Frigjør fjærpenna di! (Skoledagbok III)

fyllepennSkolen min er skikkelig på offensiven med hensyn til fransk rettskriving. Som tidligere nevnt skal en rekke tiltak iverksettes for å forbedre nivået, og det skulle selvsagt bare mangle at fremtidige lærere kan skrive språket sitt. Dette er jo glimrende for en som meg som sliter med nettopp dette, men jeg er ikke overbegeistret. Ikke i det hele tatt.

Jeg har alltid funnet mye glede i det å uttrykke meg skriftlig, ofte er det lettere å skrive enn å prate. Derfor er det en stor sorg å måtte innfinne meg med at jeg mest sannsynlig aldri kommer til å føle denne gleden ved å skrive fransk. Etter mangfoldige franskkurs i alle varianter, selvstudium og ellers fantasirike initiativ for å absorbere språket best mulig, er konklusjonen enkelt og greit at jeg aldri kommer til å beherske det noe i nærheten av 100%. Kanskje 60 – 70, som selvsagt ike er til å forakte, men likefremt en sorg.   

Du tenker kanskje at jeg er en smule pessimistisk nå, at ”Rom ikke ble bygd på en dag og at tålmodighet er nok det som skal til”?  Eller snarere at ”hun der må være litt treig i avtrekkeren som har så vanskelig for det”? Det siste kan nok være rett, men det er uansett et faktum at jo tidligere man lærer fremmedspråk, jo bedre. Jeg var en godt voksen dame da jeg optimistisk satte igang med dette prosjektet, og jeg skal love deg at det går tregt.

Ergo. Det er med tunge skritt jeg finner veien til fransktimene hvor vi i første omgang blir testet opp og ned og i mente, og hvor resultatene for mitt vedkommende er like deprimerende hver eneste gang. Ikke bare skal jeg være dårligst i klassen i nederlandsk, men her må jeg også tåle å hele tiden være hun som blir behandlet med munter overbærenhet. For det er en ting vi fremmedspråklige ufrivillig gjør bedre enn mange andre, vi underholder.

Det er utrolig komisk med gebrokne mennesker både når de snakker og skriver. Jeg har selv vært skyldig i å fnise over nye landsmenns klossete forsøk på å uttrykke seg på morsmålet mitt, uten å se noesomhelst galt i det. Nå, derimot, vet jeg hvor sårbar man er når man ikke kan utrykke seg presist, og hvor mye mot det kreves for å gjøre det likevel. ”Hoho, det var festlig” er blitt ”så modig du er”.

Testing over og tid for action. Klump i brystet, svett i panna, bly i ben og armer. Nå skal det skrives.

Vi brainstormer ord som Madame ivrig noterer på tavla for deretter be oss om å velge ut ti som vi skal skrive en liten tekst utav. ”Liberez votre plume”! proklamerer hun teatralsk mens jeg fikler med penna mi og skuler på sidemannen som skriver så blekket spruter. Jeg noterer motstrebende noen fraser, og overrasker meg selv da jeg faktisk produserer noe jeg er litt fornøyd med. Det er derfor noe optimistisk jeg venter på tur for å lese opp den lille teksten min, og jeg er spent på Madames kommentar til meg etter hun har lovprist den ene medstudenten etter den andre. Idet jeg avslutter høytlesingen ser jeg håpefullt på henne, og tenker glad at dette kanskje skal gå bra likevel? Til min store forskrekkelse derimot, stirrer hun bare forundret på meg og uten å si noe i det hele tatt, går hun videre til nestemann.

Hva skjedde!?! Skrekkslagen kjenner jeg skamrødmen spre seg, mens jeg fortvilet kjemper mot tårene som presser på. Kan ikke begynne å grine her, midt iblant alle disse ungjentene og, for noe så idiotisk. Det skulle virkelig tatt seg ut å løpe gråtende ut av klasserommet fordi frøken ikke skryter av meg som hun gjør av de andre. Og i min alder. Kunne jo teoretisk sett vært mamman deres.. Men det er akkurat det jeg vil. Gråte mine bitre tårer over dette fobannelsens språk, over at jeg er så sårbar, over hvor mye mot som krevdes for å skrive en ubetydelig liten filletekst, over hvor barnslig stolt jeg var av den, over at jeg ikke er hjemme i gode, gamle Norge og spiser raspeballer og uttrykker meg noe så innmari fantastisk godt både i det vide og i det brede akkurat nå.

Så kunne disse arrogante sneglespiserne bare ha det så godt.

Reklamer

2 kommentarer om “Frigjør fjærpenna di! (Skoledagbok III)

  1. Å, jeg skjønner godt frustrasjonen din. Har vært ung og bodd i utland med et annet språk som hovedspråk. Det var bare engelsk, men for en tenåring var det slitsomt. Så tanken på å skulle lære fransk…. Jeg skjønner ikke at du tør.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s