Biscotti til ettertanke

Ett skritt frem. To tilbake. Gode perioder. Tunge dager. Sånn fortoner kanskje livet seg for mange, og integreringsprosessen min er intet unntak. Akkurat hva som gjør en god periode god, eller tunge dager tunge, er litt hipp som happ. Denne gangen er det bloggen til en hobbykokk og biscottioppskriften fra en twitter-venn som skal vise seg å være viktige ingredienser når nok en viktig etappe skal forseres.

Da jeg bestemte meg for å leve i utlendighet, var jeg selvsagt inneforstått med at det er mange ting man skal tilpasse seg og finne seg i. Mye er eksotisk nok. Spennende nye mattradisjoner, for eksempel. Belgisk sjokolade har det ikke vært mye problematisk å venne seg til, men det at baking én dag skulle komme til å bli et sorgens tema, streifet nok ikke en forelsket nordkvinne der hun gikk hånd i hånd med sitt hjertes utkårede inn i fremmed solnedgang.

Baking har jeg alltid likt, og i løpet av årene har favorittoppskriftene på boller, brød og kaker samlet seg opp. Til tross for at det var noen år jeg ikke var særlig aktiv på grunn av studier, karrierejag og slikt, var det noe jeg så frem til å begynne med igjen da junior nærmet seg passende alder. Jeg gledet meg til å trille deig og slikke glasur, og å se forundringen i øynene hans idet det går opp for ham at brød og boller ikke blir til av seg selv hos bakern.

Vi har gjort flere forsøk. Samtlige mislykkede. Junior har entusiastisk blandet ingredienser og trillet deig, for så å bli like skuffet hver gang over at resultatet er så hardt at mammans gamle tannfyllinger spretter ut én etter én. Oppskriftene mine lar seg ikke oversette ser det ut til; gjær er muligens ikke det samme på fransk som på norsk. Svigerfamilien kan ikke komme seg fort nok hjem når vi en sjelden gang serverer hjemmebakst til kaffen, og ettersom de faktisk er hyggelige folk slutter vi med det.

Helt inntil for et par uker siden.

Jeg ble inspirert. Via twitter. Først og fremst av denne oppskriften på biscotti, og deretter av dette blogginnlegget om barn på kjøkkenet. Det var det som skulle til for å ta opp kampen mot de tidligere dårlige erfaringene og vise junior at ”yes, we can!” Bevæpnet med en ekstra stor porsjon optimisme, nyinnkjøpt kjøkkenvekt og supermotivert 4 åring, settes det igang. Vi skravler, skolder mandler og søler i vei. Sønner slikker i seg så mye røre han kan og parerer alle advarsler om mageknip med at det er det verdt. Gurimalla så koselig vi har det.

Men.

Når skjebnens time ankommer og resultet skal testes, er det verre enn noen gang. Junior klarer nesten ikke å beherske seg og  ser anklagende på mamman sin mens mannen lurer på om nyinnkjøpt kjøkkenvekt kanskje var en bortkastet investering. Personlig har jeg bare lyst til å denge sistnevnte med imponerede knallharde biscotti, for deretter springe gjennom byen og brøle høyt hvor dritlei jeg er av dette landet og hvor gal jeg blir av at INGENTING er som jeg er vant til. Greit nok at språket er et hinder i omtrent enhver situasjon, men ikke engang bake skal jeg få til!

Etter noen dager med surmuling og synd-på-seg-selv-synsing, javelda, én uke, bestemmer fruen (som i tillegg til alt annet begredelig befinner seg altfor langt fra havet) at tyren skal tas ved hornene. Mannen puster lettet ut der hun marsjerer bestemt avgårde. Han kjenner igjen besluttsomheten og vet at nå går alt så meget bedre.

Og det gjør det virkelig. Jeg har skjønt at det å leve i dette landet betyr at jeg må finne nye måter å gjøre gamle ting på. Nok en brikke i puslespillet er ferd med å falle på plass, og denne etappen forseres med noe så enkelt som en ny kokebok og telefon til gamlelandet. ”Petit Larousse Pâtissier” er ikke spesielt petit, men snarere en murstein på 500 sider som skal lære meg og sønnen å bake på fransk. Mine norske oppskrifter skal dessuten føres videre, og til det trengs norske ingredienser som slekta der hjemme villig fikser.

Det er ikke snakk om å glemme alt norsk og bli belger. Det dreier seg ikke om at norsk er best og forkaste alt mine nye landsmenn foretar seg som teit. Som alt annet her i livet gjelder det å finne den gylne middelvei, et slags kompromis; en identitet som kombinerer det essensielle norske med det som etterhvert er i ferd med å bli meg i mitt nye land. Dette tar tid. Selv med den beste vilje skjer ikke dette over natta. Prøv og husk dette neste gang du rynker på nesa over at dine nye landsmenn er noe langsom i integreringsprosessen sin.

Leona har helt sikkert ikke meg og mitt i tankene der hun synger: 

I gotta find my place

I wanna hear my sound”

Men jeg tenker at det er nettopp det jeg må gjøre. Finne min plass og bake mitt verk.

Advertisements

7 thoughts on “Biscotti til ettertanke

  1. Jeg ble rørt, jeg! For det første av at min biscotti-oppskrift satte deg igang, og for det annet av din besluttsomhet og ditt pågangsmot! 🙂 Du gir deg ikke, og det er det som skiller en vinner fra en såkalt taper.. 🙂 Du er med andre ord en vinner! Modig som har våget leve annerledes i et annet land, og som prøver igjen – det er jeg glad for, og jeg håper du lykkes neste forsøk. Jeg heier på deg! Og sender over en kurv med varme klemmer på deg, og litt tryllestøv til neste biscotti-baking! 😉 Herlige du!

    Lik

    1. Tusen takk for varme klemmer og tryllestôv! Her har vi ihvertfall brettet opp armene nâ, og sâ fremt det er mulig blir det baking hver helg sammen med barna. Og til tross for at biscottiene i denne omgang ikke ble som de skulle, var det akkurat den opplevelsen jeg trengte for â tenke nytt! Sâ takk til deg for det, og du skal se, med de rette ingrediensene fra Norge, blir biscottiene dine en suksess neste gang 😀

      Lik

  2. Herlig Hege. Har tilbrakt hele ettermiddagen over en tekopp og diskutert integrering i fremmede kulturer med en irsk venninne.

    I filmen «Blood Diamoned» sier de hele tiden «TIA» (This Is Africa). Vi har etablert «TIS» – This is Spain. Hører jeg «TIB»??

    Stor klem fra en annen nordmann i utlendighet som nyter å lese betraktningene dine!

    Lik

  3. Kjære du!
    Har vært inne på bloggen din for første gang! Kjempefin! Skla legge den inn på «favoritter», så kan jeg følge med deg litt tettere enn før:)

    Lik

  4. Jeg får si TII, jeg da… Til trøst kan jeg si at baking ikke er det helt store i Italia heller. Det norske melet står visst i en særstilling når det gjelder «heve-egenskaper» og derfor blir også vårt bakverk høyt og luftig istedet for flatt og steinhardt. (Har en sønn som er utdannet baker – og ifølge ham er det altså melet som har mye av æren for at det norske bakverket blir som det blir…. Utenlandsk mel er altså mye «tyngre» enn det norske.) Det kan derfor være at du er nødt å øke mengden gjær (eller annet hevemiddel) i oppskriftene dine. Ellers så blir vel løsningen å importere norsk mel til Belgia…. 😉

    Lik

    1. Aha, det visste jeg altså ikke! Tror kanskje det beste alternativet er å bake belgiske oppskrifter, for de er jo basert på råvarene her nede. Heller det enn å bruke opp vekt på mel 😉

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s