Dessuten tenker jeg at en vitamininnsprøyting er på sin plass for ei som har mistet stemmen sin!

      Klem tilbake xx

  2. Fantastisk!🙂
    Neste år synes jeg du skal arrangere bussturer fra Norge for å få folk til komme ned å se på/ være med å hjelpe froskene over veiene:) Vi har en del å lære på så mange områder, også i det å hjelpe frosker!:)
    Klems

    1. Busslass fra Norge var ingen dum idé! Etter det jeg husker, skjer det ikke mye på froskefronten i Norge når disse småkrypene migrerer..?

      Tusen takk for hyggelig kommentar og klem tilbake til deg😀

    1. Haha! Kanskje jeg skal stille til neste år med stormkjøkken og salgsbod..? Om det ikke blir så populært, kan jeg jo bare skylde på at jeg er utlending! ;D

  3. Åh, så fantastisk! Lo godt av redde-frosker-for-så-å-spise-dem biten😀 Hihihi. Jeg liker denne aksjonen dere har der nede! Så ubegripelig sjarmerende, å redde småfroskene mot å bli påkjørt. Nesten så man får litt trua på menneskeheten (imt hva forrige bloggpost illustrerte liksom…).

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s