Vinterferie på norsk

De fleste spor etter visitt fra fedrelandet er luftet ut, kostet vekk og brettet sammen. Stillheten har senket seg i skarp kontrast fra sist uke hvor høyt tempo og barnelatter fylte huset.  Junior savner søskenbarna, og er fornærmet over at han ikke fikk lov til å gjemme kusina i garasjen. Han gråter en skvett og proklamerer på gebrokken norsk at han vil reise til Norge neste helg. Hver helg faktisk. Minstejenta springer fra rom til rom mens hun babler strengt, akkurat som om hun venter at bare hun kjefter litt kommer onkels familie på fem til å gi seg til kjenne. Men det kommer de selvsagt ikke til å gjøre, de har reist hjem til gamlelandet. Fruen selv trøstespiser brunost og drikker opp den grønne teen svigerinna glemte igjen, mens hun mistenker at husbonden er en smule lettet over at fransk atter en gang er hovedmål i heimen. Mjau er den eneste som åpenlyst sprader rundt med tilfreds mine, lettet over endelig å ha gjenerobret sitt revir.

Dagene var både våte og kalde, og godt var det derfor at besøket kom fra min side av slekta. Nordmenn er som kjent godt utstyrt og ikke redd for å bevege seg utendørs under slike forhold. Storebrors familie er intet unntak. En særdeles stormfull dag vandret vi rundt i nærmiljøet på jakt etter ”high-tech” skatter i hele tre timer og til juniors elleville begeistring fant vi to stykker. Dette skulle bli mitt første, men forhåpentligvis ikke siste, møte med geocaching. Og jeg har fått nok ett bevis rett i fleisen på at mine nye landsmenn ikke er redde for å bevege seg utenfor huset sitt. Godt at fordommer er til for å motbevises.

Til tross for regelmessig syting over at livet i utlendighet ikke er noen dans på roser men snarere ustø gange i tornekratt, tror jeg besøket fikk innblikk i hvorfor lillesøster ikke har returnert nordover for skikkelig lenge siden. De ser at hun har funnet det gode liv. Flott ektemann og enestående fin svigerfamilie er grunn god nok til å tåle innvandrertilværelsen. Det er ikke det. En ting er at folk flest er generelt hyggeligere å omgås i det offentlige rom og at fraser som ”god dag” og ”ha en fin dag” er en del av dagligtalen blant fremmede, eller at vi skjemmes bort med bordservering på kafé, for ikke å glemme det vi i heimen nyter av ferskvarer til gla’ priser. Det er elementer som gjør dagene triveligere. Men ta for eksempel da junior gikk til sengs med høy feber på kvelden, og våknet dagen etter både uvel og slapp. Ettersom gutten sjelden lar seg affisere av feber og holder samme aktivitetsnivå uansett tilstand, ringte jeg til familielegen og bestilte hjemmevisitt. ”Kommer legen virkelig hjem til dere?” spør besøket storøyd. Med det samme får jeg et lite fristende déjà-vu fra fastlegesystem og endeløs venting på venteværelser når man egentlig ikke har krefter til annet enn å krype litt lengre under dynen. Det går opp for meg at det ikke er slike situasjoner jeg har i tankene, når hjemlengselen innimellom stormer som verst.

Selv om det omsider har begynt å demre for husbonden at nordmenn godt kan være ute i under 10 varmegrader, bekymrer han seg mye for været denne uken og prøver å finne utav innendørs aktiviteter som kan underholde ni mennesker med et aldersspenn fra 2 til 42 år. Det er ikke enkelt. Derfor er det med fornøyd mine han forteller at han har reservert klatreinstruktør i en innendørs klatrevegg for hele hurven. De eneste som allerede hadde prøvd dette før, er husbonden selv og broderen, for ikke å glemme niesen min. Selv om hun var liten den gangen, teller jo det også! Ellers er resten av oss debutanter.  Personlig er det med blandede følelser og noe forutinntatt jeg ankommer klatrestedet. Blandede følelser fordi jeg har høydeskrekk og ikke er kjempeivrig på å prøve nye ting. Forutinntatt fordi jeg alltid har sett på klatremiljøet som veldig spesielt uten at jeg egentlig har noen som helst referanser for å tenke slik. Sånn er det jo ofte, fordommer sniker seg komfortabelt inn der ignoransen råder. Idet jeg ser meg rundt i lokalet blir jeg både overrasket og nesten litt skuffet over mangelen på klatrende rariteter helt til jeg endelig får øye på en gjeng med rastafletter og hippiklær. Der ja! Lettet over at jeg har funnet grobunn for ihvertfall én fordom, om enn noe beskjeden, skal jeg til å slenge med leppa til nærmeste familiemedlem slik at vi kan få oss en god latter. Det er befriende å kunne snakke et språk ingen forstår når man skal le på andres bekostning. Før jeg rekker å si noe som helst henvender én av dem seg til meg og spør ”Er du norsk?” På norsk. Han hadde hatt norsk kone en gang, viser det seg. What are the odds?!

Klatring var gøy det. Junior vil tilbake. Beskjemmet må jeg innrømme at det vil jeg og.

Besøk fra fedrelandet kan være en fin måte å gjøre opp status over hvor langt en egentlig har kommet i integreringsprosessen. Saker og ting man før var opptatt av sees etterhvert i et annet lys, noe man ofte ikke blir oppmerksom på før nytt og gammelt liv møtes. Som ekte nordkvinne jeg er, eller muligens var, har skisport alltid spilt en viktig rolle i livet mitt. Jeg har vage minner fra tidlige barneår hvor overgang fra behagelig pulktilværelse til mine første skiturer står sentralt. Langrenn har alltid vært favoritt ettersom jeg kan styre min begeistring for full fart. Men i løpet av de ti årene jeg har befunnet meg i land hvor skigåing er mer eller mindre et ikke-eksisterende begrep, har entusiasmen for den slags sakte og helt sikkert blitt fortrengt. Vinter OL er intet unntak. Besøket ble nok noe forundret over ekstremt manglende begeistring og engasjement hos vertskapet over norske medaljer som ble håvet inn over en lav sko. Joda. Jeg er glad på Norges vegne og alt det der. Men jeg kjenner ikke denne dype og inderlige gleden over seier etter seier. Den er ikke der lengre. Jeg lar meg ikke lengre begeistre, og foretrekker godboka mi fremfor klovnete curlingbukser og stafett.

Nå er besøket dratt og det har vært en uke med fine opplevelser. Den aller største bonusen er at junior har fått interesse for norsken. Ikke bare snakket han mye med søskenbarna sine disse dagene, men han har fortsatt i ettertid. Da jeg i morges puttet suppepenger i sekken hans som han skulle gi til læreren, sa jeg at han måtte si til henne ”vær så god, dette er suppebetalingen for denne uken”. Hvorpå han svarer: ”Jammen, hun skjønner ikke norsk hun, jeg må si det på fransk”.

Sa han, på norsk.

Advertisements

12 thoughts on “Vinterferie på norsk

  1. Igjen flott skrevet. Du har en egen evne til å trollbinde meg, det er noe med skrivestilen din som gjør at jeg «fengsles». Tusen takk for at du deler av dine opplevelser!

    Lik

    1. Tusen takk for at du tar deg tid til å legge igjen kjempehyggelig kommentar, det blir jeg veldig glad for 😀

      Lik

  2. Herlig skrevet:)
    Jeg blir dratt inn i det, og MÅ bare fortsette til slutten av innlegget…Driv heter det kanskje. Det er driv i tekstene dine!
    Det høres ut som om dere har hatt en god uke!
    #Godtirsdag

    Lik

    1. Tusen, tusen takk!

      Ja, vi hadde en veldig fin uke, og god tirsdag til deg også 😀

      Lik

  3. Flott formulert! Vi koste oss masse! Og jeg må atter en gang be deg hilse din svigerfamilie! Og gi gutten og jenta maaange susser og klemmer fra tante!

    Lik

    1. Tusen takk for det! Hilsen er overbrakt og masse sussing og klemming til barna 😀 Vi ringer veldig snart da junior vil snakke med jentene om klatring 😉

      Lik

  4. Du skriver og beskriver så utrolig fint. Jeg sitter alltid og smiler når jeg leser på bloggen din. På grunn av innholdet selvsagt, men også fordi språket er så godt. Du må si hei til Junior fra meg. Si at jeg synes han høres veldig flink ut!

    Lik

    1. Tusen takk for kjempehyggelig kommentar, det blir jeg veldig glad for! Det er kusina mi, ElisabethDL sin fortjeneste at begynte å skrive, hun har tålmodig pushet meg lenge 😀 Skal hilse tilbake fra Junior og si at han er «vælldi fllink» med fransk aksent *lol*

      Lik

  5. Du skriver veldig bra! Når jeg leser bloggen din merker jeg at jeg bare bil lese mere.
    Her er en liten tilbakemelding:

    Du skrev: «De eneste som allerede hadde prøvd dette før, er husbonden selv og broren min, ellers er resten av oss debutanter.» Jeg hadde også klatret før! Da jeg var liten sammen med pappa. Husker du ikke det?

    Til slutt har jeg fire ord til deg. Ikke slutt å skrive!
    Hils til alle og klem fra meg!

    Lik

    1. Tusen takk for kjempekoselig kommentar, Thea, det blir jeg veldig glad for! Skikkelig sorry for at jeg glemte å nevne deg blant de klatre-erfarne, men nå har jeg endret teksten litt så kan du se om du synes det er greit sånn?

      Og helt til slutt, ikke vær redd, det blir nok ikke slutt på skrivingen her på en stund. Det er altfor mange historier å fortelle 😀

      Skal hilse tilbake fra hele gjengen og masse klemmer fra oss xxx

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s