Total språkforvirring

Integrering av innvandrere har alltid vært et hett tema, spesielt i valgkamptider, og jeg kan ikke si meg mer enig i at språkmestring er et nøkkelord i denne sammenheng. Som jeg har nevnt i et tidligere innlegg ”i integreringsprosessen er språk nøkkelen til paradis. Mestrer du ikke dette, blir du ofte ikke møtt som en likeverdig men snarere en det er litt belastende å forholde seg til” (Sråk til besvær, aug. 2009).

I mitt hjem hersker det total språkforvirring. Mannen min og jeg kommer fra hver vår verdensdel, vi er bosatt i et bittelite land med med hele tre offisielle språk å bryne seg på; hvorav ingen av disse tre er våre morsmål. Jeg snakker norsk med barna, mannen min en salig blanding av fransk og arabisk mens vi voksne stort sett kommuniserer på fransk oss i mellom, ispedd noe engelsk dersom fruen er frustrert. Barnetv sees likegjerne på engelsk som fransk, for ikke å glemme den daglige dosen med sniknorskifisering gjennom norske barnebøker eller tegnefilmer.

For meg har det hele tiden vært viktig at barna mine lærer norsk, og jeg leste alt jeg kom over av litteratur som omhandlet flerspråklige familier da førstemann meldte sin ankomst.  Heldigvis skjønte jeg ikke da hvor krevende det faktisk skulle komme til å bli og konsekvent kommunisere med barna mine på et språk ingen rundt oss forstår. Heller ikke hvor tungt og ensomt det skulle komme til å være og fortsatt insistere standhaftig selv når eldstemann overhodet ikke begynte å snakke før han ble tre, og folk rundt oss lurte på om han var litt ”treg” i utviklingen. Nå har det endelig løsnet, og han snakker ustoppelig; stort sett på fransk, men etter et lengre opphold i Norge i sommer har fransken blitt herlig norskifisert og han produserer uten hemninger morsomme sammensurium av begge språk. Nå opplever jeg det ofte praktisk å kunne diskutere ting med barna mine som ingen andre forstår, spesielt når det gjelder menignsytringer à la ”se mamma, han mannen har en diger mage!”  

Min angst har hele tiden vært at barna mine ikke skal befinne seg språkmessig på samme nivå som barn på sin egen alder. Men ettersom mannen min er i hovedsak fransktalende, får de tidlig inn det som skal etterhvert bli deres eget morsmål. Her til lands er det uansett mye lavere grunn til bekymring for språkopplæring av innvandrerbarn, enn det er i Norge. Her begynner de nemlig på skole allerede når de er 2 ½ år gamle. Det vil si, det er ikke obligatorisk skolegang som starter da, men førskole som på mange måter kan sammenliknes med en vanlig norsk barnehage. Forskjellen er at her er det et offentlig tilbud, ergo vi betaler ingenting. Det vil i praksis si at uansett om en innvandrermamma er hjemmeværende og ser på det som en unødvenig utgift å sende barna i barnehage ettersom hun likevel er hjemme, så har barna et tilbud fra de er 2 ½ år og på denne måten sikres språkopplæringen av denne gruppen.

Noe å tenke på for Norge? Istedetfor å kaste bort penger på kontantstøtten, for deretter å beklage seg over at dette benyttes i innvadrerfamilier, for ikke å glemme kostnader som gjerne følger i kjølvannet av dårlig integrering, så er det kanskje på tide å tenke litt nytt?

Advertisements

15 thoughts on “Total språkforvirring

  1. Du skriver utrolig viktig! Tror det er vesentlig at man forstår utfordringen språk kan innebære. At det ikke nødvendigvis er bare bare å skulle tilegne seg en nytt språk i et nytt land!

    Samtidig er det en fantastisk gave dere gir deres små. Tenk å få være språkmektige fra barnsben av!

    Lik

    1. Tusen takk for kommentar! Nei, det er virkelig ikke bare bare. Haapet mitt er at neste gang man kommuniserer med en som snakker gebrokkent norsk, blir imponert snarere enn flirfull og henger seg opp i gramatiske feil.

      Lik

  2. Veldig interessant! Jeg har ikke barn men synes det er fascinerende aa lese om barns spraakutvikling og spesielt de som er to- eller trespraaklige! Interessant aa lese om hvordan dere ordner det. Etter hva jeg har lest virker det som flerspraaklige barn ikke henger etter sine ettspraaklige jevnaldrende paa noen maate. Og at de senere i livet har lettere for aa laere flere spraak fordi de er vant til at det finnes mer enn en maate aa si ting paa.

    Jeg bor i USA og her virker det som norske familier, eller spesielt familier der bare en forelder er norsk, sliter litt med aa holde norsken levende. Tror kanskje dette kan vaere litt lettere i Europa der man er mer vant med flerspraaklige familier, men det er jo bare gjetning fra min side.

    Lik

    1. Tusen takk for nok en fin kommentar. Du har kanskje rett i at at det er lettere aa oppdra barn flerspraaklig i Europa, det vet heller ikke jeg noe om. Men det er kanskje noe i at det er lettere for nordmenn aa ha en oppdragerrolle paa engelsk enn feks fransk, ettersom det kan regnes for et andre spraak i Norge og vi snakker det relativt flytende. Det hadde vaert uaktuelt for meg aa oppdra barna mine paa fransk ettersom det hadde blitt mye stotring og stamming, de ville rett og slett ikke tatt meg seriöst!

      Naar det gjelder spraaknivaa i forhold til jevnaldrende, har jeg lest at flerspraaklige barn vil normalt sett ligge paa samme nivaa som sine jevnaldrende rundt 4 – 5 aars alderen dersom de ofte befinner seg miljöer hvor dette spraaket snakkes vel og merke.

      Lik

  3. Synes det var utrolig gøy og sjarmerende når guttungen lira av seg fransk – ispedd norske gloser. Fabelaktig 😀 Håper de begge to lærer seg norsk, det hadde vært moro, både for oss og dem, tror jeg.

    Interessant å lese om hvor heavy det er. Man tenker liksom at barn lærer seg språk automatisk, det er ganske tankevekkende å se hvordan det arter seg i flerspråklige familier og land. Og det er jo ikke rent lite språk dere har å bryne dere på da…

    Lik

    1. Takk for kommentar 😀 Jeg har ogsaa faatt litt ekstra motivasjon naa som eldstemann begynner aa snakke morsmaalet mitt; neste fire aar har det tatt, og det har virkelig holdt hardt mange ganger. Naa har jeg forandret strategien og istedetfor aa straks oversette til fransk naar det er noe han ikke skjönner, repeterer jeg heller flere ganger paa norsk – og det virker som det hjelper. Kusina hans hernede har ogsaa begynt aa herme etter han, og sier plutselig «ja» og «nei», og det er jo komisk!

      Ja, det er sant det er mange spraak aa bryne seg paa, og jeg begynner aa faa litt kalde fötter med hensyn til nederlandsk studiene til hösten..

      Lik

    1. Tusen takk for veldig hyggelig kommentar! Likte veldig godt innlegget ditt om tidsklemma, saa jeg fölger deg naa jeg ogsaa 🙂

      Lik

  4. Så spennende å lese her:-) Jeg liker bloggen din og som en semi-sosialantropolog er det spennende om kulturforskjeller som man ellers ikke ville lest om andre steder:-)

    Lik

  5. Så bra at du tar opp det med kontantstøtten vs førskoletilbud. Det hadde vært greit med noe tilsvarende her til lands. Og ellers vil jeg bare si stå på… Vi ønsker å kunne snakke norsk med disse små når vi ser dem 😉

    Lik

    1. Takk for kommentar! Ja, jeg tror det ikke hadde vaert saa dumt med förskoleordning i Norge, en liten utopi kanskje, men det er jo lov aa haape! Naar det gjelder de smaa, hörer de masse paa hakkebakkeskogen om dagen og Emil er en dvd favoritt – og spraakutviklingen merkes veldig godt 🙂

      Lik

  6. Jeg har selv erfaring med å oppdra en kanadisk jente fra hun var 7 år. Når hun kom til Norge kunne hun (selvsagt) ikke norsk, men etter kun 6 måneder snakket hun det flytende (rett inn på norsk skole, i norsk klasse med god lærer hjalp selvsagt veldig). Hos oss var det slik at moren snakket engelsk med henne, mens jeg snakket norsk.

    Jeg var i begynnelsen veldig klar på at jeg bare snakket norsk med henne, og at moren snakket engelsk og føler vel nå (som hun har blitt 20 år gammel) at det har fungert bra. Allerede etter første skoleår var hun best i klassen i Norsk, så et godt språkøre og legning for språk hjalp nok også til.

    Jeg tror også at de første årene i livet (frem til rundt 13-14 års alderen) er den tiden hvor det er enkelest å lære nye språk, spesielt muntlig. Og at det å ha fått lov til å vokse opp i et flerspråkelig hjem betyr mye. Det har iallefall gjort at min stedatter har klart seg svært god både i norsk og engelsk.

    Tidligere trodde mange at det var viktig å fokusere på ett språk, men jeg tror at det er mye bedre at foreldrene bruker sine egen morsmål og forsøker å unngå å bruke «dårlig» andrespråk i kommunikasjon med barna. Iallefall frem til de er dyktige nok til å kunne belære sine foreldre 😉

    Lik

    1. Helt enig med deg i at det er viktig å bruke sitt eget morsmål når man kommuniserer med barna sine. Det hadde blitt helt feil for meg å snakke fransk (hvor jeg i tillegg gjør mange grammatiske feil) til mine barn, jeg tror ikke de hadde tatt meg seriøst! Av og til er jeg nødt til å bruke fransk når jeg vil at pappaen også skal forstå hva jeg sier, men da oversetter jeg med en gang til norsk etterpå. Skal ikke legge skjul på at det har vært slitsomt til tider, men nå gjør jeg det automatisk og er veldig glad nå som jeg ser at innsatsen bærer frukter 🙂

      Så flott at du konsekvent snakket norsk med stedatteren din, det var nok sikkert ikke bare enkelt bestandig kan jeg tenke meg.. Men det fikk jo gode resultater! Kanskje jeg skal sende barna mine på den skandinaviske skolen i Brussel…? 😀

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s