Integrering i den grå hverdagen

Sakte men sikkert går det opp for meg: Det er for sent å snu. Det ingen retrett mulighet lengre. Barna er i ferd med å slå rot og vi er i gang med å etablere det gode liv.  Det er her vi skal bygge og her vi skal bo. Jeg må erkjenne at jeg kommer til å være innvandrer for evig og alltid. Integreringsprosess er nøkkelbegrep i tilværelsen min. Og det kommer det bestandig til å være.

Jeg vet det nå. Det er ingen vei tilbake.

Når kommentarer som ”Nå må disse innvandrerne se til å integrere seg, lære språk og slutte med den evinnelige sytinga!” ytres, er det blant annet meg det snakkes om. Vi hører det ofte. Vi leser det ofte i avisene. Integrering er det som skal til for å få til vellykket innvandring. Så sant, så sant. Jeg kunne ikke vært mer enig.  Vi må ta oss sammen, lære oss språket og tilegne oss de forskjellige kulturelle kodene for til slutt å kunne bidra i dagliglivet som nyttige borgere i vårt nye land. Det er på tiende året jeg befinner meg i utenlendighet, og i løpet av denne tiden har jeg opplevd integreringsprosessen på godt og vondt. Jeg kan love deg at det er lettere å snakke om integrering enn og faktisk gjøre det.

Integrering svir. Og det langt inni sjela.

Heldigvis visste jeg ikke det jeg nå vet den gang jeg med lyserosa solbriller forlot fedrelandet på grunn av mannen i mitt liv. Den gang var jeg så forelsket at jeg gladelig hadde blitt med mitt hjertets utkårede til verdens ende og enda litt lengre. Hadde noen hvisket meg i øret at integrering er en komplisert sak man ikke merker så innmari mye til så lenge man befinner seg på en hjerteformet sky og spesielt ikke før man får barn, hadde jeg vendt det døve øret til og flagret utilnærmelig med øyenvippene. Bare mannen min og jeg var sammen, kom selve integreringen til å gå som smurt. Mitt nye land var da ikke mer enn en 2-timers flytur unna, så de helt store kulturelle forskjellene kunne det da umulig være snakk om, kunne det vel? I tillegg var fransk ett av verdens vakreste språk og jeg måtte jo være verdens heldigste som fikk lov til å lære det.

Men til tross for at jeg har frekventert uttallige franskkurs i alle tenkelige varianter og studert språket flittigere enn den travleste maurtue, er språkbarrierene den største utfordringen i hverdagen min. Og selv om mitt gamle og nye land geografisk sett ikke ligger langt fra hverandre, er de kulturelle forskjellene både godt merkbare og enerverende. Integreringsviljen min varierer i takt med språkmestringen. På de gode dagene er det ikke måte på hvor jeg fryder meg over mitt nye land og mine nye landsmenn. Når det snubles klosset i ord og uttrykk derimot, ønsker jeg dem dit pepperen gror og de får selvsagt skylden for det meste av det som går galt her i verden.

Forestill deg at du nettopp har begynt i ny jobb. De første dagene famler du deg prøvende og tappert frem med høflig smilende ansikt. Du kjenner ingen, du vet ikke hvor noen ting er og du må spørre om alt. Du føler deg usikker og annerledes, og lengter tilbake til gamlejobben hvor du var rutinert og trygg. Det vil ta noe tid før du føler du mestrer hverdagen, men etter hvert blir du varmere i trøya og begynner å forstå den nye jobbkulturen for til slutt å tilpasse deg mer eller mindre smertefritt.

Forestill deg integreringsprosessen som en eneste lang ”ny jobb” situasjon. Tenk at denne følelsen av annerledeshet og usikkerhet skal være en del av deg i mange år. Kanskje for alltid. For meg innebærer denne prosessen en blanding av savn av det kjente og kjære der jeg kommer fra og en viss motvilje mot konstant å måtte tilpasse meg fremmed skikk og bruk  som jeg ofte ikke forstår.   Det er med sårhet jeg innser at barna mine, mitt eget kjøtt og blod, ikke kommer til å være like begeistret norsk som meg. Deres morsmål kommer ikke til å være det mammaen deres faktisk snakker, deres kultur kommer til å være annerledes enn min. De kommer ikke til å forstå det lengselsfulle savnet når jeg fyller huset med Grieg en søndag morgen. De kommer ikke til å ha mitt land og fødested i hjertene sine. De vil aldri komme til å forstå fremmedheten jeg føler ovenfor deres hjemland. Deres fedreland. For dem vil norske vafler være en dårlig kopi av de belgiske.

Som innvandrer befinner man seg i et ingenmannsland. Man har vært såpass lenge borte fra fedrelandet at man ikke føler seg helt hjemme der lengre, samtidig som man bruker lang tid på å tilpasse seg et ukjent kulturlandskap. Til tross for at man prøver så godt man kan skal det mye til for at man blir sett på som fullstendig integrert av sine nye landsmenn. Når blir man egentlig det? Når blir man ikke lengre tatt for å være en kuriositet som gebrokkent snubler seg frem?

Når blir man sett på som en som hører til?

Reklamer

2 kommentarer om “Integrering i den grå hverdagen

  1. Jeg har nylig kommet tilbake til Norge etter nesten ti år i utlendighet – og dro med meg en mann på lasset som nå orøver å tilpasse seg her. Det er ikke bare-bare. Der jeg bodde, hang jeg stort sett med andre utlendinger, og selv om det var en fin gruppe så var det aldri det samme som å integreres fullstendig.

    Liker

    1. Tusen takk for at du tok deg tid til å legge igjen kommentar, det setter jeg stor pris på!

      Etter ti år ute, skjønner du nok veldig godt hvordan jeg har det her nede.. Må innrømme at jeg misunner deg litt at du er tilbake i gamlelandet!

      Lykke til med integreringsprosessen til mann og barn, nå skjønner de hvordan du har har hatt det 😀

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s