Eget foretak på fremmedspråk

keep-calm

 

For noen år siden spurte jeg mannen min om å beskrive meg i én setning, og det så ikke ut til at han trengte å tenke seg om før han svarte tvert:

«You never give up!»

Og i stedet for å analysere altfor lenge om dette kunne være negativt ment sånn i ekteskapelig forstand, valgte jeg å trykke det til mitt bryst og ta det som et kompliment.

Egenskapen ‘å aldri gi opp’ har vist seg å være svært nyttig når det gjelder bokskriving, selv om jeg må innrømme at det holder hardt å ikke kaste inn det tårevåte håndkleet en gang for alle når refusjonene hagler inn som perler for svin. Eller noe. Spesielt når dette avslaget kom (eventuelt melde flytting til Tromsø):

«Vi kommer ikke til å utgi dette manuset, men jeg er bombesikker på at flere andre forlag gladelig vil gjøre det. Du skriver om et viktig tema, og budskapet ditt blir formidlet på en lettfattelig og sjarmerende måte. Dessuten skriver du fordømt bra. Med så mye skryt høres det sikkert merkelig ut at ikke vi vil utgi dette, men vi har fått inn nærmere 100 manuskripter hittil i år og har nesten utgivelsesplanen for i år og til neste år ferdig allerede. Dessuten er vi ikke gode nok til å få til et tilfredsstillende salg av forfattere som bor i Oslo eller i utlandet. Derimot er vi veldig flinke til å få frem forfattere i Tromsø, Mosjøen og Sandnessjøen hvor det finnes en lokalpatriotisme som ikke eksister her i hovedstaden.

Det boken din trenger, er at et av de store forlagene som ser det kommersielle potensialet i det du har skrevet og som også har ressurser til å få boken inn i de store bokhandelkjedene. Prøv Aschehoug, Gyldendal, Cappelen Damm, Juritzen, Kagge og Tiden. At du vil få napp, er jeg overbevist om.»

Vedkommende kan være så bombesikker og overbevist han bare vil, men realiteten er jo den at romanen har blitt refusert av samtlige forlag han er sikker på at jeg vil få napp hos. Og flere av dem har til og med refusert den flere ganger. Forbedret utkast hver gang, altså. Nå er jeg usikker på om det faktisk finnes flere forlag å sende den til.

Men jeg gir ikke opp.

I hvert fall ikke nå som foredragsvirksomheten er i ferd med å bli etablert på alvor. Jeg har til og med begynt å få oppdrag i Norge, og er herved registrert på talerlisten.no dersom noen skulle være interessert i å hyre meg inn.

Jeg har etter hvert begynt å innse at dersom manus noensinne skal bli til bok på ordentlig, så må den selvpubliseres. Dersom det ikke skulle skje et mirakel i disse juletider, da, men, vel, det begynner å bli noen år siden jeg trodde på julenissen.

Og hvem skulle trodd, den gangen jeg befant meg i selveste krisefasen i kultursjokket, da integreringen var på sitt mest smertefulle, at jeg en vakker dag og noen år senere, skulle befinne meg hos regnskapsfører for å få hjelp til å starte eget foretak – på fransk?! Joda,det er bare noen detaljer igjen nå, så er jeg vitterlig selvstendig næringsdrivende på fremmedspråket mitt … !

Og, nei, jeg  skjønner overhodet ikke alt som blir sagt, så ektemannen må være med som tolk. Formel fransk er virkelig ingen enkel sak, men jeg lar meg ikke skremme lenger av lange fremmede ord i merkelige rekkefølger. Jeg har jo overlevd sjokkfasen, jo!

Da jeg tidligere i uka skulle på et viktig møte med en viktig mann, og ektemannen meldte avbud i siste øyeblikk, avlyste jeg ikke. Neida, tvert imot, jeg møtte opp, forklarte vedkommende med grå høyhalset og runde briller uten innfatning på en spiss nese at fransk er mitt tredje språk (hah!) og at mannen min er tilgjengelig på telefon dersom dette skulle vise seg å være altfor uforståelig for meg. Etter bare ti minutter var det selvsagt behov for tolketjenesten, men jeg er uansett takknemlig for at jeg klarte meg såpass lenge på egen hånd, spesielt tatt i betraktning at dette hadde vært uaktuelt for ikke så altfor lenge siden.

Nå som formalitetene er sånn noenlunde på plass, er jeg skikkelig spent på hva 2017 vil bringe – jeg har en rar følelse av det kommer til å bli veldig bra.

To be continued.

Innvandrerkvinne gjør ting hun ikke kan

stock-photo-wow-face-wow-expression-surprised-woman-vector-pop-art-woman-wow-emotion-comic-woman-wow-403865233

Det er fort gjort at livet stagnerer og uten å merke det befinner vi oss sakte men sikkert i den samme tralten dag ut og dag inn. Når livet begynner å gjespe høylydt litt for ofte i hverdagen, er det viktig at man går seg selv etter i sømmene for å se om det kanskje ikke er på tide med nye utfordringer.

Det begynner å bli noen år siden jeg startet å skrive om integrering. Hvor mange ord det har blitt tilsammen hittil, er det vanskelig å si, men at jeg har skrevet om det meste som kan skrives om når det gjelder dette temaet, kan jeg vel trygt hevde. Roman har det også blitt. Den venter fortsatt tålmodig på utgivelse, og etter å ha befunnet seg flere runder i forlagsmølla, er det mye som tyder på at den kommer til å gi seg ut sånn helt på egen hånd om ikke så altfor lenge. Men det kommer jeg tilbake til i en annen bloggpost.

Mens jeg har holdt på med disse skriveriene mine, er det visse ting i livet mitt som har blitt lagt på vent. Ironisk nok, min egen integrering. For å forbedre min egen skriving, har jeg i løpet av disse årene stort sett lest norsk skjønnlitteratur. Jeg kunne med god samvittighet legge franske romaner på hylla, hvor vår eneste kontakt var å tørke støv av dem i ny og ne.

At det ikke er blitt skrevet veldig mange ordene på fransk, bortsett fra en kjapp statusoppdatering på facebook i ny og ne, sier seg selv. Jeg hadde jo verdens beste unnskyldning for å unngå det marerittet fransk rettskrivning faktisk er, så det så. Muntlig hadde jo språket blitt såpass flytende, at jeg ikke hadde nevneverdige problemer med å kommunisere i de fleste fora. Eller det vil si, de fora jeg selv valgte, sånn som venninnekaffe, foreldremøter og småprat i butikken.

Livet begynte å bli litt for behagelig, med andre ord. Og hvor behagelig det egentlig hadde blitt, gikk opp for meg for noen uker siden da sønnen hadde lånt iPaden min og leverte den tilbake med … mon dieu … fransk … overalt! Han hadde endret språk et sted i innstillingene jeg ikke fant tilbake til, og plutselig var det masse jeg ikke forsto i innboksen på mailen min, på facebook, på twitter, og ellers overalt. Det var ikke så veldig avslappende lenger å bare skulle surfe litt på nettbrettet, for jeg måtte tenke meg om både en og to ganger for å forstå, og det til tross for at jeg jo anså meg selv for å være sånn noenlunde flytende i fransk.

«Du har bare godt av det,» protesterte avkommet da jeg høylydt klaget over omstendighetene. «Så blir du enda bedre i fransk, ikke sant?»

Det er vitterlig fra sine egen en skal høre det.

Men han hadde rett, for det hadde gnagd i meg en stund dette at jeg kanskje ikke var så dyktig i fransk som jeg prøvde å innbille meg selv. For en stund siden hadde jeg forsøkt å forklare legen min om Norge og EU, men ordforrådet mitt kom noe så veldig til kort. Jeg leste ikke fransk på grunn av bokskriving, og nyheter skummet jeg stort sett gjennom på norsk, så jeg visste til syvende og sist mye mer om hva som foregår i Norge på nyhetsfronten, enn i Belgia. Og ettersom jeg sjelden ser på tv eller hører på annet enn musikk på radio, ble jeg ikke eksponert for det franske språket i like stor grad lenger som den gangen jeg iherdig druknet meg i fremmedspråket mitt på alle mulige slags måter.

Noe måtte altså gjøres, for det kunne se ut som jeg hadde landet i en langvarig form for en slags integrerings-fatigue. Denne integreringen blir en tydeligvis aldri ferdig med.

Det første jeg gjorde, var å stille inn radioen i bilen på den kanalen hvor de bare snakker om høyaktuelle tema på en litt mer komplisert fransk. Nå tvinger jeg meg til å høre på denne hver dag når jeg henter barna på skolen, selv om det er skikkelig kjedelig.

Dessuten har jeg begynt å lese franske romaner igjen, og her er jo Kindelen med innebygde ordbøker, helt genial. Jeg prøver å lese litt mer nyheter på fransk også, men ettersom de handler om folk jeg sjelden eller aldri har hørt om ettersom jeg stort sett følger med på det som skjer i Norge, så er jeg ikke veldig entusiastisk.

I tillegg har jeg laget meg ny, og veldig hemmelig, blogg – på fransk! Der har jeg skrevet noen bittesmå tekster allerede, men ettersom den fransk-skriftlig-selvtilliten min er uhyre bitteliten, er disse skriveriene mer top secret enn FBIs hemmelige arkiver. Dette innebærer dessuten anonym twitter konto – også på fransk! Noe som også er litt krevende, ettersom alle de jeg følger bare twitrer om saker jeg ikke vet eller kan noe om. De skriver jo også med en del forkortelser og familiær sjargong som ikke jeg lærte noe om på språkkurs den gangen jeg gikk på det. Da er det deilig med de kontoene som innimellom poster klisjefylte visdomsord, eller som legger ut bildene av kosedyrene sine.

Og sist, men ikke minst, da sjefen for dansegruppa datteren min er med i, spurte meg om jeg ville hjelpe til på neste danseoppvisning, ignorerte min aller første innskytelse, nemlig et raskt: «Nei, uff, dessverre, det passer ikke. Skulle gjerne, altså … Så synd, men det er virkelig ikke mulig.» Etterfulgt av et påtatt trist ansikt og opptrukne skuldre. Før jeg rakk å lire av meg noen som helst integrerings-hemmende fraser, tok jeg sats:

«Ja, selvfølgelig! Trodde aldri dere skulle spørre!»

Hvorfor måtte du ta sats? tenker du kanskje. Det kan da ikke være så komplisert å hjelpe til på en danseoppvisning, overdramatiseres det ikke en smule her nå …?

Jo, det kan du spørre om. Ofte tenker jeg jo det selv, at jeg overdramatiserer når jeg henger meg opp i sånt som før-integrering bare hadde vært en eneste lang selvfølge. Men, sorry, jeg må nok skuffe. Til tross for tolv år med integrering bak meg, er det fortsatt hindre i hverdagen. Dette med å hjelpe til med arrangementer er faktisk en av dem. Og jeg må innrømme at jeg ofte har vært takknemlig for at den typiske norske dugnads-ånden ikke er en sånn gjennomgripende del av kulturen her i Belgia. På barnas nåværende skole finnes det for eksempel ikke foreldreråd, og når det er skolearrangementer er det lærerne som ordner det meste. Helt i orden!

Men hvorfor er dette så big deal, tenker du kanskje fortsatt og gjesper litt ekstra av denne kjedsommelige bloggposten?

Fremmedspråket krever fortsatt en god del ekstra krefter, ser du, og altfor ofte dukker det opp ord og uttrykk jeg ennå ikke har lært. Jo, det er flotte fora for å forbedre nettopp vokabularet, det er bare det at når det skal hjelpes til og ting skal gjøres så kreves det ofte et visst tempo, og i slike situasjoner blir jeg gjerne litt ekstra selvbevisst på at språkforståelsen og evnen til å uttrykke seg fortsatt kommer til kort. Jeg har nevnt det flere ganger her inne, og kommer nok til å gjøre det igjen, Vigdis Finnbogadottirs meget gode oppsummering:

«På morsmålet mitt sier jeg det jeg vil, men på fremmedspråket mitt, sier jeg det jeg kan

Det er to helt forskjellige ting!

Derfor blir en sånn ‘hjelpe-til-på-datterens-danseoppvisning’-greie en sånn situasjon hvor hjernen må jobbe i høyeste gir, og jeg må innrømme at å tilbringe en helg med en hjerne på høygir ikke er noe jeg gjør med lette skritt.

Dette skulle være en helg med tre forskjellige danseoppvisninger over tre kvelder, og den første oppgaven min var på fredagen hvor jeg skulle guide publikum gjennom 7 forestillinger i moderne dans. Hver forestilling varte i 20 minutter og bevegde seg gjennom lokalet hvor de hvite veggene dere ser i bakgrunnen på bildet av mitt skrekkslagne jeg, forflyttet seg alt ettersom hvor danserne, deriblant datteren, danset. Veldig flott oppvisning for publikum, men en nervepirrende opplevelse for ei stakkars innvandrerdame som måtte instruere hele gjengen høylydt til høyre og venstre, frem og tilbake – på fransk …

hege-gjor-ting-hun-ikke-kan

Jeg måtte passe nøye på at jeg bøyde verbene i høflighetsform der jeg ropte ut: «Følg meg!» «Stopp!» «Snu dere!» «Kom hit!» «La de små barna sitte foran!» «Kom her, frue, så ser De bedre!» «Sett Dem på denne krakken, herre, så skal jeg ta stokken Deres!» «Til venstre!» Til høyre!» «Inntil veggen!» «Inntil veggen, sa jeg, skikkelig inntil veggen, lim dere inntil (?!) for danserne løper ved denne linjen her!» mens jeg sprang fra den ene enden og forsiktig dyttet folk bak den hvite linja som virket å være usynlig for alle andre enn den stakkars fremmedkulturelle guiden.

dans
Her er jeg i action ytterst til høyre i bildet – like greit at det er med ryggen til, for jeg er nok ikke like smilende og avslappet som den innfødte dama til venstre!
dans-2
Slik så det ut ovenfra helt i begynnelsen
dans-3
Og etter mye dansing frem og tilbake, så det ut slik på slutten

Da alle de syv forestillingene var over, forsøkte jeg så godt jeg kunne å stå oppreist på noenlunde verdig vis der jeg applauderte og gratulerte danse-ensemblet med fantastisk innsats, og varm i trøya slengte jeg på noen høylytte og kontinentale «BRAVO!»

Inni meg, klappet jeg meg selv på skulderen og gratulerte meg selv med vel gjennomført innsats. At den ikke blir så godt lagt merke til av de innfødte, har jeg blitt godt vant til etter tolv år med integrering. For hva er det vel egentlig som er så slitsomt med å guide et fransktalende publikum gjennom 7 danseforestillinger i løpet av en kveld? De vet jo ikke om de kompliserte franske radiokanalene i bilen, fransk bloggskriving og fransk twitter-konto eller at jeg tvinger meg til å lese franske romaner når jeg mest av alt har lyst til å scrolle gjennom fb-strømmen min for å finne ut hva som rører seg i gamlelandet.

Dersom du ønsker deg en god latter

… Så leser du denne.

I anledning 11 årsdagen til eldste sønn, er det på sin plass med reprise. Nå, fem år senere, klarer jeg faktisk å le av det selv, samtidig som jeg jo selvfølgelig vet at jeg ALDRI kommer til å arrangere en slik bursdag igjen:

«Prøv å rope gebrokne ordre på fremmedspråk mens du strever med å kontrollere – og faktisk sørge for at de ikke blir påkjørt av illsinte bilister som er drittlei av veiarbeid og ikke trenger se opp for snørrunger i tillegg – tretten gutter foran et publikum av selvtilfredse voksne som tripper forbi, sender kritiske blikk eller slenger kommentarer som jeg ikke forstår men skjønner av tonefallet at ikke er ment som noen sårt tiltrengt oppmuntring.»

ALDRI.

happy-smiley_650x400_61439186708

Tid for TED: Why I keep speaking up, even when people mock my accent

Som tidligere nevnt, så hadde jeg et TED-maraton forrige helg, og – ettersom jeg har så veldig mye annet på agendaen i livet mitt akkurat nå, så blir det dessverre slik at den kjære bloggen min får lide litt. Så jeg benytter anledningen til å anbefale fine stemmer som kan være med på å øke forståelsen for og gleden over det som er annerledes enda litt mer:

«Artist Safwat Saleem grew up with a stutter — but as an independent animator, he decided to do his own voiceovers to give life to his characters. When YouTube commenters started mocking his Pakistani accent, it crushed him, and his voice began to leave his work. Hear how this TED Fellow reclaimed his voice and confidence in this charming, thoughtful talk.»

God helg!

 

Verdens beste jobb!

I dag har turen igjen gått til Brussel og Trøndelags Europakontor, hvor jeg nok en gang har holdt foredrag om integrering og kultursjokk. Å få lov til å snakke og snakke om et tema man brenner så til de grader for, er rett og slett verdens beste jobb, så jeg klyper meg litt ekstra hardt i armen hver gang jeg står foran en forsamling som ikke har noe annet valg enn å bli sittende mens jeg legger ut om mitt perspektiv i integreringsdebatten.

Ekstra hyggelig var det at ghetto-venninna ble med meg inn til hovedstaden i dag, og her er vi på toget:

brussel
Monika og Hege på vei inn til storbyen

 

Denne gangen var det Sosial-, helse- og barnevernavdelingen ved Fylkesmannen i Nord-Trøndelag som satt i salen. Slik så det ut fra der Monika satt:

14355123_10208569377004206_734006159359656188_n
En veldig hyggelig gjeng!

 

Som vanlig var det veldig hyggelig å komme inn til Trøndelags Europakontor, det har liksom blitt mitt eget lille stykke Norge i Brussel. Jeg merker at trønderdialekta mi blir noen hakk bredere straks jeg setter foten innafor døren, og at jeg senker skuldrene et par hakk – slik en gjerne gjør når en befinner seg på samme sted som mennesker man deler kultur med.

Ettersom jeg allerede har avskjediget Jante for en god stund siden, så kan jeg ikke avslutte dette blogginnlegget uten å fortelle at jeg fikk noen fantastiske tilbakemeldinger og antydninger om fremtidige oppdrag etter at jeg var ferdig med å snakke. Tilbakemeldinger som gjorde at stakkars Monika ikke hadde noe annet valg enn bare å snakke om meg, meg og meg på hele turen hjem. Men, men c’est la vie når en innvandrer blir overøst med komplimenter, for det skjer vitterlig ikke hver dag!


 

Dersom du vil lese hva Trøndelags Europakontor skriver om foredraget mitt, kan du gjøre det her og her:

«Et høydepunkt på programmet var nok for mange det erfaringsbaserte og personlige foredraget til Hege Haugvik, som handler om utfordringene man møter på når man kommer til et nytt land og en ny kultur. Haugvik, som selv kommer fra Trøndelag, er utflyttet til Belgia, og snakket om språkbarrieren, kultursjokket og isolasjonsfasen som så ofte oppstår i kjølvannet av en migrasjonsprosess. I lys av den siste tids migrasjonsbølge i Europa, var det interessant å høre hvordan menneskemøter og vennskap kan være en nøkkel i integrasjonsprosessen, og skape gjensidig respekt og forståelse.»

Jihad: The Bafta-nominated film by Deeyah Khan

Nå har jeg omsider fått sett Deeyah Khans Bafta-nominerte dokumentar, det er sterke saker som gjorde dypt inntrykk på meg, og jeg kan ikke annet å innstendig anbefale den videre.

Her kan du lese et lite utdrag av notatene mine:

«They crave acceptance, and they don’t feel they belong in their family or in society.»

«Tell your children that you love them and tell them that you’re proud of them.»

«Radicalisation is about pain.»

«Crisis of identity.»

«Emotional poverty.»

«There is hope, we must not give up.»

«We must create a society where all belong

Og ettersom Deeyah Khan & Co. er så generøs og lar oss se den gratis, er det minste vi kan gjøre å like Fuuse sin FB side og følge dem på twitter.