Skoledagbok I

skoleDa har jeg altså satt meg på skolebenken igjen, og mye er forandret siden sist jeg hadde velfylt penal og sekk på ryggen. Ikke bare har jeg satt meg på skolebenken i en alder hvor jeg burde jage etter karrieren og klemmes mellom tid og familie, men jeg har for sikkerhets skyld gjort det i et fremmed land.

Alder og kulturforskjeller ingen hindring, tenker jeg bråkjekt og bretter opp ermene med mot i bryst og vanntett familielogistikk. Barnehage, SFO, svigerfamilie, influensavaksine, velfylt fryser, tunge ordbøker, nyinnkjøpt skrivebord fra IKEA og, ikke minst, en overvelvillig ektemann er på plass for at fruen skal kunne realisere studiedrømmen sin.

Men. Det er ett smertefullt skår i gleden. Jeg føler meg som et utskudd. En raring. En kuriositet som er dobbelt så gammel som mine medstudenter og gebrokkent prøver å finne min plass i klasserommet. Det var en gang for lenge siden at jeg syntes det var spennende og eksotisk å være den som stakk seg ut, ”the odd one out”, men det begynner å bli skikkelig lenge siden.

Vi starter hver morgen klokka 08:10. Teoretisk sett, viser det seg, for alle lærerne kommer for sent, og det er ikke snakk om fem minutter. Neida. Minimum 20 minutter. 20 minutter! Seriøst!?! Uten å foretrekke en eneste mine, ankommer de smilende og selvtilfredse med den største selvfølgelighet. Ingen antydning til hverken skyld eller skam er å spore. Dessuten er mange av dem så frekke at de går langt over tiden og spiser opp de sårt tiltrengte pausene våre, med en arroganse som ville imponert selveste Napoleon.

Ingen sier ifra. Ingen tør. Man smiler pent, og sier selvsagt ’De’ til lærerne – som sier ’du’ til oss – for man har respekt for hierarkiet. Vi titulerer lærerne med etternavn – som bruker fornavn på oss – for vi er nederst på rangstigen, vi.

Toppen av kransekaka er likevel tyggisrundene. Kultursjokket ble komplett i det øyeblikket ”frøken” for første gang marsjerte nådeløst rundt i klasserommet med søppelbøtta og stakk den opp i ansiktet på tyggistyggende medstudenter. ”SPYTT!” beordret hun strengt, og jeg kjente en intens trang til å gjøre akkurat det.

Men ikke i bøtta.

Reklamer

8 kommentarer om “Skoledagbok I

  1. Jeg har ikke så stor kommentar å komme med, bortsett fra: du er tøff. Og du har en snill mann som følger med. Og at det kommer til å bli enklere etter hvert. Tenker jeg. 🙂

    Liker

    1. Takk for hyggelig innspill! Vi faar se hvor lenge jeg holder ut det belgiske skolesystemet, denne bloggteksten beskriver bare en brökdel av frustrasjonene – det kommer flere kapitler etterhvert 😉

      Liker

  2. Å hildrande du! Reiste du til Belgia i en tidsmaskin eller? Kjempemorsomt skrevet, men det virker ikke så veldig morsomt å være i det klasserommet. Jeg mener, spytt ut?? Virker som lærerne har litt av et gudskompleks 😉 Det er bra du er så flink til å skrive, så du får ut litt frustrasjon på den måten. Humor er medisin mot det meste tror jeg. Fatt mot! Og viktigst av alt, skriv mer ;))

    Liker

    1. HAHA! Tidsmaskin, den likte jeg 😀

      Jeg tror kanskje jeg gjorde det… Ofte föles det som tiden er skrudd tilbake mange aar. Det er ikke superfestlig i klasserommet, nei, men jeg humrer litt for seg selv og noterer allerede stikkord til nye bloggposter mens laererne kanskje tror jeg er flittig student og tar notater til alt de sier 😉

      Joda, det kommer mer, klarer ikke helt aa stoppe naar jeg först har begynt virker det som. Naar mannen rynker i panna og lurer paa hva alt dette skriveriet er godt for, beroliger jeg ham bare med at vi sparer tusenvis av euro i terapi!

      Liker

  3. Å for en herlig bloggpost, tenker jeg. Du hadde meg fra første stavelsen og jeg satt fengslet med åpen munn helt til slutt. Gleder meg til fortsettelsen …og joda, det blir bedre etterhvert! Og DU blir sterkere! Du er jo bedre enn denne haugen med fisefine folk uansett 🙂

    Liker

    1. Tusen takk for hyggelig kommentar og stötte!

      Og du har helt rett, fisefine er de helt sikkert 😉

      Liker

  4. Hei. Jeg satte meg på skolebenken igjen her i Trondheim i fjor og sjokket var omtrent like stort, ikke at vi bruker etternavn og lærerne kommer for sent MEN aldersforskjellen og livserfaringene som gjør at jeg ihvertfall føler meg til dels veldig ensom blant alle disse unge og «dumme» dvs naive menneskene. Men en blir vant til det og en må bare tenke fremover og på hvorfor man frivillige har gått inn på dette 🙂 Lykke til Hege.

    Liker

    1. Hei Ella! Tusen takk for kommentar 😀

      Jo, du har absolutt rett i at aldersforskjellen kan vaere isolerende, heldigvis er det noen unntak i klassen min som gjör at jeg overlever dagene!

      Lykke til videre du ogsaa 🙂

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s