Ut på tur, aldri mer gretten og sur!

Klokken er 10 søndagsmorgen. Fornuftig kledd befinner jeg meg noe forsinket på plassen hvor første turmarsj skal gå av stabelen. Jeg speider etter en av mine nyervervede turvenninner fra forrige helg. Den andre måtte melde avbud på grunn av skadet ankel etter fall på isen, snøen er nemlig nok en gang på visitt. Da jeg snakket med henne på telefonen i går kveld, gjenkjente jeg noe i stemmen hennes. Fortvilelse og tristhet over at hun skal sitte hjemme mens vi går tur. Jeg frydet meg helt ut til lillletåa. Nei, jeg satt så visst ikke og godtet meg over at hun var skadet, men over ektefølt sorg fordi hun skulle gå glipp av en turopplevelse. Det lover godt for fremtidig vandring.

Jeg fyller lungene med kald luft; muligens ikke så frisk som fedrelandet sin, skitt la gå – c’est la vie – jeg er da vitterlig i ferd med å integreres! Jeg ser ikke damen min noe sted, og forsøker å ringe uten hell. Kommer bare til en svarer med beskjed på nederlandsk. Panikken står i giv akt og jeg begynner å lure på om alt bare hadde vært en drøm, at jeg hadde innbilt meg hele herligheta. Plutselig ser jeg henne komme marsjerende mot meg med energiske skritt. Midt oppi gledesrusen sist helg, der jeg med skjelvende hender noterte telefonnumre, ble det feil. Uten å nøle hilser jeg på henne i henhold til skikk og bruk i mitt nye land; vet at i denne situasjonen berører jeg lett hennes høyre kinn med mitt mens vi begge kysser ut i luften. Og jeg vet at nå kan jeg si ’du’.

Vi skal gå en løype på 10 kilometer. ”Kom!” Sier hun, ”så stikker vi innom startposten og henter papiret ditt slik at du kan få stempel etterpå. ”Stempel? Startpost? Jaha?” Følger lydig etter uten at jeg helt forstår hvor dette bærer hen. Damen min er av gresk opprinnelse, og snakker derfor med utpreget aksent. Jeg skjønner jo hva hun sier stort sett, men av og til glipper det litt. I neste øyeblikk befinner vi oss i et lokale hvor det kryr av mennesker. Inne og ute. Overalt. Mennesker med sporty antrekk, staver og turglede. Mennesker som er ute på tur.

Mens jeg forsøker å skjule forbauselsen, rekker en av arrangørene meg et papir. ”10 kilometer? Da skal dere følge de grønne pilene. God tur!” Det viser seg at dette er en turforening som hver helg setter opp løyper på forskjellige steder over det ganske land. Du kan velge og vrake i turmuligheter, både nært og fjernt. Noen løyper er tilpasset barnevogn, andre ikke. Andre igjen har guide, om det skulle være av interesse.

Der og da demrer det for meg. De har vært der hele tiden. Dette er ikke noe parallelt univers med turglade mennesker fra andre planeter. Nei. Mens jeg har sittet i sofakroken og surmult, har de gått og gått. 5, 10 eller 20 kilometer, alt ettersom. Hver søndag. Jeg har vært så opptatt av å påpeke med utslitt pekefinger at det er ikke det samme å gå tur her som i fedrelandet, at jeg ikke har sett skogen for bare trær. Disse trærne har i tillegg gått meg noe så inderlig på nervene. For det er sånn turområdene er her nede, ser du. Trær på trær på trær. Tett i tett. Så høye at det skal godt gjøres å få øye på et lite stykke himmel.

Jeg har vært vant til å ha turterrenget omtrent rett utenfor døren. Tilgjengelig og tilrettelagt. I hjembyen min kan jeg gå langtur, kjøre slalåm og sette av gårde på langrennsski. Og samtlige fasiliteter befinner seg ikke lengre unna enn at det er lett overkommelig. En rask busstur for eksempel. Ikke bare har jeg uvitende fnyst over dårlige fasiliteter her nede, jeg har i tillegg fått det for meg at mine nye landsmenn ikke går tur. Joda. De gjør det kanskje på sin måte, men den har uansett ikke vært bra nok meg.

Det er så lett å komme inn i en ond sirkel. Tenke at der jeg kommer fra, er alt perfekt. Her er alt bare en halvdårlig kopi. Fordi integreringsprosessen allerede tar veldig mye krefter, er det lett å synke ned i negativitet og motløshet. Bestemme seg for at sånn er det bare, og ikke være villig til å finne ut om det er sant.

Turen går i raskt tempo gjennom landsbyens gater, forbi elv og innsjø, over åker og eng. Fullstendig på bølgelengde utveksler vi livshistoriene våre i kortversjon. Jeg påpeker strålende fornøyd så deilig det endelig er å gå tur sammen med noen som går fort. ”Jeg promenerer ikke, jeg marsjerer” svarer hun, ”det er derfor jeg aldri går i høye hæler, det har jeg ikke tid til!”

Husbonden humrer selvtilfreds i skjegget da fruen kommer tilbake med et glis som hadde gått helt rundt om ikke ørene stod i veien. Endelig har hun skjønt det han tydeligvis har visst hele tiden, og til med ved gjentatte anledninger forsøkt å hinte om: Det er ikke bare nordmenn som går tur. Eller rettere sagt: Det er ikke bare nordmenn som kan turgåing. Men han kjenner henne såpass godt og vet hvor urimelig sta hun kan være. Hun må finne utav det selv. Det står likevel skrevet med store bokstaver over det fornøyde ansiktet hans: I TOLD YOU SO.

Reklamer

15 kommentarer om “Ut på tur, aldri mer gretten og sur!

  1. Hihihi. Jeg smiler så indelig med deg.
    For meg har det vært vanskelig nok å flytte fra en del av landet til en annen. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det må være å med et HELT annet språk og kultur også.
    Fortsett å skrive!

    Liker

    1. Det er nok ikke bare, bare å skulle flytte fra Finnmarka for eksempel og helt ned til Sør Norge, vi finner store kulturforskjeller bare i vårt eget land. Men du har rett i at språkproblematikken virkelig tar kaka!! Skrivingen har blitt min terapi, og jeg kan love deg at det kommer mer fra denne kanten 😉

      Liker

  2. Godt å høre at du kom deg avgårde og at det ble tur! 😀 Har tenkt på deg siden forrige innlegg skjønner du..
    Leser spent om integreringsprosessen din og gir deg tommelen opp for bra initiativ og stå-på-vilje!!

    Liker

    1. Så koselig å høre at du har tenkt på meg 🙂 Jo, her går det sakte, men sikkert fremover og det hjelper godt med oppfølging og tommel opp fra gamlelandet!

      Liker

  3. Å så flott! Har ventet på denne posten , om HVORDAN det gikk på tur! 🙂 Er så glad på dine «integrerings-vegne» , for at du tok mot til deg og kom deg i gang den første gangen!! Skikkelig bra!
    Lykke til videre og del mer med oss her 😀
    Klems

    Liker

    1. Hihi, tusen takk for det, Jorun 😀 Jeg er kjempeglad for at jeg gjorde dette, og sparker meg selv i leggen for at jeg ikke har tatt initiativ til noe lignende før.. Men sånn er det jo når man i utgangspunktet er negativ, da skal det mye til før man kommer seg opp fra godstolen hvor det er så altfor komfortabelt å sitte og surmule!

      Klem tilbake:)

      Liker

  4. Morsomt skrevet.
    Interessant opplevelse du deler. Tenker påhvordsn det må være å komme fra fjerne himmrlstrøk hit til Norge. Ikke så lett å finne seg til rette.

    Liker

    1. Tusen takk for hyggelig kommentar og velkommen til bloggen min!

      Det du skriver er nettopp grunnen til at jeg startet denne bloggen. Jeg synes det er lite takhøyde i den norske innvandrerdebatten, og ønsker med skriveriene min å vise hvor komplisert det er å flytte til et nytt land. I mitt tilfelle er det ikke spesielt langt en gang, pluss at jeg har gjort det frivillig. Daglige utfordringer som det å forstå språk og kulturelle nyanser, tar enormt med krefter. Jeg vet ikke om jeg hadde taklet tilværelsen som asylsøker når jeg ser hva jeg har å stri med til tross for min priviligerte bakgrunn..

      Liker

    1. Ja, som jeg skriver til Kjersti Fløgstad, jeg vet ikke om jeg hadde taklet tilværelsen som asylsøker når jeg ser hva jeg har å stri med til tross for min priviligerte bakgrunn.. Og jeg skriver ikke for å klage og syte over min egen tilværelse, fordi jeg har et veldig godt liv til tross for alle disse opplevelsene. En fantastisk mann og en flott svigerfamilie, som jo er grunnen til at jeg bestemte meg for å emmigrere, og ellers er det jo mange ting som er bra her nede.

      Men det har etterhvert gått opp for meg at dette med integrering er rett og slett å «finne seg i» mange ting som man kanskje ikke nødvendigvis er helt enig i eller ikke forstår, selv om det strider mot all min fornuft. Belgia ligger for eksempel langt etter når det gjelder likestilling mellom kvinne og mann, og du vil fortsatt finne mye av det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret vi hadde i Norge for mange år siden.. Eller bare noe så enkelt som at man skal ikke gi grovbrød til barn under seks år, bare loff, ellers kan de får magetrøbbel..! Jaja, bare noen eksempler, men jeg skal slutte her, ellers blir svaret like langt som en blogg – blir så engasjert ser du ;D

      Liker

  5. Flott, naa ble jeg glad! Saa bra at det var en vellykket utflukt og at det finnes mange mennesker som liker og gaa tur! Det opplegget med kart og forskjellige loyper hver helg hores jo veldig bra ut.

    Liker

    1. Ja, det var virkelig veldig bra! Litt annerledes enn det jeg er vant til fra Norge hvor vi har faste oppmerkede turløyper i skog/fjell. Morsomt det at løypene forandres fra helg til helg, og går gjennom forskjellig landskap hver gang. Det er en fin måte å bli kjent med regionen på!

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s