Tid for TED: Why I keep speaking up, even when people mock my accent

Som tidligere nevnt, så hadde jeg et TED-maraton forrige helg, og – ettersom jeg har så veldig mye annet på agendaen i livet mitt akkurat nå, så blir det dessverre slik at den kjære bloggen min får lide litt. Så jeg benytter anledningen til å anbefale fine stemmer som kan være med på å øke forståelsen for og gleden over det som er annerledes enda litt mer:

«Artist Safwat Saleem grew up with a stutter — but as an independent animator, he decided to do his own voiceovers to give life to his characters. When YouTube commenters started mocking his Pakistani accent, it crushed him, and his voice began to leave his work. Hear how this TED Fellow reclaimed his voice and confidence in this charming, thoughtful talk.»

God helg!

 

Verdens beste jobb!

I dag har turen igjen gått til Brussel og Trøndelags Europakontor, hvor jeg nok en gang har holdt foredrag om integrering og kultursjokk. Å få lov til å snakke og snakke om et tema man brenner så til de grader for, er rett og slett verdens beste jobb, så jeg klyper meg litt ekstra hardt i armen hver gang jeg står foran en forsamling som ikke har noe annet valg enn å bli sittende mens jeg legger ut om mitt perspektiv i integreringsdebatten.

Ekstra hyggelig var det at ghetto-venninna ble med meg inn til hovedstaden i dag, og her er vi på toget:

brussel
Monika og Hege på vei inn til storbyen

 

Denne gangen var det Sosial-, helse- og barnevernavdelingen ved Fylkesmannen i Nord-Trøndelag som satt i salen. Slik så det ut fra der Monika satt:

14355123_10208569377004206_734006159359656188_n
En veldig hyggelig gjeng!

 

Som vanlig var det veldig hyggelig å komme inn til Trøndelags Europakontor, det har liksom blitt mitt eget lille stykke Norge i Brussel. Jeg merker at trønderdialekta mi blir noen hakk bredere straks jeg setter foten innafor døren, og at jeg senker skuldrene et par hakk – slik en gjerne gjør når en befinner seg på samme sted som mennesker man deler kultur med.

Ettersom jeg allerede har avskjediget Jante for en god stund siden, så kan jeg ikke avslutte dette blogginnlegget uten å fortelle at jeg fikk noen fantastiske tilbakemeldinger og antydninger om fremtidige oppdrag etter at jeg var ferdig med å snakke. Tilbakemeldinger som gjorde at stakkars Monika ikke hadde noe annet valg enn bare å snakke om meg, meg og meg på hele turen hjem. Men, men c’est la vie når en innvandrer blir overøst med komplimenter, for det skjer vitterlig ikke hver dag!


 

Dersom du vil lese hva Trøndelags Europakontor skriver om foredraget mitt, kan du gjøre det her og her:

«Et høydepunkt på programmet var nok for mange det erfaringsbaserte og personlige foredraget til Hege Haugvik, som handler om utfordringene man møter på når man kommer til et nytt land og en ny kultur. Haugvik, som selv kommer fra Trøndelag, er utflyttet til Belgia, og snakket om språkbarrieren, kultursjokket og isolasjonsfasen som så ofte oppstår i kjølvannet av en migrasjonsprosess. I lys av den siste tids migrasjonsbølge i Europa, var det interessant å høre hvordan menneskemøter og vennskap kan være en nøkkel i integrasjonsprosessen, og skape gjensidig respekt og forståelse.»

Jihad: The Bafta-nominated film by Deeyah Khan

Nå har jeg omsider fått sett Deeyah Khans Bafta-nominerte dokumentar, det er sterke saker som gjorde dypt inntrykk på meg, og jeg kan ikke annet å innstendig anbefale den videre.

Her kan du lese et lite utdrag av notatene mine:

«They crave acceptance, and they don’t feel they belong in their family or in society.»

«Tell your children that you love them and tell them that you’re proud of them.»

«Radicalisation is about pain.»

«Crisis of identity.»

«Emotional poverty.»

«There is hope, we must not give up.»

«We must create a society where all belong

Og ettersom Deeyah Khan & Co. er så generøs og lar oss se den gratis, er det minste vi kan gjøre å like Fuuse sin FB side og følge dem på twitter.

Inviter en innvandrer på lunsj!

Jeg er litt småsyk i dag. Sånn litt behagelig syk, der du er såpass urven i kroppen at du holde sengen med en varm kopp te, men ikke så ille at du hverken kan lese  bok eller surfe på PC-en – eller nyte tekoppen i fred og ro.

Derfor har jeg omsider gjennomført et etterlenget TED-talk binge-watching-maraton, og jeg har fått en såpass fin dose at akkurat nå er verden faktisk et ganske greit sted å være.

Enda bedre kan det kanskje bli dersom vi følger Elizabeth Lessers oppfordring om å invitere mennesker på den andre siden, altså mennesker vi er fundamentalt uenige med, eller kanskje dypt skeptiske til, på lunsj:

«There’s an angry divisive tension in the air that threatens to make modern politics impossible. Elizabeth Lesser explores the two sides of human nature within us (call them «the mystic» and «the warrior”) that can be harnessed to elevate the way we treat each other. She shares a simple way to begin real dialogue — by going to lunch with someone who doesn’t agree with you, and asking them three questions to find out what’s really in their hearts.»

Står det i introduksjonen. Og etter å ha sett ferdig klippet som varer i knappe 11 minutter, må jeg innrømme at den litt naive og romantiske fredsaktivisten i meg straks begynner å drømme om mennesker som lunsjer med fienden over hele jordkloden. Dessuten kommer det vel ikke som noen overraskelse på noen av dere som har fulgt denne bloggen en stund, at jeg til syvende og sist vil forsøke å vinkle dette over på min nemesis her i livet, nemlig integrering. Tenk hvis innfødte inviterte innvandrere på lunsj og innvandrere inviterte de innfødte?

Det skal ofte ikke så veldig mye mer til. Man trenger ikke nødvendigvis å bli bestevenner av den grunn. Men det går an å ha i bakhodet at Norge, ifølge The Independent, er et av de vanskeligste landene i verden å skaffe seg venner, og at vennskap er en av de viktigste faktorene for at integrering skal lykkes. Nok food for thought til en vellykket lunsj, der, eller hva?

Bon appétit!

Spiller seg til integrering

ackerman-learning-600

«Rundt et bord på Bergen Offentlige Bibliotek sitter tre syrere og en nordmann og spiller brettspill. Gule, oransje og røde kort med både norsk og arabisk skrift ligger spredd rundt på bordet, sammen med terninger og brikker i forskjellige farger.»

«For Anas Al Sabbagh er det viktigste formålet med spillet å bidra til integrering.

– Det første og største målet med spillet for meg er å hjelpe folk som kommer til Norge og snakker arabisk å bli integrert, og å ha noen å snakke med. Det er også viktig å gi dem som vil skaffe seg syriske venner og lære mer om arabisk og Syria en sjanse til dette, sier han.»

Genialt.

Du kan lese videre her.

Den avslappede nasjonen: Et empatisk eksperiment

20499796

Det var nok en del godtfolk over det ganske land som satte kaffen i halsen i morges, da de klikket inn på Sanna Sarromaas  debattinnlegg på vg.no «Den avlappede nasjonen» og leste følgende:

«Nordmennenes forhold til arbeid er halvhjertet, eller til og med slapt. I Finland omtales nordmenn som Nord-Europas italienere eller ­spanjoler.» 

Jeg hører for meg det unisone gispet da den finske feministen og forfatteren siterer en finsk sykepleier med arbeidserfaring i Norge:

«Jeg vet ikke om nordmenn er late eller tankeløse eller hva det er, men på jobben gjør de bare akkurat det som trengs i deres jobb … og hvis man kan skulke litt unna også, så går det greit».

Det er ikke første gang Sanna Sarromaa spisser penna og lar sine skråblikk gå utover det norske folk. Nok er tydeligvis nok:

Det er ikke morsomt å bli skåret over én og samme kam, men når det gjelder generaliseringer og bruk av enkelthendelser som representativt for hele befolkningen, så er vel egentlig nordmenn et temmelig privilegert folkeferd. Min erfaring etter mange år som som innvandrer her i Belgia, er at opprinnelsen min bare blir møtt med entusiasme og lovord fra mennesker jeg møter på min vei. Folk flest har bare gode ting å si om Norge og nordmenn, og i løpet av den tiden jeg har bodd her, har jeg bare opplevd en gang at gamlelandet har blitt uthengt på urettferdig vis. Jeg har skrevet om opplevelsen i bloggposten «Norske foreldre er kalde«, som handlet om den gangen ektemannen og jeg var på et foredrag om barn og skjermbruk.

Jeg hadde sett frem til å høre foredraget til den anerkjente psykologen, som blir ansett for å være en av regionens fremste eksperter på barn og psykisk helse. Da han plutselig spurte om det satt noen nordmenn i salen, skvatt jeg i stolen, for jeg hadde til gode at nasjonaliteten min ble etterspurt i slike sammenhenger. Jeg husker at jeg forberedte meg til den sedvanlige lovsangen om hjemlandet mitt, og var fullstendig uforberedt på det skeptiske uttrykket som bredde seg utover ansiktet hans da det ble bekreftet at joda, det sitter ei nordkvinne i salen.

«Da må jeg vel kanskje tone ned litt det jeg skal til å si nå,» sa han med et sukk, hvorpå det fårete innvandrersmilet bredde seg utover ansiktet mitt, det som alltid kommer når jeg på grunn av språklige eller kulturelle begrensninger ikke helt får med meg sammenhengen.

«Nordmennene ble plagsomt irriterende da de vant PISA, men det er jo ikke rart de vant – hva kan man egentlig finne på, i Oslo, etter mørkets frembrudd, for det blir tidlig mørkt, ja, hva kan man egentlig finne på da, annet enn å gjøre skolearbeid, i den kjedelige byen, hæ?»

Ja, jeg vet. Norge har vel aldri vunnet noe PISA. Ikke vært i nærheten engang. Men hva skal man si når man sitter i en sal full av mennesker som sikkert tar dette som god fisk, og som humrer mens de kaster diskret blikk bakover mot den blodrøde tomaten med uekte blondt hår? Det er nemlig i slike stunder fremmedspråket mitt kommer så smertelig til kort.

«De går ikke ut, ikke sant,» fortsatte han, «det er ikke sånn som barn i Napoli, som har sol og fint vær og som er ute hele tiden, neida, de sitter bare inne og rører ikke på seg. Og hva skjer, jo, forekomsten av ADHD og barn som går på Ritalin er skyhøy sammenliknet med Napoli, hvor dette ikke eksisterer. Ikke nok med det, foreldrene er kalde, det er sånn de er, og krever utrolig mye av barna sine skolemessig, det er svært elitistisk der borte, så det er ikke rart at det er så mange selvmord blant unge mennesker.»

Nei. Jeg sa fortsatt ingenting. For hva skulle jeg sagt? At han, eksperten som alle hadde tillit til, tok feil? At det får da være måte på å befinne seg ut på så ekstremt ville veier? Ikke bare hadde det vært umulig å si noe av det jeg skulle ha sagt, ettersom det franske vokabularet aldri ville strukket til, men et harmdirrende «dumme monsieur!!» ville dessuten ikke stilt meg i noe godt lys, men snarere sidestilt meg med en femåring i trassalderen.

Fremmedspråk er nemlig skikkelig lunefullt når det kommer sterke følelser inn i bildet, og i situasjoner hvor det er ekstra viktig at en holder tunga rett i munnen, skal det godt gjøres å uttrykke seg noenlunde elegant. Saken var dessuten også den at jeg begynte å tvile på meg selv og min egen beregnelighet der jeg satt og håpet at  et sort hull skulle åpne seg i bakken slik jeg kunne hoppe i det og bli borte på mirakuløst vis. Kanskje han faktisk hadde rett? Tenkte jeg. Han var jo tross alt fagperson …

Da jeg hadde roet meg såpass ned at jeg kunne tenke tilbake på hendelsen med et noenlunde objektivt blikk, gikk det opp for meg at det jeg opplevde på dette foredraget, opplever enkelte innvandrergrupper faktisk regelmessig. Dette var min første gang, etter hele elleve år i fremmedlandet mitt, og jeg kjente at jeg var ekstremt takknemlig for at det ikke var hverdagskost i innvandrertilværelsen min, for da hadde nok integreringsviljen lidd kraftig.

Det er slett ikke hverdagskost for oss i den nordlige kanten av verden å bli utsatt for negative halvsannheter, så kanskje burde vi lese Sarromaas innlegg som et empatisk eksperiment og faktisk takke henne for den muligheten hun gir oss til å forestille oss hvordan det er å være innvandrere, som, i tillegg til språklæring, kulturlæring og etc etc, må tåle å bli plassert i bås med den ene døgenikten etter den andre.

Lykke til!