Category Archives: innvandring

Feeerdig!

Med eksamen. Barna altså. Niåringen og seksåringen. Sistnevnte for første gang, mens storebror allerede har fire års erfaring. Sju dager med omtrent to eksamener om dagen, hvor de skal greie ut om alt de har lært gjennom hele skoleåret. Jeg har skrevet om dette på bloggen før. Her og der. Jeg har surmult i kjent innvandrerstil, og fått mye støtte hjemmefra. Eller, støtte og støtte, fru Blom. Folk i gamlelandet er mest opptatt av å riste på hodet over det belgiske skolesystemet, «stakkars elever» etc., og fortelle om skoleavslutninger, is-spisning, turer i skogen, og ellers alt som er gøy å gjøre i juni. Bare én eneste har hittil kommentert at det blir folk av belgiere også, og det gjør overraskende godt å få dette innspillet til tross for min egne innbitte aversjon mot skolesystemet i utlandet mitt.

For uansett hvor mye jeg vrir og vender på det, syter og klager, kommer jo dette skolesystemet til å være akkurat likedan til neste vår og neste eksamensrunde. Og da hjelper det ikke å dvele ved gamlelandets uovertrufne perfeksjon. Nei, da må jeg begynne å overbevise meg selv om at det kommer til å bli folk a barna mine også, selv om de får karakterer fra første klasse på barneskolen, og selv om et par uker i juni måned går med til eksamenslesing. Dersom jeg fortsetter å lese forskningsrapport etter forskningsrapport som motbeviser akkurat det, og dersom jeg fortsetter å vende meg til gamlelandet for støtte, så blir det vanskelig å ha tillit til at avkommet mitt skal komme utav skolen med helsa i behold. I dette smertefulle faktum, ligger integreringen og gliser nådeløst. When in Rome, do as the Romans, nemlig. Selv om det stritter imot i hvert eneste mitokondrium.

Men selv om vi innvandrere skal gjøre som romerne, så går det an å finne sin egen gylne middelvei, eller aurea mediocritas som de kanskje ville sagt i Roma. I år bestemte jeg meg derfor for at den velkjente knuten i magen som pleier å komme i slutten av mai, skulle få innvilget sin velfortjente pensjon. Eksamen kommer jo, uansett hva den knuten foretar seg, så det er i grunnen bare bortkastet energi. Den nagende knuten vaporiserte overraskende fort da jeg simpelthen bestemte meg for å akseptere situasjonen. Ser ut til at viktige folk er enige i akkurat den metoden.

happiness-can-exist-only-in-acceptance-quote-1

Deretter bestemte jeg meg for å gjøre det beste utav hele eksamensperioden, som jo selvfølgelig badet i sol og skyfrihimmel, som seg hør og bør for enhver eksamensperiode med respekt for seg selv. Vi har vært i parken, skogen, på sykkeltur, og ellers nytt finværet for det det er verdt. Is-spising har selvsagt også hørt med. De har lest litt hver dag, men ikke mer enn de orket. Vi har spilt spill og lest Harry Potter høyt. Det siste skulle vise seg å være et skikkelig sjakktrekk, for mot slutten av den sju dager lange eksamensperioden, dukket denne artikkelen opp i strømmen på twitter: Eventyr er viktigere enn tester. Hvor dette sitatet beroliget meg om mulig enda mer i min tilstand av aksept:

EINSTEIN

Fredag var siste eksamensdag, og det er fortsatt litt over ei uke til skoleslutt, men ettersom lærerne retter eksamensbesvarelser og fyller ut karakterbøkene for hånd med sirlig blekkpennskrift i de neste dagene, har elevene fritimer. Barna dro overlykkelige av gårde med Monopol og kortspill til skolen i dag, og snart er den etterlengtede skoleferien her. Alt vel, med andre ord, og jeg kjenner at aksept er en hjelpsom ingrediens i integreringens suppegryte, samtidig som jeg gleder meg over at vi i hvert fall slipper russefeiring i dette flate landet. Og det er da noe.

Multikulturell yoga

«Se for deg at du er på vei opp mot en fjelltopp. Du går opp langs åssiden og trekker den friske fjellufta dypt ned i lungene.»

Yogalærerens stemme messer dempet ut i det parkettbelagte rommet, hvor vi ligger på rekke og rad på de tynne madrassene våre. Jeg har drevet med yoga sånn av og på siden jeg var femten (Jøss, er det virkelig snart tretti år siden jeg var på mitt første kurs på Friundervisningen i Trondheim? Det skulle en ikke tro når en ser hvor stiv og støl jeg fortsatt er – konkluderer med at frekvensen i ‘av og på’ har vært noe uheldig med hensyn til progresjon), og det er en av de aktivitene her nede som har hjulpet kropp og sjel med å finne sin plass.

«Du kjenner lette vindpust streife ansiktet mens lydene i naturen som omgir deg, gir deg et dypt velvære.»

Fortsetter han etter en liten pause. Jeg har ingen problemer med å visualisere dette der jeg ligger med lukkede øyne og lar kroppen hvile etter en litt i overkant hard økt. Fjelluft er et evig savn i dette flate landet, og bildene ligger på netthinna fra fordums tid, eller preintegrering, vet ikke om det er et ord, i så fall har jeg nettopp funnet opp et som kan være temmelig nyttig når vi innvandrere skal forklare dere innfødte at vi faktisk var rimelige kapable mennesker før vi begynte å stotre og stamme på morsmålet deres.

«Du kommer omsider opp på toppen av fjellet og nyter den fantastiske utsikten.»

Og jeg ser selvfølgelig for meg dette:

Vakkert!

Vakkert!

Jeg er så avslappet som jeg kan bli, og kjenner at dagens stress og hit og dit har sluppet taket. Men det skal det dessverre bli slutt på.

«Du setter deg ned og lener ryggen inntil en trestamme.»

Hm? Hva for noe …? En trestamme?! Men, hvor kom det treet fra? Tregrensa gikk jeg jo forbi for lenge siden! Og like fort som det er sagt, så er mitt indre blikk invadert av trær. Den fantastiske utsikten forsvinner i en skog hvor trærne er en salig blanding av gran, bjørk og slike jeg ikke kan navnet på sånn umiddelbart. Kroppen spenner seg og pusten ligger ikke nederst i magen lenger, som seg hør og bør når du har drevet på med yoga av og på i nesten et halvt århundre, nei, den har krøpet opp under kravebeinet og peser så nervøst at jeg er redd for at jeg forstyrrer harmoniske stemningen i salen – hvorfor fulgte jeg ikke bedre med i botanikktimene på skolen?! Ikke får jeg med meg noe mer av visualiseringsinstruksjonene fra yogalæreren heller, der jeg fortvilt prøver å bli kvitt trelast etter trelast med ukjente trær og det er like før jeg starter skogbrann der oppe på den fjelltoppen som jeg for litt siden hadde besteget med fred i sinnet. Det er fristende å gløtte bort mot ghetto-venninna, som også befinner seg i samme sal på onsdagskveldene, for å sjekke om hun er akkurat like satt ut som meg. Men jeg besinner meg, og klarer også å motstå fristelsen til å rekke opp hånda og få en liten avklaring i høyden på dette fjellet, for det er vel strengt tatt ikke et fjell dersom det vokser trær helt oppe på toppen av det? I hvert fall ikke et norsk fjell. Jeg må til slutt innse at det nok dreier seg om en belgisk yogalærers vett på fjell, og omsider er endelig avslapningsøvelsen over og det er tid for å avslutte med tre rungende OM.

Etterpå, når min norske venninne og jeg står ute på fortauet etter endt økt, kommer det undrende fra henne:

«Du, de der trærne der oppe på fjelltoppen, klarte du å se for deg dem, eller? Mista konsentrasjonen, jeg …»

Nei, det er ikke lett å være innvandrer. Skal ikke få slappe av på yoga engang. Jeg synes godt at yogalærere med multikulturell kompetanse burde komme på den politiske agendaen så snart som mulig, ellers er det ikke godt å si hvordan det skal gå med denne integreringen, gitt.

Integrering i praksis: Integreres i norsk natur

Når belgiere spør meg hva jeg savner mest av alt fra Norge, bortsett fra familie og venner, så er det selvfølgelig dette bildet som kommer på netthinna aller først:

reisetips.nettavisen.no

reisetips.nettavisen.no

Norsk natur er fantastisk og allemannsretten unik, og det er dette jeg har felt aller flest tårer over når hjemlengselen sliter som verst. Det å gå tur i skog og mark, er en av kjerneverdiene i norsk kultur, og jeg vil kanskje tro at det er den delen som favner folk flest aller mest, både på tvers av generasjoner, kjønn og ellers alt annet som måtte skille oss som mennesker. Og det er denne delen av norsk kultur nordmenn bør lære sine nye landsmenn å kjenne. Det har lokallaget React i Volda forstått. De driver med mangfoldige og praktiske aktiviteter, blant annet leksehjelp for barna på det lokale asylmottaket, svømmetrening og turgruppe:

«Tirsdag hver tredje uke arrangerer React Volda friluftstur for beboerne på asylmottaket. Turene, som stadig er etterspurt blant asylsøkerne, er med på å gjøre overgangen til et nytt land litt enklere.»

Adel Dabbas er i Norge etter å ha måttet flykte fra krigen i Syria. Han har vært i Norge i litt over tre måneder, og klarer allerede å føre en samtale på norsk. Han sier blant annet:

«– Jeg synes Norge er et vakkert land, med flotte mennesker. Når jeg er på utflukter som dette, hjelper det meg ved å forstå det nye landet jeg bor i.»

Leder i React Volda, Malin Grendal, sier følgende:

«– Det vi vil oppnå med sammenkomster som dette er å skape en sosial møteplass for asylsøkerne. Vi opplever at dette er viktig for deres integrering, her lærer de mye om Norge samtidig som de får seg et sosialt nettverk, forteller Aas Vestre. «

Godt tenkt og et eksempel til etterfølgelse for dere som lurer på hva dere kan bidra med for å hjelpe nye landsmenn med integreringen.

God helg!

Innvandringsdebatten

trash-cans

 

Neida, innvandringsdebatten er ikke søppel. Joda. Neida.

Må jo få lov til å sette det litt på spissen.

Speed-integrering

Rome

«Rome ne fu[t] pas faite toute en un jour», eller Rom ble ikke bygd på en dag, som det opprinnelige franske uttrykket fra middelalderen har blitt til på norsk. Fra 1190, sånn ganske nøyaktig – jada, jeg har gjort min research for en gangs skyld. Ettersom det er en viss opphengthet i opprinnelse i visse miljøer, tenkte jeg det kunne være litt lurt å ha med akkurat det.

Men – hvor lang tid tok det egentlig?

“So far it’s taken approximately 1,009,491 days to build Rome. This is based on the traditional founding of the city (21 April 753 BCE), but we should also consider that the city has been sacked and rebuilt several times.”

Sier en her. Jeg har ikke verifisert regnestykket, for bare tanken får det til å gå litt rundt for meg. Det jeg egentlig vil frem til, er at dette er ett av uttrykkene jeg jevnlig strør om meg med når jeg snakker om integrering. Ting tar tid, du må nok vente litt, forklares formuleringen nokså edruelig på Wiktionary.

Det tar forhåpentligvis ikke like lang tid som Roma, men at det er omfattende arbeid, synes jeg kanskje ikke det er nødvendig at jeg går nærmere innpå her, selv om det kan være fristende. Jeg lurer ofte på om de som roper høyest om integreringen og dens såkalte fallitt, noensinne har forsøkt å lære seg et språk samtidig som de er nødt til å bruke det daglig til viktige ting. Stress, er det første en burde tenke om akkurat den saken. De negative konsekvensene av jevnlig (negativt) stress, er vel kjent for de fleste, men dersom du fortsatt ikke har fått det med deg, kan du lese med om det her. Og ellers overalt på nettet.

Når du legger til faktorer som kultursjokk, hjemlengsel, ensomhet, utenforhet og skjeve blikk fra omverdenen, er det i grunnen underlig at det ikke står verre til med integreringen enn det faktisk gjør. At det skyldes at vi innvandrere egentlig er mennesker med superkrefter, er foreløpig en godt bevart hemmelighet.

Fra alvor til spøk, jeg har selvsagt jevnlig reflektert mye over hva som kunne få opp farta på min egen integrering, og har til tider fabulert om magiske trylledrikker og lettvinte snarveier, men språk læres dessverre ikke over natta (ett annet favorittuttrykk som begynner å bli litt slitent), så hverken abrakadabra eller hokus pokus har hjulpet for meg. Hardt arbeid og endeløs pugging samt en overdose med prøving og feiling, var det som skulle til for at jeg skulle få dreisen på mitt fremmedspråk. Likevel, at det er enkle grep som kan være med på å dytte den integrerende personen i riktig retning, det er helt sikkert. En av dem er noe så enkelt som kontakt med de innfødte. Jeg har skrevet om det før, og kommer nok til å gjøre det igjen, vennskap mellom innfødte og gebrokne mennesker er en magisk ingrediens i den suppa den integrerende befinner seg i. Det var det som skulle bli prikken på i-en for meg, for at jeg skulle finne meg til rette og endelig bli fortrolig med franske ord og vendinger.

Men vennskap blir dessverre heller ikke til over natten. Det tar tid å bli kjent med noen du finner tonen med, og ofte er vennene dine med deg fra barnsben av. Det å være den nye som ikke kjenner noen, og som attpåtil er gebrokken, er ikke lett. Den gangen jeg begynte å skrive på denne bloggen, hadde jeg ei liste med en rekke emner jeg skulle skrive om. Speed-integrering var ett av dem. En venninne fortalte at hun hadde vært på speed-dating, og jeg så for meg samme modell for innvandrere med manglende nettverk og at skulle plasseres rundt et bord vis-à-vis innfødte og hadde to minutter til å presentere seg selv og vice versa før de måtte flytte seg videre til neste person. Glimrende! tenkte jeg, men det ble aldri til at jeg skrev den bloggposten. Helt til i dag, hvor jeg leser følgende på Utrop.no:

«Det står fjorten halvsjenerte personer i rommet. De blir fortalt at de nå skal gjøre speed-friending, en situasjon hvor to og to går sammen og skal bli kjent med hverandre i løpet av noen minutter. Selv om folk nøler litt i starten tar det ikke lang tid for de er godt i gang med å prate.»

De sosiale entreprenørene OsloTalks står bak:

«Vi ser at mange mennesker kan mangle nettverk av ulike grunner. Kanskje man nettopp har flyttet til Oslo fra en annen by eller man er innvandrer. Vi ønsker et rausere og mer inkluderende samfunn hvor man ser hverandre uten å nødvendigvis kjenne personen fra før, forklarer Caroline Aurora Grevstad, som er en av initiativtakerne til prosjektet Oslotalks.»

Bravo! sier jeg, og sprer herved det gode budskap. Dette er tiltak som virkelig kan utgjøre en forskjell, og jeg håper det sprer seg utover det ganske land, så spre det gjerne du også.

Anbefalt lesning: Angriper innvandringsmytene

Bildet er lånt fra filiprygg.blogspot.com som igjen har lånt det fra  NRKs side om innvandring og myter - som jeg ikke visste at fantes engang!

Bildet er lånt fra filiprygg.blogspot.com som igjen har lånt det fra NRKs side om innvandring og myter – som jeg ikke visste at fantes engang! (Ikke så lett å se hva som står, men de blå menneskene er innvandrere og de grå er nordmennkvinner, så …)

Det er fort gjort å gå seg vill i debattene, og en av verstingene er nok innvandring- integrering-asylsøker-debatten hvor alle slags ingredienser sauses sammen i en kasserolle med endeløs bunn. Godt er det derfor at det finnes mennesker som greier å ha ganske mange tanker i hodet samtidig, og som i tillegg skriver dem ned på papir og sender dem inn til en avis.

«Mens demonstrantene roper at landet oversvømmes av asylsøkere og muslimer, viser tallene det stikk motsatte. Innvandringsmytene forpester debatten,» skrev kommunikasjonssjef i Tankesmien Skaperkraft, Filip Rygg, i Bergensavisen den 3. mars.

Og vær så god, akkurat her kan du lese resten. Jeg anbefale deg at du gjør det på det sterkeste dersom du ønsker å se et fint stykke angrep på mytene.

Ha en fin helg!

 

Ønsker du bedre integrering av innvandrere?

Og vil du gjerne gjøre noe for å hjelpe til? Da kan du jo prøve deg på punkt nummer to:

pandawhale.com

pandawhale.com