Category Archives: fordommer

Ryk eller reis!

IMG_1754 (1)

Det er noe i det å møte fremmede lands kulturer som kan bidra til å øke forståelsen for mennesker som tenker og gjør ting annerledes enn det en er vant til der hvor en kommer fra, men det kommer selvfølgelig an på hvordan en reiser. At jeg fikk uendelig mye mer utav en studiereise til én av Indias fattigste stater i unge år enn charterreisen til Mallorca noen år senere, sier seg vel selv.

Nå skulle jeg egentlig bruke denne bloggposten til å rette en harmdirrende pekefinger mot USAs tidligere president George Bush, som etter sigende aldri hadde satt sine ben utenfor hjemlandet sitt før han flyttet inn i det Hvite Hus, for å vise hvor galt det kan gå. Men, vel, så fant jeg dette her:

QUOTE: According to Bush staffers, George W. Bush had visited these countries
before becoming President:

Bermuda
Canada
China
Egypt
England
France
Gambia
Israel
Italy
Mexico
Scotland

Hvorpå harmdirrende perkefinger visnet indignert og poenget mitt forsvant. Men uansett, en trenger ikke nødvendigvis ikke reise så veldig langt for at det skal monne, tenker jeg, noen ganger holder det å dra fra den ene kanten av landet sitt til den andre (heldigvis for meg i bittelille Belgia – det er verre for dere i Norge). For som Marcel Proust skal ha sagt:

«Den sanne oppdagelsesreise består ikke i å finne nye landskaper, men å se med nye øyne.»

God tur!

Anbefalt lesning: Angriper innvandringsmytene

Bildet er lånt fra filiprygg.blogspot.com som igjen har lånt det fra  NRKs side om innvandring og myter - som jeg ikke visste at fantes engang!

Bildet er lånt fra filiprygg.blogspot.com som igjen har lånt det fra NRKs side om innvandring og myter – som jeg ikke visste at fantes engang! (Ikke så lett å se hva som står, men de blå menneskene er innvandrere og de grå er nordmennkvinner, så …)

Det er fort gjort å gå seg vill i debattene, og en av verstingene er nok innvandring- integrering-asylsøker-debatten hvor alle slags ingredienser sauses sammen i en kasserolle med endeløs bunn. Godt er det derfor at det finnes mennesker som greier å ha ganske mange tanker i hodet samtidig, og som i tillegg skriver dem ned på papir og sender dem inn til en avis.

«Mens demonstrantene roper at landet oversvømmes av asylsøkere og muslimer, viser tallene det stikk motsatte. Innvandringsmytene forpester debatten,» skrev kommunikasjonssjef i Tankesmien Skaperkraft, Filip Rygg, i Bergensavisen den 3. mars.

Og vær så god, akkurat her kan du lese resten. Jeg anbefale deg at du gjør det på det sterkeste dersom du ønsker å se et fint stykke angrep på mytene.

Ha en fin helg!

 

I kjølvannet av terror, er det som regel forskjell på folk

media_xll_6124847

«Jeg har fått høre at jeg ser ut som jeg kommer fra Sør-Amerika, og akkurat nå er jeg glad for det …» sier min gode venninne. Det er torsdag i forrige uke, og vi sitter ved kjøkkenbordet hennes og drikker kaffe. Ute er himmelen så grå og regntung som bare en belgisk vinterhimmel kan være, og selv det evige regnet som pisker mot vindusruten kan ikke vaske vekk den beske dagen-derpå følelsen.

«Men,» fortsetter hun, «jeg er engstelig for sønnen min – han heter jo det samme som han ene, vet du, Said, og de snakker sikkert om det på skolen i dag … Får vondt i magen bare av å tenke på det … Har flere ganger tenkt at barna mine burde skifte navn, så slipper de å bli plaget.»

Hun sukker tungt.

«Mannen min var på butikken i går kveld, og følte at alle stirret på ham. Han er skikkelig paranoid nå, og går ikke ut av huset hvis han ikke absolutt må. Så blir det jeg, da, med mitt Sør-Amerikanske utseende, som må gå i butikken fremover,» sier hun og ler en kort, liten latter.

Selv sitter jeg der og tenker på den sommeren jeg var i Norge for tre og ett halvt år siden. Da jeg kom tilbake til Belgia, var det ingen som sendte meg mistenksomme blikk, og jeg hadde ingen grunn til å bli paranoid eller holde meg innendørs i frykt for slengbemerkninger eller verre ting. Til dags dato er det ingen som har gitt meg følelsen av at jeg er sånn eller slik fordi jeg kommer fra et land som huser en av historiens verste terrorister. Det kommer heller aldri til å skje. Sånn er det å være privilegert.

Fremskritt

fremskritt

tripadvisor.com

I forrige uke levde jeg i en boble. Dagene bestod i å stort sett gjøre en av de tingene jeg liker aller best: Lese, lese og lese enda litt til. Ikke til eksamen heldigvis, men romaner som har ligget og ventet i månedsvis på Kindelen på at eieren dens skulle reise på en ferie hvor hun skulle oppvartes fra morgen til kveld mens hun innimellom observerte barna (som plutselig har blitt store nok til å befinne seg i bassenget uten meg, o’ lykke!) der de plasket og skled på intrikate badesklier dagen lang. Det er utrolig hvor lenge de klarer å holde på med dette, i timevis faktisk, uten å få hele bassenget i vrangstrupen. Ektemannen er heldigvis en sånn som blir fem år igjen så fort han befinner seg i varmere strøk og stikker tåa uti et basseng, og har det minst like gøy som barna der han bryter alle reglene som brytes kan i samtlige sklier.

Med jevne mellomrom måtte jeg selvsagt reise meg opp fra den behagelige solsenga for å smøre ungene med faktor 50, noe de selvsagt ikke syntes noe om til tross for at jeg (med lett sammenbitte tenner) forsikret dem om at de nok kom til å takke meg en vakker dag for at mammaen deres er så plagsom til enhver tid. Ellers var det ikke andre forstyrrelser i lesningen enn den bugnende matbuffeten som til faste tider trofast sørget for at den overmette magen ble enda mettere. Og mens jeg spiste enda en dessert, lovte jeg meg selv dyrt og hellig at dekadent latskap og blasert fråtseri skulle erstattes med energisk måtehold og driftig innsatsvilje så fort jeg satte bena mine på belgisk jord igjen.

At jeg befant meg i et land som for bare noen måneder siden var åstedet for folkeopprør og omfattende demonstrasjoner mot regjeringen, klarte jeg ikke helt å ta innover meg der jeg lå og lurte på hva for slags godsaker jeg skulle spise til neste måltid. Egentlig er jeg jo iherdig motstander av den slags ferieturer, helst skulle jeg vel ha langet ut gjennom de norske viddene i allslags vær med tung sekk på ryggen og ankommet håndlaftet turisthytte overfylt av likesinnede med lommene fulle av rosiner og nøtter, men ektemannen nekter. Så alt dette, og mer til selvfølgelig, er hans skyld.

Vi koblet helt ut, bokstavelig talt, han og jeg, ettersom Wifi-en glimret med sitt fravær alle andre steder enn en bitteliten flekk i resepsjonsområdet. Det hører med til historien at mannen ikke var like entusiastisk over dette faktum som kona si (jeg foretrekker jo å stikke nesa i bøkenes verden og er det noe internett med all dens tiltrekningskraft har sørget for, så er det nettopp at jeg gjør dette mindre enn før), men det ga ham jo bare enda mer tid til å bli fem år igjen og leke masse med barna, slik at jeg kunne lese enda mer mens jeg iherdig forsøkte å overhøre Richard Claydermanns utrettelige pianotriller i bakgrunnen.

Ikke bare gjorde meg skyldig i dovenskap og overspising denne uka, men jeg lot meg lokke ut på vill galei i stereotypienes enkle men svært så underholdende verden. Glemt var fire år med indignert blogging om menneskeverd og toleranse uansett nasjonal tilhørighet der jeg mesket meg i båsplasseringer og såkalte uskyldige humoristiske kommentarer om fremmede mennesker rundt meg på bakgrunn av deres tilsynelatende kulturelle tilhørighet. Ja ha da. Ektemannen og jeg rottet oss sammen og klaget over de andres manglende høflighet og utpregete dårlig klessmak mens vi lo overbegeistret nedlatende. Jeg skjemtes såpass av meg selv i ettertid at jeg vurderte å vaske munnen grundig med såpe, men om ikke det ble gjort, så lovte jeg i hvert fall meg selv at jeg aldri skal gjøre det mer.

I de første dagene var det forresten deilig å slippe fransktalende trutmunner i hytt og pine til enhver tid, og det var befriende å snakke engelsk de få gangene jeg skulle ha behov for å snakke med noen andre enn de få utvalgte som befant seg i bobla mi. Men etter et par dager kjente jeg likevel at det var noe som manglet. Da jeg omsider traff på et belgisk ektepar med barn som var jevngamle med mine ved bassengkanten, ble jeg ekstra glad over å kunne konversere med noen utenom bobla mi som forstod litt hvor jeg kom fra, og mens barna våre plasket og sklei kjente jeg min egen trutmunn vokse seg større og større.

Og når kelneren samme kveld lurte på om jeg var norsk (og ikke russisk, til en velkommen forandring) og om jeg ville treffe andre norske som han visste om på samme hotell, så ble jeg plutselig travelt opptatt med å finne på dårlige unnskyldninger for å slippe akkurat det. Og mens jeg satt der og fornektet mitt eget folk, kjente jeg dessuten at jeg gledet meg til å tilbringe kvelden med belgierne og skyndet meg å spise ferdig slik at vi kunne gå og møte dem på avtalt sted.

Vanligvis ville jeg ikke gått glipp av sjansen til å kaste meg over både nordmenn og nordkvinner med rovdyrets utsultede glupskhet, og snakket hull i hodene deres på morsmålet mitt hele resten av oppholdet. De kan nok takk høyre makter for at de slapp akkurat det.

Vel, jeg kan ikke se annet enn at dette betyr at jeg har gjort solide fremskritt i integreringen min, sånn helt uten å merke det. Det har tatt meg ti år å komme hit, treg trønder som jeg er, og jeg får neppe Fremskrittspartiets medalje for min innsats på integreringsfronten. Men, når det er sagt, hvem ville vel egentlig fått den?

Undervurdert gebrokkenhet

gentlemansgazette.com

gentlemansgazette.com

«Jeg føler meg så dum når jeg bare står der og sier ingenting,» sa den fjorten år gamle niesen min oppgitt til meg mens vi ruslet nedover gågaten sist lørdag. Hun var på kjærkomment besøk fra gamlelandet, og hadde bare én dag igjen før hun skulle reise hjem til seg og sitt. Så mens ektemannen tok seg av barna slik at vi skulle få fred til voksenaktiviteter, viste jeg henne rundt i byen min for siste gang denne korte uka. På agendaen sto det shopping, kafelunsj og å lese bok i yndlingsparken vår. Den skal jeg forresten komme tilbake til i neste bloggpost.

«Jeg blir så frustrert av at jeg ikke skjønner noen ting,» fortsatte hun, «det er bare sååå slitsomt!»

«Tell me about it!» svarte jeg og kjente at faren for å få blod på tann var farlig nær, og at jeg måtte ta meg sammen for ikke umiddelbart å tømme alle årene i språkløshet over på den stakkars niesen min. Det kan fort bli hard kost for de fleste. Jeg nøyde meg med den korteste versjonen hvor jeg ba henne tenke etter hvordan den stakkars gamle tanta hennes må ha hatt det i hverdagen, i alle situasjoner, før hun mestret fremmedspråket sitt, og avslutter med en sånn «og tenk på de som flykter fra krig eller sult eller begge deler, hvordan de må ha det, kanskje de i tillegg er analfabeter – for tenk!?»

Puh. Det er neimen ikke bare bare. Og noen stående ovasjoner mens vi er i læringsprosessen, er det i hvert fall ikke å hente. Tvert imot:

Vi blir latterliggjort –

Vi blir dessuten sett på som mennesker det ikke er verdt å regne med:

Researchers consistently show that people with accents are judged as less intelligent, less competent, less educated, having poor English/language skills, and unpleasant to listen to.[19] [20] [21] [22][23] » (http://en.wikipedia.org/wiki/Accent_(sociolinguistics))

Og ja, tro det eller ei (!) diskriminert –

Speakers with certain accents often experience discrimination in housing and employment.[25][26] For example, speakers who have foreign or ethnic-minority accents are less likely to be called back by landlords and are more likely to be assigned by employers to lower status positions than those with standard accents.[27] In business settings, individuals with non-standard accents are more likely to be evaluated negatively.[28] Accent discrimination is also present in educational institutions. For example, non-native speaking graduate students, lecturers, and professors, across college campuses in the US have been targeted for being unintelligible because of accent.[29] (http://en.wikipedia.org/wiki/Accent_(sociolinguistics))

Det at niesen min følte seg dum når hun hverken kunne forstå eller bidra til samtalene, hører jo også med til opplevelsen. Ikke bare blir man sett på som mindre intelligent eller komisk mens man strever med å finne de rette ordene, plassere dem i riktig rekkefølge og utstyre dem med korrekte verbbøyninger, men man føler seg også dum og blir veldig frustrert. Og ja, veldig, veldig sliten.

For ikke lenge siden hadde vi et vennepar av ektemannen på middag. De hadde studert sammen med mannen min, og klaget over hvor lite de hadde sett til ham etter han flyttet tilbake fra England – som jo er ti år siden nå. Mannen min fant på alle mulige unnskyldninger for hvorfor det hadde vært slik, og forsøkte å forsvare seg så godt han kunne med at det hadde vært travelt å få barn, mye jobbing etc. Jeg kjente at jeg rødmet der jeg satt, for jeg visste jo hva den egentlige årsaken var, og at det ikke var ektemannens skyld, men min. Endelig er fransken min god nok til å kunne forklare, noe jeg også gjorde. At det var slitsomt å sitte en hel kveld uten å forstå samtalens gang og uten å kunne bidra med noe som helst fornuftig. Det var slitsomt å sitte der som et mehe og smile høflig fårete og le usikkert forsiktig med, selv om jeg ikke ante hva de andre lo av. Bare sitte der, og ikke være noe annet enn en som bare satt der.

En god venninne av meg møtte seg selv i døra nylig. Hun anser seg selv for å være rimelig tolerant og fordomsfri, men oppdaget til sin forskrekkelse at hun hadde gått glipp av en viktig kontakt i jobbsammenheng på grunn av at vedkommende var gebrokken. Hun hadde latt seg lure av at personen hadde en lavtlønnet stilling, og ikke skjønt at vedkommende var overkvalifisert og vel så det men foreløpig ikke fikk brukt kompetansen sin nettopp på grunn av språkmangel. Det satt langt inne hos venninnen å innrømme ovenfor seg selv at gebrokkenhet faktisk var årsaken til at hun ikke hadde brydd seg med å sjekke kvalifikasjonene til dette mennesket som snakket dårlig norsk, og at hun bare hadde avskrevet vedkommende som en ubrukelig assistent.

Nei, det er slett ingen spøk å være gebrokken, og det er vanskelig å forstå hva det virkelig vil si før du opplever det selv. Innimellom kan det for øvrig være en stor fordel, i hvert fall for sånne som Hercule Poirot:

Poirot is also willing to appear more foreign or vain than he really is in an effort to make people underestimate him. He admits as much:

It is true that I can speak the exact, the idiomatic English. But, my friend, to speak the broken English is an enormous asset. It leads people to despise you. They say – a foreigner – he can’t even speak English properly. […] And so, you see, I put people off their guard.[21]

Så ikke la deg lure, mon amie, det kan godt tenkes at den personen foran deg som snakker komisk gebrokkent egentlig er ganske smart.

— — —

Tidligere bloggposter med samme tema:

http://ohlalacestlavie.wordpress.com/2012/12/11/god-jul-pa-begge-kakene/

http://ohlalacestlavie.wordpress.com/2010/11/17/sprak-talk/

http://ohlalacestlavie.wordpress.com/2011/12/08/det-er-spraket-som-knytter-oss-sammen/

Kronikkanbefaling: Furuset – verdens vanligste sted

«Jeg liker å tro at det var rom for oss alle der. Enten man var norske eller utenlandske, lyse, mørke eller kinderegg, skriver forfatter Linn Strømsborg i forbindelse med dokumentarserien «Dalen vår».»

Linn Strømsborg, som debuterte med romanen «Roskilde», har nylig gitt ut sin andre roman «Furuset».

«Og jeg møtte opp på Hartvig Nissens skole på Frogner til en klasse med bare norske elever. Det var først da jeg begynte på videregående at jeg skjønte at det å komme fra Furuset var noe folk reagerte på. Det var mange som aldri hadde vært i Groruddalen i Oslo som likevel hadde helt klart for seg hvordan det var der.»

Du kan lese artikkelen i sin helhet på NRK Ytring.

FrP vil teste innvandrerforeldres språkkunnskaper – for meg er det utenkelig å være mamma på fremmedspråk

Jeg husker den gangen sønnen min ble født. Det er snart åtte år siden, og jeg forstod nesten ingenting av det som ble sagt rundt meg. Mennesker i hvitt løp frem og tilbake, og den eneste tanken jeg hadde i hodet, var at jeg ville ha lystgass. Men ingen forstod hva jeg sa. Så jeg forsøkte meg på miming. Vill i blikket med hendene foran munnen mens jeg pustet overdrevent ut og inn som for å illustrere at jeg dro inn gass, så jeg sikkert ikke ut som den smarteste førstegangsfødende i verden. Selv om de sikkert har sett mye rart, er det likevel ikke sikkert de har overvært en nordkvinnes desperate forsøk på å skaffe seg litt smertelindring. Noe jeg ikke visste da, var at de ikke bruker slikt her til lands. Naturen gikk sin gang, selv om ordene ikke strakk til, og gutten min kom til verden intetanende om mors språklige begrensninger.

Mens jeg gikk gravid, leste jeg ikke som andre førstegangsmødre, om fosterets utviklingsstadier fra minutt til minutt. Nei, min hovedinteresse var barnets språklige utvikling fra dag én. Spesielt flerspråklig utvikling. De bruddstykkene jeg husker fra den lesningen, var at barnets hjerne absorberer flere språk mye lettere enn en voksen hjerne. Jeg var fast bestemt på å snakke norsk med barna mine, og bøkene jeg leste, ga meg ikke annet enn positive innspill på det. Det var faktisk utenkelig å bli mamma på fremmedspråket mitt. Ikke bare hadde jeg ikke nok ordforråd til å være i nærheten av å gjøre meg skikkelig forstått, men hele meg strittet imot ved tanken på å innta morsrollen på gebrokkent vis.

Jeg tok ganske mange tak selv for å lære meg fransk, språkkurs, selvstudium etc, men viktigste skrittet i den retning var nok at mannen og jeg begynte å snakke fransk med hverandre, og ikke engelsk. Det er hans morsmål, så jeg måtte tåle at han hadde et språklig overtak i flere år. Den dag i dag faktisk. Men det er ikke verre enn at jeg slår om til engelsk dersom jeg trenger å snakke i store bokstaver. Med barna fortsatte jeg selvsagt å snakke norsk.

Parallelt med min egen språkutvikling, bekymret jeg meg hele tiden for barnas. Gutten gikk i deltidsbarnehage fra han var rundt ett år, og begynte på belgisk førskolen da han var to og ett halvt. Men han begynte ikke å snakke før han var tre. I det hele tatt. Det eneste ordet han sa frem til da, var ‘bil.’ På to forskjellige språk. Det var omgivelsene som beroliget meg med at det kom til å gå bra, og at jeg ikke måtte stresse. Noe jeg selvfølgelig gjorde likevel. Sånn er det jo å være mor. Men plutselig skjedde det, sånn omtrent over natten. Han snakket! Hele setninger! På fransk. Ikke norsk. Foreløpig. Det skulle vise seg at han kun gjør med slekta mi i Norge de gangene vi er på ferie der. Han har skjønt at mammaen hans forstår fransk, derfor snakker han fransk til meg selv om jeg alltid snakker norsk til ham.

Så ble det jentungen sin tur. Hun ble også født uten lystgass, men av en mor som hadde tre år mer franskkunnskaper enn forrige fødsel og som var fullstendig klar over at lystgass brukes kun til barn når de skal få lagt inn venekanyle. Alle snakket om hvor mye raskere hun kom til å snakke i forhold til storebroren. Ettersom hun er jente, og jenter visstnok er mer verbale enn guttene. Ikke vet jeg. Det var i hvert fall ikke det som skjedde i min heim. Det varte og det rakk, men jentungen sa ikke stort. Hun ble to. Hun ble tre. Og hun ble fire. Ingenting. Jeg har ikke tall på hvor mange diskusjoner jeg hadde med meg selv. Skulle jeg ikke bare snakke fransk til henne? Var det ikke best om jeg sluttet med all norskspråklig propaganda i form av bøker og filmer? Datteren min ble ved å bable på et uforståelig språk som ikke lignet hverken norsk eller fransk. I Belgia trodde de hun snakket norsk, mens nordmenn tenkte det var franske gloser som kom strømmende fra barnemunn. Så veldig, veldig søtt. Jeg lot dem bare tro det, samtidig som jeg innerst inne var veldig, veldig bekymret. Lærere og ellers andre interesserte, beroliget meg med at det kom til å gå så bra så. Heldigvis gjorde det det. Med henne også. Nå, i en alder av fire og et halvt, går alt så meget bedre. Ikke på norskfronten, dessverre. Men jeg er optimist, og satser på at det kommer etter hvert.

Når jeg forteller lærerne til sønnen min at han både forstår og snakker norsk, blir de imponerte. Det er akkurat som han får en ekstra stjerne i margen. Og når gutten fortalte at han skulle til Norge i vinterferien, fikk vi en hyggelig hilsen i meldeboka fra Madamen hans. Hun ønsket oss riktig god tur til landet jeg kommer fra.

Det rører meg. Og jeg kan si mye rart om det å være innvandrer, men når det kommer til barnas flerspråklighet, har jeg kun møtt forståelse og oppmuntring. Det er ingen som har sett skjevt på meg, eller mistenkt meg for å ville hindre barnas fransklæring. De har vel gjerne tenkt at jeg ønsker det beste for barna mine, som de fleste andre foreldre. Innvandrere som innfødte.

I Norge vil FrP språkteste innvandrerforeldre på grunn av manglende språkkunnskaper hos minoritetsbarn. Jeg skrev om VG sin fremstilling av statistikken her, og raskt oppsummert ser det ut til at FrP baserer seg på samme tall som VG. Syv av ti minoritetsbarn har behov for norskopplæring. De, som mange andre, mener at dette er for dårlig. Og det er det jo. Men bare dersom tallene hadde medført riktighet. For som jeg skrev i tidligere bloggpost, så plasseres barn i særskilt norskopplæring som egentlig ikke burde være der fordi skolene trenger pengene de får per elev som har slike behov. Du kan lese mer om dette her og her.

Saken er at vi egentlig ikke vet eksakt hvor mange barn som har problemer, nettopp fordi det jukses med midlene til språkopplæring av fremmedspråklige. Saken er dessuten at nok en gang blir innvandrerforeldre fremstilt som noen udugelige døgenikt som knapt vet det beste for barna. De blir sauset sammen i den samme kasserollen uten noen som helst mulighet til å forsvare sin individuelle historie. For de har også sin historie. Akkurat som jeg har min. Og jeg skal love deg at jeg ikke hadde scoret veldig høyt på en slik språktest på fransk, og jeg lurer på hva FrP egentlig ønsker å oppnå med en slik måling. Det lukter enda mer bortkastede midler.

Språktest heller femåringene, og la de som er sterke nok i norsk begynne i første klasse. De som ikke har godt nok nivå, må vente enda et år. Eller gjør som belgierne, innfør gratis førskole fra 2-3 års alderen. Blant annet. Men først og fremst, skaff reelle tall, slik at vi vet hvor mange som virkelig sliter. For det vet vi faktisk ikke per i dag.