Walking on Sunshine!

Den har hengt der en stund. Plakaten. Jeg kaster stjålne blikk hver gang jeg henter minstejenta i barnehagen. La marche nordique. Stavgang. Kjenner jeg har veldig lyst. Og tenker at én dag kommer jeg til å gjøre det, bare ikke akkurat nå. Det er en god tanke å holde på, det at det finnes likesinnede der ute. Mennesker som også liker å sette en fot foran den andre, som gjør det av ren lyst og ikke fordi de ikke har bil. Jeg fantaserer om dette møtet med sjelefrender som deler min lidenskap, om å se øyne som gnistrer begeistret der erfaringer deles og turmuligheter ivrig utveksles i munnen på hverandre.

Men jeg nøler. Det er akkurat som om det er siste sjanse. Tenk om jeg blir skuffet. Det er så mange ting i mitt nye land som er annerledes enn det jeg er vant til, så hva om dette ikke kom til å være noe unntak? Bedre å leve i lykkelig uvitenhet. Da er det fortsatt håp.

Det kommer til et punkt hvor jeg ikke klarer å vente lengre. Nå må jeg vite, og det får briste eller bære. Que sera sera.

Jeg gruer meg hele uken, frykter kysseritualene og engster meg for hvorvidt man ”du-er” eller ”De-er” med folk man ikke kjenner ute i skogen. Blir motløs ved tanken på nok en gang å måtte avsløre min klossete gebrokkenhet og bekymrer meg for tekniske ord og uttrykk jeg kanskje ikke kommer til å forstå. Men aller mest er jeg redd for å blottstille min desperate lengsel etter likesinnede.

Daglig finkjemmes tilværelsen febrilsk etter tegn på at det ikke er meningen at jeg førstkommende lørdag skal lære å marsjere på nordisk vis. Det har striregnet hele uken, og jeg trøster meg med at enhver belger med respekt for seg selv holder seg innendørs under slike forhold. Regn er farlig. Og det er helt greit. Kjenner det kribler nervøst ved tanken på at det bestemmer seg for å ta en pause.

Lørdag morgen våkner jeg opp til forrædersk strålende sol på skyfri himmel. Gradestokken viser 10 varmegrader. Det er vår i luften og perfekt turvær og det ville ikke bare være en skam å snu, men ren og skjær galskap. Jeg ankommer avtalt møtested med noe som likner paralyserende eksamensnerver og forventninger på nullpunktet. Stiller meg opp sammen med resten av gruppen og registrerer at de fleste er på hils og konkluderer motløs med at jeg er den eneste som ikke kjenner noen. Jaja, her er det bare å få det overstått tenker jeg idet jeg retter opp ryggen og skyver haken utilnærmelig frem.

En dame stiller seg opp ved siden av meg og begynner å prate. Spør om jeg har gjort dette før og rister på hodet når jeg spør tilbake. Hun virker hyggelig. Jeg blir modig og konverserer videre om hvor lite sannsynlig det hadde vært at solen skulle skinne så nydelig i dag ettersom det regnet så mye i morgen. ”I morgen? I går, mener du vel?” Korrigerer hun idet hun skeptisk hever øyebrynene. Joda, rødmer jeg bekreftende og avslører i hektisk stakkato min opprinnelse. Allerede. Damen trekker seg litt unna. Det hadde jeg også gjort om jeg var henne, tenker jeg. En annen dame strever med å finne ut hva som er høyre og venstre på stavene sine ettersom det står skrevet på engelsk og jeg kommer henne raskt til unnsetning, lettet over at jeg i hvert fall der har et aldri så lite språklig overtak. Instruktøren tar ordet og forteller entusiastisk om stavgangens korte historie i Belgia. Det er omtrent to år siden de begynte å vandre rundt med skistaver her nede, og hun skildrer muntert hvordan forbipasserende ristet lattermildt på hodet og lurte på om de hadde glemt skiene sine.

Jeg kjenner et forsiktig håp begynner å spire idet jeg skimter turlidenskapen hos de andre deltakerne. Damen med stavene virker veldig hyggelig, og forteller meg at hun oppdaget turgåing for et par år siden og benytter enhver anledning til å bevege seg i naturen uten noen annen mål eller mening enn det å gå. Så langt som mulig. Jeg må ta meg noe så innmari sammen for ikke å hyle hysterisk høyt av ellevill glede. Lysten til å ta rundt henne for så aldri slippe henne, er overveldende. Jeg vil ta henne med hjem, og bare la henne komme ut for å gå tur. Med meg. Jeg vil le. Jeg vil gråte. Sende opp fyrverkeri. Og det krever alt jeg har av selvkontroll å skjule den svimlende lykkerusen som er i ferd med å innvadere meg fra topp til tå. Gjør det jeg kan for å skjule min fortvilte ensomhet. Lukter jo det selv på lang vei, og skyr det som pesten.

Vet ikke om det er typisk norsk å være klønete på slikt, men jeg er ikke spesielt god på det å invitere til sosial omgang. Blanding av redsel for at jeg skal oppdage at vedkommende er en raring eller verre, at hun oppdager at jeg er det, føler jeg det tryggest inni skallet mitt og aner ikke hva jeg skal foreta meg akkurat nå. Har en inntrengende lyst til å be henne med på tur. Men tør ikke. Fortsetter ivrig å trene på stavgang teknikken, mens hjertet banker rådvilt.

Plutselig går hun ved siden av meg.

”Hvor ofte går du tur, da?” Spør hun.

”Et par tre ganger i uken, det kommer an på. Men så ofte jeg har anledning,” svarer jeg.

Hun nikker samtykkende.

”Hva med mannen din, liker han å gå tur da?”

”Vel..” kremter jeg ”..det er ikke så enkelt med små barn å få til de helt lange turene, det blir mest litt rusling i skogen. Enn din?”

”Jeg er enslig,” svarer hun.

Jeg trekker pusten, tar sats og stuper i det med hele meg:

”Om du vil, kan vi gå sammen?”

Det er like før det svartner for meg, og prøver fortvilt å holde hodet kaldt mens jeg prøver å overbevise meg selv om at det er jeg som gjør henne en tjeneste.

”Ja!” Svarer hun ivrig, ”gi meg nummeret ditt etterpå så kan vi avtale.”

Samtidig blander en annen dame seg i praten. Enda en dame som virker veldig hyggelig.

”Jeg simpelthen elsker å gå tur, og har skaffet meg den turboka med oversikt over alle stiene i regionen. Kanskje vi kan slå oss sammen med utgangspunkt i den? Mannen min er ikke glad i turgåing. Han er en veldig snill mann, men akkurat der er vi veldig forskjellige,” ler hun og ser spørrende på oss.

Turbok? Med oversikt over alle turstiene i regionen? Finnes det? Dette blir snart mer enn jeg kan takle.

Jeg forlater introduksjonstimen i stavgang i lykkerus, med to nye mobilnummer rikere og avtale om tur neste søndag klokken ni. Vi skal gå en ti kilometers løype. Damen med turboken skal kontakte oss for nærmere opplysninger. Jeg klarte å komme meg gjennom samtalen med sånn noenlunde stil, tror jeg, men det var bare så vidt.

Mens jeg kjører hjemover med musikken på uforsvarlig høy styrke og gir kongelig blaffen i at motgående kjøretøy lett ser at jeg synger med av full hals, renner tårene i strie strømmer. Gledestårer. I riktig gamledager hadde jeg blitt sendt på galehuset av den slags oppførsel.

Dersom du som leser dette befinner deg nettopp der røttene dine ble godt plantet flere generasjoner før du ble født, så vit at du er privilegert. Verdsett de tingene du kanskje tar for gitt. Og neste gang du haster travelt forbi en av dine nye landsmenn på gaten, se om du skimter lengselen i tappert blikk. Se mennesket bak innvandreren.

Sonitus anbefaler dette innlegget!

Advertisements

29 thoughts on “Walking on Sunshine!

  1. Herlig med en slik entusiasme, glede og energi, både i blogginnlegget og i deg- slik du beskriver deg selv!Den skulle jeg gjerne hatt en flik av i dag:)Så fint du fant noen med interesse for stavgang, OG som hadde turbok og deleglede!Gleder meg med deg:)

    Lik

    1. Er ikke noe jeg vil mer enn å vekke tanker, så tusen takk for kommentaren din og du er hjertelig velkommen tilbake 😀

      Lik

  2. Så godt dette var, og så fint du deler! OG det er så sant det du skriver på slutten om å se mennesket BAK innvandreren!
    Uendelig glad for at jeg har funnet DIN blogg!
    STOR klem fra et STORT fan :))
    Heier på deg med og uten staver!

    Lik

    1. Og jeg er uendelig glad for at du har funnet min blogg! Setter alltid stor pris på dine tilbakemeldinger og entusiasmen din, og håper du fortsetter med det! 😀

      Lik

  3. Masse klemmer til deg og modigheten din!

    Du deler på generøst vis av erfaringene dine, fortsett med det!

    Lik

    1. Masse klemmer tilbake! Det er jo takket være deg jeg skriver, hadde du sluttet å mase hadde jeg fortsatt sittet her med surleppa og husbonden hadde søkt om skilsmisse for lenge siden *lol*

      Tusen takk for at du ikke ga deg 😀

      Lik

  4. En rask sjekk på nettet ga at Belgia har sine merkede turstier, kalt «GR», for «Grande Randonnée»: http://www.grsentiers.org/, akkurat som i Frankrike.

    Jeg har møtt mange belgiere, både fransk- og flamsktalene på tur i Alpene. Så helt håpløse på turfronten er de nok ikke.

    Lik

    1. Neineinei! Det er absolutt ikke belgierne som er håpløse på turfronten 🙂 Det er nok mere meg det handler om her og begrensninger i forhold til det å måtte oppsøke turmuligheter som jeg før i livet hadde rett utenfor døren min.

      Men det hører også med til historien at der vi bodde før var jeg den eneste som gikk tur med barnevogn, nå har vi flyttet og den biten er kanskje blitt noe bedre. Uansett, turmulighetene er ikke fantastiske, eller så er de veldig godt gjemt. Derfor er jeg veldig spent på mitt nye bekjentskap og gleder meg til å utforske regionen.

      Tusen takk for linker, det skal jeg kikke nærmere på, men tenker jeg venter litt med å ta kontakt med Belgias alpinklubb *lol*

      Lik

  5. Det er rart med det hvor glad man blir når man treffer likesinnede, og finner ut – hei, de er jo som meg! Hadde akkurat samme følelsen da jeg oppsøkte et kor jeg hadde hørt om helt alene, og endelig turte å prøve meg. Går i det koret den dag i dag, og har ikke angret et sekund!

    Flott skrevet!

    Lik

    1. Ja, ikke sant?? Det er gull verdt å finne sjelefrender som attpåtil er hyggelige! Beste form for rekreasjon, og noe som for mitt tilfelle også er med på å dempe hjemlengselen.

      Tusen takk for hyggelig kommentar 😀

      Lik

  6. Åh, du skriver så morsomt og sårt og levende og treffende at jeg blir helt svimmel. Nå har jeg fulgt med på bloggen din en stund, og jeg er offisielt hekta.

    Jeg har vært utlending i Frankrike, og husker den følelsen så godt. Men for meg var det kun i ett år, og så var jeg tilbake i trygge, norske omgivelser hvor jeg mestret hver minste lille kode og språklige nyanse. Det er imidlertid nyttig å huske følelsen, særlig når noen fnyser over innvandrere som gjør ditt eller ikke gjør datt.

    Jeg håper riktig mange leser bloggpostene dine. Og at du får noen fantastiske turer med nye turkamerater framover. 🙂

    Lik

    1. Tusen hjertelig takk for veldig hyggelig kommentar!

      Jeg kom igang med denne bloggen på grunn av kusinen min som mente jeg burde fortelle om opplevelsene mine som utlending i fremmed kultur. At jeg endelig hørte på henne, er jeg nå utrolig glad for. Ikke bare er det terapeutisk for meg selv, og jeg har funnet en ventil for frustrerende og gledelige opplevelser, men jeg håper jo også å slå et slag for innvandrere generelt – som kanskje kommer fra traumatiske forhold. Ihvertfall forsøker jeg å formidle den følelsen du nevner. Jeg beundrer disse menneskene og skulle ønske det var mer takhøyde for dem og forståelse for de utfordringene de har i hverdagen..

      Jeg gleder meg til turer og kommer nok til å fortelle litt fra de også!

      Lik

  7. Å så glad jeg blir av å lese dette. Så modig gjort av deg, du bare hoppa i det du:-) Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Både det å bo i utlandet (Selv om Sverige og Danmark er sikkert litt lettere) og det å ta initiativ i sosiale sammenhenger der man ikke kjenner noen fra før. Fjær i hatten til deg:-)

    Lik

    1. Tusen takk for veldig hyggelig kommentar 😀

      Det var en som la igjen kommentar på bloggen min som tipset meg om følgende kronikk, som beskriver veldig godt dette med å være utlending – både i land som Danmark og til og med sitt eget.. Veldig godt beskrevet synes jeg, om oss som lever «ute», om det er fjernt eller nært:

      «Lengselen heimatt»: http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3472384.ece

      Ha en fortsatt fin kveld!

      Lik

  8. Åh, supernydelig bloggpost! Det er så fabelaktig å finne likesinnede. Skjønner godt at bilturen hjem besto av både synging og tårer 😀

    Lik

  9. Jeg smiler og ler her jeg sitter! Fantastisk bra skrevet navnesøster!!!

    Fant bloggen din via twitter – og her kommer jeg til å henge flere ganger.

    Når du sier dette om at vi er kanskje litt sosialt klosset vi nordmenn – så er det kanskje noe i det. Jeg er supersosial – men også litt usosial. Ikke den som tar initiativet i slike sammenhenger som denne turen f.eks. Snodig egentlig når jeg elsker å snakke med mennesker!

    Ha en flott torsdag! 🙂

    Hilsen Hege

    Lik

    1. Tusen takk for kjempehyggelig kommentar og velkommen hit!

      Jeg tror kanskje at denne «klossetheten» har med å gjøre at vi er et reservert folkeslag som igjen kanskje henger sammen med at vi har veldig god plass i landet vårt (ca. 15 innb./km2). Belgia er bittelite i forhold (340 innb./km2), og kanskje det at det er trangere om plassen fører til at mennesker blir nødt til å omgåes på en annen måte? Vet ikke. Eller så er det bare rett og slett slik jeg er som person ;D

      Ønsker deg en riktig god helg og velkommen tilbake hit!

      Hilsen Hege

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s