Category Archives: kultursjokk

Fremmedkulturell overdose (i Trondheim, av alle steder!)

home sweet home

Eller Paris-syndromet som det blant annet også kan kalles, er (mer eller mindre direkte oversatt fra Wikipedia) «en forbigående psykisk lidelse som rammer enkelte individer på besøk eller på ferie i Paris eller andre steder i Vest-Europa. Det er preget av en rekke psykiatriske symptomer som akutte vrangforestillinger, hallusinasjoner, følelser av forfølgelse (oppfatninger av å være et offer for fordommer, aggresjon eller fiendtlighet fra andre), derealisasjon, depersonalisering, angst, og også psykosomatiske manifestasjoner som svimmelhet, tachykardi, svetting, med mer.  Lignende syndromer omfatter Jerusalem syndrom og Stendhal syndrom. Tilstanden blir vanligvis sett på som en alvorlig form for kultursjokk.»

Språkbarrierer, kulturforskjeller og utmattelse nevnes blant annet som medvirkende årsaker til denne ekstreme tilstanden som årlig rammer et tyvetalls japanere på ferie i Frankrikes hovedstad. Så ille kan det altså gå, når det blir for mye av det gode. Og dette er jo virkelig så ille som det kan bli når det gjelder kultursjokk.

Heldigvis har jeg aldri vært så hardt angrepet, til tross for at Paris bare er et par timers kjøretur unna! Men det nok har holdt hardt mange ganger, nettopp på grunn av språkforvirring og kulturforskjeller. Byen jeg bor i, minner faktisk litt om Trondheim, hvor jeg vokste opp, når det gjelder størrelse og form, og det hjelper kanskje litt på.

Det er allerede over to uker siden vi kom tilbake fra den årlige sommerturen til byen jeg opprinnelig kommer fra, og jeg kan konstatere at overgangen fra gammelt til nytt land har gått enda lettere i år. Vi hadde knapt landet før barna og jeg var på bena og ut av huset for å treffe venninner og lekekamerater. Så uansett om jeg noensinne blir helt ferdig med denne integreringen eller ei, går det i hvert fall fremover. Dersom integreringspolitiet hadde stoppet meg i tollen, hadde de funnet hverken brunost eller tran med sitronsmak i kofferten. Ikke en bitteliten binders engang, faktisk.

Når det gjelder barna, var det spesielt ett av dem som var ekstra fornøyd med å komme tilbake til Belgia. Minstejenta som rakk å fylle sju år mens vi var i Norge, syntes oppholdet ble for mye av det gode denne gangen, og det ble nesten så ille at vi omtrent fikk vårt eget Trondheim-syndrom og hanskes med. Knappe trettiseks timer etter ankomst til mammaens gamleland, var det duket for søskenbarntreff. Før den tid hadde vi rukket en fin tur i skogen, hvor mor sjøl hadde pådratt seg en, ja, hva skal man kalle det når kroppen har blitt utsatt for uvant belastning grunnet oppoverbakke etter oppoverbakke (mot Estenstadhytta, for dere som er kjent i Trondheim), noe som er så godt som ikke-eksisterende i det flate landet jeg emigrerte til for elleve år siden? Så, ja, jeg hinket altså rundt omkring i barndomshjemmet med en slags kulturspesifikk idrettsskade i gluteus maximus, og skravlet og lo i samvær med kjente og kjære mennesker som jeg treffer så altfor sjelden. På norsk! Det er ferie, det.

Men ikke for minstejenta. Etter en halvtime hadde hun fått nok av moroa.  Ikke nok med at hennes egen mor omtrent lo seg fordervet hvert femtende sekund, men det ble i tillegg fortalt historier syvåringen ikke hadde nok norsk vokabular til å forstå. Sånn i ettertid ser jeg jo at det må ha vært en traumatisk opplevelse å se mammaen sin, som vanligvis er nokså underernært på latterlige utbrudd (dessverre en ganske utbredt bivirkning av integrering ettersom humor er så dypt forankret i språk og kultur), gapskratte som en hardbarka bryggesjauer på fyllefest og hvor hun selv ikke ser humoren i noe som helst.

Ikke nok med det. Samværet med mammaens søskenbarn hadde i tillegg startet skjevt. Ettersom det var noen år siden sist jeg hadde truffet så mange av denne søskenbarngjengen på en gang, var jeg selv ganske overveldet i det øyeblikket de alle plutselig var der, og minstejenta ble overlatt til seg selv. Litt for lenge. I sideblikket får jeg øye på henne der hun står på tærne foran ei ung jente jeg selv ennå ikke hadde hilst på. Kjæresten til ett av søskenbarnas barn. Ja, for nå har vi nemlig blitt såpass voksne at barna våre igjen også er i ferd med å bli voksne, uten at vi skal dvele så lenge ved akkurat det. Så der sto altså jentungen på tærne, rett foran denne kjæresten, med høyre kinn opp mot ansiktet hennes. Og ventet. Kjærestedamen så på datteren min med store øyne, som igjen strekte seg opp enda litt til – uten at det skjedde noe som helst – for selv om det var første gangen disse to møttes, så skulle det altså kyssehilses på kinnet. Det er datteren min vant til der hun kommer fra, for der gjør alle barna det. Dere som har fulgt denne bloggen en stund, har fått med dere at denne regelen ikke nødvendigvis er fullt så enkel for oss voksne (!). Enden på visa ble at mor sjøl, ja, meg, tråkket i salaten og sa noe dumt som gjorde at alle lo. Alle, bortsett fra datteren. Hun syntes ikke det var det spor festlig at hennes sosialkulturelle koder ble gjort narr av foran mennesker hun ikke hadde språk nok til å forsvare seg mot. I etterpåklokskapen ser jeg jo at jeg kunne ha håndtert situasjonen med større varsomhet. Men det kunne vel kanskje ikke falle meg inn der og da at ikke alle i min nærmeste familie var like overstadig henrykt som meg over denne etterlengtede sammenkomsten. Og så hadde jeg bare så sinnsykt vondt i denne kulturspesifikke idrettsskaden.

Som sagt, en halvtime etter at moroa hadde startet, fikk minstejenta nok, og beordret meg inn på soverommet hvor jeg fikk en overhaling jeg sent kommer til å glemme, på fransk, bien sûr, og måtte love dyrt og hellig at jeg skulle være ved hennes side hele tiden. Og ikke le så høyt og flåsete, for det var bare flauest av alt. Hun ble noe varmere i trøya etter hvert som dagene gikk, men ikke like komfortabel med norsken som storebror er. Den dagen vi hentet ektemannen på flyplassen, var hun strålende fornøyd. Endelig en som snakket fransk, men ikke norsk! Men en liten strek i regninga ble det da pappaen lurte på hvem som skulle oversette for ham.

«Mamma oversetter,» kom det kontant fra minstejenta.

«Ja men, hvis ikke mamma er der, da?» spør han.

«Da kan sønnen din gjøre det.»

«Hvis han ikke er der?»

«Morfar oversetter.»

«Men hvis ingen andre er der, bare du og jeg, hvem skal snakke med menneskene rundt oss? Jeg kan jo ikke noe norsk.»

Det gikk en liten stund, så kom det:

«Trenger vi å snakke med noen, da?»

Min egen bittelille ghetto

Selv om det fortsatt hendte at jeg gikk meg vill, hadde det allerede begynt å gå seg til i integreringens intrikate irrganger. Fremmedspråket var på plass så godt som det lot seg gjøre, og vennskap på fransk hadde befunnet seg i sin skjøre begynnelse såpass lenge at jeg hadde faste kaffemorgener og nesten ikke tid til å skrive bok lenger. Det hadde til og med gått så langt at ektemannens talsmannsrolle ble overflødig, og han gikk av med en velfortjent pensjon. Kultursjokket var i ferd med å flate seg ut og gå over i den fasen hvor jeg stort sett var selvstendig i hverdagen, uansett hva jeg skulle foreta meg. Jeg var ikke en voksen dame som følte og oppførte seg som en tre-åring i trassalderen lenger, så livet lekte, kort sagt, temmelig jevnt.

Dette er to år siden nå, og den gang trodde jeg at jeg visste det jeg trengte å vite om byen som hadde begynt å føles som min. At det tok mindre enn ti minutter å gå til bakeren og kjøpe ferskt brød, for eksempel. Eller at jeg måtte gå i cirka en tjue minutter for å kjøpe kattemat i dyrebutikken. Og ville jeg inn til bysentrum, så var ikke det mer enn en liten halvtimes spasertur. Men at det, rett nedi gata her, skulle bo ei dame med samme etniske opprinnelse som meg, det hadde jeg overhodet ingen anelse om. Helt til den dagen en felles bekjent av oss fortalte meg at hun visste om ei som kom fra Norge. En informasjon jeg tvert bestemte meg for å høflig avvise, for jeg var sikker på at hun mente noen fra NATO-leiren som ligger i nærheten her, og jeg var ikke interessert i å stifte bekjentskap med militære mennesker som uansett skulle flytte etter tre års tjeneste, og at jeg alltid skulle være den som ble igjen i det regnfulle, flate landet. Men nei da, forsikret vår felles bekjente, denne damen hadde ikke noe med militæret å gjøre. Hun hadde bodd her en del år allerede, og var gift med en belgier. Akkurat som meg. Fra Norge? Rett nedi gata her? Det kunne ikke være sant. Det var det så altfor godt til. Men det var helt sant.

For knappe to år siden møttes vi for første gang. Det hadde gått noen eposter frem og tilbake mellom oss før det ble bestemt at vi skulle møtes på kafé. Like nervøs som om jeg var på en «blind date», satt jeg og ventet på henne på yndlingskaféen min. Jeg husker det som det var i går. Det var vanskelig å skjule skjelvingen på hånden der jeg tok nervøse slurker av kaffen. Tenk om vi ikke gikk over ens? Den eneste fellesnevneren vi hadde, var at vi begge kom fra samme land, men det var jo ingen garanti for at vi skulle finne tonen. Jeg så for meg det ene marerittscenarioet etter det andre, og forestilte meg at hun hadde lest bloggen min og syntes at det jeg skrev om var kjempeteit og at hun ikke hadde opplevd noen av de vanskelighetene som jeg hadde gjort med integrering. At hun hadde lært seg fransk over natta. Og at det i bunn og grunn var meg det var noe alvorlig galt med. Det hadde vært en fordel å være den eneste nordkvinnen den lille byen, og det var at jeg kunne innbille meg at jeg faktisk var helt normal. Det plaget meg at et raskt google-søk avslørte det meste om meg, mens da jeg søkte på hennes navn, ikke fant noen ting. Og slik sneglet minuttene seg av gårde mens jeg ventet på at hun skulle komme. Alle som kom alene inn døren til kafelokalet, ble grundig analysert fra bordet mitt, men ingen liknet det blonde, blåøyde og selvsikre koftebekledde kvinnemennesket jeg så for meg for mitt indre øye. At det skulle være ei lita brunette med et forsiktig smil som kom bort til meg og lurte på om jeg var Hege, hadde jeg i hvert fall ikke forestilt meg. Og vi gikk over ens. Med en eneste gang og noe så grundig. What are the chances?! sier jeg bare.

Det var nok like greit at vi ikke ble kjent før, for da kan jeg garantere deg at jeg hadde sittet på fanget hennes og surmult på morsmålet vårt i de periodene det stormet som verst. Jeg hadde ikke tvunget meg av gårde på franskkurs med blytunge steg. Jeg hadde nok heller ikke vært like villig til å praktisere dette famøse språket til annet enn det aller mest nødvendigste, som for eksempel å spørre hvor toalettet er, eller hjelp til å finne veien hjem. Vennskap på fremmedspråket ville vært en saga blott, og talsmannen ville fortsatt vært i beredskap døgnet rundt, mens vi to nordkvinnene selvsagt ville vært opptatt med å steke slike:

Bildet er hentet fra: dagbladet.no

Bildet er lånt fra dagbladet.no

Sannheten er at vi ikke har stekt en eneste vaffel. Men vi skravler. Går på kino sammen. Skravler. Trener sammen. Skravler. Møtes hjemme hos hverandre, for å: Skravle. Med mye mer.

Mitt norske vennskap betyr enormt mye for meg. Der kan jeg være meg selv fullt og helt, uten å tenke på grammatiske feil eller om jeg tråkker (snubler) over de kulturelle usynlige barrierene. Det er den siste brikken i integreringspuslespillet: Mitt eget lille stykke Norge. Og forhåpentligvis fortsetter det og blir akkurat slik:

Integrering = kamelsvelging på høyt nivå

I disse dager er vel skolebarna i ferd med å ta ferie der hjemme hos dere i gamlelandet. Skoleåret er på hell, og har de litt flaks, koser de seg med finværsdager og nyter at vinterjakka er lagt vekk for i år. På skolen slakkes det kanskje litt, og mentalt er de fleste i gang med sommerferien allerede. Det er det jeg ser for meg i hvert fall. Vi innvandrere har en tendens til å idyllisere mange rare ting fra der vi kommer fra, og for meg er juni måned en av de tingene jeg helst skulle hatt med meg hjemmefra.

Hvorfor det? Lurer du kanskje. Er det ikke et mildere klima her nede hos meg, for eksempel, og er det ikke større sikkerhet for finvær på denne tiden av året? Joda, det er vel det. Vi har hatt vår i et par måneder allerede, og gressklipperen har nok blitt brukt et titalls ganger hittil. Sola skinner i dag fra skyfri himmel. Fuglene kvitrer og brisen er mild. Joda, vi koser oss med været. Det har ikke noe med været å gjøre, at jeg lengter hjemover akkurat i disse dager.

I dag er Junior, 8 år, i gang med første dag av avsluttende eksamener for tredje klasse. Han kom hjem med karakterboka forrige fredag, med karakterene for siste semester. Siste karakterbok kommer når eksamener er ferdig, med endelige resultater for 2014.

Minstejenta slipper unna for siste gang, til neste år er det hennes tur, for til høsten begynner hun i første klasse på barneskolen.

Forberedelsene til dagens eksamener, er kanskje ikke all verdens. Et dikt han har lært seg utenat skal fremføres foran klassen, og lærer setter karakter på fremføring, flyt, intonasjon, etc. Deretter er det diktat som ikke er forberedt, som inneholder aspekter av det de har lært av fransk grammatikk gjennom skoleåret. I matematikk, er det gangetabellen som står for tur. Når han kommer hjem fra skolen, må han forberede seg til morgendagen. I helgen må han gjøre oppgaver i de forskjellige fagene, pluss øve på diktat som de får utlevert fredag. De har eksamener hver dag i sju dager. Og for lesere som behersker fransk, ser planen slik ut:

photo eksamen
Det hører med til historien at det blir satt karakter i hvert aspekt av både fransk, matematikk, naturfag, geografi og historie. Karakterene regnes ut i prosenter, og legges inn, for hånd (!) av lærerne, i karakterboka. Til slutt regner de ut totalen for hvert av hovedfagene. Læreren til Junior har altså nettopp gjort denne jobben, For fjerde gang dette skoleåret. Og neste helg skal hun i gang med å rette eksamener og legge inn de avsluttende karakterene for til slutt å regne ut gjennomsnittene. Igjen. For hver enkelt elev. For hånd. Respekt, sier jeg bare.
Men selv om jeg har all respekt for lærerne i dette landet (og ellers i verden, selvsagt!!), så er det ikke det denne bloggposten handler om. Den handler om karakterjaget som begynner allerede når barna er seks år gamle. Til tross for all forskning som sier oss at dette ikke nødvendigvis bedrer læring, tvert imot, i følge blant annet Alfie Kohn, som har skrevet en hel del bøker om skolelivet. Han sier følgende her:

The research suggests three consistent effects of giving students grades – or leading them to focus on what grade they’ll get. First, their interest in the learning itself is diminished. Second, they come to prefer easier tasks – not because they’re lazy, but because they’re rational. After all, if the point is to get an A, your odds are better if you avoid taking intellectual risks. Third, students tend to think in a more superficial fashion – and to forget what they learned more quickly – when grades are involved.
To put it positively, students who are lucky enough to be in schools (or classrooms) where they don’t get letter or number grades are more likely to want to continue exploring whatever they’re learning, more likely to want to challenge themselves, and more likely to think deeply. The evidence on all of these effects is very clear, and it seems to apply to students of all ages.

Så til dere småbarnsfamilier der hjemme, nyt eksamensfri juni, og vær takknemlig for at dere slipper. Og la oss for all del håpe at dere alltid kommer til å slippe. Jeg for min del, er i ferd med å tilberede en fullspekket kamelmiddag med all the trimmings, men frykter at denne kamelen for alltid vil komme til å ha én pukkel for mye.

(Trøster meg med at vi er med i fotball-VM i hvert fall. La dere merke til at jeg sa vi, eller?! Kan tenkes at kamelen smaker bedre når VI vinner!? Dessuten, russefeiring er i hvert fall helt utelukket i dette landet … Jada, når du er innvandrer, er det ekstra viktig å lete etter the silverlining.)

Tretten ting (sånn omtrent, sikkert mange flere) innvandrere gjør feil

easelly_visual2

Ikke alle innvandrere, da, regner jeg med. Man bør vel helst ikke skjære alle over én og samme lusekam, eller? Men det slo meg da jeg jeg leste psykoterapeut og klinisk sosialarbeider Amy Morins liste over hva mentalt sterke mennesker unngår å gjøre her, at dette kunne vi innvandrere helt sikkert lære noe av. Alle mennesker, egentlig, når jeg tenker meg om, får vel noe ut av denne listen. Og så er det jo sånn, eureka, at vi innvadrere også er mennesker.

De innvanderne som overhodet ikke kjenner seg igjen og kanskje til og med måtte føle seg krenket av at jeg putter dem i samme suppekasserolle som meg selv og noen andre stakkarer, vel, de får han meg unnskyldt, det er bare så deilig å snakke generelt om noe som til syvende og sist kanskje skulle vise seg å være bare mitt problem. Eller var. For etter ti år som innvandrer på belgisk jord (jepp, hurra, det er jubileumsår!), så kan jeg konstatere at det begynner å bli lenge siden jeg jevnlig begikk disse tretten feilene. Men jeg ser også, at integrering vanskelig kan gjøres uten å begå disse feilene, og flere til, gang på gang. Og de må kanskje begås, okke som, for hvem hadde vel trodd at integrering var lett? (Hehehe, joda, jeg, blant annet.)

Innvandere er vel ikke i utgangspunktet mentalt skjøre mennesker, som med alle andre menneskegrupper, finnes det store indviduelle forskjeller hvor alle har sitt eget, spesielle utgangspunkt. Det vi har til felles, er at vi, omtrent over natten, ikke kan være oss selv slik som er vant til der vi kommer fra.

Utfordringer det til tider kan være vanskelig å sette ord på, til og med på sitt eget morsmål, står klar, på rekke og rad, til å blåse over ende det lille korthuset av nykulturell selvtillit en møysommelig bygger opp. Igjen og igjen. Dag etter dag. Flere ganger om dagen.

Kom til poenget da! hisser selveste Herr Jante inn i øret på meg på sitt gollumske vis. Han har selvsagt rett. Men det er fort gjort å forville seg inn i selvmedlithetens klebrige spindelvev, og bli der til virkeligheten innhenter en, titusen (millioner) ord senere. Så hva er det egentlig vi kaster bort den dyrebare tiden vår på, i stedet for å lære språket, få oss en jobb og skli umerkelig inn i massen? Hva er det vi (jeg) gjør (gjorde), som menalt sterke mennesker ikke nedverdiger seg til å bruke tiden på?

1. Å synes synd på seg selv.
Mentalt sterke mennesker klager ikke stadig over sine omstendigheter eller hvordan andre oppfører seg. De har lært å ta ansvar for sine egne handlinger, og de aksepterer at livet ikke alltid er rettferdig. De er i stand til å komme ut av vanskelige situasjoner med selvinnsikt og takknemlighet for erfaringene.

(Innvandrerkommentar: Om det fantes en Oscar for beste offerrolle, så, vel, jada, da hadde nok innvandrere (jeg) vunnet den med glans!)

2 . Å gi fra seg sin egen kraft og styrke.
Mentalt sterke mennesker lar ikke andre få dem til å føle seg mindreverdige. De sutrer ikke over at andre behandler dem dårlig. De vet at deres kraft ligger i egen respons, og evne til å reagere på en adekvat og god måte.

(Innvandrerkommentar: Det skal godt gjøres å ikke føle seg mindreverdig når du, etter å ha vært vant til å utrykke deg som en voksen person hele ditt voksne liv, plutselig kun har vokabular på lik linje med en femåring. Og dersom du tror at innfødte, voksne mennesker, behandler voksne mennesker som utrykker som femåringer, på en raus og god måte, må du rett og slett tro om igjen. Den kraften som ligger i de mentalt sterke menneskenes respons, samt evnen til å reagere på en adekvat og god måte, ligger for en innvandrer flere år og flere språkkurs frem i tid. Men slapp av, hevnen er omsider søt, selv om den ikke er umiddelbar. En vakker dag kan det til og med tenkes det blir utgitt en bok …)

3. Å unngå endringer og forandringer.
Mentalt sterke mennesker omfavner forandring og ønsker utfordringer velkommen. De er ikke redd for det ukjente, men heller for å bli for selvtilfreds og stillestående. De forstår at forandring er nødvendig, og stoler på sin egen evne til tilpasning.

(Innvandrerkommentar: Det kommer til et punkt hvor du blir allergisk mot endringer og forandringer. Allergien behandles best med litt sånn være snill mot deg selv medisin: Komedie på tv, god bok, friske blomster på stuebordet, en skypesamtale med de der hjemme, spa behandling, tur til hjemlandet i ny og ne (men ikke for ofte), etc. alt ettersom hva du liker best å gjøre når du har en dårlig dag.)

4. Å kaste bort energi på ting de ikke kan kontrollere.
Mentalt sterke mennesker klager ikke (mye) over været, trafikken, forsinkelser eller andre mennesker. De anerkjenner at slike ting som regel er utenfor deres kontroll. Når noen negativt skjer, aksepterer de at bare kan kontrollere sine egne reaksjoner og holdninger til det som skjer.

(Innvandrerkommentar: Klage?! Moi?! Ja, det kommer, for de fleste innvandreres del, til et punkt hvor den første begeistrede tiden i ens nye land går over. Honeymoon fasen av kultursjokket er definitivt ferdig, og enhver overdreven entusiasme for ny kultur og fremmedspråk faller ned fra månen med et brak. Alt blir galt. Alt blir feil. Alt er dumt. Her. Mens der hjemme, åh … Vi, som i utgangspunktet var rimelig fornøyde med å reise av gårde, blir profesjonelle rosemalere av hjemlandets gjøren og laden. Alt de driver med der hjemme, er perfekt. Men, dette, som alt annet, går til slutt over. For mitt vedkommende, har det blitt sånn at jeg faktisk har begynt å savne Belgia når jeg er i Norge!)

5. Stadige bekymringer for om de tilfredsstiller alle andre.
Mentalt sterke mennesker forstår at de ikke kan gjøre alle til lags hele tiden. De er ikke redd for å si nei eller protestere når det er nødvendig. De streber mot å være greie og rettferdige, men er i stand til å takle situasjonen dersom de må ta upopulære avgjørelser som ikke faller i smak hos alle.

(Innvandrerkommentar: Vi innvandrere gjør sjelden noen til lags mens det verste kultursjokket står på. Og ja, tror det eller ei, det bekymrer oss faktisk. Det tror jeg det blir vanskelig å slutte med.)

6. Frykt for kalkulert risiko.
En mentalt sterk person er villig til å ta kalkulert risiko. Kalkulert risiko er ikke det samme som å kaste seg inn i tåpelige risikosituasjoner. Men en mentalt sterk person vil være i stand til å vurdere både risiko og fordeler, før de tar en veloverveid beslutning.

(Innvandrerkommentar: En kalkulert risiko for oss, ville kanskje være å våge å presse oss på de innfødte. Tvinge dem til å snakke med oss, selv om ingen av partene forstår noe som helst. Eller bruke utradisjonelle metoder (bestikkelser?) for å skaffe oss den jobben ingen vil gi oss fordi vi ikke kan språket godt nok, det språket vi kanskje mye raskere ville behersket dersom vi kanskje fikk den jobben. Jeg vet ikke.)

7. Å dvele ved fortiden.
Det ligger styrke i å akseptere fortiden for det den var, og i å anerkjenne det man har lært av tidligere erfaringer – men en mentalt sterk person vil unngå å bruke energi på tidligere skuffelser eller fantasier om at «alt var bedre før». De investerer heller mesteparten av energien sin i å skape en bedre nåtid og fremtid.

(Innvandrerkommentar: Haha! Dette er det nok vanskelig å kurere mens det står på som verst, og er kanskje en av verstingene. Forhåpentligvis går det over. Jeg, for mitt vedkommende, dveler ikke lenger. Jeg følger ikke lenger med på vinter OL engang …!)

8 . Å gjøre de samme feilene om og om igjen
Vi vet hva definisjonen på galskap er, ikke sant? Å gjøre det samme igjen og igjen, og forvente et annet og bedre resultat… En mentalt sterk person tar ansvar for tidligere handlinger, og er villig til å lære av sine feil. Forskning viser at evnen til å være selvreflekterende på en produktiv måte er en av de største styrkene til mennesker som har lykkes.

(Innvandrerkommentar: Skal du lære deg fremmedspråk, må du forberede deg på å gjøre de samme feilene. Gang. På. Gang.)

9. Å misunne andres suksess.
Det krever karakter å føle ekte glede og begeistring for andres suksess! Mentalt sterke mennesker har dette. De blir ikke sjalu, ergerlig eller smålig når andre lykkes. I stedet lar de seg motivere til å arbeide for å øke sine egne sjanser, uten å ta snarveier.

(Innvandrerkommentar: Jeg husker en gang jeg, helt i begynnelsen, traff en svenske, som, naturlig nok, snakket svensk til meg. Så kom det en belgier å lurte på noe, hvorpå svensken slo om til f-l-y-t-e-n-d-e fransk. Da ble jeg veldig misunnelig. De gangene jeg hørte Eva Joly snakke fransk f-l-y-t-e-n-d-e, følte jeg ingen ekte glede på hennes vegne, jeg ble både sjalu og ergerlig over at det ikke var fra min trutmunn dette fandens språk trillet ut fra. Men, det motiverte meg også til å fortsette puggingen. Et voilà!)

10. Å gi opp etter å ha mislyktes.
Ethvert nederlag er en mulighet til å bli bedre. Mentalt sterke mennesker er villig til å mislykkes igjen og igjen, om nødvendig, så lenge erfaringen med alle «feil» kan hjelpe dem å komme nærmere sine mål.

(Innvandrerkommentar: Det skal vel godt gjøres å ikke bli lei av de daglige «faux pas» som man er programforpliktet til å begå over lang tid. Men, om det kanskje ikke akkurat er frivillig, så mislykkes vi igjen og igjen uansett. Helt til den dagen det blir mindre av det. Eller til vi har gitt opp, og reist hjem med halen mellom beina …)

11. Å frykte å være alene.
Mentalt sterke mennesker liker og verdsetter tiden de tilbringer alene. De bruker denne tiden til å reflektere, planlegge, og å være produktiv. Viktigst av alt – de er ikke avhengige av andre for å demme opp deres lykke og stemninger. De kan trives godt i andres selskap, men de har også evnen til å være lykkelig når de er alene.

(Innvandrerkommentar: Vi frykter vel ikke akkurat det å være alene, kanskje tvert imot. Det kan tenkes at vi verdsetter denne tiden alene så altfor godt, slik at vi «mingler» med lokalbefolkningen i mindre grad enn vi nok helt sikkert burde. Men det går seg til.)

12. Å føle at verden skylder dem noe.
Mentalt sterke mennesker møter verden med en positiv innstilling og skjønner at egen innsats i stor grad er avgjørende for hvorvidt de lykkes eller ikke.

(Innvandrerkommentar: Positiv innstilling er vanskelig når du gang til gang blir latterliggjort når du snakker/skriver det nye språket ditt feil, eller når du mottar det ene avslaget etter det andre på jobbsøknadene dine. Egen innsats er viktig, ja, men, vi kan ikke lære fremmedspråk eller få en jobb helt alene. Hint, hint.)

13. Å forvente umiddelbare resultater.
De bruker energi og tid i oppmålte doser, og feirer hver milepæl og tilvekst av suksess på veien. De har «staying power». Og de forstår at reelle endringer tar tid.

(Innvandrerkommentar: Jeg må innrømme at jeg ofte drømte om å bli flytende i fransk over natta, og at jeg ble ganske skuffet da det viste seg å skulle ta lenger tid enn forventet. Mye lenger tid. Hadde vært fint om de innfødte forsto at reelle endringer faktisk tar tid!)

Men fortvil ikke, kjære innvandrer, om du befinner deg i den fasen hvor du sliter med det meste av dette omtrent daglig. Det finnes faktisk håp i hengende snøre. Just hang in there! så skal du se det går bra til slutt.

Raushet ønskes

cofrade.fr

cofrade.fr

Jeg har med et halvt øye fått med meg brøkdelen av raushetsdebatten som foregår i gamlelandet for tiden. Jeg forsøkte å lese et par artikler om temaet, uten å føle at jeg ble noe klokere, men ble vel snarere litt: Que? Det er jo sånn, at når en lever i utlendighet, får en gjerne med seg bare bruddstykker av det som foregår. Noe kan meddeles med 140 tegn på twitter og merkes med #dax18, og så mangler man selve programmet på TV-skjermen, slik at meningen i innholdet stort sett bare blir halv. Og så leser man et innlegg i en avis som noen anbefaler på Facebook, etterfulgt av et par bloggposter, for så å føle seg fortsatt like uklok.

Det lille jeg altså har fått med meg av raushetsdebatten, forsøkte jeg å forklare til ei venninne her nede. På fransk, ja. Ikke vet jeg hva som brakte meg dit, for ikke hadde jeg google oversatt ordet på forhånd, og brukte det franske ordet for generøs, men jeg hadde vel heller ikke fått med meg essensen i hva debatten består i der hjemme. Jeg forsøkte å forklare henne at ikke all raushet er ekte, at noen har baktanker, eller noe sånt, og rakk å rote meg inni en liten floke før jeg til slutt ble sittende igjen med en sånn keiserens nye klær følelse, ingen skjønner egentlig hva debatten dreier seg om, men alle uttaler seg, og snart kommer kanskje noen, et barn kanskje, og sier noe sånt som, dette handler om ingenting. Venninnen min trakk på skuldrene, og sa vel noe sånt som: Oui, oui, les gens (Ja, ja, mennesker, altså), og med et unisont sukk, var den diskusjonen over. Og jeg, vel, jeg skjønner den fortsatt ikke. Men jeg har likevel noen tanker om hvor rausheten virkelig trengs.

For hva med litt raushet når det kommer til oss innvandrere? Da mener jeg ikke i form av penger, at statskassa skal åpnes og oljen helles utover ghettoene, nei, men at kvinnen og mannen i gata kan tenke litt mer som så at innvandrere flest, gjør da så godt de kan. Akkurat som folk flest. Det vil alltid være noen som ikke får det til, faller utenfor eller utnytter. Som i alle grupper mennesker. Det er jeg overbevist om, selv om jeg gjerne innrømmer at jeg nok er både fargeblind og inhabil.

Det jeg mener med raushet, er å la tvilen komme oss til gode, selv om vi for eksempel snakker gebrokkent eller gjør ting annerledes. La oss fullføre våre egne setninger, selv om det kanskje tar litt ekstra tid. Forsøk å ikke dra på smilebåndet om vi sier ‘den huset’, og ikke ‘det huset’. Vær litt interessert i hvor vi kommer fra, og ikke begrens det til å handle om hvor vi egentlig kommer fra, men la oss også fortelle litt mer enn bare nasjonaliteten vår. For vi er så mye mer enn det.

En gang var vi en person som snakket flytende, som forsto hva som sto på alle papirer med liten skrift og som kunne si nøyaktig det vi tenkte og følte til enhver tid. Ha forståelse for at vi gjerne befinner oss i en prosess hvor vi mister oss selv litt på veien, og at det kan ta tid til vi finner tilbake til oss selv igjen. Og at i mellomtiden, blir vi ekstra usikre, rare, klossete med manglende evne til å forsvare oss selv med ord. Kanskje blir vi aggressive, trassige, eller uhøflige. La ikke det gå utover alle de andre som tilhører vår kategori. Avfei det med at vedkommende har en dårlig dag, punktum. Gi oss en jobb, da vil vi lære språket raskere. Snakk med oss, da kan det til og med gå enda fortere. Bli venn med oss, så skal jeg love dobbel akselerasjon. Prøv dette, så skal du se at vi vokser et par centimeter.

Og, ikke minst, at integreringen får fart på seg.

Fem råd til deg som flytter (fra deg selv)

comicvine.com

comicvine.com

Jeg stusset litt over hvordan jeg skulle formulere denne overskriften, ettersom bloggposten egentlig handler om å flytte til utlandet. Men så tenkte jeg at disse rådene egentlig kunne benyttes av alle som skal flytte til et nytt sted, om det så er fra Norge til Kina, eller fra Tromsø til Risør, for til syvende og sist dreier det seg om å miste seg selv litt på veien. Jeg har flere ganger skrevet om kultursjokk på bloggen, og kultursjokk handler om nettopp dette: Å miste seg selv. Eller som det heter på fagspråket, miste sin egen identitet. For det verste med kultursjokket, er at du mister din egen identitet: Du blir ikke forstått som du er vant til, og du forstår heller ikke omgivelsene som du er vant til, subtile sosiale koder gir ingen mening og selv blir du sett rart på når du bruker de kodene du har lært der du kommer fra. Kort sagt, du blir som et barn igjen, du må se verden med nye øyne og starte på scratch, som det heter på godt norsk, for til slutt å finne tilbake til deg selv igjen med en ny identitet som er tilpasset nytt land. Og ja, du kan bli rimelig kultursjokkert om du bare flytter fra en by til en annen innenfor de samme landegrensene.

Da jeg ble angrepet av denne tilstanden, var jeg ikke klar over det. Jeg hadde ikke flyttet langt, bare et par timers flytur fra gamlelandet, og så vel egentlig for meg at så snart jeg hadde lært språket, ville alt gå som smurt. Jeg så ikke for meg at tiden i mellom skulle kunne sammenlignes med å være i ny jobb hver eneste dag, over flere år. Men, jeg skal ikke kjede dere mer med dette. Boka jeg skriver, kommer til å si sitt, og mer til, om akkurat den saken.

På en blogg som skrives av et canadisk ektepar som har bodd i Belgia nesten like lenge som meg, leste jeg nylig en post som jeg skulle ønske jeg hadde lest før jeg flyttet til dette landet. Bloggen deres er rettet mot mennesker som kommer for å oppholde seg her, over en kortere eller lengre periode. Her finner de råd om det meste som en sikkert kan ha behov for når en lander. Akkurat denne posten handlet om fem ting du kan gjøre for at overgangen fra den du var til den du skal bli, blir litt lettere. Det kan ved et første øyekast virke som ganske latterlig opplagte ting, men tro meg, når du først befinner deg midt oppi det, fins det ingen logikk lenger. Og ikke mye latter.

Det første du kan gjøre for å finne deg selv litt raskere, er å gjøre noe du virkelig liker. Ja ha vel, tenker du kanskje, det gjør vel alle? Men det er dessverre ikke så enkelt. Når du er ferdig med den fantastiske bryllupsreisefasen, som er første fase av kultursjokket, og har landet i eksempelvis språkløshet og ensomhet med et brak, så er det fort gjort å glemme hva du faktisk liker. Man kan fort bli sittende og synes synd på seg selv mens man strever med å lære språk og ellers tilpasse seg fremmede kutymer, og ikke minst, prøve og bli kjent med de innfødte som kanskje foretrekker andre fritidsaktiviteter enn å høre på at du teller til hundre på språket deres eller bøye uregelmessige verb, fordi det er omtrent det eneste du har lært. Jeg glemte meg helt en periode. Aktiviteter jeg hadde likt å holde på med før, som å være i naturen, lese, gjøre yoga, gå i teater, og svømme, skulle det ta lang tid før jeg begynte med igjen. Og før den tid, slo jeg det bare vekk med begrunnelsen om at jeg ikke kunne språket. Nå tenker jeg at jeg selvfølgelig kunne ha gjort dem alle sammen, uten språk, hadde jeg turt. Ikke spør meg hva jeg var redd for, men jeg hadde mange gode argumenter den gangen.

Og redsel, er neste punkt. Gjør ting du er redd for. Haha, ler du sikkert nå, dette er jo rene selvhjelpsboka. Vel, meningen er nå å gi råd slik at man kan hjelpe seg selv, for dette fins det dessverre ingen medisiner mot. Og om du aldri har prøvd integrering på ordentlig, så må du faktisk bare innse at om den dagen skulle komme, vil latteren komme til å sitte fast i halsen i noen år. Fordi, når du ikke behersker språket, engelsk teller ikke for nordmenn, for det kan vi, så er det mye som blir skummelt. Du er redd for å rote deg bort, og ikke finne tilbake fordi du ikke forstår hva forbipasserende sier, og du er redd for at de som eventuelt tilbyr seg å vise deg veien, skal utnytte deg og ta deg med til en farlig bakgate hvor de robber deg for verdisaker. Det er nemlig ikke måte på hvor paranoid man skal måtte bli, mens man lærer språk. Den dagen jeg kvinnet meg opp og meldte meg inn i turgruppe, som jeg aldri hadde trengt å gjøre i gamlelandet, var jeg livredd for ikke å kunne få med meg det som skjedde rundt meg, henge med i samtaler, forstå humor etc. Men det var det som skulle til. Fra den dagen skjedde det noe med meg, en slags stille revolusjon, og plutselig var jeg i gang igjen med både svømming og yoga.

Mens du gjør både ting du liker og ting du er redd for, er det viktig å kultivere din indre fred. Jeg vet ikke helt om det heter akkurat det på norsk, for jeg har dessverre blitt ganske språkskadet etter alle disse årene i utlendighet! Integrering er svært stressende, og det sier seg selv at en ny jobb situasjon over lengre tid ikke akkurat er med på å redusere stresshormonene. Det er slitsomt å befinne seg i en tilnærmet konstant tilstand av «fight or flight», og det er derfor lurt å lære seg og puste dypt i hverdagen. Det kan bidra til å redusere både paranoia og ellers redsel for alt man ikke vet hva er, og gjøre at en ikke så raskt tenker det verste om både de innfødte og ens nye land. En annen side av saken er, at i både andre og tredje fase av kultursjokket, kan man slite med en del vanskelige følelser, og deriblant sinne. I første omgang er du gjerne sint på deg selv for alt du ikke forstår og ikke får til sånn som du er vant til, og i andre omgang kan du bli rasende på både de innfødte og ditt nye land for den minste ting. Om dere visste hvor mye stygt vi tenker om dere i akkurat denne fasen, ville dere i hvert fall insistert på at vi hadde oss tilbake til der vi kommer fra. Men ikke ta det personlig. Dette er helt naturlige følelsesreaksjoner som vi må gjennom i større eller mindre grad, før vi kan anse oss som velintegrert. Noen av oss stagnerer her og blir en pest og plage for alle rundt oss, og oppfører oss som en mini-Hulk til de som måtte være så dumme å påpeke det. For å unngå evig misere, så kan det å lære seg og ikke ta ting personlig, være en god ide. Samt regelmessige / konstante avslapningsøvelser.

Og mens du puster dyp yogapust idet du gebrokkent praktiserer ditt nye språk foran en utålmodig innfødt som avslutter hver eneste setning for deg der du febrilsk leter etter ord, ikke glem å verdsette forskjellene mellom det du har kommet fra og det du har kommet til. Det kan være vanskelig å la være og hele tiden fortelle alle rundt deg hvor fantastisk det landet du kommer fra, er. De fleste lurer nok på hvorfor i all verden du forlot dette saliggjørende landet ditt, der du babler av gårde om den ene fordelen etter den andre, og ellers bare kritiserer ditt nåværende land. Jeg hadde bodd i her en del år allerede og var ferdig med denne fasen og vel så det, da jeg ble kjent med en dame som var midt oppi det. Alt var ille, fra været til køen i butikken. Jeg forsøkte å ymte frempå om at de sikkert hadde dårlig vær og butikkøer der hun kom fra, men det viste seg at alt uansett var mye verre her. Jeg ble lei, og det var ikke henne jeg ringte når jeg ville gjøre noe hyggelig med venninner. Det kan kanskje være lurt å skrive dagbok i denne perioden. Skrive ned med hard penn hvor superteite alt og alle er, og kanskje investere i en boksepute for de dagene alt er ekstra irriterende. En dag forsvinner disse irritasjonene og idylliseringen av gamlelandet, og du ser ditt nye land med nye øyne, og da kan det være lurt at det ikke har gått utover så altfor mange potensielle vennskap.

Siste punkt, men kanskje aller viktigst, er å le. Masse. Le av deg selv, av de innfødte, av ting du ikke tør, av det du irriterer deg over, av forskjellene. Språkmisforståelser er kanskje ikke festlige mens du står midt oppi dem, men etterpå kan de bli til morsomme historier du kan dele med dem der hjemme. Eller eventuelt skrive om på blogg. Jeg begynte på min blogg litt for sent til at den kunne være til noen hjelp mens jeg sto midt oppi den verste fasen, men den har helt klart vært en god terapi for meg i ettertid, og jeg har bearbeidet mange vanskelige opplevelser ved å skrive om dem her, selv om det er en stund siden de skjedde.

Jeg vil også legge til ett ekstra punkt, som favner om de fleste punktene her: Vær snill med deg selv. Hver dag. Ikke kritiserer deg selv for at fremgangen går for tregt og at du ikke kan kommunisere over natta på ditt fremmede språk, for eksempel. Jeg tror de fleste av oss har en tendens til å være for strenge med oss selv, og forventer mirakler når det vi burde gjøre, er å gi oss selv tid til å lære, tilpasse oss og absorbere alt som er nytt.

Denne smørbrødlista vil nok ikke være aktuell for alle, det er veldig individuelt hvordan kutursjokk oppleves. Som med alt annet i livet. Mange tar integreringen på strak arm, mens andre igjen, deriblant meg selv, sliter litt ekstra. C’est la vie!

Første utkast

ktliterary.com

ktliterary.com

I går kom jeg i mål, og det er 85 713 ord siden jeg begynte. Første utkast av romanen er ferdig. Det er en ubeskrivelig følelse. Glad, lettet og litt tom, sitter jeg her en onsdagsmorgen med tekoppen og tenker at jeg egentlig trenger noe sterkere. Som for eksempel kaffe.

Historien, som jeg jo har nevnt litt tidligere, handler om ei som har forlatt røttene sine (skjønner ikke hvem det kan være forresten) og som gjennomgår de ulike stadiene av kultursjokk. Hun blir veiledet underveis av en noe mystisk ekspert som lar henne oppleve de mest utrolige situasjoner for å forstå hvor til de grader stagnert hun er. Så langt ser det ut til at det blir happy ending med brask og bram, så vil tiden vise om det er slik det blir til slutt.

Når jeg nå blar gjennom side for side og tenker tilbake på for ett år siden da jeg møtte opp på redaktørhjørnet til Cappelen Dam med omtrent 1/3 av manuset, forstår jeg veldig godt at det ble refusert. Og jeg er glad for det. Jeg har foretatt en del endringer siden den gang, som jeg synes gjør historien bedre og gir den mer flyt. Men, boka er på langt nær ferdig. Jeg innbilte meg jo i starten, sånn for omtrent to år siden, at dette skulle gå fortere. Men jeg visste jo ingenting om det å skrive bok. Ikke at jeg vet så veldig mye mer per i dag, men det jeg vet er at den ikke blir til over natta. Jeg har hatt lengre perioder hvor jeg ikke har skrevet i det hele tatt, og dessuten redigert underveis hvor hele kapitler har gått rett i søppelkassen.

Jeg har en følelse av at den beste og verste jobben ligger foran meg nå. Først og fremst skal romanen få ferie. Vi reiser til gamlelandet i vinterferien for å få påfyll som skal vare helt til sommeren. Deretter skal det redigereres, redigeres, og atter redigeres. Akkurat nå må jeg innrømme at jeg synes hele boka stinker av dårlig kvalitet. Jeg er for å være ærlig, drittlei historien og ser ikke helt hvor i all verden jeg skal finne ny inspirasjon til å forbedre noe som helst. Den delen av boka jeg er mest fornøyd med, er nok den første halvdelen. Det går bare nedover etter den biten. Men jeg vet jeg trenger et par uker ferie nå, hvor jeg ikke jobber med noe av det.

I midten av mars sender jeg av gårde manuset til ei venninne som vet litt hva hun driver med. Det er ikke første gang hun leser, men det blir første gang med ferdig produkt. Jeg gleder meg ikke, men vet det må til. Resultatet fra første gangen hun leste for godt over ett år siden, var masse nye og gode ideer. Så ja, jeg vet det må til. Men nå sitter jeg bare her, og nyter litt den følelsen av at en milepæl er nådd.