Voffvoff, det er karneval!

Neste uke er det karnevalsferie her nede. Det vil si vinterferie på godt norsk. Og det vil si at det er siste skoledag før feriestart på fredag, og nettopp: Karnevalsfest.

I år er nettopp denne begivenheten godt avmerket i kalenderen. I år skal jeg sørge for at den går riktig for seg, i motsetning til i fjor hvor junior måtte lide for det faktum at mammaen hans var kostymeballets novise. Det er ikke bare for en forvirret innvandrer integreringsprosessen er en humpete ferd med sine oppturer og nedturer. Avkommet må også svi for mammas ignoranse på grunn av manglende erfaring når det gjelder hennes nye lands gjøren og laden, til tross for at de selv er vaskeekte innfødte. Dette er de heldigvis for små til å forstå noe som helst av akkurat nå, og så krysser jeg fingrene for at jeg rekker å forsere tilstrekkelig mange etapper før de blir gamle nok til å ta skade.

Ifølge Wikipedia er karneval en romersk-katolsk tradisjon som vanligvis arrangeres før inngangen av fastetiden, men opprinnelsen til ordet selv er noe usikker: ”En del mener det stammer fra italiensk carne- eller carnovale, fra latin carnem (kjøtt) + levare (lette eller løfte), som betyr «å fjerne kjøttet». det har også blitt hevdet at det stammer fra de latinske ordene caro (kjøtt) og vale (farvel), med andre ord «farvel til kjøttet». En tredje teori hevder at det stammer fra det latinske carrus navalis som var en vogn som ble brukt i forbindelse med feiringen av den greske guden Apollo.”

Som for de fleste andre, betyr karneval for mitt vedkommende å kle seg ut. Og det er noe jeg ikke er spesielt glad i. Ikke i det hele tatt. I mangel av både kreativitet og ork til den slags, har slike arrangementer alltid blitt unngått for mitt vedkommende. Men når man får barn, er det en del av den brutale virkeligheten at man ikke kan melde avbud lengre. Man må ta seg sammen og legge sine aversjoner til side. Så da junior på denne tiden for ett år siden kom hjem fra skolen med lapp i sekken om at han siste skoledag før feriestart skulle kle seg ut, ble jeg så stresset at det gikk utover nattesøvnen. Det skulle ikke mer til. Og det falt meg heller ikke inn å dele mine bekymringer med mannen i huset, hadde jeg gjort det ville alt gått så meget bedre.

Mens jeg vandret hvileløst i byens butikker på utkikk etter ideer og inspirasjon til det perfekte kostymet, hadde jeg friskt i minnet en gammel kollegas oppgitte utsagn angående en Halloween feiring på skolen til sønnen hennes hvor han hadde vært omtrent den eneste som møtte opp i forkledning. ”Du vet, resten av klassen er jo arabiske innvandrerbarn og det er typisk av foreldrene at de ikke prioriterer slikt”. Med dette i bakhodet var jeg oppsatt på at sønnen min ikke skulle settes i tilsvarende bås. Med nordisk mamma og arabisk pappa var jeg redd han var dobbelt uheldig.

Men det var ikke lett å finne noe passende; enten ble det ”too much” eller bare enkle masker, og jeg husker jeg stusset over det enkle utvalget ettersom det faktisk var karnevalssesong. Til slutt fant jeg noe innerst i en krok på en billigbutikk à là Nille. Et hundekostyme med både hale og ører i imitert skinn. Billig var det også. Junior ble kjempefornøyd og syntes at han hadde den beste mammaen i verden der han vandret avsted til skolen utkledd som hund mens han øvde seg på å bjeffe. Da vi ankom skolen, reagerte jeg på at junior var den eneste som var utkledd og spurte læreren om jeg hadde misforstått. Hun så litt overrasket ut, men forsikret meg om det ikke gjorde noen ting. De andre hadde utstyret i sekkene sine. På vei hjem pustet jeg lettet ut over at min første mamma-erfaring med utkledning var unnagjort, og tenkte at det kom til å gå lettere neste gang.

Jeg tenkte ikke noe mer over dette karnevalet før noen måneder senere. Vi er kommet hjem etter siste dag før sommerferien, og i sekken til junior ligger det en DVD med bilder fra skoleåret som var. Vi setter den på umiddelbart og koser oss med bilderevy på flatskjermen. Plutselig dukker den fine gutten min opp iført hundekostyme og stort glis, og jeg humrer for meg selv mens jeg minnes hvor stresset jeg hadde vært da jeg frenetisk sprang byen rundt etter passende forkledning. Men så ser jeg nærmere på bildene fra denne dagen. Ingen av de andre barna er utkledd i karnevalskostymer. Neida, samtlige barn, bortsett fra min sønn da selvsagt, har kun masker på. Fantasifulle, fargerike og flotte masker. Slike som du forbinder med karnevalet i Venezia. Masker med stil og eleganse. Det er bare min sønn som skiller seg ut der han står på alle fire og later som han er en hund.

Det er ikke greit når man har nordisk arabiske foreldre…” tenker jeg i mitt stille sinn.

I ettertid trøster jeg meg med at han sikkert storkoste seg, men i år kan jeg love deg at det blir andre fastelavnsboller.

Advertisements

6 thoughts on “Voffvoff, det er karneval!

  1. Jeg måtte le litt jeg nå. Jeg ser det veldig for meg:-) Takk for påminnelsen. Fredag skal min datter feire karneval for første gang i barnehagen, og jeg skal sjekke om det er spesielle tradisjoner her:-)

    Lik

    1. Det var det som var meningen – denne kan vi le av når vi om maaaange år har trukket oss tilbake på gamlehjemmet, ikke sant?

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s