Uten bøker duger helten heller ikke

Jeg elsker bøker. Jeg elsker lukten av dem, nye som gamle, og uttrykket ”med nesa i en bok” blir bokstavelig der jeg i bokhandlere tas på fersken med nesa, ja nettopp, langt inni bøkene for å dra inn den magiske duften av nypresset cellulose. Nyinnkjøpte bøker får hedersplass og spesialbehandling når de er kommet innomhus. De må klappes og strykes, for ikke å glemme: luktes på mmm, før de behørig plasseres der de skal bo. Men aller først må prisen vekk. Det er i det hele tatt noe vulgært over prising av bøker, akkurat som leseropplevelsen kan måles i penger.

Saman er vi aleine, Anna Gavalda
Saman er vi aleine, Anna Gavalda

Leselyst er en ypperlig egenskap å ha når man er i ferd med å lære seg et nytt språk. Ord og vendinger sniker seg uanstrengt inn i kropp og sjel; plutselig sitter de fast uten at du helt vet hvor de kommer fra og ytres overraskende med befriende letthet. Og det helt gratis. Ingen annen innsats påkrevet enn at man leser en god bok. Ergo. Etter et par franskkurs og mens selvtillitten språkmessig sett ennå befant seg i oppadstigende kurve, kjøpte jeg min første bok på fransk: ”Ensemble, c’est tout» (Saman er ein mindre aleine) av Anna Gavalda, etter anbefaling fra fransklæreren min.

Fullstendig uvitende om at det var like før det naive pågangsmotet mitt ubønnhørlig skulle slå sprekker, satte jeg meg lykksalig til rette i godstolen med noe rykende ferskt i bestekoppen, ordbok på armlenet og nyboka i fanget, kjemisk fri for både prislapper og prislapplim. Der åpnet jeg forventningsfull den fine boka med fred i sinn og smil om munn, men ble ubarmhjertig revet ut av kosestunden og igjen offer for fransk grammatiks brutale ansikt: jeg skjønte ikke halvparten av det jeg burde skjønne!

Dette skulle bli mitt første møte med de ulike språkregistrene i det franske språk. Språkregistre ja. Det er dette det:

”…stilnivåer eller måter å snakke og skrive på. I den ene enden av skalaen har vi det formelle, høytidelige skriftspråket, og i den andre enden det svært slangpregede talespråket som kan være fullt av ord og vendinger som skriftspråket ikke tillater, og som mange regner som vulgært (Fransk grammatikk, Moen & Ronsjø, 1999”)

Slike nivåer har vel alle språk, innvender du kanskje. Joda, hadde det vært så vel. Videre heter det nemlig:

Hvilket språkregister man velger, er avhengig av kommunikasjonssituasjonen: Hvem snakker jeg med, hvem skriver jeg til? De fleste franskmenn klarer å skifte språk etter hvilken situasjon de befinner seg i. Det er derfor viktig at utlendinger også er klar over at fransk kan uttrykkes på mange måter, og at språket endrer seg i samsvar med sammenhengen språket brukes i. Her er noen av betegnelsene som brukes på de franske språkregistrene:

  • Kultivert, litterær fransk
  • Standard fransk
  • Dagligtale fransk
  • Folkelig fransk
  • Vulgær fransk”

Det er her det går opp for meg at det litterære skriftspråket benytter en helt annen måte å bøye verb på, en litterær verbbøying om du vil, som ikke eksisterer i talespråket. Jeg registrerer med fortvilelse at mange av verbene blir helt forvandlet, blar febrilsk i ordboka uten hell og ender opp med å gjette meg frem. Det går sakte men sikkert opp for meg at en av mine store lidenskaper ikke skal kunne kombineres med å forbedre meg i fransk verbbøying, her er det ikke rom for å slå to fluer i ett smekk. Jeg kjenner at det eneste passende språkregisteret for min fremtid vil komme til å måtte være vulgær fransk.

Og bare sånn helt til slutt:  Hvor befinner innholdsfortegnelsen seg i en fransk bok? Bakerst selvfølgelig. Hvor ellers?

Advertisements

12 thoughts on “Uten bøker duger helten heller ikke

  1. Ohoooi… å lære seg fransk ser SKUMMELT ut! Men har du ikke kommet deg gjennom flere franske bøker nå? Går det litt lettere? Pussig at litterær fransk verbbøying er så fryktelig annerledes fra alt annet! Noen ganger er jeg faktisk glad jeg er norsk, høhø.

    Jeg har hatt litt lignende, dog mer urealistiske ambisjoner som deg på dette med å lese fremmedspråk. Da jeg gikk på ungdomsskolen begynte jeg å lese engelske romaner opp og ned i mente, og har pga det faktisk blitt tilnærma flytende i engelsk (i den grad at jeg faktisk kan rette på folk som har det som førstespråk). Så en dag for et år eller to sia nå, var jeg på engelskinstituttet på Dragvoll. Ofte har de bøker liggende som de gir bort; du kan bare ta med deg ei bok fra kassa og dra hjem, rett og slett. Oppi der fant jeg ei diktsamling av favorittforfatteren min, Michael Ende.

    Han er tysk. Boka er på tysk. Jeg har hatt tysk. «Dette skal jeg få til!» tenkte jeg. Høhø.

    Som forventa har jeg ikke kommet meg gjennom mer enn tre dikt eller noe. Og nå leser jeg om Adorno, som også er tysk, og hu som skriver om han siterer ham hele tida på tysk – uten å oversette!

    Språk er mye vanskeligere enn man har lyst det skal være… men det gjør det hele i grunn ganske spennende også.

    (Og ja, fryktelig logisk å ha innholdsfortegnelse bakerst?!)

    Lik

    1. Joda, jeg leser masse jeg, det er ikke det. Det jeg synes er irriterende er at det ikke hjelper meg til aa faa automatisk inn hva slags verbtider jeg skal bruke i dagligtale, jeg leser «passé simple» som overhodet ikke brukes i talespraaket. Istedetfor hadde jeg likt aa bedre forstaaelsen av naar man bruker feks preteritum og perfektum, tror jeg det blir paa norsk. Det er jo det som er kjekt med aa lese, at man faar det inn litt gratis. Ta for eksempel engelsk, skriftspraaket ligger naert talespraaket (ikke Shakespeare selvsagt 😉 – du har ikke en egen litteraer verbböying. Jeg leste bloggen til en fransk laerer i barneskolen (i Frankrike), og hun kunne ikke faa sagt hvor mye hun hater denne verbtiden, og har store vanskeligheter med aa overbevise elevene sine hvorfor den i det hele tatt er nödvendig – og hun er ikke alene. Men det sitter en gjeng sure, slemme, gamle gubber i Paris «L’Academie française» som legger föringene for den franske spraakutviklingen, og de er ikke interessert i noen forenkling. Synes du skal installere deg i Paris, bli fransk og lobbe litt der jeg 😉

      Lik

  2. Usj, det høres ut som tunge saker. Det som er ironisk er at når vi skulle velge fremmedspråk på skolen fikk vi høre at det var lett å lære ordene på tysk, men grammatikken var tung, og omvendt på fransk. Hah! Høres ikke helt riktig ut lenger, det der.

    Jeg fant forøvrig en passasje i pensum, om Adorno (hvem ellers? Jeg har helt Adornodilla for tida), som fikk meg til å tenke på den første biten i innlegget ditt, om lukta osv av bøker:

    «Eit slikt underleggjerande, poetisk ord hos Adorno er «fysiognomikk». Det å ha eit fysiognomisk forhold til bøker, dreier seg om å ha eit forhold til korleis dei ser ut. Dei bøkane Adorno likar; er dei skadde bøkene, dei livet har øydelagt.»

    Mannen er da altså ganske desillusjonert, derfor han liker disse skadde bøkene, men jeg syns det var fryktelig fint at en teoretiker faktisk har en mening om dette, for alle bokelskere jeg kjenner er veldig klar på hvordan de liker bøker (jeg liker bøker som ser elska og lest ut, men som er pent behandla. Er de rufsete skal det være fordi jeg har lest dem mye, ikke fordi de er slengt hit og dit.), men jeg har aldri før sett faktiske teoretikere ta det opp. Ble rent glad jeg 😀

    Lik

    1. hihi jeg har ogsaa et fysiognomisk forhold til bökene mine – tror det kan bli et aldri saa lite favorittord, jeg 😉

      Lik

  3. Artig å lese (for meg, frustrerende for deg :))! Det er en nydelig bok, da, «Saman er ein minde alene» – jeg har den som lydbok. Skikkelig intenst realistisk og mange spennende karakterer! Hold ut 🙂

    Lik

    1. Ja, den er nydelig! Jeg kom meg gjennom den til slutt og fikk tettet igjen hullene ved aa se filmen, som faktisk ogsaa er veldig god – om du ikke har sett den, kan det anbefales 😀

      Lik

  4. Du skriver helt fantastisk Hege! Flott å få litt oppdateringer om hvordan livet i utlendighet er, skal følge med på bloggen din!

    Lik

    1. Tusen takk for hyggelig kommentar, Monica, det setter jeg stor pris paa! Det gjör godt aa skrive ned frustrasjonene, saa naa er jeg bitt av bloggbasillen jeg ogsaa 🙂

      Lik

  5. Og du gjør det flott, Hege. Har en liten blogg jeg også. Er ikke så flink til å skrive jeg, bruker det egentlig litt som en billeddagbok for oss selv. Men blir hjemlengselen stor finner du noen bilder av norsk natur der. Du kan nå ta en titt om du har lyst!

    Lik

  6. Takk for at du skrev om de forskjellige registrene, som vi diskuterte i et tidligere kommentarfelt! Men uff saa slitsomt da, naar man prover aa faa inn noe paa en litt hyggelig og lettbeint maate.

    Lik

    1. Det var du som inspirerte meg til aa skrive om dette, ettersom du brakte temaet paa banen! Ville ogsaa forklare litt naermere at jeg ikke syter for ingenting naar jeg beklager meg over dette spraaket 🙂

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s