Category Archives: inkludering

Integrering i praksis: Integreres i norsk natur

Når belgiere spør meg hva jeg savner mest av alt fra Norge, bortsett fra familie og venner, så er det selvfølgelig dette bildet som kommer på netthinna aller først:

reisetips.nettavisen.no

reisetips.nettavisen.no

Norsk natur er fantastisk og allemannsretten unik, og det er dette jeg har felt aller flest tårer over når hjemlengselen sliter som verst. Det å gå tur i skog og mark, er en av kjerneverdiene i norsk kultur, og jeg vil kanskje tro at det er den delen som favner folk flest aller mest, både på tvers av generasjoner, kjønn og ellers alt annet som måtte skille oss som mennesker. Og det er denne delen av norsk kultur nordmenn bør lære sine nye landsmenn å kjenne. Det har lokallaget React i Volda forstått. De driver med mangfoldige og praktiske aktiviteter, blant annet leksehjelp for barna på det lokale asylmottaket, svømmetrening og turgruppe:

«Tirsdag hver tredje uke arrangerer React Volda friluftstur for beboerne på asylmottaket. Turene, som stadig er etterspurt blant asylsøkerne, er med på å gjøre overgangen til et nytt land litt enklere.»

Adel Dabbas er i Norge etter å ha måttet flykte fra krigen i Syria. Han har vært i Norge i litt over tre måneder, og klarer allerede å føre en samtale på norsk. Han sier blant annet:

«– Jeg synes Norge er et vakkert land, med flotte mennesker. Når jeg er på utflukter som dette, hjelper det meg ved å forstå det nye landet jeg bor i.»

Leder i React Volda, Malin Grendal, sier følgende:

«– Det vi vil oppnå med sammenkomster som dette er å skape en sosial møteplass for asylsøkerne. Vi opplever at dette er viktig for deres integrering, her lærer de mye om Norge samtidig som de får seg et sosialt nettverk, forteller Aas Vestre. «

Godt tenkt og et eksempel til etterfølgelse for dere som lurer på hva dere kan bidra med for å hjelpe nye landsmenn med integreringen.

God helg!

Integrering i praksis: Inspirerer asylsøkere med juksastevne

«Sommerens juksastevne på Lundenes vil vise integrering i praksis og har invitert beboerne på Harstad mottak til å oppleve ramsalt kystkultur og folkelig engasjement på Grytøya.»

Må beskjemmet innrømme at jeg ikke ante hva juksa er, og fant heldigvis følgende på Wikipedia:

«Jukse er et fiskeredskap som består av dypagnsnøre eller håndsnøre med synkelodd, og en eller flere angler. Juksa er et gammelt redskap som har vært i bruk i århundrer. I den eldste tida ble det brukt stein som søkke, særlig jernmalm; seinere overtok blylodd. Juksa består av er et fiskesnøre med mange kroker og et tungt søkke i enden. Dette snøret må rykkes opp og slippes ned hele tiden for at fisken skal bite på. Før juksemaskinen kom, var «juksinga» hardt arbeid for fiskerne på fiskebåtene. Juksa er et universalredskap som har vært brukt til mange slags fisk, men framfor alt i torskefisket. I 1960 ble den første juksemaskinen oppfunnet av Thorbjørn Christiansen i Nyksund.»

På YouTube ligger det dessuten flere videoer, blant annet denne:

Da har jeg lært noe nytt, og det er alltid en berikelse i hverdagen, noe beboerne på Harstad asylmottak sikkert er enige i. Men for dem, i kjølvannet av det å lære noe nytt, ligger det selvfølgelig også veldig mye mer:

«Ønsket er å skape sterke bånd mellom lokale fastboende og asylsøkerne som er ny, både i landet og i nærmiljøet. Gjennom å presentere en mangeårig tradisjon og kultur er tanken bak prosjektet å vise at lokal innsats og engasjement gir grunnlag for integrering.»

I Harstad har de skjønt det. De har skjønt at integrering er en prosess som går begge veier, og at det ikke skjer i et vakum hvor det innvandrede mennesket lærer seg språket, får seg en jobb og gjør nytte for seg – helt uten samspill med omgivelsene. Det er når omgivelsene også innvolverer seg på måter som de har gjort med Harstad mottak, at skikkelig integrering finner sted. Når lokalsamfunnet engasjerer seg på denne måten, og mennesker fra den ene siden møter mennesker fra den andre siden, skjer det noe magisk. For simsalabim, så har fremmedfølelsen og fremmedfrykten møtt hverandre med menneskelige blikk, i stedet for å skule på hverandre over gjerdet. Så enkelt er det.

Resten av avisartikkelen kan du lese her.

Speed-integrering

Rome

«Rome ne fu[t] pas faite toute en un jour», eller Rom ble ikke bygd på en dag, som det opprinnelige franske uttrykket fra middelalderen har blitt til på norsk. Fra 1190, sånn ganske nøyaktig – jada, jeg har gjort min research for en gangs skyld. Ettersom det er en viss opphengthet i opprinnelse i visse miljøer, tenkte jeg det kunne være litt lurt å ha med akkurat det.

Men – hvor lang tid tok det egentlig?

“So far it’s taken approximately 1,009,491 days to build Rome. This is based on the traditional founding of the city (21 April 753 BCE), but we should also consider that the city has been sacked and rebuilt several times.”

Sier en her. Jeg har ikke verifisert regnestykket, for bare tanken får det til å gå litt rundt for meg. Det jeg egentlig vil frem til, er at dette er ett av uttrykkene jeg jevnlig strør om meg med når jeg snakker om integrering. Ting tar tid, du må nok vente litt, forklares formuleringen nokså edruelig på Wiktionary.

Det tar forhåpentligvis ikke like lang tid som Roma, men at det er omfattende arbeid, synes jeg kanskje ikke det er nødvendig at jeg går nærmere innpå her, selv om det kan være fristende. Jeg lurer ofte på om de som roper høyest om integreringen og dens såkalte fallitt, noensinne har forsøkt å lære seg et språk samtidig som de er nødt til å bruke det daglig til viktige ting. Stress, er det første en burde tenke om akkurat den saken. De negative konsekvensene av jevnlig (negativt) stress, er vel kjent for de fleste, men dersom du fortsatt ikke har fått det med deg, kan du lese med om det her. Og ellers overalt på nettet.

Når du legger til faktorer som kultursjokk, hjemlengsel, ensomhet, utenforhet og skjeve blikk fra omverdenen, er det i grunnen underlig at det ikke står verre til med integreringen enn det faktisk gjør. At det skyldes at vi innvandrere egentlig er mennesker med superkrefter, er foreløpig en godt bevart hemmelighet.

Fra alvor til spøk, jeg har selvsagt jevnlig reflektert mye over hva som kunne få opp farta på min egen integrering, og har til tider fabulert om magiske trylledrikker og lettvinte snarveier, men språk læres dessverre ikke over natta (ett annet favorittuttrykk som begynner å bli litt slitent), så hverken abrakadabra eller hokus pokus har hjulpet for meg. Hardt arbeid og endeløs pugging samt en overdose med prøving og feiling, var det som skulle til for at jeg skulle få dreisen på mitt fremmedspråk. Likevel, at det er enkle grep som kan være med på å dytte den integrerende personen i riktig retning, det er helt sikkert. En av dem er noe så enkelt som kontakt med de innfødte. Jeg har skrevet om det før, og kommer nok til å gjøre det igjen, vennskap mellom innfødte og gebrokne mennesker er en magisk ingrediens i den suppa den integrerende befinner seg i. Det var det som skulle bli prikken på i-en for meg, for at jeg skulle finne meg til rette og endelig bli fortrolig med franske ord og vendinger.

Men vennskap blir dessverre heller ikke til over natten. Det tar tid å bli kjent med noen du finner tonen med, og ofte er vennene dine med deg fra barnsben av. Det å være den nye som ikke kjenner noen, og som attpåtil er gebrokken, er ikke lett. Den gangen jeg begynte å skrive på denne bloggen, hadde jeg ei liste med en rekke emner jeg skulle skrive om. Speed-integrering var ett av dem. En venninne fortalte at hun hadde vært på speed-dating, og jeg så for meg samme modell for innvandrere med manglende nettverk og at skulle plasseres rundt et bord vis-à-vis innfødte og hadde to minutter til å presentere seg selv og vice versa før de måtte flytte seg videre til neste person. Glimrende! tenkte jeg, men det ble aldri til at jeg skrev den bloggposten. Helt til i dag, hvor jeg leser følgende på Utrop.no:

«Det står fjorten halvsjenerte personer i rommet. De blir fortalt at de nå skal gjøre speed-friending, en situasjon hvor to og to går sammen og skal bli kjent med hverandre i løpet av noen minutter. Selv om folk nøler litt i starten tar det ikke lang tid for de er godt i gang med å prate.»

De sosiale entreprenørene OsloTalks står bak:

«Vi ser at mange mennesker kan mangle nettverk av ulike grunner. Kanskje man nettopp har flyttet til Oslo fra en annen by eller man er innvandrer. Vi ønsker et rausere og mer inkluderende samfunn hvor man ser hverandre uten å nødvendigvis kjenne personen fra før, forklarer Caroline Aurora Grevstad, som er en av initiativtakerne til prosjektet Oslotalks.»

Bravo! sier jeg, og sprer herved det gode budskap. Dette er tiltak som virkelig kan utgjøre en forskjell, og jeg håper det sprer seg utover det ganske land, så spre det gjerne du også.

Anbefalt lesning: Angriper innvandringsmytene

Bildet er lånt fra filiprygg.blogspot.com som igjen har lånt det fra  NRKs side om innvandring og myter - som jeg ikke visste at fantes engang!

Bildet er lånt fra filiprygg.blogspot.com som igjen har lånt det fra NRKs side om innvandring og myter – som jeg ikke visste at fantes engang! (Ikke så lett å se hva som står, men de blå menneskene er innvandrere og de grå er nordmennkvinner, så …)

Det er fort gjort å gå seg vill i debattene, og en av verstingene er nok innvandring- integrering-asylsøker-debatten hvor alle slags ingredienser sauses sammen i en kasserolle med endeløs bunn. Godt er det derfor at det finnes mennesker som greier å ha ganske mange tanker i hodet samtidig, og som i tillegg skriver dem ned på papir og sender dem inn til en avis.

«Mens demonstrantene roper at landet oversvømmes av asylsøkere og muslimer, viser tallene det stikk motsatte. Innvandringsmytene forpester debatten,» skrev kommunikasjonssjef i Tankesmien Skaperkraft, Filip Rygg, i Bergensavisen den 3. mars.

Og vær så god, akkurat her kan du lese resten. Jeg anbefale deg at du gjør det på det sterkeste dersom du ønsker å se et fint stykke angrep på mytene.

Ha en fin helg!

 

Ønsker du bedre integrering av innvandrere?

Og vil du gjerne gjøre noe for å hjelpe til? Da kan du jo prøve deg på punkt nummer to:

pandawhale.com

pandawhale.com

Could it be Easy?!

dreamstime.com

dreamstime.com

Jeg begynner å bli lei av dette ordet. Det har forfulgt meg som ei mare gjennom ett tiår, og det ser ut til at det ikke har tenkt å forlate min side i løpet av det neste. Når du smaker på det, har det ingen spesiell klang over seg heller. Fire stavelser senere, tungekrøll ytterst på tuppen mot slutten, så føles det platt. Forslitt. Utbrukt. Gørrkjedelig.

Ordet integrering, altså.

Ja, jeg er lei av å bruke det, og jeg er lei av at det blir brukt. For det sier ingenting. Og alt.

«Hva skal vi gjøre med integreringen?!» Spør de innfødte seg. Enkelte politikere, flere og flere, faktisk, legger an en dommedagsk mine når det slår om seg med nettopp dette ordet, uten å egentlig vite hva det betyr, for det gjør de ikke, tenker jeg, og skyver surleppa frem. Den kan umulig gå lenger frem nå.

Finnes det ikke  et annet ord? En annen måte å si det på? Eller en MIRALKUR?!

Nowhere you can be

that isn’t where 

you’re meant to be.

IT’S EASY!!

Sier Beatles. Er det kanskje så enkelt? At:

Pff. Ja, tenker jeg. Vi innvandrere hadde ikke hatt vondt av en god porsjon kjærlighet fra dere innfødte. Om det kanskje ikke er alt vi trenger, så hadde det vært en nyttig start i ferden mot å finne seg til rette. Dessuten hadde det vært fint med litt ekstra kjærlighet sånn ellers i disse dager. Peace & love blir aldri feil.

Gla’ nyhet: Ordning øker innvandrerkvinners jobbsjanse

download work

Lediggang er roten til alt ondt. Eller som Hieronymys skal ha skrevet: Fac et aliquid operis, ut semper te diabolus inveniat occupatum. Fritt oversatt (neida, tulla, wiki er selvsagt kilden) blir det til: Arbeid og gjør noe, slik at djevelen alltid finner deg opptatt.

Det gjelder de fleste av oss, at det er viktig å ha noe og holde på med. En jobb å gjøre, uansett i hvilken form den skulle befinne seg, ute eller inne, hjemme eller borte, som gjør at du føler deg nyttig. Det er kanskje først når du plutselig, av ulike grunner, ikke tilhører den gruppen mennesker som føler seg nyttig, at du forstår den virkelig betydningen av den jobben du innimellom okket og offet deg over. Den dagen du ikke bidrar til fellesskapet lenger, er det fort gjort å føle seg unyttig og lite verdt som menneske. Jeg har prøvd det selv, og det kan absolutt ikke anbefales. Det er nemlig ikke det samme som ferie.

Vi innvandrere er en gruppe mennesker som kommer i søkelyset ofte nok når det gjelder arbeid, eller mangelen på sådan. Ikke bare er vi noen late, udugelige, good for nothing-er, men i tillegg snyter vi både her og både der på det ene og det andre. NAV, heter det i Norge. Her til lands heter det ONEM. Og på disse stedene flommer det visstnok over av folk som har forlatt opprinnelsen sin og tatt sjumilssteget over landegrensene. Vel, ettersom det er mange statistikker, og de alle gir oss ulike opplysninger avhengig av øyet som ser, skal jeg ikke gå inn på nøyaktig hvor mange det dreier seg om i denne bloggposten. Inni meg håper jeg selvsagt at det blir færre og færre for hver dag som går, men samtidig vet jeg jo veldig godt at dette ikke bare kommer an på innvandreren selv.

For å få en jobb, må du kunne språket. Selvsagt, det sier seg selv. Men dersom du ikke er en ekstremt privilegert innvandrer med masse innfødte venner som besitter uendelige mengder tålmodighet og omtanke, som du kan snakke med så mye du vil, selv om ingen av dere forstår hverandre (den heldige innvandreren skulle jeg likt å møte, forresten!), så er sjansene store for at du lærerer deg fremmedspråket på språkkurs. Og, som jeg har sagt mange ganger her inne allerede, men ikke nok, innbiller jeg meg, så er ikke språkkurs alene tilstrekkelig for å lære fremmedspråket godt nok. På disse språkkursene er samtlige mer eller mindre gebrokne. Bortsett fra læreren, da, men hun eller han har sikkert bedre ting å ta seg til enn å henge med de fremmedspråklige elevene sine utenom språkkurstid.

Så, greit nok, for å få en jobb, må du kunne språket, men, for å lære språket skikkelig, må du få deg en jobb. Nok en gang, innvandrerens Catch-22. Den Onde Sirkelen. Den befant jeg meg i selv ganske lenge. Etter å ha vært hjemme ett år med sønnen min, begynte jeg å søke jobber mens jeg lærte språket ved siden av. jeg var så gira, så klar, så utålmodig, etter å praktisere de franske glosene mine – og det til tross for at jeg var fullstendig klar over at fremmedspråket mitt ikke strakk til hundre prosent. Men, jeg var overbevist om at bare jeg fikk meg jobb, så skulle de siste brikkene i det fremmedspråklige puslespillet falle på plass. Frem til da hadde jeg, i tillegg til å gå på flere språkkurs, benyttet mange muligheter til å lære: Bare snakke fransk hjemme, se på fransk tv uten å skjønne noen ting, høre på fransk radio uten å skjønne noen ting, lese barnebøker på fransk, tyvlytte til konversasjoner i det offentlige rom, snakke med svigerfamilien, postmannen, naboen, om vær, vind, og ellers saker hvor jeg kunne bruke vokabluaret jeg sakte men sikkert tilegnet meg. Jeg druknet meg i språket 24/7.

Det var uansett ikke nok. Jeg kunne ikke språket bra nok til å få meg jobb, om jeg var aldri så gira, så klar, så utålmodig, etter å bruke meg selv, være nyttig, bidra. Jaja, til slutt ordnet det seg jo, og nå bruker jeg dagene til det jeg liker aller best. Så kan de bare angre seg, de som avslo de titusen jobbsøknadene mine, den dagen jeg blir verdensomspennende bestselgende forfatter med filmatisert roman i Hollywood. Jah. Med Cameron Diaz i hovedrollen, for tenk.

Men nok om det. Det jeg egnetlig ville formidle i denne bloggposten, er gladnyheter fra gamlelandet:

Tre av fem hjemmeværende innvandrerkvinner som i fjor fullførte ordningen med Jobbsjansen, gikk over i jobb eller utdanning, viser tall Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) la fram tirsdag.

Jeg hadde aldri hørt om Jobbsjansen før jeg leste dette på Utrop.no:

Jobbsjansen er en tilskuddordning til prosjekter for å få hjemmeværende innvandrerkvinner som mangler grunnleggende kvalifisering og som forsørges av andre, over i arbeid eller utdanning. Enkelte prosjekter rettes spesielt mot ungdom.

Til dette har jeg bare én ting å tilføye, og det er:

Dette blir det integrering av. Bra jobba!