Category Archives: innvandring

Min egen bittelille ghetto

Selv om det fortsatt hendte at jeg gikk meg vill, hadde det allerede begynt å gå seg til i integreringens intrikate irrganger. Fremmedspråket var på plass så godt som det lot seg gjøre, og vennskap på fransk hadde befunnet seg i sin skjøre begynnelse såpass lenge at jeg hadde faste kaffemorgener og nesten ikke tid til å skrive bok lenger. Det hadde til og med gått så langt at ektemannens talsmannsrolle ble overflødig, og han gikk av med en velfortjent pensjon. Kultursjokket var i ferd med å flate seg ut og gå over i den fasen hvor jeg stort sett var selvstendig i hverdagen, uansett hva jeg skulle foreta meg. Jeg var ikke en voksen dame som følte og oppførte seg som en tre-åring i trassalderen lenger, så livet lekte, kort sagt, temmelig jevnt.

Dette er to år siden nå, og den gang trodde jeg at jeg visste det jeg trengte å vite om byen som hadde begynt å føles som min. At det tok mindre enn ti minutter å gå til bakeren og kjøpe ferskt brød, for eksempel. Eller at jeg måtte gå i cirka en tjue minutter for å kjøpe kattemat i dyrebutikken. Og ville jeg inn til bysentrum, så var ikke det mer enn en liten halvtimes spasertur. Men at det, rett nedi gata her, skulle bo ei dame med samme etniske opprinnelse som meg, det hadde jeg overhodet ingen anelse om. Helt til den dagen en felles bekjent av oss fortalte meg at hun visste om ei som kom fra Norge. En informasjon jeg tvert bestemte meg for å høflig avvise, for jeg var sikker på at hun mente noen fra NATO-leiren som ligger i nærheten her, og jeg var ikke interessert i å stifte bekjentskap med militære mennesker som uansett skulle flytte etter tre års tjeneste, og at jeg alltid skulle være den som ble igjen i det regnfulle, flate landet. Men nei da, forsikret vår felles bekjente, denne damen hadde ikke noe med militæret å gjøre. Hun hadde bodd her en del år allerede, og var gift med en belgier. Akkurat som meg. Fra Norge? Rett nedi gata her? Det kunne ikke være sant. Det var det så altfor godt til. Men det var helt sant.

For knappe to år siden møttes vi for første gang. Det hadde gått noen eposter frem og tilbake mellom oss før det ble bestemt at vi skulle møtes på kafé. Like nervøs som om jeg var på en «blind date», satt jeg og ventet på henne på yndlingskaféen min. Jeg husker det som det var i går. Det var vanskelig å skjule skjelvingen på hånden der jeg tok nervøse slurker av kaffen. Tenk om vi ikke gikk over ens? Den eneste fellesnevneren vi hadde, var at vi begge kom fra samme land, men det var jo ingen garanti for at vi skulle finne tonen. Jeg så for meg det ene marerittscenarioet etter det andre, og forestilte meg at hun hadde lest bloggen min og syntes at det jeg skrev om var kjempeteit og at hun ikke hadde opplevd noen av de vanskelighetene som jeg hadde gjort med integrering. At hun hadde lært seg fransk over natta. Og at det i bunn og grunn var meg det var noe alvorlig galt med. Det hadde vært en fordel å være den eneste nordkvinnen den lille byen, og det var at jeg kunne innbille meg at jeg faktisk var helt normal. Det plaget meg at et raskt google-søk avslørte det meste om meg, mens da jeg søkte på hennes navn, ikke fant noen ting. Og slik sneglet minuttene seg av gårde mens jeg ventet på at hun skulle komme. Alle som kom alene inn døren til kafelokalet, ble grundig analysert fra bordet mitt, men ingen liknet det blonde, blåøyde og selvsikre koftebekledde kvinnemennesket jeg så for meg for mitt indre øye. At det skulle være ei lita brunette med et forsiktig smil som kom bort til meg og lurte på om jeg var Hege, hadde jeg i hvert fall ikke forestilt meg. Og vi gikk over ens. Med en eneste gang og noe så grundig. What are the chances?! sier jeg bare.

Det var nok like greit at vi ikke ble kjent før, for da kan jeg garantere deg at jeg hadde sittet på fanget hennes og surmult på morsmålet vårt i de periodene det stormet som verst. Jeg hadde ikke tvunget meg av gårde på franskkurs med blytunge steg. Jeg hadde nok heller ikke vært like villig til å praktisere dette famøse språket til annet enn det aller mest nødvendigste, som for eksempel å spørre hvor toalettet er, eller hjelp til å finne veien hjem. Vennskap på fremmedspråket ville vært en saga blott, og talsmannen ville fortsatt vært i beredskap døgnet rundt, mens vi to nordkvinnene selvsagt ville vært opptatt med å steke slike:

Bildet er hentet fra: dagbladet.no

Bildet er lånt fra dagbladet.no

Sannheten er at vi ikke har stekt en eneste vaffel. Men vi skravler. Går på kino sammen. Skravler. Trener sammen. Skravler. Møtes hjemme hos hverandre, for å: Skravle. Med mye mer.

Mitt norske vennskap betyr enormt mye for meg. Der kan jeg være meg selv fullt og helt, uten å tenke på grammatiske feil eller om jeg tråkker (snubler) over de kulturelle usynlige barrierene. Det er den siste brikken i integreringspuslespillet: Mitt eget lille stykke Norge. Og forhåpentligvis fortsetter det og blir akkurat slik:

Could it be Easy?!

dreamstime.com

dreamstime.com

Jeg begynner å bli lei av dette ordet. Det har forfulgt meg som ei mare gjennom ett tiår, og det ser ut til at det ikke har tenkt å forlate min side i løpet av det neste. Når du smaker på det, har det ingen spesiell klang over seg heller. Fire stavelser senere, tungekrøll ytterst på tuppen mot slutten, så føles det platt. Forslitt. Utbrukt. Gørrkjedelig.

Ordet integrering, altså.

Ja, jeg er lei av å bruke det, og jeg er lei av at det blir brukt. For det sier ingenting. Og alt.

«Hva skal vi gjøre med integreringen?!» Spør de innfødte seg. Enkelte politikere, flere og flere, faktisk, legger an en dommedagsk mine når det slår om seg med nettopp dette ordet, uten å egentlig vite hva det betyr, for det gjør de ikke, tenker jeg, og skyver surleppa frem. Den kan umulig gå lenger frem nå.

Finnes det ikke  et annet ord? En annen måte å si det på? Eller en MIRALKUR?!

Nowhere you can be

that isn’t where 

you’re meant to be.

IT’S EASY!!

Sier Beatles. Er det kanskje så enkelt? At:

Pff. Ja, tenker jeg. Vi innvandrere hadde ikke hatt vondt av en god porsjon kjærlighet fra dere innfødte. Om det kanskje ikke er alt vi trenger, så hadde det vært en nyttig start i ferden mot å finne seg til rette. Dessuten hadde det vært fint med litt ekstra kjærlighet sånn ellers i disse dager. Peace & love blir aldri feil.

Integrering = kamelsvelging på høyt nivå

I disse dager er vel skolebarna i ferd med å ta ferie der hjemme hos dere i gamlelandet. Skoleåret er på hell, og har de litt flaks, koser de seg med finværsdager og nyter at vinterjakka er lagt vekk for i år. På skolen slakkes det kanskje litt, og mentalt er de fleste i gang med sommerferien allerede. Det er det jeg ser for meg i hvert fall. Vi innvandrere har en tendens til å idyllisere mange rare ting fra der vi kommer fra, og for meg er juni måned en av de tingene jeg helst skulle hatt med meg hjemmefra.

Hvorfor det? Lurer du kanskje. Er det ikke et mildere klima her nede hos meg, for eksempel, og er det ikke større sikkerhet for finvær på denne tiden av året? Joda, det er vel det. Vi har hatt vår i et par måneder allerede, og gressklipperen har nok blitt brukt et titalls ganger hittil. Sola skinner i dag fra skyfri himmel. Fuglene kvitrer og brisen er mild. Joda, vi koser oss med været. Det har ikke noe med været å gjøre, at jeg lengter hjemover akkurat i disse dager.

I dag er Junior, 8 år, i gang med første dag av avsluttende eksamener for tredje klasse. Han kom hjem med karakterboka forrige fredag, med karakterene for siste semester. Siste karakterbok kommer når eksamener er ferdig, med endelige resultater for 2014.

Minstejenta slipper unna for siste gang, til neste år er det hennes tur, for til høsten begynner hun i første klasse på barneskolen.

Forberedelsene til dagens eksamener, er kanskje ikke all verdens. Et dikt han har lært seg utenat skal fremføres foran klassen, og lærer setter karakter på fremføring, flyt, intonasjon, etc. Deretter er det diktat som ikke er forberedt, som inneholder aspekter av det de har lært av fransk grammatikk gjennom skoleåret. I matematikk, er det gangetabellen som står for tur. Når han kommer hjem fra skolen, må han forberede seg til morgendagen. I helgen må han gjøre oppgaver i de forskjellige fagene, pluss øve på diktat som de får utlevert fredag. De har eksamener hver dag i sju dager. Og for lesere som behersker fransk, ser planen slik ut:

photo eksamen
Det hører med til historien at det blir satt karakter i hvert aspekt av både fransk, matematikk, naturfag, geografi og historie. Karakterene regnes ut i prosenter, og legges inn, for hånd (!) av lærerne, i karakterboka. Til slutt regner de ut totalen for hvert av hovedfagene. Læreren til Junior har altså nettopp gjort denne jobben, For fjerde gang dette skoleåret. Og neste helg skal hun i gang med å rette eksamener og legge inn de avsluttende karakterene for til slutt å regne ut gjennomsnittene. Igjen. For hver enkelt elev. For hånd. Respekt, sier jeg bare.
Men selv om jeg har all respekt for lærerne i dette landet (og ellers i verden, selvsagt!!), så er det ikke det denne bloggposten handler om. Den handler om karakterjaget som begynner allerede når barna er seks år gamle. Til tross for all forskning som sier oss at dette ikke nødvendigvis bedrer læring, tvert imot, i følge blant annet Alfie Kohn, som har skrevet en hel del bøker om skolelivet. Han sier følgende her:

The research suggests three consistent effects of giving students grades – or leading them to focus on what grade they’ll get. First, their interest in the learning itself is diminished. Second, they come to prefer easier tasks – not because they’re lazy, but because they’re rational. After all, if the point is to get an A, your odds are better if you avoid taking intellectual risks. Third, students tend to think in a more superficial fashion – and to forget what they learned more quickly – when grades are involved.
To put it positively, students who are lucky enough to be in schools (or classrooms) where they don’t get letter or number grades are more likely to want to continue exploring whatever they’re learning, more likely to want to challenge themselves, and more likely to think deeply. The evidence on all of these effects is very clear, and it seems to apply to students of all ages.

Så til dere småbarnsfamilier der hjemme, nyt eksamensfri juni, og vær takknemlig for at dere slipper. Og la oss for all del håpe at dere alltid kommer til å slippe. Jeg for min del, er i ferd med å tilberede en fullspekket kamelmiddag med all the trimmings, men frykter at denne kamelen for alltid vil komme til å ha én pukkel for mye.

(Trøster meg med at vi er med i fotball-VM i hvert fall. La dere merke til at jeg sa vi, eller?! Kan tenkes at kamelen smaker bedre når VI vinner!? Dessuten, russefeiring er i hvert fall helt utelukket i dette landet … Jada, når du er innvandrer, er det ekstra viktig å lete etter the silverlining.)

Innvandrermamma lurer: Hvordan få gutten til å lese rosa bøker?

Jeg har noen kjepphester her i livet. Én av dem er, som lesere av denne bloggen nok har forstått for lenge siden, å få folk til å forstå at integrering hverken foregår over natta (beklager, men kultursjokket er temmelig innpåslitent) eller i et vakuum (vi trenger dere innfødte, dessverre). En annen, er at barna mine skal bli lesehester, okke som, enten de vil det eller ikke. Det er faktisk snakk om, vel, her er jeg fristet til å skrive liv eller død, men etter dyp innpust og en porsjon negativt selvsnakk (makan til overdramatisering, liksom), nøyer jeg meg med å skrive skille klinten fra hveten.

Frankofone mennesker med respekt for seg selv, legger sin ære i å skrive språket perfekt. Det er derfor de har den ukentlige diktaten de øver seg på hver helg fra og med første klasse på barneskolen, og får surt ansikt dersom det er for mange feil. Ja, jeg vet, det er hjerteskjærende, men c’est la vie, dessverre. Og det er derfor jeg, en stakkars innvandrermamma, trippelsjekker google-translate før jeg våger å legge igjen skriftlig beskjed på bildene som legges ut fra leirskolen Junior er på denne uka. Det er nemlig litt ekstra stas for en innvandrer å tilhøre hveten. Vi blir sett på som ugress ofte nok. Og det er nettopp fordi mammaen deres ikke behersker majoritetsspråket godt nok til å være til noen som helst hjelp skriftlig, utover det grunnleggende, at barna mine lese bøker. Jeg har, som tidligere nevnt, allerede blitt oppsagt som diktatoppleser.

Joda, du er da sikkert flink nok, nå må du ikke være så negativ, får jeg til stadig høre fra folk flest. For meg er det ikke dette positiv tankegang handler om. Nei, dette er ikke å være negativ, dette er å være realist. Jeg har ikke noe behov for å late som jeg er dyktig til å skrive på fransk, når jeg vet at jeg ikke er det. Det har ikke noe med å stikke sitt lys under en kjeppe å gjøre, men å innse sin begrensning. Jeg begynte å lære fransk da jeg var thirty-something, og da konsentrerte jeg meg i hovedsak om å forstå og gjøre meg forstått. Det får jeg til rimelig bra, og er godt fornøyd med det faktum at jeg kan besøke offentlige kontorer, gå til legen, snakke med lærer, uten at ektemannen må være tilstede. Jeg har til og med vennskap på fransk! Det var nok den største milepælen, sånn språkmessig sett, å kunne skravle i vei med venninner på fremmedspråket mitt, i timevis. Men det sier seg selv, vi skriver ikke brev til hverandre. Den skriftlige biten har jeg innsett at jeg ikke blir noen ekspert i, og at jeg alltid vil foretrekke å snakke med folk her nede fremfor å skrive.

Slik hadde det seg derfor at jeg en dag måtte ta en alvorsprat med sønnen min:
«Du, det har seg sånn at mora di er innvandrer, og faren din er best i tall, så når det gjelder fransken er du pokka nødt til ta skjeen i egen hånd! Beste måten er å lese, lese, og atter lese. Bøker, gutten min, er roten til alt godt. Ikke bare vil fransk grammatikk og ortografi smyge seg gjennom øynene dine og feste seg under huden din, helt gratis, uten pugging (jeg holdt for meg selv at pugge må han nok likevel gjøre på dette #%&! språket, men det vil uansett være lettere dersom han leser bøker), men du blir samtidig underholdt av spennende historier. Barn som leser, min sønn, kjeder seg aldri!»

Junior nikket stumt, og jeg konstaterte fornøyd at han hadde skjønt alvoret. Og han leser og han leser, mens mammaen gjør det hun kan for å skaffe bøker han kan like. Vi drar på biblioteket og jeg tar turen innom bokhandleren med jevne mellomrom. En dag fant jeg denne:

photo2

En klassiker her nede, som nettopp har gått på kino, og jeg tenkte gutten kunne lese den før vi eventuelt leide filmen. Men jeg hadde ikke fått med meg fargen på permen før jeg kom hjem: ROSA. Ved nærmere ettersyn finner jeg ut at denne boka tilhører en serie som heter La bibliothéque rose. Neste gang jeg er i den samme bokhandleren, ser jeg at mange bøker som jeg godt kunne tenke meg at gutten min leser, tilhører denne serien. Det er noe som heter La bibliothéque verte også. De grønne bøkene, altså. Men det er bøker som er for skumle. Junior liker ikke å lese om monstre og slikt. Jeg lot som ingenting, og bare la boka lett tilgjengelig, mens jeg holdt pusten og ventet på utbruddet. Noe sånt som: ROSA!? JEG SKAL VEL IKKE LESE JENTEBØKER, VEL!? Men altså, det kom ikke. Plutselig satt han der en dag, ved frokostbordet, og leste. Og jeg kunne endelig puste ut. At han ikke hadde fått med seg rosafargen på permen, var, og er meg fortsatt, et mysterium. Det kan hende at det var bildet av hunden som gjorde at oppmerksomheten ikke fikk med seg den ekstremt upopulære jentefargen. Han elsker hunder, men det er dessverre ikke mange bøkene i denne rosaserien som har bilde av hund på forsiden. Denne, for eksempel:

photo1

Den kom i posten i dag, og er en overraskelse til Junior som kommer hjem fra leirskole i morgen. Jeg hadde lyst til å gråte da jeg oppdaget at The Famous Five tilhører rosaserien, men jeg krysser fingrene for at fargen nok en gang ikke blir lagt merke til, og vurderer å fargelegge med sprittusj, samtidig som jeg har et brennende ønske om å skrive til forlaget som publiserer denne bokserien. Spørre dem hvorfor bøker trenger farge. Men det må jo bli på fransk, da. Så nei. Men så tenker jeg et sted laaangt inni meg, hvorfor ikke? Jeg skal vel klare å knote ned en paragraf med de mest presserende spørsmålene. Sånn som: POURQUOI?!?!

Gla’ nyhet: Ordning øker innvandrerkvinners jobbsjanse

download work

Lediggang er roten til alt ondt. Eller som Hieronymys skal ha skrevet: Fac et aliquid operis, ut semper te diabolus inveniat occupatum. Fritt oversatt (neida, tulla, wiki er selvsagt kilden) blir det til: Arbeid og gjør noe, slik at djevelen alltid finner deg opptatt.

Det gjelder de fleste av oss, at det er viktig å ha noe og holde på med. En jobb å gjøre, uansett i hvilken form den skulle befinne seg, ute eller inne, hjemme eller borte, som gjør at du føler deg nyttig. Det er kanskje først når du plutselig, av ulike grunner, ikke tilhører den gruppen mennesker som føler seg nyttig, at du forstår den virkelig betydningen av den jobben du innimellom okket og offet deg over. Den dagen du ikke bidrar til fellesskapet lenger, er det fort gjort å føle seg unyttig og lite verdt som menneske. Jeg har prøvd det selv, og det kan absolutt ikke anbefales. Det er nemlig ikke det samme som ferie.

Vi innvandrere er en gruppe mennesker som kommer i søkelyset ofte nok når det gjelder arbeid, eller mangelen på sådan. Ikke bare er vi noen late, udugelige, good for nothing-er, men i tillegg snyter vi både her og både der på det ene og det andre. NAV, heter det i Norge. Her til lands heter det ONEM. Og på disse stedene flommer det visstnok over av folk som har forlatt opprinnelsen sin og tatt sjumilssteget over landegrensene. Vel, ettersom det er mange statistikker, og de alle gir oss ulike opplysninger avhengig av øyet som ser, skal jeg ikke gå inn på nøyaktig hvor mange det dreier seg om i denne bloggposten. Inni meg håper jeg selvsagt at det blir færre og færre for hver dag som går, men samtidig vet jeg jo veldig godt at dette ikke bare kommer an på innvandreren selv.

For å få en jobb, må du kunne språket. Selvsagt, det sier seg selv. Men dersom du ikke er en ekstremt privilegert innvandrer med masse innfødte venner som besitter uendelige mengder tålmodighet og omtanke, som du kan snakke med så mye du vil, selv om ingen av dere forstår hverandre (den heldige innvandreren skulle jeg likt å møte, forresten!), så er sjansene store for at du lærerer deg fremmedspråket på språkkurs. Og, som jeg har sagt mange ganger her inne allerede, men ikke nok, innbiller jeg meg, så er ikke språkkurs alene tilstrekkelig for å lære fremmedspråket godt nok. På disse språkkursene er samtlige mer eller mindre gebrokne. Bortsett fra læreren, da, men hun eller han har sikkert bedre ting å ta seg til enn å henge med de fremmedspråklige elevene sine utenom språkkurstid.

Så, greit nok, for å få en jobb, må du kunne språket, men, for å lære språket skikkelig, må du få deg en jobb. Nok en gang, innvandrerens Catch-22. Den Onde Sirkelen. Den befant jeg meg i selv ganske lenge. Etter å ha vært hjemme ett år med sønnen min, begynte jeg å søke jobber mens jeg lærte språket ved siden av. jeg var så gira, så klar, så utålmodig, etter å praktisere de franske glosene mine – og det til tross for at jeg var fullstendig klar over at fremmedspråket mitt ikke strakk til hundre prosent. Men, jeg var overbevist om at bare jeg fikk meg jobb, så skulle de siste brikkene i det fremmedspråklige puslespillet falle på plass. Frem til da hadde jeg, i tillegg til å gå på flere språkkurs, benyttet mange muligheter til å lære: Bare snakke fransk hjemme, se på fransk tv uten å skjønne noen ting, høre på fransk radio uten å skjønne noen ting, lese barnebøker på fransk, tyvlytte til konversasjoner i det offentlige rom, snakke med svigerfamilien, postmannen, naboen, om vær, vind, og ellers saker hvor jeg kunne bruke vokabluaret jeg sakte men sikkert tilegnet meg. Jeg druknet meg i språket 24/7.

Det var uansett ikke nok. Jeg kunne ikke språket bra nok til å få meg jobb, om jeg var aldri så gira, så klar, så utålmodig, etter å bruke meg selv, være nyttig, bidra. Jaja, til slutt ordnet det seg jo, og nå bruker jeg dagene til det jeg liker aller best. Så kan de bare angre seg, de som avslo de titusen jobbsøknadene mine, den dagen jeg blir verdensomspennende bestselgende forfatter med filmatisert roman i Hollywood. Jah. Med Cameron Diaz i hovedrollen, for tenk.

Men nok om det. Det jeg egnetlig ville formidle i denne bloggposten, er gladnyheter fra gamlelandet:

Tre av fem hjemmeværende innvandrerkvinner som i fjor fullførte ordningen med Jobbsjansen, gikk over i jobb eller utdanning, viser tall Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) la fram tirsdag.

Jeg hadde aldri hørt om Jobbsjansen før jeg leste dette på Utrop.no:

Jobbsjansen er en tilskuddordning til prosjekter for å få hjemmeværende innvandrerkvinner som mangler grunnleggende kvalifisering og som forsørges av andre, over i arbeid eller utdanning. Enkelte prosjekter rettes spesielt mot ungdom.

Til dette har jeg bare én ting å tilføye, og det er:

Dette blir det integrering av. Bra jobba!

 

Vennskap på fremmedspråk og Catch-22

goodreads.com

goodreads.com

Denne uken har jeg hatt besøk fra gamlelandet. I fire dager har jeg skravlet hull i hodet på en god venninne mens barna våre har lekt på befriende norskt vis, ute, i trær, og med masse skrål. I tillegg har barna mine fått en real dose av det norske språket, og jeg har kunnet si akkurat det som ligger meg på hjertet – på mitt morsmål.

Det er stille i hus og hage nå. Skrålet og latteren har lagt seg, og tomheten, som alltid kommer etter et slikt besøk, skal heldigvis snart fylles av hverdages vanlige sysler. Imens surfer jeg litt på nett.

3 Reasons Why You Don’t Have Any Belgian Friends, skriver en blogger her.  Jeg smiler for meg selv mens jeg leser gjennom de tre punktene, og for en gang skyld hopper jeg ikke over kommentarfeltet men leser hver eneste én og koser meg med de ulike reaksjonene. Noen er helt enige, gjerne de som selv ikke har noen belgiske venner, naturlig nok. Andre er mer nyanserte, og flere av disse har bodd forskjellige steder på kloden og mener de tre punktene kan favne de fleste nasjonaliteter. Mens andre igjen, flest belgiere ser det ut til, ikke kan få sagt hvor feil og usaklig hele bloggposten er. Personlig konkluderer jeg ganske enkelt med at dette er et særdeles ømtålig tema, og forstår bloggforfatters frustrasjoner godt, for vennskap på fremmedspråk må være noe av det tyngste med hele integreringen.

Det er en drøss med ulike årsaker til hvorfor vi velger å forlate røttene våre. Mange nok har ikke engang valget, men er nødt til å flykte fra seg og sitt. Jeg er ofte takknemlig over at jeg ikke tilhører den kategorien. Integrering er vitterlig komplisert nok i seg selv, om en ikke skal slite med krigstraumer i tillegg. For til tross for at jeg har valgt dette selv, og stort sett er fornøyd med dette valget, så har det selvsagt ikke skortet på utfordringer. Ensomheten har nok vært den største. Det kom faktisk som en overraskelse på meg hvor ensomt det skulle bli å lære fremmedspråk som voksen, og det var nok heller ikke noe jeg reflekterte så veldig over den gangen jeg bestemte meg for at fransk skulle bli tredjespråket mitt. Du befinner deg plutselig i en boble av vokabular og verb fra situasjoner i hverdagen, som f.eks bestille mat på restaurant, spørre om veien, på legebesøk, etc. som du lærer på språkkurs sammen med andre gebrokne mennesker. Og det tar lang tid før du kan sette sammen ordene på en måte som sier noe om hvem du egentlig er.

En av kommentatorene (en innfødte kan det lett virke som) til ovennevnte bloggpost, oppsummerer utfordringene slik:

“Great article, there is def some truth in it but I might want to point out some things. These so called problems are the direct consequence of not speaking the language. I have met expats before and although they try to speak the language in the beginning, they give up really easy. We will be really happy that you try and very patient. I do understand that it is easy to switch to English because Dutch or French isn’t the easiest language to speak. But opening up to someone who doesn’t understand you or doesn’t want to make the effort to do so, is not too convenient. This makes it hard to get in the inner circle, to read someone and to keep a genuine friendship in my opinion.”

Jepp, tenker jeg, det er ikke veldig beleilig med noen som ikke kan språket. Ikke spesielt beleilig for den som ikke kan det heller. Heller ikke gøy å snakke med noen som ikke vil anstrenge seg så veldig for å snakke språket hun eller han holder på å lære seg. Og jeg kan forestille meg at det må være kjipt å snakke med noen som ikke forstår. Dette går selvfølgelig begge veier. Men forskjellen er at den innfødte kan det innvandreren er så desperat etter å lære, helst med én gang. Jeg husker hvordan jeg drømte om å bli flytende over natta, og hvor innmari tregt jeg syntes den fordømte språklæringen gikk. For det kom ikke over natta. Og som kommentatoren oppsummerer så riktig i sin siste setning: Manglende språk gjør det vanskelig å komme inn i den innerste sirkelen – der hvor vennskapene er. Jeg tør påstå at den sirkelen som går rundt det innerste, er temmelig ond. De innfødte ser helst at vi er flytende før vi kommer i kontakt med dem, mens vi innvandrere trenger de innfødte for å bli flytende. Integreringens catch22.

Nå, etter ti år her nede, er jeg så godt som flytende. Godt nok for de svina, får jeg nesten lyst til å si, ettersom jeg nettopp har lest den boka som handler om akkurat det og forstått at det ikke dreier seg om svin i negativ forstand. Les boka, så skjønner du hva jeg mener. Men altså, flytende er jeg på en god dag. Er jeg sliten, syk, eller stresset, kommer ikke nødvendigvis de riktige ordene i rett rekkefølge, men heldigvis godt nok til å ha fått venninner på fransk. Det har tatt tid.

Det tar tid. Og det at vi innvandrere i lengre perioder føler oss ensomme, må vi kanskje bare finne oss i? Alenetiden kan vi jo bare bruke til å pugge verb.

 

Tretten ting (sånn omtrent, sikkert mange flere) innvandrere gjør feil

easelly_visual2

Ikke alle innvandrere, da, regner jeg med. Man bør vel helst ikke skjære alle over én og samme lusekam, eller? Men det slo meg da jeg jeg leste psykoterapeut og klinisk sosialarbeider Amy Morins liste over hva mentalt sterke mennesker unngår å gjøre her, at dette kunne vi innvandrere helt sikkert lære noe av. Alle mennesker, egentlig, når jeg tenker meg om, får vel noe ut av denne listen. Og så er det jo sånn, eureka, at vi innvadrere også er mennesker.

De innvanderne som overhodet ikke kjenner seg igjen og kanskje til og med måtte føle seg krenket av at jeg putter dem i samme suppekasserolle som meg selv og noen andre stakkarer, vel, de får han meg unnskyldt, det er bare så deilig å snakke generelt om noe som til syvende og sist kanskje skulle vise seg å være bare mitt problem. Eller var. For etter ti år som innvandrer på belgisk jord (jepp, hurra, det er jubileumsår!), så kan jeg konstatere at det begynner å bli lenge siden jeg jevnlig begikk disse tretten feilene. Men jeg ser også, at integrering vanskelig kan gjøres uten å begå disse feilene, og flere til, gang på gang. Og de må kanskje begås, okke som, for hvem hadde vel trodd at integrering var lett? (Hehehe, joda, jeg, blant annet.)

Innvandere er vel ikke i utgangspunktet mentalt skjøre mennesker, som med alle andre menneskegrupper, finnes det store indviduelle forskjeller hvor alle har sitt eget, spesielle utgangspunkt. Det vi har til felles, er at vi, omtrent over natten, ikke kan være oss selv slik som er vant til der vi kommer fra.

Utfordringer det til tider kan være vanskelig å sette ord på, til og med på sitt eget morsmål, står klar, på rekke og rad, til å blåse over ende det lille korthuset av nykulturell selvtillit en møysommelig bygger opp. Igjen og igjen. Dag etter dag. Flere ganger om dagen.

Kom til poenget da! hisser selveste Herr Jante inn i øret på meg på sitt gollumske vis. Han har selvsagt rett. Men det er fort gjort å forville seg inn i selvmedlithetens klebrige spindelvev, og bli der til virkeligheten innhenter en, titusen (millioner) ord senere. Så hva er det egentlig vi kaster bort den dyrebare tiden vår på, i stedet for å lære språket, få oss en jobb og skli umerkelig inn i massen? Hva er det vi (jeg) gjør (gjorde), som menalt sterke mennesker ikke nedverdiger seg til å bruke tiden på?

1. Å synes synd på seg selv.
Mentalt sterke mennesker klager ikke stadig over sine omstendigheter eller hvordan andre oppfører seg. De har lært å ta ansvar for sine egne handlinger, og de aksepterer at livet ikke alltid er rettferdig. De er i stand til å komme ut av vanskelige situasjoner med selvinnsikt og takknemlighet for erfaringene.

(Innvandrerkommentar: Om det fantes en Oscar for beste offerrolle, så, vel, jada, da hadde nok innvandrere (jeg) vunnet den med glans!)

2 . Å gi fra seg sin egen kraft og styrke.
Mentalt sterke mennesker lar ikke andre få dem til å føle seg mindreverdige. De sutrer ikke over at andre behandler dem dårlig. De vet at deres kraft ligger i egen respons, og evne til å reagere på en adekvat og god måte.

(Innvandrerkommentar: Det skal godt gjøres å ikke føle seg mindreverdig når du, etter å ha vært vant til å utrykke deg som en voksen person hele ditt voksne liv, plutselig kun har vokabular på lik linje med en femåring. Og dersom du tror at innfødte, voksne mennesker, behandler voksne mennesker som utrykker som femåringer, på en raus og god måte, må du rett og slett tro om igjen. Den kraften som ligger i de mentalt sterke menneskenes respons, samt evnen til å reagere på en adekvat og god måte, ligger for en innvandrer flere år og flere språkkurs frem i tid. Men slapp av, hevnen er omsider søt, selv om den ikke er umiddelbar. En vakker dag kan det til og med tenkes det blir utgitt en bok …)

3. Å unngå endringer og forandringer.
Mentalt sterke mennesker omfavner forandring og ønsker utfordringer velkommen. De er ikke redd for det ukjente, men heller for å bli for selvtilfreds og stillestående. De forstår at forandring er nødvendig, og stoler på sin egen evne til tilpasning.

(Innvandrerkommentar: Det kommer til et punkt hvor du blir allergisk mot endringer og forandringer. Allergien behandles best med litt sånn være snill mot deg selv medisin: Komedie på tv, god bok, friske blomster på stuebordet, en skypesamtale med de der hjemme, spa behandling, tur til hjemlandet i ny og ne (men ikke for ofte), etc. alt ettersom hva du liker best å gjøre når du har en dårlig dag.)

4. Å kaste bort energi på ting de ikke kan kontrollere.
Mentalt sterke mennesker klager ikke (mye) over været, trafikken, forsinkelser eller andre mennesker. De anerkjenner at slike ting som regel er utenfor deres kontroll. Når noen negativt skjer, aksepterer de at bare kan kontrollere sine egne reaksjoner og holdninger til det som skjer.

(Innvandrerkommentar: Klage?! Moi?! Ja, det kommer, for de fleste innvandreres del, til et punkt hvor den første begeistrede tiden i ens nye land går over. Honeymoon fasen av kultursjokket er definitivt ferdig, og enhver overdreven entusiasme for ny kultur og fremmedspråk faller ned fra månen med et brak. Alt blir galt. Alt blir feil. Alt er dumt. Her. Mens der hjemme, åh … Vi, som i utgangspunktet var rimelig fornøyde med å reise av gårde, blir profesjonelle rosemalere av hjemlandets gjøren og laden. Alt de driver med der hjemme, er perfekt. Men, dette, som alt annet, går til slutt over. For mitt vedkommende, har det blitt sånn at jeg faktisk har begynt å savne Belgia når jeg er i Norge!)

5. Stadige bekymringer for om de tilfredsstiller alle andre.
Mentalt sterke mennesker forstår at de ikke kan gjøre alle til lags hele tiden. De er ikke redd for å si nei eller protestere når det er nødvendig. De streber mot å være greie og rettferdige, men er i stand til å takle situasjonen dersom de må ta upopulære avgjørelser som ikke faller i smak hos alle.

(Innvandrerkommentar: Vi innvandrere gjør sjelden noen til lags mens det verste kultursjokket står på. Og ja, tror det eller ei, det bekymrer oss faktisk. Det tror jeg det blir vanskelig å slutte med.)

6. Frykt for kalkulert risiko.
En mentalt sterk person er villig til å ta kalkulert risiko. Kalkulert risiko er ikke det samme som å kaste seg inn i tåpelige risikosituasjoner. Men en mentalt sterk person vil være i stand til å vurdere både risiko og fordeler, før de tar en veloverveid beslutning.

(Innvandrerkommentar: En kalkulert risiko for oss, ville kanskje være å våge å presse oss på de innfødte. Tvinge dem til å snakke med oss, selv om ingen av partene forstår noe som helst. Eller bruke utradisjonelle metoder (bestikkelser?) for å skaffe oss den jobben ingen vil gi oss fordi vi ikke kan språket godt nok, det språket vi kanskje mye raskere ville behersket dersom vi kanskje fikk den jobben. Jeg vet ikke.)

7. Å dvele ved fortiden.
Det ligger styrke i å akseptere fortiden for det den var, og i å anerkjenne det man har lært av tidligere erfaringer – men en mentalt sterk person vil unngå å bruke energi på tidligere skuffelser eller fantasier om at «alt var bedre før». De investerer heller mesteparten av energien sin i å skape en bedre nåtid og fremtid.

(Innvandrerkommentar: Haha! Dette er det nok vanskelig å kurere mens det står på som verst, og er kanskje en av verstingene. Forhåpentligvis går det over. Jeg, for mitt vedkommende, dveler ikke lenger. Jeg følger ikke lenger med på vinter OL engang …!)

8 . Å gjøre de samme feilene om og om igjen
Vi vet hva definisjonen på galskap er, ikke sant? Å gjøre det samme igjen og igjen, og forvente et annet og bedre resultat… En mentalt sterk person tar ansvar for tidligere handlinger, og er villig til å lære av sine feil. Forskning viser at evnen til å være selvreflekterende på en produktiv måte er en av de største styrkene til mennesker som har lykkes.

(Innvandrerkommentar: Skal du lære deg fremmedspråk, må du forberede deg på å gjøre de samme feilene. Gang. På. Gang.)

9. Å misunne andres suksess.
Det krever karakter å føle ekte glede og begeistring for andres suksess! Mentalt sterke mennesker har dette. De blir ikke sjalu, ergerlig eller smålig når andre lykkes. I stedet lar de seg motivere til å arbeide for å øke sine egne sjanser, uten å ta snarveier.

(Innvandrerkommentar: Jeg husker en gang jeg, helt i begynnelsen, traff en svenske, som, naturlig nok, snakket svensk til meg. Så kom det en belgier å lurte på noe, hvorpå svensken slo om til f-l-y-t-e-n-d-e fransk. Da ble jeg veldig misunnelig. De gangene jeg hørte Eva Joly snakke fransk f-l-y-t-e-n-d-e, følte jeg ingen ekte glede på hennes vegne, jeg ble både sjalu og ergerlig over at det ikke var fra min trutmunn dette fandens språk trillet ut fra. Men, det motiverte meg også til å fortsette puggingen. Et voilà!)

10. Å gi opp etter å ha mislyktes.
Ethvert nederlag er en mulighet til å bli bedre. Mentalt sterke mennesker er villig til å mislykkes igjen og igjen, om nødvendig, så lenge erfaringen med alle «feil» kan hjelpe dem å komme nærmere sine mål.

(Innvandrerkommentar: Det skal vel godt gjøres å ikke bli lei av de daglige «faux pas» som man er programforpliktet til å begå over lang tid. Men, om det kanskje ikke akkurat er frivillig, så mislykkes vi igjen og igjen uansett. Helt til den dagen det blir mindre av det. Eller til vi har gitt opp, og reist hjem med halen mellom beina …)

11. Å frykte å være alene.
Mentalt sterke mennesker liker og verdsetter tiden de tilbringer alene. De bruker denne tiden til å reflektere, planlegge, og å være produktiv. Viktigst av alt – de er ikke avhengige av andre for å demme opp deres lykke og stemninger. De kan trives godt i andres selskap, men de har også evnen til å være lykkelig når de er alene.

(Innvandrerkommentar: Vi frykter vel ikke akkurat det å være alene, kanskje tvert imot. Det kan tenkes at vi verdsetter denne tiden alene så altfor godt, slik at vi «mingler» med lokalbefolkningen i mindre grad enn vi nok helt sikkert burde. Men det går seg til.)

12. Å føle at verden skylder dem noe.
Mentalt sterke mennesker møter verden med en positiv innstilling og skjønner at egen innsats i stor grad er avgjørende for hvorvidt de lykkes eller ikke.

(Innvandrerkommentar: Positiv innstilling er vanskelig når du gang til gang blir latterliggjort når du snakker/skriver det nye språket ditt feil, eller når du mottar det ene avslaget etter det andre på jobbsøknadene dine. Egen innsats er viktig, ja, men, vi kan ikke lære fremmedspråk eller få en jobb helt alene. Hint, hint.)

13. Å forvente umiddelbare resultater.
De bruker energi og tid i oppmålte doser, og feirer hver milepæl og tilvekst av suksess på veien. De har «staying power». Og de forstår at reelle endringer tar tid.

(Innvandrerkommentar: Jeg må innrømme at jeg ofte drømte om å bli flytende i fransk over natta, og at jeg ble ganske skuffet da det viste seg å skulle ta lenger tid enn forventet. Mye lenger tid. Hadde vært fint om de innfødte forsto at reelle endringer faktisk tar tid!)

Men fortvil ikke, kjære innvandrer, om du befinner deg i den fasen hvor du sliter med det meste av dette omtrent daglig. Det finnes faktisk håp i hengende snøre. Just hang in there! så skal du se det går bra til slutt.