Språknyanser

”En fin måte å bli komfortabel med bruken av de forskjellige verbbøyingene i fortid, er jo å lese. Gjennom litteraturen kan du få mye grammatikk gratis.”

Akkurat som jeg ikke vet.

Jeg har min ukentlige fransktime med personlig lærer via Skype. Temaet for denne ukens seanse er fortid. Hun legger entusiastisk ut om hvordan bøkenes verden er en fin måte å lære seg skille mellom passé composé og l’imparfait på. Jeg gjesper og kjenner meg litt trist over at det er like før jeg skal stoppe den glade gløden i stemmen som strømmer gjennom hodetelefonene mine. Men bare litt. For mest av alt er jeg møkklei. Møkklei denne evinnelige arrogansen i det franske språk som gjør det umulig for oss vanlig dødelige å uttrykke oss sånn noenlunde oppegående.

”Helt enig. Det hadde vært en veldig fin måte, dersom det ikke var for passé simple, ikke sant?” Svarer jeg.

Kremt, kremt.

”Hehe, jo. Det har du jo rett i. Men den slags verbøying eksisterer snart ikke lengre. Det er i hvert fall ikke mange som bruker den muntlig.” Forsvarer hun seg.

Jeg må ta meg sammen for ikke å skrike inn i øret hennes:

”Jeg har til gode å lese en roman på fransk hvor passé composé ikke er erstattet med passé simple. Jeg lurer på hva som er vitsen å bøye verbene på denne måten, dersom det ikke lengre brukes i det muntlige talemålet. Og takk og lov for at det ikke lengre gjør det forresten. Jeg skjønner overhodet ikke vitsen!”

Hun gir seg ikke:

”Det er vakrere, rett og slett. Hør bare forskjellen på disse setningene…”

Hun ramser opp med iver og glød. Men jeg klarer ikke å dy meg:

”Nei, for å være helt ærlig er det ikke det. Ikke for meg. Jeg hører ikke at det ene er mer poetisk enn det andre. Den eneste følelsen jeg får når det gjelder disse forskjellene, er irritasjon. Det irriterer meg at jeg ikke gjennom det å lese bøker, jeg elsker nemlig å lese, skal kunne absorbere språket uten å tenke over det. Uten at det koster hjernecellene en eneste kalori. Hadde det vært opp til meg, hadde passé simple blitt fjernet fra hele grammatikken. Jeg hadde ikke felt en eneste tåre.”

Et gisp slipper til gjennom hodetelefonene og glad glød er brått erstattet med veilederens nøytrale instruksjon:

”Klart det er vakrere. Bare vent, én dag kommer du til å forstå.”

”Men jeg har aldri lært denne verbformen.” Protesterer jeg. ”På språkkurs blir det alltid sagt at det er bortkastet tid for oss som ikke er innfødte. Ettersom den ikke brukes lengre. Men så gjør den det likevel, i litteraturen!”

Hun prøver seg igjen, med noen forskjellige setninger for å overbevise meg om at det ene er vakrere litterært sett, enn det andre. Og jeg innser at jeg ikke kommer noen vei. Jeg har ingen intensjon om å bli uvenner med henne ettersom vi fortsatt har noen timer igjen, og vet ikke hvor jeg henter styrken til å beherske meg fra idet jeg sier med tilgjort munter stemme:

”Joo, det er kanskje en litt mer poetisk klang i siste setning.”

Det er nesten så hun puster lettet ut:

”Du vil helt sikkert kunne verdsette denne verbformen når du behersker språket bedre. Du mestrer det jo allerede veldig bra, men dette blir en av nyansene som gjenstår. Bare vent, en dag vil du høre skjønnheten i passé simple!”

Ja, kanskje det. Men jeg tviler. Det er nok like lenge til den dagen som det er til fremmedspråklige står på barrikadene for Noregs Mållag. Morfaren min har alltid vært nynorsk entusiast, og synes den andre varianten av det norske språk blir litt vel platt. Han er også veldig mot at engelske ord tar over og blir brukt i stedet for norske. Jeg har blant annet denne friskt i minne fra en gang besteforeldrene mine var på besøk i barndomsår:

”En blautis, takk.”

”En hva for noe?”

”En blautis med krokan.”

”Ah, softis! Er det dét du mener?

Jeg syntes det var flaut den gangen, og maste nok ikke mer om is når morfar var tilstede. Men i dag ser jeg det i et litt annet lys og tenker at hvorfor kunne det ikke hete blautis? Det er jo akkurat det isen er. Blaut. Dette var omtrent tretti år siden. Hvem vet, kanskje jeg om nye tretti år tenker at passé simple er vakkert og at skjønnlitteraturen ikke hadde vært det samme uten?

Sonitus anbefaler dette innlegget!

Reklamer

24 kommentarer om “Språknyanser

    1. Tusen takk for kjempehyggelig kommentar, Jorun! Bare vent til jeg begynner å skrive på nynorsk 😉

      Liker

  1. Albert Camus’ L’Étranger er det klassiske eksempelet på en (moderne) roman der passé simple er erstattet med passé composé. Det må finnes andre romaner fra nyere tid der samme grep er gjort; jeg slo tilfeldig opp i Alain Robbe-Grillets La Jalousie, og den var nå skrevet i presens…

    I stedet for å falle i ekstase over setninger fra Balzac og Flaubert (glimrende forfattere, ikke misforstå), burde fransklærerinnen din kunne foreslå noe enklere litteratur som du kunne begynne med. Så kan du heller lese Marcel Proust når tiden er inne.

    Selv leste jeg en del skuespill til å begynne med- der slipper man problemet med mystiske verbtider.

    Forøvrig er det med passé simple – og l’imparfait du subjonctif – at det det vesentlige er å kjenne igjen formene, ikke å kunne dem på rams.

    PS: Astérix? Le Petit Nicholas? Tintin?

    Liker

    1. Tusen takk for nyttig kommentar, Erlend! Har ikke lest noe skuespill på fransk, men det var jo en god idé. Når det gjelder Asterix, har jeg vel lest så godt som alt, men hverken Tintin eller Le Petit Nicholas. Det skal jeg prøve meg på. Og neste gang jeg er hos bokhandleren, skal jeg kjøpe meg L’étranger, gleder meg til å lese en roman kjemisk fri for PC 😀

      Flere tips mottas forresten med stor takk!

      Liker

  2. Jeg tror helt sikkert at du vil – om ikke gurgle av fryd, så smile med gjenkjennelsens glede, – og ikke stritte av irritasjon etter ikke så lang tid.

    Du står jo på som bare det, – og grammatikken sklir inn den, – garantert.

    Kan jeg få anbefale Amin Maalouf? På det varmeste! (Men husker ikke om han er passé simple-fri)

    Liker

    1. Gleder meg til jeg kan smile med gjenkjennelsens glede, og hvem vet, kanskje til og med gurgler jeg av fryd en vakker dag? Den dagen det skjer, må vel det verste av integreringsprosessen min være vel overstått… 😉

      Amin Maalouf har jeg ennå ikke lest noe av, så det var et godt tips – og om det er med eller uten PC så overlever jeg helt sikkert! Alltid gøy å lese nye forfattere.

      Tusen takk for kommentar, det setter jeg stor pris på 🙂

      Liker

  3. Så utrolig bra skrevet! Du får i alle fall uttrykt deg godt på norsk. Så jeg kan klart se for meg frustrasjonen når det ikke kommer like lett på fransk.

    Liker

    1. Tusen takk for kjempehyggelig kommentar, Annika 😀

      Jo, det er vel mye der frustrasjonen ligger, jeg skulle gjerne skrevet på fransk. Men hvem vet, en dag blir det kanskje slik? Det er jo alltids lov å håpe 😉

      Liker

  4. Oi oi som jeg kjenner meg igjen! Studerte til alt overmål fransk litteratur i Frankrike med kun fransk B-språk i lomma. Det var tøft. Første bok vi skulle lese var Combray i På sporet av den tapte tid av Proust. Jeg slet ikke bare med passé simple, for å si det sånn. For å komme meg raskt inn i litteraturene leste jeg alt jeg kom over av tegneserier. Asterix, Tintin, Gaston, Lucky Luke (Barbelas sur la prarie – piggtråd på prærien. Nyttig;))- I tillegg så jeg på franske gameshows på tv, lyttet til nyheter på radio og tvang meg selv til å prate fransk med alle jeg møtte. Selv den svenske jenta over gangen snakket jeg fransk med. Ordboka slo jeg opp i alt for ofte, men plustselig en dag skjedde det. Jeg dorsto det jeg leste. Selv diktene til Hugo, Les Faux Monnayeurs av Gide (en fantastisk bok), og L’étrangers. Jeg forsto og gledet meg over bøkene. Passe simplé lærte jeg meg å kjenne igjen, etter hvert. Så det går an.

    Nå er det så lenge siden jeg har lest fransk at jeg er redd jeg må starte på nytt. Men alt er i allefall mulig, med innsats. Og passe simple er jeg redd er kommet for å bli 😉

    Liker

    1. Tusen takk for kommentar, Rachel! Tøft gjort å reise til Frankrike å studere fransk litteratur med kun
      B-språk som utgangspunkt, jeg er imponert! Og ja, det er viktig som du sier, alle kilder til å forbedre språket må brukes. Og idet mannen og jeg bestemte oss for å gå over fra å snakke engelsk til fransk i heimen, har språkutviklingen gått en god del raskere.

      Jeg har etterhvert utviklet et «lov-hate» forhold til fransken, men jeg tror det har mer med det å gjøre at jeg sannsynligvis blir værende her nede resten av livet og er lei av å ikke ha like mye flyt som jeg har på engelsk for eksempel… Men, men c’est la vie! 😉

      Liker

  5. Morsomt aa lese – men ikke aa studere! Jeg kom aldri saa langt i fransken at hadde noe saerlig med passe simple aa gjore. I italiensk har de ogsaa en slik litteraer fortid som bare brukes i boker – og i Napoli-omraadet! Men jeg klarer meg fint uten, det holder at jeg forstaar det naar jeg leser.

    Og jeg ville vaert veldig irritert hvis noen insisterte paa at det var en vakrere form!!

    Liker

    1. Tusen takk for kommentar, Irene! Så disse italienerne har samme greie altså? Skjønner godt at du også klarer deg fint uten, men vi må nok innse – som forrige kommentator sier – at det nok ikke forsvinner med det første 😦

      Liker

  6. Lurer på om norsk ‘historisk presens’ har noe slektskap med passé simple? Tror jeg må finne meg en kollega med solide kunnskaper innen begge språk for en avklaring.

    Liker

    1. Jeg måtte google “historisk presens” for å finne utav hva det var, så nå har jeg lært noe nytt (eller repetert noe gammelt?) Med det samme jeg har deg her, kanskje du vet hva l’imperfait og passé composé tilsvarer på norsk, sånn cirka?

      Liker

  7. Du forstår, jeg er så gammel at da jeg gikk på skolen het det imperfektum og perfektum partisipp. Men jeg kan eksemplifisere, – så kommer vi i havn.

    Jeg gikk til skolen. (imperfektum)
    Jeg har gått til skolen (perfektum partisipp = passé composé)

    Jeg anvefaler den lille enkle utgaven av Grevisse, – da får du en gramatikk du kan bruke, – uten at den er for vanskelig.

    Lykke til med fransken.

    Og,- historisk presens har overhodet ikke noe å gjøre med passé simple. Min dumme ønsketenking for å finne en forståelsesknagg falt helt i fisk.

    Passé composé er en «germanifisert» fortidsform som ikke eksisterer i italiensk eller portugisisk, – mens begge disse språkene har noe à la passé simple.

    Jg har hørt en venninnes sønn komme hjem fra skolen (6 år gml, Steinerskole utenfor Paris) og begeistert gjenfortelle et eventyr han var blitt fortalt på skolen – og han gjenfortalte perfekt, – med passé simple. Men det hører altså til det skriftlige språket, – fortellerspråket. Og det holder med gjenkjennelse – så vil det gi glede.

    Liker

    1. Tusen takk for veldig nyttig informasjon! Det er ikke alltid like enkelt å sette grammatikken i sammenheng med norsk ettersom jeg lærer fransk her i Belgia. Hadde nok vært enklere å gått på språkkurs i fedrelandet… Men den der Grevisse skal jeg nok skaffe meg.

      Joda, en dag kommer jeg nok til å glede meg over passé simple. Jeg har nettopp nesten begynt å like «subjonctif», og det hadde jeg ihvertfall aldri trodd 😀

      Liker

    2. Det blir misvisende å si at imparfait «svarer» til norsk imperfektum. Det avhenger nemlig av konteksten.

      L’imparfait brukes for å fremstille en begivenhet i fortiden som ikke har begynnelse eller ende, eller som er en vane, eller for å gi en beskrivelse.

      «Da jeg var ung, gikk jeg på skolen» = «Quand j’étais jeune, j’allais à l’école» (vane, gjentakelse)

      Men:

      «I går gikk jeg til skolen» = «Hier, je suis allé à l’école» (passé composé).

      «Quand Jeanne est partie, il pleuvait» – «Det regnet da Jeanne dro»: regnet er en uavsluttet begivenhet (gjengitt med imparfait), mens det faktum at Jeanne dro, er en punkthandling (gjengitt med passé composé).

      «Les gaulois étaient moins civilisés que les Romains» = «Gallerene var mindre siviliserte enn romerene».

      På norsk brukes ofte omskrivninger: «Jeg sto og så ut av vinduet da Jean banket på døren» = «Je regardais par la fenêtre quand Jean a frappé à la porte».

      Liker

    3. Som italiensknerd maa jeg bemerke (til Tonita) at italiensk ogsaa har en form som tilsvarer passé composé, nemlig passato remoto. Den boyes helt likt, med at noen verb tar essere (etre) og noen tar avere (avoir), f.eks «sono andata» eller «ho mangiato.»

      Liker

  8. Forøvrig vil jeg fraråde å henge seg for mye opp i hva ting er på norsk; det er bedre å lære seg fransk på språkets egne premisser.

    Et eksempel er at for å antyde (f.eks. i en avisartikkel) at det man refererer, er beheftet med usikkerhet, brukes på fransk le conditionel passé:

    «Le mafaiteur aurait échappé à la police»

    På norsk brukes derimot 2. futurum: «Forbryteren _skal ha_ unsluppet politiet».

    Liker

  9. Erling, – du sier det så bra. Jeg forenklet, og var upresis.
    Skulle gjerne være like god i forståelsen av det franske språket som deg.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s