Tut og kjør!

Entusiastiske armer fekter mot meg der jeg kommer kjørende. Peker mot billysene og gjør blinkebevegelser med fingrene mens de rister ivrig på hodet. Jada. Jada. Jada. Jeg smiler tilbake og nikker bekreftende ”jeg vet, jeg har billysene på midt på dagen, og tenk; det er med fullt overlegg”. Gammel vane vond å vende. Dessuten kan man like gjerne venne seg til det. I 2011 eller 2012 blir det endelig påbudt her også, akkurat slik som det har vært i fedrelandet så lenge jeg kan huske.

Heldigvis. Det er ikke lett å få øye på kamikazekjørerne en grå regnværsdag.

Ifølge en artikkel jeg leste for noen år siden, er det noe mystifistisk som skjer idet vi mennesker setter oss bak bilrattet. Ekstrem personlighetsforandring. Den normalt greie og høflige mannen i gata blir til en blodtørstig besserwisser på krigsstien som hensynsløst dømmer alle andres kjøring nord og ned mens han kjepphøyt tildeler seg selv tittelen Verdens Beste Sjåfør. Mine landsmenn er intet unntak, tvert imot. Trafikken er så aggressiv her nede at en utsultet pitbull terrier raskt blir puslete i forhold. Bilen er nemlig sjefen sjøl og nåde deg dersom du våger å forstyrre den i sin kamp gjennom travle gater. Den har selvbestemt forkjørsrett og parkerer hulter til bulter på steder som egentlig burde være myke trafikanter forunt. Sykkelstier og fortau er først og fremst forbeholdt de firhjulte, dersom de i det hele tatt eksisterer.

Myke trafikanter burde egentlig bare holde seg innendørs. Det å krysse gaten for eksempel, er det reneste vågestykket, selv over et gangfelt. Man går nesten gråtende ned i knestående av takknemlighet dersom man presterer det mesterstykket å få dem til å stoppe. Eh, stoppe er vel noe overdrevet, det er vel mer at de senker farten litt like før de ankommer fotgjengerfeltet. Ergo om du skulle være så uheldig å snuble og falle, blir det i beste fall bråbrems om de i det hele tatt rekker å stanse. Derfor iles det over så fort som overhodet mulig, mens man hektisk bukker og neier skyldbetynget over å ha vært så frekk og forstyrre Bilen.

Mannen min blir sur dersom de ikke vinker til takk når han en sjelden gang lar de mindreverdige fotgjengerne slippe til. Men det er bare dersom de aktivt viser at de skal krysse gaten. Det er nemlig ikke nok og bare stå der ser du, neida, de må holde den ene foten opp foran seg for å demonstrere at de mener alvor. Når jeg rister på hodet over urimelige krav og forsiktig påpeker at man som bilist har plikt til å stoppe og at han tross alt er privilegert som kan sitte i sin varme, komfortable bil i det forferdelige regnværet, ser han bare uforstående på meg og synes nok jeg overdriver de myke trafikanters rettigheter. Helst burde de stakkars fotgjengerne sende takkekort med familiebilde til de som er så elskverdige å slippe dem over gaten.

For mitt vedkommende tok det lang tid før jeg frivillig satte meg bak rattet i dette landet, men registrerte skamfullt forleden at jeg nok har blitt litt vel varm i trøya da jeg presterte å tute på en syklist som vinglet bittelitt på sykkelstien. Trøster meg med at det er et skritt i riktig retning i den smertefulle integreringsprosessen min.

Til tross for at jeg ikke har lange fartstiden som bilist i her nede, har jeg sett mye rart på veiene. Småting som for eksempel utskjelling fra bilist som ikke klarer å stoppe da bilen foran bråbremser, fordi han mener vedkommende foran burde kjøre fortere slik at det var mulig å holde avstand. Eller det å bli rasende tutet på fordi en kjører inn i rundkjøring i venstre fil når en skal ut på tredje avkjørsel – det gjør du tydeligvis bare dersom du skal snike, og resten ligger i høyre kjørebane uansett hvor de skal ut. Slike hendelser er dagligdagse nok. Men her forleden nådde trafikkaggresjonen nye høyder. Jeg kommer kjørende langs en trafikkert vei mot et fotgjengerfelt hvor flere treningskledte smågutter står og venter på å krysse gaten sammen med en eldre dame som fortvilet prøver å holde styr på gjengen mens hun følger med om det er noen som forbarmer seg over dem. De skal eller har vært på fotballtrening, og jeg tenker så flott det er at slike damer som henne finnes mens jeg stopper for å slippe dem over. I det jeg registrerer at damen høflig vinker til takk og de skal til å gå over veien, hører jeg motgående bil (som hadde god tid til å bremse ned) omtrent lener seg over hornet mens han åpner vinduet sitt og hytter hissig med neven til de stakkars fotgjengerne som rygger hurtig tilbake på fortauet. Han roper noe det er umulig å høre men man trenger ikke mye fantasi for å skjønne sånn cirka hva det dreier seg om, og mens jeg skrekkslagen er vitne til dramaet som utspiller seg rett foran mine vantro øyne, har bilen bak meg fått nok av å vente (han har jo tross alt stått i ro i maks 45 sekunder må vite) og hiver seg med på tutekoret samtidig som han raser forbi. Ja, du leste riktig. Jeg blir forbikjørt der jeg står og venter på at fotgjengere (altså et småguttelag i fotball) skal krysse gaten. I et fotgjengerfelt. Med bakoversveis og hakeslep tør jeg ikke annet enn å starte opp igjen og kjøre videre selv. Rystet inn til det innerste indre.

For alt jeg vet, står de der ennå.

Reklamer

4 kommentarer om “Tut og kjør!

  1. Jeg skal ALDRI flytte til Belgia, det er helt sikkert :S Jeg er nervøs som fy i trafikken bare her i forholdsvis rolige Norge; er av typen som står og venter tålmodig på grønn mann selv om det ikke er en bil i mils omkrets. Det der høres helt sinnssvakt ut, jeg hadde blitt nervevrak. Stakkar fotballguttene!

    Liker

    1. Om du kommer på besøk skal jeg kjøre deg overalt, så slipper du kaste bort tiden på å vente på at bilene skal stoppe!

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s