This is it!

finiAvgjørelsen er tatt. Dette blir siste kapittel i skoledagboka.

Nå er det nok.

Nok strev. Nok stå opp fem timer etter leggetid. Nok å se barna bare i lynkjappe glimt.

Nok ydmykelser. Nok tapper gebrokkenhet. Nok av å være utskudd.

De siste dråpene i et nokså velfylt beger kom etter legesjekken tror jeg. Eller var det kanskje fadderdagen det begynte å demre for meg at jeg burde se å komme meg tilbake på arbeidsmarkedet? Muligens i en av fransktimene.

Jeg vet ikke helt. La oss se litt nærmere på det.

Husker dere legesjekkene vi hadde på barneskolen? Der vi hutret oss opp på vekt og målestativ i bare truse og underskjorte, hvor vaksinene ble protokollført og man ellers fikk informasjon om kosthold og slikt? På ungdomsskolen avanserte vi i gradene, og fikk med store øyne innblikk i prevensjonsmetoder og ellers skader ved røyking og narkotikabruk. Da jeg ble kalt inn til legesjekk på skolen min, drømte jeg ikke om at jeg skulle befinne meg bukseløs i min verste uforberedttruse og utslitt underskjorte på vekta foran de smekre medstudinene mine, mens jeg fortvilet forklarte helsesøster at jeg ikke trengte å avlegge noen urinprøve da to barnefødsler ganske nylig gjorde at det var skikkelig orden i de sysakene.

Ettersom jeg er godt gift, slapp jeg heldigvis seksualundervisningen. Men måtte love å ta ny stivkrampevaksine snarest.

Da jeg trodde legesjekk toppet listen for ydmykelser, var jeg lykkelig uvitende om fadderdag. Tror det heter det på norsk. Hadde jeg vært i Norge, hadde jeg skjønt hva dette dreide seg om og holdt meg hjemme. Her heter det noe så fint som ”parrainage” og oppi all min ignoranse trodde jeg dette var noe seriøst ettersom det kom epost fra rektors kontor vedrørende arrangementet. Vet ikke helt hva jeg hadde forventet, men ihvertfall ikke å måtte ramse opp alle vulgærord fra A til Z, hvor uheldige taper ble tvunget til å drikke noe illeluktende noe. Videre måtte vi med bind foran øynene identifisere klissete ting, og deretter fremføre egenproduserete dansenummer foran 2. års studentene. Ydmykelsen nådde de skrekkeligste høyder da vi ble beordret inn i en fantasifull lenkeformasjon på vei over byens torv midt i lunsjtida; jeg forbeholder meg retten til å nekte og gå i detalj. Der og da takket jeg ihvertfall høyere makter for at det ikke var akkurat denne dagen klassen til sønnen min skulle besøke biblioteket som befinner seg nettop der. Og slik fortsatte dagen, for til slutt å ende med at jeg ble tildelt en fadder, ei søt ungjente født det året jeg selv var russ.

Om ikke annet kunne jeg jo bruke henne til barnevakt.

Siste spikeren i kista og kroken på døra var uansett fransktimen der Madame skulle ha oss til å frigjøre den forbaskete fjærpenna vår atter engang. Samtlige medstudenter har fyllepenn forresten, slike som vi brukte på barne- og ungdomsskolen i min tid for å skrive ekstra pent. Noe som for mitt vedkommende alltid resulterte i et salig søl ettersom jeg er venstrehendt. Jeg sitter der med ekkel følelsen av tretti år gammelt ”déjà-vu” idet klassekameratene mine stresser med viskepenner og overskriveviskepenner, mens korker settes på og trekkes av i en hastighet lynet antakeligvis for lengst har gitt opp å følge med på. Men her gir jeg ikke etter for presset, og overser følelsen av at jeg burde gjøre som de andre; skriver konsekvent med blyantpennen min, og børster med arrogant mine bort viskelær rusk.

Denne fransktimen leser Madame opp en liten krimhistorie, ser lurt på oss idet hun skal til å avslutte og gir følgende instruks: ”Dere skal selv skrive slutten; vær kreativ og respekter verbtiden”. Og hva er så verbtiden? Passé simple selvsagt. Den litterære verbtiden som vi utlendinger ikke lærer på språkkurs. Fordi vi visstnok aldri får bruk for den.

Slukøret rekker jeg opp hånden og er nødt til å innrømme ovenfor hele klassen at jeg nok en gang kommer til kort språkmessig. Med medlidende blikk ber Madame meg skrive i en tid jeg faktisk mestrer, det skulle vel bli bedre enn ingenting? Vi har et kvarter på oss, og mens jeg forsøker å knote videre på denne historien går det opp for meg. Der og da. Jeg trenger ikke skrive noen avslutning. Det er ingen som tvinger meg. Det begynner å gå opp for meg hvor sliten jeg er. Hvor lite lyst jeg ser på de neste årene.

Nok en gang rekker jeg opp hånden. Forteller Madame at jeg har skrivesperre og at jeg velger å lytte til de andre istedetfor å skrive noe selv.

Smiler genuint for første gang på lenge. Vet at nå er det over. Jeg er ferdig. Nice try. Og –

Je ne regrette rien.

Advertisements

11 thoughts on “This is it!

  1. Du skriver virkelig så utrolig nydelig! Og jeg kjenner meg så godt igjen i følelsen av å stå utenfor. Men er du som meg, så står du likevel plutselig en dag innenfor. Hold ut, kjære deg. Hold ut! Uansett hva du velger.

    Lik

    1. Jeg gleder meg til innenforfôlelsen kommer, og jeg tror skrivingen hjelper meg til â kommer dit raskere. Tusen takk for fine og oppmuntrende ord, det motiverer 🙂

      Lik

  2. Hei Hege,

    Phu!
    Jeg vet ikke hvorfor jeg gråter når jeg leser dette!?

    Eller jeg tror jeg vet hvorfor, fordi du skriver så levende, som at jeg selv sitter der i klasserommet og det føles så, ja det beskriver du så mye bedre.

    Jeg synes du har vært kjempe flink jeg og jeg skjønner veldig godt at du takker nei takk til skolebenken. For meg ville det vært som å hatt fransk m fransk læreren på videregående hele dagen. Jeg kan forsikre deg om at jeg hadde gått lenge før deg. Det er ingen skam å snu;)

    God klem Hege

    Lik

    1. Tusen takk for nydelig kommentar 🙂 Det er veldig godt nâ som avgjôrelsen er tatt, og jeg har ikke angret! Fikk faktisk fôlelsen av â vaere tilbake pâ videregâende igjen, skolesystemet er virkelig helt anereledes. Dessuten fikk vi aldri hôre at vi gjorde noe bra, men straks det var noe negativt â pâpeke kan du vaere sikker pâ at det ble gjort. Veldig forskjellig fra mine erfaringer med skole bâde fra England og Norge.

      Nâ koser jeg meg hjemme med barna, som jeg tror ogsâ synes det er greit at det er over 😉

      Masse klemmer Hege

      Lik

  3. Ja, nå har du kjempet en kamp mot språket og å tilpasse hverdagen. Jeg har full forståelse for det hvis du nå vender tilbake til ett arbeidsliv hvor du kan legge inn mer tid til familien.

    Klem fra oss alle.

    Lik

    1. Ja, det har du rett i – det ble litt for mye kamp til slutt, og nâ er det utrolig deilig at det er over. Klem til dere alle 🙂

      Lik

  4. Kjære fine kusinen!

    Du er blant de modigste jeg vet om. Med tanke på alt du har gjort, og alt du har studert: Nyt tilværelsen! 🙂

    Lik

    1. Tusen takk for det, ble vel litt overmodig en liten periode der og det var godt â innse sine begrensninger! Nâ nytes tilvaerelsen 100%!

      Lik

  5. DET hores ut som en god avgjorelse! Je suis tres hereuse pour toi, hvis man kan si det! Skolen virket ekstremt sidrumpa og vanskelig og det var tydeligvis ikke en god opplevelse.

    Lik

    1. Moi aussi, très très heureuse! Jeg er en god erfaring rikere, og det er i grunnen greit â ha oppleved det – men virkelig glad det hele er over 😀 😀

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s