Er det typisk norsk å aldri være sur på tur?

ut paa turJeg er lidenskapelig turgåer. I allslags vær, klær og fasonger. Bortover, nedover, oppover. Regn, snø, vind, sol. Fjell, vidde, skog, by. Det kan gjøres hvor som helst, og når som helst. Og det er helt gratis. Rask gange er terapi for sinnet, og mang et tankespinn er blitt nøstet opp i løpet av en real marsj.

Men, jeg lurer, er turgåing et kulturelt fenomen? Er det noe vi er unormalt opptatt av i Norge? Er de ikke det andre steder i verden? Nei, tur er vel ikke noe særnorskt, mange nordmenn går ikke tur i det hele tatt. Jeg har likevel gjort meg opp noen tanker om det likevel eksisterer noen kulturelle koder for denne aktiviteten, som jeg føler litt på i mitt muligens overfølsomme integreringssinn når jeg drister meg ut på to ben i dette landet.

I Norge går jeg hele tiden, bruker nesten aldri bil. Det er mennensker overalt rundt meg som går gatelangs uten andre mål eller meninger enn å gå seg en tur. Gjerne også alene. Og ikke bare om sommeren.

Her til lands føler jeg meg som en raring dersom jeg spaserer rundt omkring for meg selv, uten mål og mening  – det vil si: uten veske på skulderen i ”jeg-skal-til-butikken”stil, for eksempel. Eller i dårlig vær, til tross for meget egnede klær. Regn er farlig. Og befinner du deg utendørs i slike tilstander, er det enten fordi du har låst deg ute eller ikke har råd til bil.

Jeg har skjønt at det eksisterer en slags uuttalt ”tur-alibi” kodeks som bør følges dersom man ikke skal føle seg som et utskudd der man vandrer rundt. Akseptable turalibi kan for eksempel være en hund. Eller barnevogn. Eventuelt det å være sammen med et barn som lærer å sykle. Da er det greit å vandre gatelangs. Ellers er det jo fritt frem i skogen, i helgene vel og merke, og helst i gruppe – sammen med familie og venner. Eller en hund. Eller begge deler. Skogen er ellers i ukedagene ikke å anbefale for alene-turer, dersom du er kvinne ihvertfall. Da er det visstnok endel ordentlige raringer som befinner seg der.

Er i utgangspunktet ikke veldig komfortabel med det å stikke meg ut, og det er med blikket litt i asfalten jeg i uværet insisterer nølende nedover gata i min nye, knallrøde Ilse Jacobsen regnfrakk og lekre Hunter gummistøvler. Alene og uten veske på skulderen. Føler meg omtrent like eksotisk som en hvitløksduftende pakistaner i Norge på 70-tallet, og håper i mitt stille sinn at turgåing i allslagsvær; uten mål og mening midt i uka, etterhvert kan bli like dagligdags hernede som hvitløken er blitt i de tusen norske hjem.

Advertisements

16 thoughts on “Er det typisk norsk å aldri være sur på tur?

  1. Du får starte turgruppe, garantert flere som føler seg som hvitløken den gang da! 🙂

    Gå på!

    Lik

  2. Spennende å lese! Dette minner meg sterkt om en dame på jobben min som fortalte at hun for ti år siden bare var kjent her på stedet som «dama som går». Hun var den eneste som gikk til jobben! I dag gjør så mange det at hun ikke er synlig lengre. Du får bare fortsette å gå – der det er trygt da, skogen hørtes litt skummel ut å gå alene. Så kanskje skaper du en ny trend, du også?!

    Lik

    1. Jo, det skal jeg saa sannelig! Ble litt inspirert av «hu dama som gaar», og tenker at det er vel ikke saa farlig aa stikke seg ut paa den maaten, er det vel?

      Lik

  3. Det er noe norsk ved turgåingen. Jeg har svenske venner, venner – som fniser litt når de omtaler nordmenn som går tur. De klarer ikke la være å føye til «lussekofte» – knis, fnis.

    De går også selv, – men da går de ikke tur, – da er de enten på vei til et sted, eller de jogger.

    Vi må ha mål, da er ikke lengre en tur bare en tur, – og vi blir ikke sett skrått på.

    Lik

    1. Takk for kommentar!

      Jo, jeg hörte ogsaa om en svenske som visstnok hadde kommentert noksaa forundret til sine landsmenn at «i Norge gaar dem overalt, hele tiden»… Saa formen for turgaaing er vel kanskje typisk norsk – som du sier, disse svenskene er paa vei til steder, eller jogger – saann er det jo her ogsaa. Jogging forsökte jeg og en periode, for da fölte jeg at jeg laa litt lavere i terrenget liksom. Men det ble det fryktelig vonde knaer av 😦

      Lik

  4. Meget interessant kjære du! Iflg. min professor på Blindern er konstruksjonen «å gå på tur» særnorsk. Husker ikke helt hva han si videre, men interessant er det. Og mannen sjøl, han var finland-svensk…

    Kan ellers fortelle at alle mine britiske venner her nede i Spania ler av meg, fordi jeg går over alt. Jada, jeg får skyss hver morgen opp til skolen (30 min. å gå), men av og til går jeg hjem fra skolen, og da får de sjokk!! De vil heller kjøre over alt, og deretter bruke MASSE penger på treningssenter. Jeg ELSKER å gå uten mål og mening, slik du beskriver! 🙂 Helt herlig.

    Du er god til å sette ord på ting.

    Lik

    1. Hei!

      Tusen takk for kommentar og beklager saa mye sent svar….. Fikk ikke noen epost om at du hadde skrevet ser du, og naa som studiene har tatt helt overhaand har jeg ikke tid til noe bloggaktivitet dessverre!!

      Jeg tror verden hadde vaert et bedre sted dersom allemann hadde tatt beina fatt! God tur, er «bittelitt» misunnelig paa turterrenget ditt 😀

      Lik

  5. Tror det er noe veldig norskt med det å «gå tur» – etter å ha vært i England noen år syntes jeg det var rart å komme hjem til Norge å se at folk gikk søndags tur, bare for å gå liksom 🙂 Det var så uvant!

    Lik

  6. Oh ja, absolutt.
    Mange svensker synes det er vanvittig morsomt at nordmenn alltid skal gå på tur og ha på seg lussekofte ….
    Lett å more han der söta bror.

    Lik

  7. Syns det er så deilig å lese om en som har samme opplevelsene som meg selv. Jeg «mobbes» her i Italia fordi jeg går på tur. De fleste tror nok jeg har «en skrue løs» fordi jeg går uten mål og mening…..

    Lik

  8. Men altså, det finnes slikt i mange andre land også. Men da drar man først langt avgårde før man tar beina til fatt.

    Slik som «hiking» på engelsk, som jo er god, gammeldags turgåing i naturen sagt på norsk. Men vi nordmenn er kanskje preget av mengden med oppover- og nedoverbakker overalt? Bare vi kommer oss et stykke ut fra huset og tilbake så har vi tatt oss en tur, liksom. Mens andre som har lett terreng har kommet seg langt avgårde før de fant noe som var verdt å «ture gjennom»?

    Ikke vet jeg, men jeg har lurt på akkurat de samme tingene som du og flere kommentatorer skriver. For i andre land går de jo også tur, de gjør det bare ikke rett utenfor stuedøra si.

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s