Den avslappede nasjonen: Et empatisk eksperiment

20499796

Det var nok en del godtfolk over det ganske land som satte kaffen i halsen i morges, da de klikket inn på Sanna Sarromaas  debattinnlegg på vg.no «Den avlappede nasjonen» og leste følgende:

«Nordmennenes forhold til arbeid er halvhjertet, eller til og med slapt. I Finland omtales nordmenn som Nord-Europas italienere eller ­spanjoler.» 

Jeg hører for meg det unisone gispet da den finske feministen og forfatteren siterer en finsk sykepleier med arbeidserfaring i Norge:

«Jeg vet ikke om nordmenn er late eller tankeløse eller hva det er, men på jobben gjør de bare akkurat det som trengs i deres jobb … og hvis man kan skulke litt unna også, så går det greit».

Det er ikke første gang Sanna Sarromaa spisser penna og lar sine skråblikk gå utover det norske folk. Nok er tydeligvis nok:

Det er ikke morsomt å bli skåret over én og samme kam, men når det gjelder generaliseringer og bruk av enkelthendelser som representativt for hele befolkningen, så er vel egentlig nordmenn et temmelig privilegert folkeferd. Min erfaring etter mange år som som innvandrer her i Belgia, er at opprinnelsen min bare blir møtt med entusiasme og lovord fra mennesker jeg møter på min vei. Folk flest har bare gode ting å si om Norge og nordmenn, og i løpet av den tiden jeg har bodd her, har jeg bare opplevd en gang at gamlelandet har blitt uthengt på urettferdig vis. Jeg har skrevet om opplevelsen i bloggposten «Norske foreldre er kalde«, som handlet om den gangen ektemannen og jeg var på et foredrag om barn og skjermbruk.

Jeg hadde sett frem til å høre foredraget til den anerkjente psykologen, som blir ansett for å være en av regionens fremste eksperter på barn og psykisk helse. Da han plutselig spurte om det satt noen nordmenn i salen, skvatt jeg i stolen, for jeg hadde til gode at nasjonaliteten min ble etterspurt i slike sammenhenger. Jeg husker at jeg forberedte meg til den sedvanlige lovsangen om hjemlandet mitt, og var fullstendig uforberedt på det skeptiske uttrykket som bredde seg utover ansiktet hans da det ble bekreftet at joda, det sitter ei nordkvinne i salen.

«Da må jeg vel kanskje tone ned litt det jeg skal til å si nå,» sa han med et sukk, hvorpå det fårete innvandrersmilet bredde seg utover ansiktet mitt, det som alltid kommer når jeg på grunn av språklige eller kulturelle begrensninger ikke helt får med meg sammenhengen.

«Nordmennene ble plagsomt irriterende da de vant PISA, men det er jo ikke rart de vant – hva kan man egentlig finne på, i Oslo, etter mørkets frembrudd, for det blir tidlig mørkt, ja, hva kan man egentlig finne på da, annet enn å gjøre skolearbeid, i den kjedelige byen, hæ?»

Ja, jeg vet. Norge har vel aldri vunnet noe PISA. Ikke vært i nærheten engang. Men hva skal man si når man sitter i en sal full av mennesker som sikkert tar dette som god fisk, og som humrer mens de kaster diskret blikk bakover mot den blodrøde tomaten med uekte blondt hår? Det er nemlig i slike stunder fremmedspråket mitt kommer så smertelig til kort.

«De går ikke ut, ikke sant,» fortsatte han, «det er ikke sånn som barn i Napoli, som har sol og fint vær og som er ute hele tiden, neida, de sitter bare inne og rører ikke på seg. Og hva skjer, jo, forekomsten av ADHD og barn som går på Ritalin er skyhøy sammenliknet med Napoli, hvor dette ikke eksisterer. Ikke nok med det, foreldrene er kalde, det er sånn de er, og krever utrolig mye av barna sine skolemessig, det er svært elitistisk der borte, så det er ikke rart at det er så mange selvmord blant unge mennesker.»

Nei. Jeg sa fortsatt ingenting. For hva skulle jeg sagt? At han, eksperten som alle hadde tillit til, tok feil? At det får da være måte på å befinne seg ut på så ekstremt ville veier? Ikke bare hadde det vært umulig å si noe av det jeg skulle ha sagt, ettersom det franske vokabularet aldri ville strukket til, men et harmdirrende «dumme monsieur!!» ville dessuten ikke stilt meg i noe godt lys, men snarere sidestilt meg med en femåring i trassalderen.

Fremmedspråk er nemlig skikkelig lunefullt når det kommer sterke følelser inn i bildet, og i situasjoner hvor det er ekstra viktig at en holder tunga rett i munnen, skal det godt gjøres å uttrykke seg noenlunde elegant. Saken var dessuten også den at jeg begynte å tvile på meg selv og min egen beregnelighet der jeg satt og håpet at  et sort hull skulle åpne seg i bakken slik jeg kunne hoppe i det og bli borte på mirakuløst vis. Kanskje han faktisk hadde rett? Tenkte jeg. Han var jo tross alt fagperson …

Da jeg hadde roet meg såpass ned at jeg kunne tenke tilbake på hendelsen med et noenlunde objektivt blikk, gikk det opp for meg at det jeg opplevde på dette foredraget, opplever enkelte innvandrergrupper faktisk regelmessig. Dette var min første gang, etter hele elleve år i fremmedlandet mitt, og jeg kjente at jeg var ekstremt takknemlig for at det ikke var hverdagskost i innvandrertilværelsen min, for da hadde nok integreringsviljen lidd kraftig.

Det er slett ikke hverdagskost for oss i den nordlige kanten av verden å bli utsatt for negative halvsannheter, så kanskje burde vi lese Sarromaas innlegg som et empatisk eksperiment og faktisk takke henne for den muligheten hun gir oss til å forestille oss hvordan det er å være innvandrere, som, i tillegg til språklæring, kulturlæring og etc etc, må tåle å bli plassert i bås med den ene døgenikten etter den andre.

Lykke til!

Hverdagsintergrering og hverdagshelter

Nyttig tips: Finn frem en pakke kleenex før du starter videoen!

Culture Chock and its Sliver Lining

Why-culture-shock-is-good-for-you-V3-1_0

Source

 

I dag lærte jeg noe nytt!

Innvandrermamma får munnkurv

Datteren og jeg var i byen en nydelig vårdag for  noen uker siden, før eksamenspresset for syåringen og tiåringen satte igang for fullt. Noe jeg ikke skal gå nærmere i detaljer denne på gangen, ettersom jeg har skrevet nok om dette før. Og selv om jeg i fjor var så tøff i trynet og skrev en hel bloggpost om hvor viktig det var med aksept og alskens flotte klisjeer, så er vi midt oppi det nå og jeg kjenner at jeg bare er en centimeter fra å starte revolusjon på vegne av barna mine som bruker junidagene på å pugge alt de har lært i løpet av skoleåret. Heldigvis tordner og lyner og regner det omtrent daglig, så de går ikke glipp av fine soldager foreløpig. Det er da i hvert fall noe.

Men – tilbake til den nydelige vårdagen mens jeg ennå hadde eksamensperioden såpass på avstand at klumpen i magen ennå ikke eksisterte, og hvor solen glitret med sin tilstedeværelse. Vi skal på kafé, datteren og jeg, og vi vandrer av gårde langs brosteinsbelagte gater som minner om Trondheim, byen i mitt hjerte. Dagen er så fin og det er så koselig å ha litt mor & datter tid, og jeg klarer ikke styre et entusiastisk mammahjerte og skravler av gårde om hvor hyggelig dette er og at dette må vi gjøre oftere og er ikke dette bare veldig, veldig kos?!

Det er bemerkelsesverdig stille. Jeg titter ned på den ellers så skravlesyke samtalepartneren min. Hun har blikket vendt ned mot bakken, og da hun løfter det mot meg, skvetter mammahjertet flere hakk.

«Er det noe i veien, vennen min?» spør jeg og stopper opp da jeg ser det lyner minstejentas nøttebrune øyner. Hun svarer meg gjennom sammenbitte tenner, på fransk, mens hun kikker rundt seg:

«Mamma, kan du slutte å snakke norsk?!»

«Øh … Hæ?»

«Snakk fransk når folk går forbi oss, mamma!»

«Fransk? Hvorf…»

«Det er flaut, jeg skjemmes!»

«Men det er vikt…»

«Du kan snakke norsk når vi er hjemme i huset, og når det ikke er noen andre til stede,» sier hun og ser strengt på meg.

Og innvandrermammahjertet bare:

Innvandrermammahjerte

Vel overstått foredrag på Trøndelags Europakontors årsmøte

I går gikk ferden inn til Trøndelags Europakontor i Brussel atter en gang! Det var tredje gangen i år, faktisk, for jeg hadde en økt der inne forrige tirsdag hvor jeg snakket om integrering og kultursjokk til en hyggelig gruppe traineer fra Innherred. Det var samme dag som generalstreiken stoppet både togavganger og metro, så jeg måtte kjøre inn til hovedstaden. Noe jeg ikke er kjempebegeistret for, ettersom det går litt vel vilt for seg i trafikken der inne. Men sjansen til å indoktrinere unge mennesker med integreringspropagandaen min kunne jeg ikke la gå fra meg, så jeg satt meg bak rattet og hold pusten mens jeg geleidet den trofaste Peugeoten min blant streiketrøtte og litt over gjennomsnittet ampre bilister – og ikke bare overlevde jeg, men jeg fant til og med parkeringsplass!

I går kunne jeg heldigvis ta toget inn, det hjalp litt på foredrags-nervene som i grunnen var forbausende rolige, og jeg ante fred og ingen fare der jeg med oppløftende musikk på ørene sendte en liten stemnings-tweet fra turen:

Men så fikk jeg uventet svar!

Hjelp! Der kom nervene, gitt. Plutselig ble det hele så virkelig at kosebobla på toget sprakk tvert, og jeg måtte legge mobilen tilbake i veska med skjelvende hender. Resten av togturen ble det praktisert ekstremt dype innpust, mens pulsen gikk sin elleville gang. Jeg kom frem til et Brussel i strålende solskinn jeg var altfor nervøs til å nyte, men det var uansett uaktuelt å ta første og beste tog tilbake på grunn av nerver, så jeg bare fortsatte å praktisere såpass dype innpust at sidemannen på Metroen sikkert begynte å lure.

Men det er rart med det, plutselig står man der, foran alle menneskene (neida, det var ikke så altfor mange, men dog …):

IMG_6443.JPG

Og så blir man introdusert av daglig leder på Trøndeligs Europakontor, Vidar Segtnan:

IMG_6435.JPG

Og så snakker man:

IMG_6438.JPG

… og snakker og snakker om det man brenner sånn for (og ler litt av egne hjemmesnekrede slides):

IMG_6439

Tilhørerne trekker også på smilebåndet, har vel ikke sett maken til slides siden 80-tallet:

IMG_6456.JPG

Og snakker litt til:

IMG_6445

Og så reklamerer man litt for romanen sin som ennå ikke er utgitt (pytt, mangler bare bokkontrakt):

IMG_6448.JPG

Og snipp, snapp, snute så er det plutselig over, like plutselig som det begynte – og jeg får kjempeflott preseang: «Velkommen til Havet – mer enn en kokebok,» skrevet av Kari H. Bachke Andresen – var  virkelig ikke klar over at det bare i Trondheimsfjorden befinner seg godt og vel 100 fiskearter:

IMG_6458

Og så ble det til og med klem, gitt!

IMG_6460.JPG

Så senker omsider skuldrene seg, og pulsen kan bevege seg ned på roligere modus:

IMG_0765

Helt til neste gang!

PS dersom du vil lese hva en av tilhørerne skriver om foredraget på sin blogg, så kan du lese her:

http://gunnarbendixen.blogspot.be/2016/06/integrering-pa-norsk-i-belgia.html?spref=fb

Blir du med på språk-dugnad?

frivillig

«I løpet av et halvår som statsråd har innvandringsminister Sylvi Listhaug (Frp) redusert antall norsktimer for asylsøkere fra 250 til 125,» sto det i VG for en stund siden. Selv har jeg godt og vel 500 fransktimer på samvittigheten. Og ja, jeg vet, jeg er jo litt ekstra treg tydeligvis, men 125 timer er uansett ikke kjempemye når man skal lære seg et nytt fremmedspråk.

I alle disse årene jeg har drevet med integrering, har det slått meg gang på gang at det ikke nødvendigvis spiller noen rolle hvilke politikere som sitter ved makta dersom vi skal lykkes med integrering. En kan rive og slite seg i håret over Frps mange innvandrerutspill, og skrive harmdirrende kronikker om hvor håpløst lite integreringsvennlig innvandringspolitikken deres ofte er. Men Frp er er ikke det eneste politiske partier som kutter språklæringstimer for nye landsmenn, bare så det er sagt. Når det gjelder integreringspolitikk, så har nok de fleste partier sine svin på skogen, og for meg er heller ikke de den eneste nøkkelen til vellyket integrering. Tenk om all den dyrebare tiden som brukes til å skrive av seg frustrasjoner i avisinnlegg, debattere i sosiale medier eller andre fånyttige aktiviteter, kunne vært brukt til frivillig arbeid? Er det noe nordmenn virkelig kan, så er det jo dugnad, så hvorfor ikke sette igang en omfattende språk-dugnad i det ganske land?

På senhøsten i fjor skrev Aftenposten om et kjempegodt initivativ av Vox, nasjonalt fagorgan for kompetansepolitikk, hvor de kurser frivillige til å bli bedre norsktrenere for innvandrere. Kursdeltakerne i denne artikkelen kom fra frivillige organisasjoner som jobber med flyktninger på forskjellige områder.

Kursleder Kari Gregersen bestemte seg for å bli språklærer etter egen erfaring med språkløshet i Spania:

«Fordi jeg ikke kunne språket opplevde jeg å bli en annen enn den jeg er. Jeg var plutselig en som skulle hjelpes. En som ikke kunne delta på lik linje med andre. Å bli satt utenfor – bli fratatt selvstendigheten – det var så forferdelig. Det at jeg skulle reagere så voldsomt – jeg som når som helst kunne dra hjem til Norge igjen, fikk meg til å tenke. Hva med alle dem som kommer som flyktninger til et land og ikke har noen retrett mulighet? De må jo føle seg enda mer hjelpeløse og utenfor enn jeg følte meg. Det var så fryktelig å tenke på at jeg der og da bestemte meg for å bli språklærer når jeg kom hjem.»

Nøyaktig de samme opplevelsene hadde jeg jo selv den gangen jeg drev og lærte meg fransk. Språk er essensielt for oss mennesker, og når vi mister det, mister vi en viktig del av oss selv.

I Harvard Health Blog referereres det dessuten til en undersøkelse som viser sammenhengen mellom frivillig arbeid og god helse:

«Evidence of volunteerism’s physical effects can be found in a recent study from Carnegie Mellon University, published this month in Psychology and Aging. Adults over age 50 who volunteered on a regular basis were less likely to develop high blood pressure than non-volunteers. High blood pressure is an important indicator of health because it contributes to heart disease, stroke, and premature death.»

Bloggforfatter skriver videre at det er umulig å bevise at man får lavere blodtrykk av frivillig arbeid, men også at funnene i undersøkelsen underbygger andre lignende studier.

Så kom igjen folkens, ikke la politiske vedtak ødelegg dagen deres, men meld dere som frivillige språklærere på asylmottak, så får dere kanskje god helse med på kjøpet i tillegg!