Category Archives: inkludering

Fremmedfølelse

«Kultursjokk er ofte grunnlaget for fremmedfølelse,» sa psykolog Judith van der Weele da hun i 2006 ble intervjuet av Gudrun Vinsrygg i Sinnets Helse. «En definisjon på kultursjokk lyder slik: Det er ikke det fremmede i den andre kulturen som er problemet, men at det er ingen som bekrefter deg for den du er. Det motsatte av fremmedfølelse er altså anerkjennelse og tilhørighet.»

Jeg har tidligere reklamert for dette intervjuet her inne i bloggposten «Man må øve seg på å høre til,» men da det gikk opp for meg hvor fort tiden flyr, for det er faktisk hele fem år siden allerede, så tenkte jeg at det er på tide med en reprise. Spesielt i disse flyktningkrisetider hvor integreringsdebatten har nådd nye høyder.

Da Judith van der Weele blir spurt om hva fremmedfølelse kan føre til, sier hun blant annet:

«Når du føler deg hjemme, kan du slappe av og være deg selv. Er du fremmedgjort, føler du deg usikker, anspent, selvopptatt, gjerne paranoid og overfortolker alt som skjer som om det handler om deg selv: (”De som står og snakker og ler der borte, snakker sikkert om meg!”), du blir innadvendt og har vanskelig for å gi av deg selv, og du har lett for å nedvurdere deg selv, bli deprimert og gi opp. Mange får psykosomatiske plager som muskelstramminger, muskelsmerter og hodepine. Noen har beskrevet denne tilstanden som ”beinsliten” og sier at de føler seg inn i margen slitne.»

På spørsmål om fremmedfølelse kan forebygges, sier hun videre:

«Ja, det tror jeg.  For at jeg skal bli gjenspeilt og kjenne meg igjen i mine omgivelser, må jeg oppleve at jeg er viktig – omgivelsene må gi signaler om at jeg hører til

For meg tok det gangske lang tid å bli kvitt denne fremmedfølelsen jeg ikke visste at jeg hadde engang. Jeg ble ikke oppmerksom på dette intervjuet før jeg et par år etter at jeg begynte å skrive blogg, men det hadde nok hjulpet meg å lese om tilstanden den gangen kultursjokket mitt sto på som verst. Når jeg tenker etter, hadde jeg faktisk en hodepine som varte i ukesvis og var sikker på at jeg var rammet av en alvorlig sykdom den gangen jeg gikk til legen med hypokonderens tunge skritt. Hun fant heldigvis ikke noe, men kom heller ikke på å koble hodepinen til integreringens strammende grep.

Den gangen tenkte jeg ikke over det som Dracula åpenbart var inneforstått med:

Dracula Quote

Vi innvandrere må nok innfinne oss med at vi møtes med en viss likegyldighet i en lengre periode, og at de innfødte ikke helt klarer å se for seg at vi faktisk var helt normale og kapable mennesker i vårt tidligere liv – før integrering. At vi faktisk snakker og skriver vårt eget morsmål flytende, og at vi en gang i fortiden kanskje hadde en viktig jobb og til og med var fullstendig klar over hvordan vi skulle sette kopper inn i oppvaskmaskina. For, ja, det er helt utrolig hva man skal bli forklart før man har språk nok til å gi beskjed på en høflig måte at det også finnes oppvaskmaskiner i det landet man er født og oppvokst i.

Å bli kvitt fremmedfølelsen helt, vet jeg ikke om er mulig. For mitt vedkommende kommer og går den med ujevne mellomrom, men det kan også gå lange perioder i mellom. Flere faktorer har selvfølgelig spilt inn, som for eksempel da jeg tok mot til meg og meldte meg inn i Nordic Walking turgruppe. Bloggen har definitivt vært et fint sted å få ut fremmedfølelse frustrasjonene. Men den store forandringen begynte no å skje da jeg hadde fått språk nok til å finne venninner. Som Rebekka Borsch skrev i Morgenbladet i 2011:

“Immigrasjonssjokket og den sosiale ensomheten som følger med på lasset, kan overvinnes, men det krever tid og krefter. Overskudd. Mot. Og en ting til: Det krever, som så mye annet i livet, litt flaks. Å oppdage en person der ute i menneskehavet som man møter på samme bølgelengde, på tvers av språkproblemer, kultur og herkomst, gir følelsen av å ha gjort et lykketreff. Det som før var litt mer selvfølgelig – en krets av venner opparbeidet gjennom barndom, hobbyer, studium og naboskap – kan for immigranter bli uoppnåelig. Som innvandrer er du nødt til å lære deg å svømme i det øyeblikk du blir kastet ut i integrasjonsprosessens krappe sjø. Den første ekte norske vennen kan bli en livbøye.”

Selv om det kan ta tid, så mist aldri troen på at du kommer til å finne din egen livbøye – uansett hvor på kloden du måtte befinne deg. Frem til da, la tiden gjøre det den må og vær ekstra snill mot deg selv.

Lykke til!

Anbefaling: «Integreringen startet med at jeg IKKE fikk møte sønnen min da jeg ringte på døra»

keep calm an integrate

Nå skal jeg gjøre Dagbladet en skikkelig stor tjeneste. Jeg skal anbefale et meget lesbart innlegg som de publiserte i dag. Det er skrevet at Hanne Viken fra Nøtterøy og resymerer på en vidunderlig måte hvordan virkelig integrering forgår. Begge veier. Med litt rumpedans. Og ettersom denne bloggen har titusenmillioner faste lesere hver eneste dag, går jeg utfra at Dagbladet vil merke mye trafikk fremover. Bare hyggelig! Fortsett å trykke slike  innlegg så kan det til og med bli mer.

Voilà: Integreringen startet med at jeg IKKE fikk møte sønnen min da jeg ringte på døra

God helg fra gråvær i Belgia!

Integrering i praksis: Hei, kan vi låne deg ut til en innvandrer?

nhcpl.libguides.com

nhcpl.libguides.com

«Fyrverkeriet bibliotek på Vestre Toten etterlyser innbyggere som vil være til utlån. Slik håper de å gjøre kommunen mer inkluderende. Biblioteket låner til vanlig ut bøker, men nå vil de også låne ut mennesker. De etterlyser innbyggere som vil sette av en time til å bli kjent med en innvandrer.

Dette prosjektet har jeg tro på. Vi ønsker å skape en møteplass mellom innvandrere og innbyggere, sier biblioteksjef Mona Myrland.»

Jeg og! Det er en veldig, veldig god idé, og jeg håper mange flere bibliotek følger raskt etter. En uformell prat med en innfødt, som avsluttes med å låne bøker, vil gjøre underverker for både fremmedspråk og fremmedfølelsen. Og som Myrland sier:

«Hvis en innvandrer har hatt samtaler med ti innbyggere, så vil det være ti flere personer som vil si hei når de treffer hverandre på butikken eller gata. Det kan være et viktig bidrag.»

Det er i de små detaljene i hverdagen nøkkelen til god integrering ligger. Bare noe så enkelt som det å ha noen flere innfødte å si hei til, slå av en liten prat med, gjør at følelsen av tilhørighet vokser.

Fyrverkeriet bibliotek har skjønt det. Som jeg skrev tidligere her inne:

«De har skjønt at integrering er en prosess som går begge veier, og at det ikke skjer i et vakum hvor det innvandrede mennesket lærer seg språket, får seg en jobb og gjør nytte for seg – helt uten samspill med omgivelsene. Det er når omgivelsene også innvolverer seg, at skikkelig integrering finner sted. Når lokalsamfunnet engasjerer seg på denne måten, og mennesker fra den ene siden møter mennesker fra den andre siden, skjer det noe magisk. For simsalabim, så har fremmedfølelsen og fremmedfrykten møtt hverandre med menneskelige blikk, i stedet for å skule på hverandre over gjerdet. Så enkelt er det.»

Kudos til Fyrverkeriet bibliotek, og så krysser jeg fingrene for at dette initiativet sprer seg til det ganske land.

Resten av artikkelen kan du lese her.

Integrering i praksis: Inkludering og fritid

puzzle

Trondheim kommune arrangerer 22. oktober (sammen med flere ulike organisasjoner) et seminar for mennesker som møter barn, unge og familier med invandrerbakgrunn i fritiden. Hvordan kan vi sammen inkludere barn og unge i fritidsaktiviteter i nærmiljøet? spør de, og jeg, da, evig integreringsentusiast som jeg er, synes jo selvfølgelig det er et helt nydelig spørsmål! De har skjønt det jeg gjennom flere hundre bloggposter har gjentatt utallige ganger: At integrering ikke foregår i et vakum hvor det kun er den integrerende personen som skal gjøre en innsats. Integrering fungerer aller best når også de innfødte ser at de kan utgjøre en forskjell, og heldigvis er det mange eksempler på det i Norge, selv om det kanskje ikke er de det blir fokusert på i media. C’est la vie, dessverre. Men, ja, vi trenger dere innfødte så sårt når vi skal lære oss å forstå hvordan dere gjør ting som gjøres annerledes der vi kommer fra. Vi trenger innblikk i hvordan dere omgåes, hvordan dere organiserer fritid og ellers alt mellom himmel og jord som det er vanskelig å finne ut av på egenhånd, spesielt hvis en er litt sjenert og tilbakeholden av natur, for eksempel. For oss er dette et evig puslespill, og vi er alltid takknemlige for brikker.

For de som skulle være interessert, (og det håper jeg er mange!) så legger jeg lenke til arrangementet her.

Skulle gjerne vært der selv, jeg, hadde det ikke vært for at jeg utvandret til det store utland for altfor mange år siden.

Innvandrerkvinne står opp på feil fot

bad day

Eller heter det ‘med feil fot?’ Jeg er som sagt språkforvirra, inkludert på mitt eget morsmål, og en av de tingene jeg har størst problemer med, er preposisjoner. Jeg kunne saktens google det, men orker ikke, for uansett preposisjon, så er foten uansett veldig feil. Jeg har en dårlig dag. Og nettopp denne dagen skulle jeg altså befinne meg på et offentlig kontor i viktig ærend, et sånt ærend som ektemannen måtte ta seg av mens integreringen sto på som verst, før innvandrerkona ble nogenlunde flytende på språket hans.

Jeg har ventet i kø en stund, og da det omsider er min tur, står hjernen stille.

«Eh, jeg skulle, um, hehe, jo, sånn var det, ja, heh, jeg har dette papiret her …»

Jeg roter rundt i veska min og håper jeg ikke har glemt det hjemme.

«Madame, De må sørge for å ha papirene klare når det er Deres tur.»

En  funksjonær med strengt blikk peker mot et skilt over skranken hvor det står klart og tydelig at man skal ha papirene klare. Som regel får jeg jo med meg sånne skilt, og som regel er jeg og alltid beredt og har samtlige papirer klare, og mer til, når jeg befinner meg i slike situasjoner. Men ikke i dag. Jeg hadde sovet dårlig og hjernen kverner konstant rundt et par utfordringer i livet for tida, så egentlig burde  jeg vel holdt meg langt unna dette stedet akkurat i dag.

«Beklager, men …»

Jeg rekker ikke si mer før hun snapper papiret, som jeg heldigvis ikke hadde glemt, utav hendene på meg. Hun trenger ikke lese lenge før hun skjønner hva det dreier seg om.

«Har De  med Dem attestasjon fra lege?» spør hun.

«Eh, nei …»

«Ikke?! Men hvorfor er De her da?»

Jeg skvetter  i stolen, og prøver febrilsk å finne ordene jeg trenger for å forklare. Stressende situasjoner er beste middel for  å glemme det meste av fremmedspråket på 1-2-3. Hun kommer meg selvsagt i forskjøpet, innfødt som hun er.

«Men, det jeg prøver å si er at …»

«Det er ingen vits å komme her uten den forstår De vel, madame?»

«De har fått den allerede,» rekker jeg såvidt å skyte inn, «forrige gang.»

Damen i skranken ser ut som hun har fått nok av meg for lenge siden, og det hjelper heller ikke på min forståelse av fremmedspråket mitt. Det hun lirer av seg nå, skjønner jeg ikke et kvekk av, og jeg må be henne gjenta flere ganger til hennes tydelig store irritasjon mens tårer samler seg klare til avgang i øyekroken. Da hun begynner å snakke sakte og artikulere som om hun prater til et lite barn, renner det over.

«Madame, har De noensinne bodd i utlandet?» spør jeg.

Hun blir paff.

«Nei,» svarer hun. Endelig ser det ut som hun har tid til å lytte.

«Snakker De flere språk?» fortsetter jeg.

«Nei.»

«De har altså aldri vært nødt til å bruke fremmedspråk på et offentlig kontor etter en natt med dårlig søvn på grunn av bekymringer?»

«Nei.»

«Nei, nemlig. Så vit at dette ikke spesielt hyggelig for meg. Dessuten, jeg er også et menneske, selv om jeg kanskje ikke finner de riktige ordene og ikke forstår alt De sier akkurat nå. Jeg snakker faktisk tre språk rimelig flytende og har studert på universitetet.

«Ja vel,» sier hun knapt hørbart.

Resten av  interaksjonen foregår uten ord, og da  jeg reiser meg fra stolen for å gå, beklager jeg utbruddet mitt, som jo seg hør og bør for en innvandrer. Vi skal helst ikke være misfornøyde, eller ha en dårlig dag, men stå opp på/med riktig fot hver eneste morgen, ellers kan vi bare ha oss tilbake dit vi kommer fra. Og, selv om det kanskje ikke har noe med akkurat denne saken å gjøre, er du så uheldig at du er flyktning, skal du i hvert fall ikke ha smart-telefon.

 

Integrering i praksis: Integreres i norsk natur

Når belgiere spør meg hva jeg savner mest av alt fra Norge, bortsett fra familie og venner, så er det selvfølgelig dette bildet som kommer på netthinna aller først:

reisetips.nettavisen.no

reisetips.nettavisen.no

Norsk natur er fantastisk og allemannsretten unik, og det er dette jeg har felt aller flest tårer over når hjemlengselen sliter som verst. Det å gå tur i skog og mark, er en av kjerneverdiene i norsk kultur, og jeg vil kanskje tro at det er den delen som favner folk flest aller mest, både på tvers av generasjoner, kjønn og ellers alt annet som måtte skille oss som mennesker. Og det er denne delen av norsk kultur nordmenn bør lære sine nye landsmenn å kjenne. Det har lokallaget React i Volda forstått. De driver med mangfoldige og praktiske aktiviteter, blant annet leksehjelp for barna på det lokale asylmottaket, svømmetrening og turgruppe:

«Tirsdag hver tredje uke arrangerer React Volda friluftstur for beboerne på asylmottaket. Turene, som stadig er etterspurt blant asylsøkerne, er med på å gjøre overgangen til et nytt land litt enklere.»

Adel Dabbas er i Norge etter å ha måttet flykte fra krigen i Syria. Han har vært i Norge i litt over tre måneder, og klarer allerede å føre en samtale på norsk. Han sier blant annet:

«– Jeg synes Norge er et vakkert land, med flotte mennesker. Når jeg er på utflukter som dette, hjelper det meg ved å forstå det nye landet jeg bor i.»

Leder i React Volda, Malin Grendal, sier følgende:

«– Det vi vil oppnå med sammenkomster som dette er å skape en sosial møteplass for asylsøkerne. Vi opplever at dette er viktig for deres integrering, her lærer de mye om Norge samtidig som de får seg et sosialt nettverk, forteller Aas Vestre. «

Godt tenkt og et eksempel til etterfølgelse for dere som lurer på hva dere kan bidra med for å hjelpe nye landsmenn med integreringen.

God helg!

Integrering i praksis: Inspirerer asylsøkere med juksastevne

«Sommerens juksastevne på Lundenes vil vise integrering i praksis og har invitert beboerne på Harstad mottak til å oppleve ramsalt kystkultur og folkelig engasjement på Grytøya.»

Må beskjemmet innrømme at jeg ikke ante hva juksa er, og fant heldigvis følgende på Wikipedia:

«Jukse er et fiskeredskap som består av dypagnsnøre eller håndsnøre med synkelodd, og en eller flere angler. Juksa er et gammelt redskap som har vært i bruk i århundrer. I den eldste tida ble det brukt stein som søkke, særlig jernmalm; seinere overtok blylodd. Juksa består av er et fiskesnøre med mange kroker og et tungt søkke i enden. Dette snøret må rykkes opp og slippes ned hele tiden for at fisken skal bite på. Før juksemaskinen kom, var «juksinga» hardt arbeid for fiskerne på fiskebåtene. Juksa er et universalredskap som har vært brukt til mange slags fisk, men framfor alt i torskefisket. I 1960 ble den første juksemaskinen oppfunnet av Thorbjørn Christiansen i Nyksund.»

På YouTube ligger det dessuten flere videoer, blant annet denne:

Da har jeg lært noe nytt, og det er alltid en berikelse i hverdagen, noe beboerne på Harstad asylmottak sikkert er enige i. Men for dem, i kjølvannet av det å lære noe nytt, ligger det selvfølgelig også veldig mye mer:

«Ønsket er å skape sterke bånd mellom lokale fastboende og asylsøkerne som er ny, både i landet og i nærmiljøet. Gjennom å presentere en mangeårig tradisjon og kultur er tanken bak prosjektet å vise at lokal innsats og engasjement gir grunnlag for integrering.»

I Harstad har de skjønt det. De har skjønt at integrering er en prosess som går begge veier, og at det ikke skjer i et vakum hvor det innvandrede mennesket lærer seg språket, får seg en jobb og gjør nytte for seg – helt uten samspill med omgivelsene. Det er når omgivelsene også innvolverer seg på måter som de har gjort med Harstad mottak, at skikkelig integrering finner sted. Når lokalsamfunnet engasjerer seg på denne måten, og mennesker fra den ene siden møter mennesker fra den andre siden, skjer det noe magisk. For simsalabim, så har fremmedfølelsen og fremmedfrykten møtt hverandre med menneskelige blikk, i stedet for å skule på hverandre over gjerdet. Så enkelt er det.

Resten av avisartikkelen kan du lese her.