Category Archives: fremmedspråk

Hverdagsintegrering

«2016 vil by på utfordringer. Vi må få til hverdagsintegreringen, og vi må skape de nye arbeidsplassene. I Norge har vi, i fellesskap, vist en enestående evne til å finne løsninger. Til å gjøre samfunnet vårt bedre og sterkere. Skritt for skritt. Det er jeg trygg på at vi vil klare også denne gangen,» sa Solberg i nyttårstalen sin. (VG, 1. januar)

Politikerprat er ikke helt min greie, og jeg må innrømme at som regel går ordene inn det ene øret og ut det andre. Det har muligens med det å gjøre at jeg er omtrent midtveis i livet nå, og gang på gang har erfart at politikere sier en ting, men gjør noe annet, for så å krangle om hvem som har skylda etterpå. Jeg kan dessuten dra den såpass langt å si at det kanskje har å gjøre med en mistillit som oppsto da jeg på min videregående skoles ti års jubileum, fikk vite at det faktisk hadde vært dødt løp den gangen jeg stilte til valg som russepresident og «tapte.» Egentlig burde det vært omvalg, men elevrådslederen, som i tillegg til å være ansvarlig for opptelling av stemmer, var en ihuga AUF-er, ville vel helst ha kompisen sin som russepresident og lot som det var ham som vant. Russepresidenten betrodde meg dette på jubileet ti år senere, og hevnen ble i grunnen ganske søt da det var ham, på grunn av sitt tidligere verv, som ble utnevnt til å arrangere neste jubileum! Vel, mange politikere gjør en kjempejobb, men det virker uansett på meg som om denne politikerpraten blir mer smittsom jo høyere de kommer opp i systemet. Og det gjelder dem alle sammen, etter min mening.

Overraskelsen var derfor stor da statsministeren i sin nyttårstale faktisk kom med konkrete råd til det hun kalte hverdagsintegrering:

«Alle som vokser opp i Norge, må oppleve at vårt samfunn gir de som jobber hardt og står på, mulighet til å lykkes. Stortinget, regjeringen og kommunene kan ikke klare den oppgaven alene,» sa hun og kom med følgende utfordringer til nordmenn i alle aldre og situasjoner:

• Kan skoleklassen ha vennegrupper for at de nyankomne barna får oppleve flere norske hjem?
• Har du et ekstra sete i bilen slik at flyktningbarna også kan være med på fotballtrening?
• Har du noen gode norske barnebøker som du kan gi videre til flyktningfamilien som akkurat er kommet til bygden?
• Har du mulighet til å melde deg som verge eller være fosterforeldre for et barn?
• Kan du som er arbeidsgiver. innkalle personer med utenlandsk navn til jobbintervju?

Våre hverdagsvalg er det som gir hverdagsintegrering. Alle vil vinne hvis vi lykkes med integreringen. Alle vil tape hvis vi mislykkes.» (VG, 1. januar)

Nå snakker vi integrering! Statsministeren kommer her med konkrete råd som vil gjøre tilpasningen i Norge mye enklere. Dette er noe jeg lenge har savnet fra politikere. Integrering er en to-veis prosess og det har statsministeren skjønt. Bravo Erna!

I Aftenposten leser jeg at norsk institutt for by- og regionforskning NIBR på oppdrag fra IMDi og Distriktsenteret har gjennomført undersøkelsen Sysselsetting av innvandrere – regionale muligheter og barrièrer for inkludering. De konkluderer blant annet med følgende:

«Innvandrere som har norske venner og deltar i organisasjoner, har mye større sjanse for å være i jobb enn innvandrere uten nettverk. Det normale ved ansettelser i mindre bedrifter er at folk blir rekruttert via lokale bekjentskaper i regionen, stillingene lyses sjelden ut. Flere kommuner har tatt inn over seg at nettverk fremmer innvandreres jobbmuligheter. Det jobbes derfor aktivt med å gi flyktningene innblikk i hva nettverk og fritid betyr på norsk, og hvordan man kan bli del av lokale nettverk.»

Nemlig! Hvordan kan det være så enkelt? Derfor:

«Når innvandrere blir kjent med sambygdinger og sambygdingene blir kjent med dem, endres innvandrerens identitet og nordmenns holdninger. Nykommerne går fra å være «innvandrere» til å bli konkrete personer.

Lokale bekjentskaper gir uformelle referanser fordi folk vet om dem og kan anbefale dem videre. Når en arbeidssøker møter en mulig arbeidsgiver på et foreldremøte, eller blir anbefalt gjennom en felles bekjent, bygger ansettelsen på tillit. Arbeidsgivers usikkerhet på om vedkommende har rett kompetanse og passer inn i bedriften blir redusert.»

Jeg leser dessuten at i enkelte kommuner, er deltakelse i lokale organisasjoner en pliktig del av introduksjonsprogrammet for flyktninger. Dette er en veldig god nyhet, og jeg håper at resten av kommunene i det ganske land følger eksempelet. Når spørsmålet «hvordan kan flyktninger selv lykkes med å bli økonomisk selvhjulpne» stilles, er svaret innlysende: Språkkunnskaper og jobb. Å komme dithen går selvsagt mye raskere dersom:

God inkludering!

Innvandrerkvinne står opp på feil fot

bad day

Eller heter det ‘med feil fot?’ Jeg er som sagt språkforvirra, inkludert på mitt eget morsmål, og en av de tingene jeg har størst problemer med, er preposisjoner. Jeg kunne saktens google det, men orker ikke, for uansett preposisjon, så er foten uansett veldig feil. Jeg har en dårlig dag. Og nettopp denne dagen skulle jeg altså befinne meg på et offentlig kontor i viktig ærend, et sånt ærend som ektemannen måtte ta seg av mens integreringen sto på som verst, før innvandrerkona ble nogenlunde flytende på språket hans.

Jeg har ventet i kø en stund, og da det omsider er min tur, står hjernen stille.

«Eh, jeg skulle, um, hehe, jo, sånn var det, ja, heh, jeg har dette papiret her …»

Jeg roter rundt i veska min og håper jeg ikke har glemt det hjemme.

«Madame, De må sørge for å ha papirene klare når det er Deres tur.»

En  funksjonær med strengt blikk peker mot et skilt over skranken hvor det står klart og tydelig at man skal ha papirene klare. Som regel får jeg jo med meg sånne skilt, og som regel er jeg og alltid beredt og har samtlige papirer klare, og mer til, når jeg befinner meg i slike situasjoner. Men ikke i dag. Jeg hadde sovet dårlig og hjernen kverner konstant rundt et par utfordringer i livet for tida, så egentlig burde  jeg vel holdt meg langt unna dette stedet akkurat i dag.

«Beklager, men …»

Jeg rekker ikke si mer før hun snapper papiret, som jeg heldigvis ikke hadde glemt, utav hendene på meg. Hun trenger ikke lese lenge før hun skjønner hva det dreier seg om.

«Har De  med Dem attestasjon fra lege?» spør hun.

«Eh, nei …»

«Ikke?! Men hvorfor er De her da?»

Jeg skvetter  i stolen, og prøver febrilsk å finne ordene jeg trenger for å forklare. Stressende situasjoner er beste middel for  å glemme det meste av fremmedspråket på 1-2-3. Hun kommer meg selvsagt i forskjøpet, innfødt som hun er.

«Men, det jeg prøver å si er at …»

«Det er ingen vits å komme her uten den forstår De vel, madame?»

«De har fått den allerede,» rekker jeg såvidt å skyte inn, «forrige gang.»

Damen i skranken ser ut som hun har fått nok av meg for lenge siden, og det hjelper heller ikke på min forståelse av fremmedspråket mitt. Det hun lirer av seg nå, skjønner jeg ikke et kvekk av, og jeg må be henne gjenta flere ganger til hennes tydelig store irritasjon mens tårer samler seg klare til avgang i øyekroken. Da hun begynner å snakke sakte og artikulere som om hun prater til et lite barn, renner det over.

«Madame, har De noensinne bodd i utlandet?» spør jeg.

Hun blir paff.

«Nei,» svarer hun. Endelig ser det ut som hun har tid til å lytte.

«Snakker De flere språk?» fortsetter jeg.

«Nei.»

«De har altså aldri vært nødt til å bruke fremmedspråk på et offentlig kontor etter en natt med dårlig søvn på grunn av bekymringer?»

«Nei.»

«Nei, nemlig. Så vit at dette ikke spesielt hyggelig for meg. Dessuten, jeg er også et menneske, selv om jeg kanskje ikke finner de riktige ordene og ikke forstår alt De sier akkurat nå. Jeg snakker faktisk tre språk rimelig flytende og har studert på universitetet.

«Ja vel,» sier hun knapt hørbart.

Resten av  interaksjonen foregår uten ord, og da  jeg reiser meg fra stolen for å gå, beklager jeg utbruddet mitt, som jo seg hør og bør for en innvandrer. Vi skal helst ikke være misfornøyde, eller ha en dårlig dag, men stå opp på/med riktig fot hver eneste morgen, ellers kan vi bare ha oss tilbake dit vi kommer fra. Og, selv om det kanskje ikke har noe med akkurat denne saken å gjøre, er du så uheldig at du er flyktning, skal du i hvert fall ikke ha smart-telefon.

 

Ønsker du bedre integrering av innvandrere?

Og vil du gjerne gjøre noe for å hjelpe til? Da kan du jo prøve deg på punkt nummer to:

pandawhale.com

pandawhale.com

Språkpoliti: Hjelpsomhetens pris  

what-the-duck-everyones-a-critic-apostrophe-punctuation-cartoon

cartoon via whattheduck.net

Anders Parmann skriver i sin kronikk «Ditt språksnobberi, min hverdag» hos NRKYtring, blant annet:

«Forrige helg var jeg på konferanse sammen med noen av dem som har samme jobb som meg i Norge. Under ett av kursene ble vi bedt om å lage en navnelapp med litt tilleggsinformasjon, og sette foran oss. Som vanlig gjorde jeg en skrivefeil på lappen.

Foredragsholderen leste lappen høyt to ganger, før han tok fram en tusj og satt en bindestrek mellom to av ordene jeg egentlig skulle ha skrevet i ett. Etterpå sitter jeg igjen og tenker «hvorfor?». Hvorfor måtte han påpeke skrivefeilen foran alle mine kolleger?

Jeg er nå 25 år og opplever dette fremdeles hvor enn jeg går.

Hvilken glede fikk han ut av det? Det er en bagatell, en liten hendelse i en travel hverdag, men det samme var skrivefeilen: en liten bagatell.»

Dette er også min hverdag, ikke fordi jeg har dysleksi, men fordi jeg er fremmedspråklig.

Se for deg at du har kommet til det punktet hvor du i din karriere som fremmedspråklig har lært og brukt fremmedspråket ditt såpass lenge (som i mitt tilfelle er ti år), at du forstår det meste og kan uttrykke deg om det meste av det som foregår rundt deg. Det kan til og med tenkes at du klarer å dra en vits i ny og ne, og at folk faktisk ler av den. Det er en vidunderlig følelse. Og noe vi fremmedspråklige nok setter ekstra stor pris på, fordi prisen for å komme dithen, er høy. Utallige timer med språklæring, pugging, prøving og feiling, gjerne flere år, ligger bak det fornøyde smilet som brer seg over ansiktet vårt når vi endelig kan få noen til å le. Språklig finesse kommer ikke over natta, og det finnes sannsynligvis en grense for hvor langt den kan komme til å utvikle seg, for ei som bestemte seg for å krysse landegrensene i godt voksen alder.

Se deretter for deg følgende: Du er godt i gang med å fortelle en god historie, du har alles oppmerksomhet rettet mot deg, dette er øyeblikket ditt hvor du skal spre glede og kanskje til og med skinne litt. Men men så skjer det. Du har sagt ‘en hus’ i stedet for ‘et’. Eller ‘et bil’ i stedet for ‘en’. Eller noe sånt, men ikke så altfor galt. Ikke så galt at poenget i historien ville forsvinne og at publikum sto i fare for ikke å forstå. Nei da. Det grammatikalske feiltrinnet er en betydningsløs bagatell i universets store sammenheng, men okke som, det vil alltid være én som bare må, som ikke klarer å gå videre i dagen sin dersom språkfeilen ikke rettes opp, og som dermed avbryter den fremmedspråkliges dyrebare enetale.

«Madame, det heter altså ‘et hus’ ikke ‘en’.»

«Hm?»

«Jo, De sa ‘en hus’, det er feil, ser De, jeg vil bare Deres eget beste, det er viktig å snakke språket korrekt, ikke sant?»

På dette tidspunkt har den fremmedspråklige for lengst mistet sin skjøre fremdrift, og oppbyggingen mot poenget, som allerede hang i en usikker tråd, faller pladask i grus.

«Takk for hjelpen,» sier kanskje den fremmedspråklige, men mener det nok ikke. Hadde han eller hun (i denne historien er det en hun) fortalt hvordan det virkelig føles å bli korrigert på i en alder av snart 43 år av selvutnevnt språkpoliti, for en bagatell, så ville hun likevel ikke møtt forståelse – hun har nemlig allerede blitt bombardert av språkforståsegpåernes solide argumenter utallige ganger i liknende situasjoner: Du må ikke være så hårsår, en lærer så lenge en lever – også språk, vær takknemlig for at noen orker å rette på deg, det er aldri for sent å snakke språket perfekt. Og så videre. Med det resultat at det stopper opp. Historien som var i ferd med å bli fortalt, koker vekk i poenget som forsvant, og den fremmedspråklige klarer ikke å hente seg inn igjen, for nok en gang kom påminnelsen om at perfeksjon er det eneste saliggjørende.

Jeg har kommet til det punkt i min fremmedspråkutvikling, hvor jeg har innsett min begrensing. Det har ingenting med falsk beskjedenhet å gjøre, eller at jeg ikke prøver godt nok. For er det noe jeg har gjort, så er det å studere fransk med lykt og lupe gjennom flere år. Det vet dere som har fulgt denne bloggen en stund, alt om. Og jeg har landet på det nivået jeg er nå. Fransk er såpass komplisert, at jeg en vakker dag rett og slett måtte innse at jeg aldri kommer til å beherske det hundre prosent. Men jeg klager ikke, jeg klarer meg utmerket i hverdagen med dette nivået, og folk flest har stort sett ingen problemer med å forstå meg når jeg snakker til dem. Og vice versa. Men ettersom jeg elsker å få folk til å le, så har jeg replikken klar når det sivile språkpolitiet gjør sin plikt for fedrelandet. Jeg sier:

«Dersom språkfeil er så plagsomt for Dem, monsieur/madame, så kan jeg gjerne skifte over til engelsk – det snakker jeg så å si feilfritt!»

Deretter blunker jeg skøyeraktig, vel vitende om at engelsk er frakofone menneskers verste mareritt, og hvorpå en nervøs latter gjerne sprer seg gjerne i lokalet.

Nei, jeg retter ikke på folks språkfeil. Og dersom du ikke har en ekstremt god grunn, som for eksempel at vedkommende innstendig har bedt deg om det, eller at du er språklærer på jobb, så synes jeg ikke du skal gjøre det heller.

Den store forskjellen

portal.unesco.org

portal.unesco.org

På mitt morsmål seier eg kva eg vil.

På framandspråk seier eg kva eg kan.

(Vigdis Finnbogadottir)

 

 

 

Innvandrermamma lurer: Hvordan få gutten til å lese rosa bøker?

Jeg har noen kjepphester her i livet. Én av dem er, som lesere av denne bloggen nok har forstått for lenge siden, å få folk til å forstå at integrering hverken foregår over natta (beklager, men kultursjokket er temmelig innpåslitent) eller i et vakuum (vi trenger dere innfødte, dessverre). En annen, er at barna mine skal bli lesehester, okke som, enten de vil det eller ikke. Det er faktisk snakk om, vel, her er jeg fristet til å skrive liv eller død, men etter dyp innpust og en porsjon negativt selvsnakk (makan til overdramatisering, liksom), nøyer jeg meg med å skrive skille klinten fra hveten.

Frankofone mennesker med respekt for seg selv, legger sin ære i å skrive språket perfekt. Det er derfor de har den ukentlige diktaten de øver seg på hver helg fra og med første klasse på barneskolen, og får surt ansikt dersom det er for mange feil. Ja, jeg vet, det er hjerteskjærende, men c’est la vie, dessverre. Og det er derfor jeg, en stakkars innvandrermamma, trippelsjekker google-translate før jeg våger å legge igjen skriftlig beskjed på bildene som legges ut fra leirskolen Junior er på denne uka. Det er nemlig litt ekstra stas for en innvandrer å tilhøre hveten. Vi blir sett på som ugress ofte nok. Og det er nettopp fordi mammaen deres ikke behersker majoritetsspråket godt nok til å være til noen som helst hjelp skriftlig, utover det grunnleggende, at barna mine lese bøker. Jeg har, som tidligere nevnt, allerede blitt oppsagt som diktatoppleser.

Joda, du er da sikkert flink nok, nå må du ikke være så negativ, får jeg til stadig høre fra folk flest. For meg er det ikke dette positiv tankegang handler om. Nei, dette er ikke å være negativ, dette er å være realist. Jeg har ikke noe behov for å late som jeg er dyktig til å skrive på fransk, når jeg vet at jeg ikke er det. Det har ikke noe med å stikke sitt lys under en kjeppe å gjøre, men å innse sin begrensning. Jeg begynte å lære fransk da jeg var thirty-something, og da konsentrerte jeg meg i hovedsak om å forstå og gjøre meg forstått. Det får jeg til rimelig bra, og er godt fornøyd med det faktum at jeg kan besøke offentlige kontorer, gå til legen, snakke med lærer, uten at ektemannen må være tilstede. Jeg har til og med vennskap på fransk! Det var nok den største milepælen, sånn språkmessig sett, å kunne skravle i vei med venninner på fremmedspråket mitt, i timevis. Men det sier seg selv, vi skriver ikke brev til hverandre. Den skriftlige biten har jeg innsett at jeg ikke blir noen ekspert i, og at jeg alltid vil foretrekke å snakke med folk her nede fremfor å skrive.

Slik hadde det seg derfor at jeg en dag måtte ta en alvorsprat med sønnen min:
«Du, det har seg sånn at mora di er innvandrer, og faren din er best i tall, så når det gjelder fransken er du pokka nødt til ta skjeen i egen hånd! Beste måten er å lese, lese, og atter lese. Bøker, gutten min, er roten til alt godt. Ikke bare vil fransk grammatikk og ortografi smyge seg gjennom øynene dine og feste seg under huden din, helt gratis, uten pugging (jeg holdt for meg selv at pugge må han nok likevel gjøre på dette #%&! språket, men det vil uansett være lettere dersom han leser bøker), men du blir samtidig underholdt av spennende historier. Barn som leser, min sønn, kjeder seg aldri!»

Junior nikket stumt, og jeg konstaterte fornøyd at han hadde skjønt alvoret. Og han leser og han leser, mens mammaen gjør det hun kan for å skaffe bøker han kan like. Vi drar på biblioteket og jeg tar turen innom bokhandleren med jevne mellomrom. En dag fant jeg denne:

photo2

En klassiker her nede, som nettopp har gått på kino, og jeg tenkte gutten kunne lese den før vi eventuelt leide filmen. Men jeg hadde ikke fått med meg fargen på permen før jeg kom hjem: ROSA. Ved nærmere ettersyn finner jeg ut at denne boka tilhører en serie som heter La bibliothéque rose. Neste gang jeg er i den samme bokhandleren, ser jeg at mange bøker som jeg godt kunne tenke meg at gutten min leser, tilhører denne serien. Det er noe som heter La bibliothéque verte også. De grønne bøkene, altså. Men det er bøker som er for skumle. Junior liker ikke å lese om monstre og slikt. Jeg lot som ingenting, og bare la boka lett tilgjengelig, mens jeg holdt pusten og ventet på utbruddet. Noe sånt som: ROSA!? JEG SKAL VEL IKKE LESE JENTEBØKER, VEL!? Men altså, det kom ikke. Plutselig satt han der en dag, ved frokostbordet, og leste. Og jeg kunne endelig puste ut. At han ikke hadde fått med seg rosafargen på permen, var, og er meg fortsatt, et mysterium. Det kan hende at det var bildet av hunden som gjorde at oppmerksomheten ikke fikk med seg den ekstremt upopulære jentefargen. Han elsker hunder, men det er dessverre ikke mange bøkene i denne rosaserien som har bilde av hund på forsiden. Denne, for eksempel:

photo1

Den kom i posten i dag, og er en overraskelse til Junior som kommer hjem fra leirskole i morgen. Jeg hadde lyst til å gråte da jeg oppdaget at The Famous Five tilhører rosaserien, men jeg krysser fingrene for at fargen nok en gang ikke blir lagt merke til, og vurderer å fargelegge med sprittusj, samtidig som jeg har et brennende ønske om å skrive til forlaget som publiserer denne bokserien. Spørre dem hvorfor bøker trenger farge. Men det må jo bli på fransk, da. Så nei. Men så tenker jeg et sted laaangt inni meg, hvorfor ikke? Jeg skal vel klare å knote ned en paragraf med de mest presserende spørsmålene. Sånn som: POURQUOI?!?!

Gla’ nyhet: Ordning øker innvandrerkvinners jobbsjanse

download work

Lediggang er roten til alt ondt. Eller som Hieronymys skal ha skrevet: Fac et aliquid operis, ut semper te diabolus inveniat occupatum. Fritt oversatt (neida, tulla, wiki er selvsagt kilden) blir det til: Arbeid og gjør noe, slik at djevelen alltid finner deg opptatt.

Det gjelder de fleste av oss, at det er viktig å ha noe og holde på med. En jobb å gjøre, uansett i hvilken form den skulle befinne seg, ute eller inne, hjemme eller borte, som gjør at du føler deg nyttig. Det er kanskje først når du plutselig, av ulike grunner, ikke tilhører den gruppen mennesker som føler seg nyttig, at du forstår den virkelig betydningen av den jobben du innimellom okket og offet deg over. Den dagen du ikke bidrar til fellesskapet lenger, er det fort gjort å føle seg unyttig og lite verdt som menneske. Jeg har prøvd det selv, og det kan absolutt ikke anbefales. Det er nemlig ikke det samme som ferie.

Vi innvandrere er en gruppe mennesker som kommer i søkelyset ofte nok når det gjelder arbeid, eller mangelen på sådan. Ikke bare er vi noen late, udugelige, good for nothing-er, men i tillegg snyter vi både her og både der på det ene og det andre. NAV, heter det i Norge. Her til lands heter det ONEM. Og på disse stedene flommer det visstnok over av folk som har forlatt opprinnelsen sin og tatt sjumilssteget over landegrensene. Vel, ettersom det er mange statistikker, og de alle gir oss ulike opplysninger avhengig av øyet som ser, skal jeg ikke gå inn på nøyaktig hvor mange det dreier seg om i denne bloggposten. Inni meg håper jeg selvsagt at det blir færre og færre for hver dag som går, men samtidig vet jeg jo veldig godt at dette ikke bare kommer an på innvandreren selv.

For å få en jobb, må du kunne språket. Selvsagt, det sier seg selv. Men dersom du ikke er en ekstremt privilegert innvandrer med masse innfødte venner som besitter uendelige mengder tålmodighet og omtanke, som du kan snakke med så mye du vil, selv om ingen av dere forstår hverandre (den heldige innvandreren skulle jeg likt å møte, forresten!), så er sjansene store for at du lærerer deg fremmedspråket på språkkurs. Og, som jeg har sagt mange ganger her inne allerede, men ikke nok, innbiller jeg meg, så er ikke språkkurs alene tilstrekkelig for å lære fremmedspråket godt nok. På disse språkkursene er samtlige mer eller mindre gebrokne. Bortsett fra læreren, da, men hun eller han har sikkert bedre ting å ta seg til enn å henge med de fremmedspråklige elevene sine utenom språkkurstid.

Så, greit nok, for å få en jobb, må du kunne språket, men, for å lære språket skikkelig, må du få deg en jobb. Nok en gang, innvandrerens Catch-22. Den Onde Sirkelen. Den befant jeg meg i selv ganske lenge. Etter å ha vært hjemme ett år med sønnen min, begynte jeg å søke jobber mens jeg lærte språket ved siden av. jeg var så gira, så klar, så utålmodig, etter å praktisere de franske glosene mine – og det til tross for at jeg var fullstendig klar over at fremmedspråket mitt ikke strakk til hundre prosent. Men, jeg var overbevist om at bare jeg fikk meg jobb, så skulle de siste brikkene i det fremmedspråklige puslespillet falle på plass. Frem til da hadde jeg, i tillegg til å gå på flere språkkurs, benyttet mange muligheter til å lære: Bare snakke fransk hjemme, se på fransk tv uten å skjønne noen ting, høre på fransk radio uten å skjønne noen ting, lese barnebøker på fransk, tyvlytte til konversasjoner i det offentlige rom, snakke med svigerfamilien, postmannen, naboen, om vær, vind, og ellers saker hvor jeg kunne bruke vokabluaret jeg sakte men sikkert tilegnet meg. Jeg druknet meg i språket 24/7.

Det var uansett ikke nok. Jeg kunne ikke språket bra nok til å få meg jobb, om jeg var aldri så gira, så klar, så utålmodig, etter å bruke meg selv, være nyttig, bidra. Jaja, til slutt ordnet det seg jo, og nå bruker jeg dagene til det jeg liker aller best. Så kan de bare angre seg, de som avslo de titusen jobbsøknadene mine, den dagen jeg blir verdensomspennende bestselgende forfatter med filmatisert roman i Hollywood. Jah. Med Cameron Diaz i hovedrollen, for tenk.

Men nok om det. Det jeg egnetlig ville formidle i denne bloggposten, er gladnyheter fra gamlelandet:

Tre av fem hjemmeværende innvandrerkvinner som i fjor fullførte ordningen med Jobbsjansen, gikk over i jobb eller utdanning, viser tall Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) la fram tirsdag.

Jeg hadde aldri hørt om Jobbsjansen før jeg leste dette på Utrop.no:

Jobbsjansen er en tilskuddordning til prosjekter for å få hjemmeværende innvandrerkvinner som mangler grunnleggende kvalifisering og som forsørges av andre, over i arbeid eller utdanning. Enkelte prosjekter rettes spesielt mot ungdom.

Til dette har jeg bare én ting å tilføye, og det er:

Dette blir det integrering av. Bra jobba!