Category Archives: fremmedspråk

Ønsker du bedre integrering av innvandrere?

Og vil du gjerne gjøre noe for å hjelpe til? Da kan du jo prøve deg på punkt nummer to:

pandawhale.com

pandawhale.com

Språkpoliti: Hjelpsomhetens pris  

what-the-duck-everyones-a-critic-apostrophe-punctuation-cartoon

cartoon via whattheduck.net

Anders Parmann skriver i sin kronikk «Ditt språksnobberi, min hverdag» hos NRKYtring, blant annet:

«Forrige helg var jeg på konferanse sammen med noen av dem som har samme jobb som meg i Norge. Under ett av kursene ble vi bedt om å lage en navnelapp med litt tilleggsinformasjon, og sette foran oss. Som vanlig gjorde jeg en skrivefeil på lappen.

Foredragsholderen leste lappen høyt to ganger, før han tok fram en tusj og satt en bindestrek mellom to av ordene jeg egentlig skulle ha skrevet i ett. Etterpå sitter jeg igjen og tenker «hvorfor?». Hvorfor måtte han påpeke skrivefeilen foran alle mine kolleger?

Jeg er nå 25 år og opplever dette fremdeles hvor enn jeg går.

Hvilken glede fikk han ut av det? Det er en bagatell, en liten hendelse i en travel hverdag, men det samme var skrivefeilen: en liten bagatell.»

Dette er også min hverdag, ikke fordi jeg har dysleksi, men fordi jeg er fremmedspråklig.

Se for deg at du har kommet til det punktet hvor du i din karriere som fremmedspråklig har lært og brukt fremmedspråket ditt såpass lenge (som i mitt tilfelle er ti år), at du forstår det meste og kan uttrykke deg om det meste av det som foregår rundt deg. Det kan til og med tenkes at du klarer å dra en vits i ny og ne, og at folk faktisk ler av den. Det er en vidunderlig følelse. Og noe vi fremmedspråklige nok setter ekstra stor pris på, fordi prisen for å komme dithen, er høy. Utallige timer med språklæring, pugging, prøving og feiling, gjerne flere år, ligger bak det fornøyde smilet som brer seg over ansiktet vårt når vi endelig kan få noen til å le. Språklig finesse kommer ikke over natta, og det finnes sannsynligvis en grense for hvor langt den kan komme til å utvikle seg, for ei som bestemte seg for å krysse landegrensene i godt voksen alder.

Se deretter for deg følgende: Du er godt i gang med å fortelle en god historie, du har alles oppmerksomhet rettet mot deg, dette er øyeblikket ditt hvor du skal spre glede og kanskje til og med skinne litt. Men men så skjer det. Du har sagt ‘en hus’ i stedet for ‘et’. Eller ‘et bil’ i stedet for ‘en’. Eller noe sånt, men ikke så altfor galt. Ikke så galt at poenget i historien ville forsvinne og at publikum sto i fare for ikke å forstå. Nei da. Det grammatikalske feiltrinnet er en betydningsløs bagatell i universets store sammenheng, men okke som, det vil alltid være én som bare må, som ikke klarer å gå videre i dagen sin dersom språkfeilen ikke rettes opp, og som dermed avbryter den fremmedspråkliges dyrebare enetale.

«Madame, det heter altså ‘et hus’ ikke ‘en’.»

«Hm?»

«Jo, De sa ‘en hus’, det er feil, ser De, jeg vil bare Deres eget beste, det er viktig å snakke språket korrekt, ikke sant?»

På dette tidspunkt har den fremmedspråklige for lengst mistet sin skjøre fremdrift, og oppbyggingen mot poenget, som allerede hang i en usikker tråd, faller pladask i grus.

«Takk for hjelpen,» sier kanskje den fremmedspråklige, men mener det nok ikke. Hadde han eller hun (i denne historien er det en hun) fortalt hvordan det virkelig føles å bli korrigert på i en alder av snart 43 år av selvutnevnt språkpoliti, for en bagatell, så ville hun likevel ikke møtt forståelse – hun har nemlig allerede blitt bombardert av språkforståsegpåernes solide argumenter utallige ganger i liknende situasjoner: Du må ikke være så hårsår, en lærer så lenge en lever – også språk, vær takknemlig for at noen orker å rette på deg, det er aldri for sent å snakke språket perfekt. Og så videre. Med det resultat at det stopper opp. Historien som var i ferd med å bli fortalt, koker vekk i poenget som forsvant, og den fremmedspråklige klarer ikke å hente seg inn igjen, for nok en gang kom påminnelsen om at perfeksjon er det eneste saliggjørende.

Jeg har kommet til det punkt i min fremmedspråkutvikling, hvor jeg har innsett min begrensing. Det har ingenting med falsk beskjedenhet å gjøre, eller at jeg ikke prøver godt nok. For er det noe jeg har gjort, så er det å studere fransk med lykt og lupe gjennom flere år. Det vet dere som har fulgt denne bloggen en stund, alt om. Og jeg har landet på det nivået jeg er nå. Fransk er såpass komplisert, at jeg en vakker dag rett og slett måtte innse at jeg aldri kommer til å beherske det hundre prosent. Men jeg klager ikke, jeg klarer meg utmerket i hverdagen med dette nivået, og folk flest har stort sett ingen problemer med å forstå meg når jeg snakker til dem. Og vice versa. Men ettersom jeg elsker å få folk til å le, så har jeg replikken klar når det sivile språkpolitiet gjør sin plikt for fedrelandet. Jeg sier:

«Dersom språkfeil er så plagsomt for Dem, monsieur/madame, så kan jeg gjerne skifte over til engelsk – det snakker jeg så å si feilfritt!»

Deretter blunker jeg skøyeraktig, vel vitende om at engelsk er frakofone menneskers verste mareritt, og hvorpå en nervøs latter gjerne sprer seg gjerne i lokalet.

Nei, jeg retter ikke på folks språkfeil. Og dersom du ikke har en ekstremt god grunn, som for eksempel at vedkommende innstendig har bedt deg om det, eller at du er språklærer på jobb, så synes jeg ikke du skal gjøre det heller.

Den store forskjellen

portal.unesco.org

portal.unesco.org

På mitt morsmål seier eg kva eg vil.

På framandspråk seier eg kva eg kan.

(Vigdis Finnbogadottir)

 

 

 

Innvandrermamma lurer: Hvordan få gutten til å lese rosa bøker?

Jeg har noen kjepphester her i livet. Én av dem er, som lesere av denne bloggen nok har forstått for lenge siden, å få folk til å forstå at integrering hverken foregår over natta (beklager, men kultursjokket er temmelig innpåslitent) eller i et vakuum (vi trenger dere innfødte, dessverre). En annen, er at barna mine skal bli lesehester, okke som, enten de vil det eller ikke. Det er faktisk snakk om, vel, her er jeg fristet til å skrive liv eller død, men etter dyp innpust og en porsjon negativt selvsnakk (makan til overdramatisering, liksom), nøyer jeg meg med å skrive skille klinten fra hveten.

Frankofone mennesker med respekt for seg selv, legger sin ære i å skrive språket perfekt. Det er derfor de har den ukentlige diktaten de øver seg på hver helg fra og med første klasse på barneskolen, og får surt ansikt dersom det er for mange feil. Ja, jeg vet, det er hjerteskjærende, men c’est la vie, dessverre. Og det er derfor jeg, en stakkars innvandrermamma, trippelsjekker google-translate før jeg våger å legge igjen skriftlig beskjed på bildene som legges ut fra leirskolen Junior er på denne uka. Det er nemlig litt ekstra stas for en innvandrer å tilhøre hveten. Vi blir sett på som ugress ofte nok. Og det er nettopp fordi mammaen deres ikke behersker majoritetsspråket godt nok til å være til noen som helst hjelp skriftlig, utover det grunnleggende, at barna mine lese bøker. Jeg har, som tidligere nevnt, allerede blitt oppsagt som diktatoppleser.

Joda, du er da sikkert flink nok, nå må du ikke være så negativ, får jeg til stadig høre fra folk flest. For meg er det ikke dette positiv tankegang handler om. Nei, dette er ikke å være negativ, dette er å være realist. Jeg har ikke noe behov for å late som jeg er dyktig til å skrive på fransk, når jeg vet at jeg ikke er det. Det har ikke noe med å stikke sitt lys under en kjeppe å gjøre, men å innse sin begrensning. Jeg begynte å lære fransk da jeg var thirty-something, og da konsentrerte jeg meg i hovedsak om å forstå og gjøre meg forstått. Det får jeg til rimelig bra, og er godt fornøyd med det faktum at jeg kan besøke offentlige kontorer, gå til legen, snakke med lærer, uten at ektemannen må være tilstede. Jeg har til og med vennskap på fransk! Det var nok den største milepælen, sånn språkmessig sett, å kunne skravle i vei med venninner på fremmedspråket mitt, i timevis. Men det sier seg selv, vi skriver ikke brev til hverandre. Den skriftlige biten har jeg innsett at jeg ikke blir noen ekspert i, og at jeg alltid vil foretrekke å snakke med folk her nede fremfor å skrive.

Slik hadde det seg derfor at jeg en dag måtte ta en alvorsprat med sønnen min:
«Du, det har seg sånn at mora di er innvandrer, og faren din er best i tall, så når det gjelder fransken er du pokka nødt til ta skjeen i egen hånd! Beste måten er å lese, lese, og atter lese. Bøker, gutten min, er roten til alt godt. Ikke bare vil fransk grammatikk og ortografi smyge seg gjennom øynene dine og feste seg under huden din, helt gratis, uten pugging (jeg holdt for meg selv at pugge må han nok likevel gjøre på dette #%&! språket, men det vil uansett være lettere dersom han leser bøker), men du blir samtidig underholdt av spennende historier. Barn som leser, min sønn, kjeder seg aldri!»

Junior nikket stumt, og jeg konstaterte fornøyd at han hadde skjønt alvoret. Og han leser og han leser, mens mammaen gjør det hun kan for å skaffe bøker han kan like. Vi drar på biblioteket og jeg tar turen innom bokhandleren med jevne mellomrom. En dag fant jeg denne:

photo2

En klassiker her nede, som nettopp har gått på kino, og jeg tenkte gutten kunne lese den før vi eventuelt leide filmen. Men jeg hadde ikke fått med meg fargen på permen før jeg kom hjem: ROSA. Ved nærmere ettersyn finner jeg ut at denne boka tilhører en serie som heter La bibliothéque rose. Neste gang jeg er i den samme bokhandleren, ser jeg at mange bøker som jeg godt kunne tenke meg at gutten min leser, tilhører denne serien. Det er noe som heter La bibliothéque verte også. De grønne bøkene, altså. Men det er bøker som er for skumle. Junior liker ikke å lese om monstre og slikt. Jeg lot som ingenting, og bare la boka lett tilgjengelig, mens jeg holdt pusten og ventet på utbruddet. Noe sånt som: ROSA!? JEG SKAL VEL IKKE LESE JENTEBØKER, VEL!? Men altså, det kom ikke. Plutselig satt han der en dag, ved frokostbordet, og leste. Og jeg kunne endelig puste ut. At han ikke hadde fått med seg rosafargen på permen, var, og er meg fortsatt, et mysterium. Det kan hende at det var bildet av hunden som gjorde at oppmerksomheten ikke fikk med seg den ekstremt upopulære jentefargen. Han elsker hunder, men det er dessverre ikke mange bøkene i denne rosaserien som har bilde av hund på forsiden. Denne, for eksempel:

photo1

Den kom i posten i dag, og er en overraskelse til Junior som kommer hjem fra leirskole i morgen. Jeg hadde lyst til å gråte da jeg oppdaget at The Famous Five tilhører rosaserien, men jeg krysser fingrene for at fargen nok en gang ikke blir lagt merke til, og vurderer å fargelegge med sprittusj, samtidig som jeg har et brennende ønske om å skrive til forlaget som publiserer denne bokserien. Spørre dem hvorfor bøker trenger farge. Men det må jo bli på fransk, da. Så nei. Men så tenker jeg et sted laaangt inni meg, hvorfor ikke? Jeg skal vel klare å knote ned en paragraf med de mest presserende spørsmålene. Sånn som: POURQUOI?!?!

Gla’ nyhet: Ordning øker innvandrerkvinners jobbsjanse

download work

Lediggang er roten til alt ondt. Eller som Hieronymys skal ha skrevet: Fac et aliquid operis, ut semper te diabolus inveniat occupatum. Fritt oversatt (neida, tulla, wiki er selvsagt kilden) blir det til: Arbeid og gjør noe, slik at djevelen alltid finner deg opptatt.

Det gjelder de fleste av oss, at det er viktig å ha noe og holde på med. En jobb å gjøre, uansett i hvilken form den skulle befinne seg, ute eller inne, hjemme eller borte, som gjør at du føler deg nyttig. Det er kanskje først når du plutselig, av ulike grunner, ikke tilhører den gruppen mennesker som føler seg nyttig, at du forstår den virkelig betydningen av den jobben du innimellom okket og offet deg over. Den dagen du ikke bidrar til fellesskapet lenger, er det fort gjort å føle seg unyttig og lite verdt som menneske. Jeg har prøvd det selv, og det kan absolutt ikke anbefales. Det er nemlig ikke det samme som ferie.

Vi innvandrere er en gruppe mennesker som kommer i søkelyset ofte nok når det gjelder arbeid, eller mangelen på sådan. Ikke bare er vi noen late, udugelige, good for nothing-er, men i tillegg snyter vi både her og både der på det ene og det andre. NAV, heter det i Norge. Her til lands heter det ONEM. Og på disse stedene flommer det visstnok over av folk som har forlatt opprinnelsen sin og tatt sjumilssteget over landegrensene. Vel, ettersom det er mange statistikker, og de alle gir oss ulike opplysninger avhengig av øyet som ser, skal jeg ikke gå inn på nøyaktig hvor mange det dreier seg om i denne bloggposten. Inni meg håper jeg selvsagt at det blir færre og færre for hver dag som går, men samtidig vet jeg jo veldig godt at dette ikke bare kommer an på innvandreren selv.

For å få en jobb, må du kunne språket. Selvsagt, det sier seg selv. Men dersom du ikke er en ekstremt privilegert innvandrer med masse innfødte venner som besitter uendelige mengder tålmodighet og omtanke, som du kan snakke med så mye du vil, selv om ingen av dere forstår hverandre (den heldige innvandreren skulle jeg likt å møte, forresten!), så er sjansene store for at du lærerer deg fremmedspråket på språkkurs. Og, som jeg har sagt mange ganger her inne allerede, men ikke nok, innbiller jeg meg, så er ikke språkkurs alene tilstrekkelig for å lære fremmedspråket godt nok. På disse språkkursene er samtlige mer eller mindre gebrokne. Bortsett fra læreren, da, men hun eller han har sikkert bedre ting å ta seg til enn å henge med de fremmedspråklige elevene sine utenom språkkurstid.

Så, greit nok, for å få en jobb, må du kunne språket, men, for å lære språket skikkelig, må du få deg en jobb. Nok en gang, innvandrerens Catch-22. Den Onde Sirkelen. Den befant jeg meg i selv ganske lenge. Etter å ha vært hjemme ett år med sønnen min, begynte jeg å søke jobber mens jeg lærte språket ved siden av. jeg var så gira, så klar, så utålmodig, etter å praktisere de franske glosene mine – og det til tross for at jeg var fullstendig klar over at fremmedspråket mitt ikke strakk til hundre prosent. Men, jeg var overbevist om at bare jeg fikk meg jobb, så skulle de siste brikkene i det fremmedspråklige puslespillet falle på plass. Frem til da hadde jeg, i tillegg til å gå på flere språkkurs, benyttet mange muligheter til å lære: Bare snakke fransk hjemme, se på fransk tv uten å skjønne noen ting, høre på fransk radio uten å skjønne noen ting, lese barnebøker på fransk, tyvlytte til konversasjoner i det offentlige rom, snakke med svigerfamilien, postmannen, naboen, om vær, vind, og ellers saker hvor jeg kunne bruke vokabluaret jeg sakte men sikkert tilegnet meg. Jeg druknet meg i språket 24/7.

Det var uansett ikke nok. Jeg kunne ikke språket bra nok til å få meg jobb, om jeg var aldri så gira, så klar, så utålmodig, etter å bruke meg selv, være nyttig, bidra. Jaja, til slutt ordnet det seg jo, og nå bruker jeg dagene til det jeg liker aller best. Så kan de bare angre seg, de som avslo de titusen jobbsøknadene mine, den dagen jeg blir verdensomspennende bestselgende forfatter med filmatisert roman i Hollywood. Jah. Med Cameron Diaz i hovedrollen, for tenk.

Men nok om det. Det jeg egnetlig ville formidle i denne bloggposten, er gladnyheter fra gamlelandet:

Tre av fem hjemmeværende innvandrerkvinner som i fjor fullførte ordningen med Jobbsjansen, gikk over i jobb eller utdanning, viser tall Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) la fram tirsdag.

Jeg hadde aldri hørt om Jobbsjansen før jeg leste dette på Utrop.no:

Jobbsjansen er en tilskuddordning til prosjekter for å få hjemmeværende innvandrerkvinner som mangler grunnleggende kvalifisering og som forsørges av andre, over i arbeid eller utdanning. Enkelte prosjekter rettes spesielt mot ungdom.

Til dette har jeg bare én ting å tilføye, og det er:

Dette blir det integrering av. Bra jobba!

 

Goodbye in the bathroom your old chocolate

Direkte oversettelser kan være hysterisk morsomme. Første gangen jeg leste akkurat denne stripa, lo jeg så jeg gråt:

Hadet på badet din gamle sjokolade

Eller, som det ville blitt på mitt fremmedspråk: Au revoir dans la salle de bain de votre ancien chocolat. Ha ha ha! Jeg hikster! Ingen her skjønner hvorfor, selvsagt. Men jeg prøvde likevel å forklare, jeg måtte liksom, der jeg rullet rundt på gulvet å lo til krampa tok meg og jeg ikke hadde pust igjen. Ektemannen ble naturligvis ikke klokere etter at jeg forsøkte å forklare kilden til latteranfallet, for det er sjelden at humor lar seg oversette til fremmedspråk. Men han lo likevel forsiktig med, og var vel glad på mine vegne over at jeg fikk meg en god latter.

Dette eksemplet på direkte oversettelse blir jo litt ekstremt, ettersom frasen ikke har noen som helst mening på norsk heller. Den lar seg rett og slett ikke oversette, og det er liksom ikke google-translate sin feil at det blir feil. Her derimot, kan man kanskje tenke seg at google-translate har en finger med i spillet:

I’ll be right behind you, wathcing your back: Jeg står rett bak deg og kikker på ryggen din

Luke, take my lightsword: Luke, ta mitt lette sverd

He worked as a navy-seal: Han jobbet som marinesel

Fnis.

Når det gjelder de berømte svindlerbrevene som dukker opp med jevne mellomrom i de elektroniske postkassene til folk, så har heller ikke google-translate vært spesielt hjelpsom. Dette eksemplet er hentet fra Nettavisen:

«Jeg vil gi detaljene sen, men i sammendrag, kommer fondene via en finans Firma i utlandet, gjennom ØYA-AV-MANNEN BANKEN, U.K.»

I den engelske versjonen like under forstår vi mer av denne merkelige setningen:

«I will give the details later, but in summary, the funds are coming via a finance Firm abroad, through the ISLE OF MAN BANK U.K.»

Det hele avsluttes med den hysterisk morsomme høflighetsfrasen: «Behag snilt svar på engelsk hvis mulig. Hensyn, Herr Michael Anthony.»

Dobbeltfnis.

Dersom du ikke er en av de som har latt deg lure av slike henvendelser fra folk du ikke kjenner, så synes du sannsynligvis at disse oversettelsene er særdeles god underholdning.

Forestill deg derimot at du har noe svært viktig du vil si. Du befinner deg for eksempel på et foreldremøte, og du skal videreformidle til læreren at sønnen din har betrodd deg at han blir mobbet på skolen. Eller se for deg at en idiot nettopp har kræsja inni den splitter nye bilen din, og alt er hans feil, men han prøver å lure seg unna. Kanskje er du på sykehuset og skal forklare vage symptomer som har pågått over lengre tid til en lege som har det travelt med å se på klokka. Tenk hvordan det måtte føles, dersom det som kom ut av munnen din i disse situasjonene var underholdende fraser fra google-translate. Da er det kanskje ikke morsomt lenger? Kjenner du hvordan latteren setter seg fast i halsen?

Hverdagen til en fremmedspråklig (i hvert fall min!), er å leve med en hjerne som har google-translates konstante utilstrekkelighet.

Vennskap på fremmedspråk og Catch-22

goodreads.com

goodreads.com

Denne uken har jeg hatt besøk fra gamlelandet. I fire dager har jeg skravlet hull i hodet på en god venninne mens barna våre har lekt på befriende norskt vis, ute, i trær, og med masse skrål. I tillegg har barna mine fått en real dose av det norske språket, og jeg har kunnet si akkurat det som ligger meg på hjertet – på mitt morsmål.

Det er stille i hus og hage nå. Skrålet og latteren har lagt seg, og tomheten, som alltid kommer etter et slikt besøk, skal heldigvis snart fylles av hverdages vanlige sysler. Imens surfer jeg litt på nett.

3 Reasons Why You Don’t Have Any Belgian Friends, skriver en blogger her.  Jeg smiler for meg selv mens jeg leser gjennom de tre punktene, og for en gang skyld hopper jeg ikke over kommentarfeltet men leser hver eneste én og koser meg med de ulike reaksjonene. Noen er helt enige, gjerne de som selv ikke har noen belgiske venner, naturlig nok. Andre er mer nyanserte, og flere av disse har bodd forskjellige steder på kloden og mener de tre punktene kan favne de fleste nasjonaliteter. Mens andre igjen, flest belgiere ser det ut til, ikke kan få sagt hvor feil og usaklig hele bloggposten er. Personlig konkluderer jeg ganske enkelt med at dette er et særdeles ømtålig tema, og forstår bloggforfatters frustrasjoner godt, for vennskap på fremmedspråk må være noe av det tyngste med hele integreringen.

Det er en drøss med ulike årsaker til hvorfor vi velger å forlate røttene våre. Mange nok har ikke engang valget, men er nødt til å flykte fra seg og sitt. Jeg er ofte takknemlig over at jeg ikke tilhører den kategorien. Integrering er vitterlig komplisert nok i seg selv, om en ikke skal slite med krigstraumer i tillegg. For til tross for at jeg har valgt dette selv, og stort sett er fornøyd med dette valget, så har det selvsagt ikke skortet på utfordringer. Ensomheten har nok vært den største. Det kom faktisk som en overraskelse på meg hvor ensomt det skulle bli å lære fremmedspråk som voksen, og det var nok heller ikke noe jeg reflekterte så veldig over den gangen jeg bestemte meg for at fransk skulle bli tredjespråket mitt. Du befinner deg plutselig i en boble av vokabular og verb fra situasjoner i hverdagen, som f.eks bestille mat på restaurant, spørre om veien, på legebesøk, etc. som du lærer på språkkurs sammen med andre gebrokne mennesker. Og det tar lang tid før du kan sette sammen ordene på en måte som sier noe om hvem du egentlig er.

En av kommentatorene (en innfødte kan det lett virke som) til ovennevnte bloggpost, oppsummerer utfordringene slik:

“Great article, there is def some truth in it but I might want to point out some things. These so called problems are the direct consequence of not speaking the language. I have met expats before and although they try to speak the language in the beginning, they give up really easy. We will be really happy that you try and very patient. I do understand that it is easy to switch to English because Dutch or French isn’t the easiest language to speak. But opening up to someone who doesn’t understand you or doesn’t want to make the effort to do so, is not too convenient. This makes it hard to get in the inner circle, to read someone and to keep a genuine friendship in my opinion.”

Jepp, tenker jeg, det er ikke veldig beleilig med noen som ikke kan språket. Ikke spesielt beleilig for den som ikke kan det heller. Heller ikke gøy å snakke med noen som ikke vil anstrenge seg så veldig for å snakke språket hun eller han holder på å lære seg. Og jeg kan forestille meg at det må være kjipt å snakke med noen som ikke forstår. Dette går selvfølgelig begge veier. Men forskjellen er at den innfødte kan det innvandreren er så desperat etter å lære, helst med én gang. Jeg husker hvordan jeg drømte om å bli flytende over natta, og hvor innmari tregt jeg syntes den fordømte språklæringen gikk. For det kom ikke over natta. Og som kommentatoren oppsummerer så riktig i sin siste setning: Manglende språk gjør det vanskelig å komme inn i den innerste sirkelen – der hvor vennskapene er. Jeg tør påstå at den sirkelen som går rundt det innerste, er temmelig ond. De innfødte ser helst at vi er flytende før vi kommer i kontakt med dem, mens vi innvandrere trenger de innfødte for å bli flytende. Integreringens catch22.

Nå, etter ti år her nede, er jeg så godt som flytende. Godt nok for de svina, får jeg nesten lyst til å si, ettersom jeg nettopp har lest den boka som handler om akkurat det og forstått at det ikke dreier seg om svin i negativ forstand. Les boka, så skjønner du hva jeg mener. Men altså, flytende er jeg på en god dag. Er jeg sliten, syk, eller stresset, kommer ikke nødvendigvis de riktige ordene i rett rekkefølge, men heldigvis godt nok til å ha fått venninner på fransk. Det har tatt tid.

Det tar tid. Og det at vi innvandrere i lengre perioder føler oss ensomme, må vi kanskje bare finne oss i? Alenetiden kan vi jo bare bruke til å pugge verb.