Category Archives: Annerledesheter

Innvandrermamma gikk en tur i skogen

Det var her vi var (kilde: http://msvt.be/carrere_presentation.html)

Det var her vi var
(kilde: http://msvt.be/carrere_presentation.html)

Og fant ikke roen, akkurat. Så nå sitter jeg her og dypper sjokoladekjeks i tekoppen og har inntatt innvandrermammaofferrollen. Det er en stund siden sist, og jeg merker at jeg ikke trives så godt i den lenger. Det er sikkert et godt tegn. Og det er da i hvert fall noe.

For noen uker siden oppdaget jeg at det fantes et senter for biologisk mangfold like i nærheten her, og at de driver med en del aktiviteter for barn. Det ligger rett ved en kunstig innsjø jeg lenge har hatt lyst til å ta en nærmere titt på. De små glimtene jeg har fått når jeg kjører Junior på fotballtrening, har gjort meg nysgjerrig, men jeg har aldri helt forstått hvordan vi kan komme oss dit. Ikke så rart, skjønte jeg i dag. Den er nemlig stengt for publikum fordi den tilhører sementfabrikken i området. Men senteret har tilgang, for området rundt innsjøen, som er omkranset av et steinbrudd av kritt, er deres viktigste pedagogiske verktøy da det rommer 223 hektar enestående økologisk og geologisk rikdom. Fritt og elendig oversatt fra hjemmesiden deres.

Jeg meldte oss på en av barneaktivitetene deres, som dere sikkert har skjønt. En slags sporlek i dette området, med guider som vet hva de snakker om når det kommer til dyre- og planteliv. I siste liten måtte dessverre mannen melde avbud, og da det gikk opp for meg at striregnet som falt om kapp mot bakken ikke hadde tenkt å slutte med det første, vurderte jeg å melde avbud, jeg også. Innerst inne i meg murret det noe om at vi dessuten trengte mannen min, for faunavokabular og slikt er ikke noe jeg har brukt mye tid på. Men så måtte jeg bli streng med meg selv og slå meg i hodet med en ekstra tykk Larousse. For ikke bare kommer jeg fra et land hvor det ikke fins dårlig vær, bare dårlige klær. Jeg har dessuten vært i dette landet i elleve år nå, og skulle da vel klare å lede barna mine gjennom en enkel sporlek mens jeg nøt det naturen hadde å by på av mangfold.

Dermed kjørte vi tre, Junior, Minstejenta og jeg, av gårde med regntøy fra topp til tå og sekken full av god niste og varm drikke. Aktiviteten skulle tross alt vare i tre timer, og jeg regnet med at en rast var inkludert.

Det viser seg at guiden opprinnelig kommer fra Paris, og naturlig nok snakker så fort som bare en franskmann kan. Belgierne er litt tregere i målet, og det er en stor fordel når en stakkars innvandrer skal stotre seg frem på dette fandens mål. Så, ja, han snakker så fort at en skulle tro at han har nettopp fanden i hælene der vi får utdelt instrukser, og jeg ber en stille bønn om at barna mine får meg seg alt og klarer det meste på egenhånd. Noe tror jeg at jeg får med meg, men ler selvsagt på feil plass, helt alene. Det er en stund siden sist jeg har gjort akkurat det, og jeg lurer på om en av Jantes utenrikskorrespondenter har fått i oppdrag å sette meg på plass. Må ikke komme her å tro at du er så innmari flink i fransk, liksom.

Vi begynner å gå, og avkommet mitt springer av gårde på sitt vis, som vil si alle andre steder enn den stien resten av deltakerne går på. Pent og pyntelig. På rekke og rad. De barna som prøver seg en centimeter av stien, får tvert beskjed fra sine respektive foreldre at det er farlig, mens mine allerede er i ferd med å klatre på store steiner og trestubber som står langsetter veien. Jeg sukker dypt og innser at dette kommer til å bli tre lange timer. Ellers i hverdagen holder jeg meg bevisst unna foreldre hvis barn aldri må klatre, plukke opp kjepper og steiner fra bakken, eller gå av stien. Slike foreldre som synes at alt er FARLIG. Du kan falle, du kan slå deg, du kan stikke kjeppen i øyet ditt, steinen kan falle på tåa di. Eller på noen andre menneskers. Og barna må for all del ikke forstyrre de ANDRE MENNESKENE. Slike foreldre fins det ganske mange av i dette landet, og jeg har etter hvert lært meg å gå tur med de få som ikke er sånn. Det legger en så veldig demper på turgleden, og jeg kjenner klaustrofobien komme sigende mens klokka går så sakte at det er like før den stopper helt opp.

Vi begynner med oppgavene, og sukket synker enda dypere da det går opp for meg at det utdeles poeng. Ikke nok med at karakterjaget begynner allerede i første klasse på barneskolen, men de drar altså med seg deg konkurransementaliteten ut i skogen også. Minstejenta blir bare mer og mer opprørt jo lenger ned vi havner på poenglista. De naturelementene vi finner, viser seg å være feil, og når vi finner noe som ser riktig ut, er det allerede for sent og de har gått over til neste oppgave. Gutten er sulten, og vil spise matpakken sin. Men det er ingen pause, så jeg lar ham få matpakken sin mens vi speider rundt etter, ja, jeg vet ikke hva, for denne pariseren snakker både på utover- og innoverpust, så det blir endel gjetting. At vokabularet i denne settingen er nokså skralt, hjelper selvsagt ikke. En annen gutt sier også at han er sulten da han ser gutten min spise brødskive med peanøttsmør, men får streng beskjed fra sin mor om at dette ikke er noe sted å spise for nå skal man konsentrere seg om sporlek. Høyt og tydelig. Jeg puster dypt, som jeg har lært det er lurt å gjøre dersom livet går en imot, mens annerledesfølelsen vokser i brystet og jeg prøver å skjule hvor evneveik jeg føler meg med et tappert smil.

Siste oppgave (ENDELIG – nå er det snart over!) er å finne noe som har spor av at et dyr har spist på det. Jeg har gitt opp for lenge siden å håve inn poeng. Det har nok barna mine også, for mammaen deres har forvandlet seg til et lite monster der hun forsøker å få dem til å oppføre seg som de andre barna for ikke å forstyrre de ANDRE MENNESKENE. Det vil si at klatring, springing, kjepper, småstein, og alt som er gøy, har blitt forbudt. Bildene på netthinnen legges inn i det hemmelige albumet for ekstremt lite stolte øyeblikk.

Siste oppgave, altså. Inne i et kratt får jeg øye på et brennesleblad som et eller annet kryp så tydelig har bitt i. JIPPI! Jeg skal til å plukke stilken, og gir innbitt blaffen i stinget jeg kjenner i fingrene, for nå skal siste flik av æren beholdes. Jeg skal akkurat til å vise funnet til guiden da assistenten hans snapper det til seg og vil vise meg og mine misfornøyde små hvordan vi kan ta på et brennesleblad uten å brenne oss. Interessant nok, for hun er belgier og snakker med normal hastighet, men idet hun demonstrerer hvordan det gjøres, river hun en flik av bladet. Jeg tenker ikke mer over det, og tar med meg barna bort til guiden for å vise ham funnet vårt hvor resten av gjengen står og virker like misfornøyde som barna mine var for bare et par minutter siden. De har ikke funnet noe ennå, viser det seg, og hjertet hopper av gledet i brystet mitt da det går opp for meg at her har vi muligheten til å hanke inn poeng! Jeg rekker bladet til ham med brennende fingre, for i gledesrusen glemmer jeg hvor jeg kan ta og ikke ta.

«Hehe, madame,» ler han, «dette bladet har De revet av selv!»

«Men …» protesterer jeg, men finner ikke ord. Hva skal jeg egentlig si? Peke bort på assistenten, det var HUN som gjorde det. Det var HUN som ødela, ikke JEG. Hvordan skal jeg si det på fransk uten å høres stein hakke tullete ut?! Med fare for at urettferdigtårene begynner å renne fritt, holder jeg munn mens de andre menneskene humrer i lang, lang rekke. Pent og pyntelig, og mens jeg fantaserer om å stikke kjepper i øynene deres og kaste digre steiner på tærne.

Da vi endelig sitter i bilen på vei hjem, ber jeg om unnskyldning til barna mine. Forklarer dem at det ikke alltid er lett å være fra et annet land hvor alt er så annerledes. At jeg fort blir stresset i sånne situasjoner og at det da dessverre går utover dem. At jeg jobber med saken, og at neste gang blir pappa med. Men de hadde jo hatt det morsomt de, forsikrer de meg, og jeg lurer på om vi egentlig befinner oss i samme univers da de på hjemturen legger ut om alt det artige de har opplevd. Det gjør vi tydeligvis ikke, for en stor del av kulturen deres er jo også belgisk, så de ser ikke det jeg ser. Og jeg ser heller ikke alt det de ser.

Jeg puster lettet ut over at jeg er en privilegert innvandrer, nok en gang, for slike opplevelser er nok i seg selv, om jeg ikke skulle møte skrå blikk på grunn av at jeg kommer fra en kultur med skikkelig dårlig rykte i tillegg. Det hadde jeg ikke taklet like godt, og all ære til de som tilhører den kategorien – dere er tøffe og jeg beundrer dere enormt!

Vi kommer oss hjem til slutt. Til ektemannens trygge favn og dekket middagsbord. Det hjelper på. I vaskerommet står det til og med baljer med sammenlagt tøy, og jeg stusser en stund der jeg blir stående og ikke helt tror det jeg ser, litt småsvimmel etter deilig middag og dagens dont. Det er ikke det at han aldri legger sammen klær, for det gjør han ofte nok. Det er bare det at disse klærne som ligger der sirlig sammenbrettet på rekke og rad, ikke er vasket ennå. Med mindre min distré halvdel har superkrefter hvor klær vaskes og tørkes på de få timene det tar for kona å lide seg gjennom sporlek på fremmedspråk. Dessverre har han ikke slike superkrefter, viser det seg, for det er altså skittentøysvasken som ligger der pent i passe store bunker og venter på å bli lagt i sine respektive skap. Jeg får meg en motstrebdende latter, og han puster lettet ut over at det ikke er noe galt med vaskemaskina, for han syntes nok at klærne han i utgangspunktet hadde trodd var rene, så litt mystiske ut. Og det var i grunnen i fin avslutning på en slik dag.

Ei helt vanlig uke!

Påskebildet til og med jeg skjønner det ikke er noen vits i å poste på Facebook.

Påskebildet til og med jeg skjønner det ikke er noen vits i å poste på Facebook.

Jeg har sagt det før, men må tydeligvis si det igjen: Denne uka er ei helt vanlig uke her i Belgia. Ei helt normal uke uten en eneste fridag. Jeg gjentar, ikke en eneste bitteliten flik av fri. Til og med barna er på skolen, ja, tenk, hver eneste dag. Det er helt sant. Ja, jeg har skjønt det nå, tenker du vel, hvorfor er det nødvendig å insistere i en hel paragraf – kan ikke bloggforfatter finne på noe annet å gjøre på ikke-fridagen sin?! Jo, gjerne det, men nå har det seg altså slik at jeg bor i dette landet på ellevte året, og hvert år har jeg nøyaktig den samme dialogen med samtlige i familien min der borte i gamlelandet:

– Hva skal du gjøre i påska, da?

– Ikke noe spesielt.

– Åh?

(Akkurat som det ikke kan falle dem inn at endeløse, snødekte vidder med glade, skigående mennesker faktisk ikke finnes her.)

– Nei.

(Jeg trekker pusten svært dypt før jeg fortsetter. Og enda engang, mens jeg lurer på om jeg ikke bare kan ta opp svarene mine for å spille dem om igjen i fremtidige påskeår.)

– Det er ei helt vanlig uke her.

– Hva?!

(Vantroen er så sterk at den tyter ut gjennom telefonrøret.)

– Ja, nei, det er ingen fridager …

– Tuller du?

– Nei.

(En lang, vantro pause følger, det er jo ikke til å tro, selv om det er ellevte gang vi har denne samtalen. Jeg ser allerede frem til den tolvte.)

– Men barna, da?

– Vanlig skoleuke. De har to uker ferie fra og med neste uke. For ellevte gang.

– Hm?

– Nei, ikkeno.

– Har dere ikke noe fri dere, da?

– Joda. 2. påskedag.

– Bare andre påskedag?! … Det er rart. Katolsk land som det er og alt. De er pussige de belgerne.

– De synes dere er rare.

– Hm?

– Nei, ikkeno.

– Jaja, god påske, da, hehehe.

– Hehehe.

Og sånn går nu åran. C’est la vie, nemlig.

Språkpoliti: Hjelpsomhetens pris  

what-the-duck-everyones-a-critic-apostrophe-punctuation-cartoon

cartoon via whattheduck.net

Anders Parmann skriver i sin kronikk «Ditt språksnobberi, min hverdag» hos NRKYtring, blant annet:

«Forrige helg var jeg på konferanse sammen med noen av dem som har samme jobb som meg i Norge. Under ett av kursene ble vi bedt om å lage en navnelapp med litt tilleggsinformasjon, og sette foran oss. Som vanlig gjorde jeg en skrivefeil på lappen.

Foredragsholderen leste lappen høyt to ganger, før han tok fram en tusj og satt en bindestrek mellom to av ordene jeg egentlig skulle ha skrevet i ett. Etterpå sitter jeg igjen og tenker «hvorfor?». Hvorfor måtte han påpeke skrivefeilen foran alle mine kolleger?

Jeg er nå 25 år og opplever dette fremdeles hvor enn jeg går.

Hvilken glede fikk han ut av det? Det er en bagatell, en liten hendelse i en travel hverdag, men det samme var skrivefeilen: en liten bagatell.»

Dette er også min hverdag, ikke fordi jeg har dysleksi, men fordi jeg er fremmedspråklig.

Se for deg at du har kommet til det punktet hvor du i din karriere som fremmedspråklig har lært og brukt fremmedspråket ditt såpass lenge (som i mitt tilfelle er ti år), at du forstår det meste og kan uttrykke deg om det meste av det som foregår rundt deg. Det kan til og med tenkes at du klarer å dra en vits i ny og ne, og at folk faktisk ler av den. Det er en vidunderlig følelse. Og noe vi fremmedspråklige nok setter ekstra stor pris på, fordi prisen for å komme dithen, er høy. Utallige timer med språklæring, pugging, prøving og feiling, gjerne flere år, ligger bak det fornøyde smilet som brer seg over ansiktet vårt når vi endelig kan få noen til å le. Språklig finesse kommer ikke over natta, og det finnes sannsynligvis en grense for hvor langt den kan komme til å utvikle seg, for ei som bestemte seg for å krysse landegrensene i godt voksen alder.

Se deretter for deg følgende: Du er godt i gang med å fortelle en god historie, du har alles oppmerksomhet rettet mot deg, dette er øyeblikket ditt hvor du skal spre glede og kanskje til og med skinne litt. Men men så skjer det. Du har sagt ‘en hus’ i stedet for ‘et’. Eller ‘et bil’ i stedet for ‘en’. Eller noe sånt, men ikke så altfor galt. Ikke så galt at poenget i historien ville forsvinne og at publikum sto i fare for ikke å forstå. Nei da. Det grammatikalske feiltrinnet er en betydningsløs bagatell i universets store sammenheng, men okke som, det vil alltid være én som bare må, som ikke klarer å gå videre i dagen sin dersom språkfeilen ikke rettes opp, og som dermed avbryter den fremmedspråkliges dyrebare enetale.

«Madame, det heter altså ‘et hus’ ikke ‘en’.»

«Hm?»

«Jo, De sa ‘en hus’, det er feil, ser De, jeg vil bare Deres eget beste, det er viktig å snakke språket korrekt, ikke sant?»

På dette tidspunkt har den fremmedspråklige for lengst mistet sin skjøre fremdrift, og oppbyggingen mot poenget, som allerede hang i en usikker tråd, faller pladask i grus.

«Takk for hjelpen,» sier kanskje den fremmedspråklige, men mener det nok ikke. Hadde han eller hun (i denne historien er det en hun) fortalt hvordan det virkelig føles å bli korrigert på i en alder av snart 43 år av selvutnevnt språkpoliti, for en bagatell, så ville hun likevel ikke møtt forståelse – hun har nemlig allerede blitt bombardert av språkforståsegpåernes solide argumenter utallige ganger i liknende situasjoner: Du må ikke være så hårsår, en lærer så lenge en lever – også språk, vær takknemlig for at noen orker å rette på deg, det er aldri for sent å snakke språket perfekt. Og så videre. Med det resultat at det stopper opp. Historien som var i ferd med å bli fortalt, koker vekk i poenget som forsvant, og den fremmedspråklige klarer ikke å hente seg inn igjen, for nok en gang kom påminnelsen om at perfeksjon er det eneste saliggjørende.

Jeg har kommet til det punkt i min fremmedspråkutvikling, hvor jeg har innsett min begrensing. Det har ingenting med falsk beskjedenhet å gjøre, eller at jeg ikke prøver godt nok. For er det noe jeg har gjort, så er det å studere fransk med lykt og lupe gjennom flere år. Det vet dere som har fulgt denne bloggen en stund, alt om. Og jeg har landet på det nivået jeg er nå. Fransk er såpass komplisert, at jeg en vakker dag rett og slett måtte innse at jeg aldri kommer til å beherske det hundre prosent. Men jeg klager ikke, jeg klarer meg utmerket i hverdagen med dette nivået, og folk flest har stort sett ingen problemer med å forstå meg når jeg snakker til dem. Og vice versa. Men ettersom jeg elsker å få folk til å le, så har jeg replikken klar når det sivile språkpolitiet gjør sin plikt for fedrelandet. Jeg sier:

«Dersom språkfeil er så plagsomt for Dem, monsieur/madame, så kan jeg gjerne skifte over til engelsk – det snakker jeg så å si feilfritt!»

Deretter blunker jeg skøyeraktig, vel vitende om at engelsk er frakofone menneskers verste mareritt, og hvorpå en nervøs latter gjerne sprer seg gjerne i lokalet.

Nei, jeg retter ikke på folks språkfeil. Og dersom du ikke har en ekstremt god grunn, som for eksempel at vedkommende innstendig har bedt deg om det, eller at du er språklærer på jobb, så synes jeg ikke du skal gjøre det heller.

En innvandrermammas hakk i plata

picture88.com

picture88.com

Det er i grunnen rart at de ikke har bedt meg ha meg tilbake dit jeg kommer fra, men jeg vil tro det er det de tenker med seg selv når jeg for n’te gang denne uka lirer av meg:

«Der jeg kommer fra, får ikke barna karakterer i barneskolen.»
«Der jeg kommer fra, har ikke barna i barneskolen eksamener.»
«Der jeg kommer fra, koser barna seg med is i sola i juni.»

(Ja, vi har faktisk sol, må jeg som regel legge til, og ikke veldig mye mindre enn dette landet, avslutter jeg innbitt.)

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har gjentatt meg selv, men jeg har et umettelig behov for å fortelle alt fra postmannen til tannlegen at det de driver med her nede er FEIL. Selv om jeg lover meg selv at nå skal jeg ikke syte over skolesystemet her nede idet jeg for eksempel venter i kø på boulangeriet, ja, så tar det ikke mer enn et halvt minutt før jeg havner på galeien og serverer den samme klagesangen til den vennlige bakeridamen. Jeg klarer ikke la være. C’est plus fort que moi, tenker jeg, som sønnen pleier å si når han bedriver rampestreker. Det er sterkere enn meg.

Når jeg står og venter foran skoleporten for å hente barna, prøver jeg å stenge ute de andre foreldrenes prat om hvor spente de er på å høre dagens resultater. Foreldre som jeg vet har barn i første klasse, blant annet, står der og bekymrer seg for hvordan det har gått med eksamenene til den stakkars poden deres. Det koster alt jeg har av viljestyrke når jeg klarer å la være og blande meg i samtalen til folk jeg ikke kjenner. Jeg kjenner jeg er bare én centimeter fra å rope høyt:

«GET A LIFE!!! DER JEG KOMMER FRA ER SKOLEN MYE BEDRE!!!»

Så langt har jeg heldigvis ikke kommet. Jeg vet jo ikke om det er sant en gang. Det er i hvert fall det jeg prøver å overbevise meg selv om der jeg hver eneste ettermiddag henger over skulderen til Junior mens han løser oppgave etter oppgave etter oppgave. Min egen puls raser av gårde mens åtteåringen bryner seg på verbbøyninger i nåtid, fortid og fremtid, for det går nemlig opp for meg at om ikke så veldig lenge vil jeg ikke kunne klare å hjelpe ham med fransk grammatikk. Så komplisert har den faktisk blitt allerede.

I dag er det siste dagen, og det er geografi, naturfag og historie som står for tur. Om ikke lenge er det over, og om én uke begynner en særdeles etterlengtet sommerferie. I morges, på vei til skolen, sa Junior til meg at nå var han lei. Jeg klarte å la være å si at jeg har vært lei siden forrige torsdag, og at nå er det like før vi flytter tilbake til der mammaen hans kommer fra. Ellers må hun finne på noe lurt i juni måned årene fremover. Gå i hi, eller noe.

Harry Potter snakker ikke fransk!

Junior (8) og jeg er alene hjemme. Far i huset er på jobbreise, og lillesøster (5) har dratt av gårde på leirskole med klassen sin. Litt tidlig, tenker du kanskje? Nei da. Allerede i andre klasse på førskolen, da hun var fire år, gikk turen til en bondegård. Denne gangen har de reist av gårde til sjøen, og jeg pakket koffert i henhold til en meget detaljert liste fra skolen, som jeg, selv etter ti år i dette landet, måtte bruke ordbok til å tyde deler av. Nei, fremmedspråk læres ikke over natten, og dette fordi et ord ikke bare er et ord. Ordets betydning blir ofte nok gjerne bestemt av hvor i verden du kommer fra. Ta for eksempel dette:

  • Une paire de chaussures de marche (pas de baskets)

På norsk blir dette: Et par tursko / gåsko (ikke joggesko). Med mine referanser, blir dette til en lettere versjon av fjellsko, altså en slags tyngre utgave av joggesko. Slike man kan gå i ulendt terreng med, uten å bli våt på beina. På pakkelista står det også gummistøvler, og datteren min er vant til å gå med gummistøvlene sine på tur i dette landet, ettersom terrenget gjerne er svært gjørmete på grunn av all nedbøren. Så jeg tenkte, i mitt stille sinn, at det burde holde med gummistøvlene. Enig?

For å være på den sikre siden, spør jeg likevel førskolelæreren om jeg kan gjøre det sånn. Tja, svarer hun og drar litt på det, mens hun ser på meg med hevede øyebryn og et blikk som jeg tolker som at jeg er veldig rar. Det er jeg jo. Akkurat som alle andre innvandrere. Men hun er vant til å gå med støvler, altså, forsikrer jeg og nikker ivrig, redd for at de skal tro at jeg vil min datter vondt. Jeg har nemlig forstått det slik, at her nede er ikke gummistøvler noe barn går med så altfor ofte. Men de der er fine, sier hun, og peker på de nye skoene til jenta mi med gullglitter på. Hæ? Tenker jeg da. Se bilde, og si meg hva du tenker:

photo

Jeg klør meg i hodet, og synes jo de ligner mistenkelig på et par baskets, som det jo sto på lista at det helst ikke skulle være. Nei da, de der er perfekte, svarer hun og nå er det hennes tur til å nikke ivrig. Men, sier jeg, de er helt nye, jeg vil helst ikke at hun skal hoppe rundt i gjørma med dem, liksom. Gjørma? Spør hun da, og jeg får det der blikket på meg igjen. Ja da, jeg kommer fra en annen planet, og på den planeten synes vi at nye sko skal få være nye så lenge som mulig. Dumme oss. Men hun skal da ikke gå i gjørma med dem, fortsetter førskolelæreren, det er for å promenere i byen, det. Åh, ja, selvfølgelig! Ler jeg da, med hektiske kinn, forstår jeg. Hurra. Så på onsdag reiste jenta mi av gårde, storfornøyd over at hun fikk lov til å ha på seg gullskoene på tur.

Siden onsdag, har altså Junior og jeg vært alene hjemme. Og ettersom fremmedspråk ikke læres over natta, hadde jeg min egen lille agenda hva gutten min angikk. Det har seg nemlig slik, at jeg har lest de to første Harry Potter bøkene for ham. Det er litt over ett år siden vi var ferdige med nummer to, og Junior har siden den gang villet se filmatiseringen av bok én og to. På én betingelse, har jeg svart hver eneste gang han har mast, og det er at han ser dem på originalspråket: Engelsk. Hver eneste gang, protesteres det høylydt, selvfølgelig: Jeg kan ikke engelsk! Det er her vi kommer til min kjepphest, nemlig at han skal lære seg å lese undertekst. En kunst ikke veldig mange frankofone mennesker behersker, tør jeg påstå. De dubber alt, for deretter å klø seg i hodet over at de behersker så dårlig engelsk. I Flanderen, har de ikke dette problemet, for film og TV dubbes ikke til nederlandsk. De er også vant til å se TV-programmer og filmer på originalspråk, og i Brussel, som er både nederlandsk- og franskspråklig, tekstes filmer på kino på begge språk.

Det skal vel egentlig ikke mye tankevirksomhet til, for å skjønne at all eksponering for fremmedspråk forenkler læring? Den gangen jeg begynte å lære fransk, druknet jeg meg i språket. Jeg satt på jobb med fransktalende radio på hodetelefoner, uten å forstå noe som helst. Franske filmer ble sett med engelsk tekst, og etter hvert fransk. Innimellom forsøkte jeg meg på fransk film uten noe tekst i det hele tatt. Jeg leste franske tekster i aviser og ukeblader, mens jeg slo opp på annethvert ord i ordboka. Dette, parallelt med språkkurs, gjorde at mestringen økte og at jeg etter hvert begynte å forstå hva som ble sagt på radioen. Helt til en dag, hvor jeg plutselig glemte at jeg noensinne ikke hadde forstått.

Onsdag ettermiddag måtte vi innom tre DVD-butikker for å finne Harry Potter 1 på film. Junior forsøkte flere ganger underveis å lokke meg på ville veier med andre filmer han hadde lyst til å se. På fransk. Men dette dreide seg ikke om hva han hadde lyst til, dette hadde jeg planlagt helt siden jeg fikk vite at datter, som er for liten til å se Harry Potter på film, og mannen, som er altfor ettergivende og nok hadde holdt med sønnen, skulle reise bort, begge to, samtidig. Det ble altfor mange fluer i ett smekk, til at jeg kunne la sjansen gå fra meg. Alle gode ting er vitterlig tre, vi fikk tak i filmen på den tredje butikken, og som plaster på Juniors imaginære sår, fikk han en godteripose på kjøpet. Strålende fornøyd over at han klarte å lure seg til godteri midt i uka, ble han bittelitt mer entusiastisk med tanke på kveldens filmevent.

Jeg må innrømme at jeg var veldig spent der jeg snurret i gang filmen, men latet som om dette var en helt naturlig ting da jeg lette meg frem til språkvalg og undertekster i menyen. Jeg hørte et siste sukk fra åtteåringen idet handlingen starter. Men så hørte jeg ikke mer. Jeg holdt pusten og tittet forsiktig bort på ham, og konstaterte raskt at han fengslet fulgte med på dramaet som utspilte seg på skjermen når Hagrid kom for å hente Harry Potter vekk fra den fæle «familien» hans. En halvtime inn i filmen, utbrøt han plutselig: Mamma, det er lett å lese undertekst, jo!

I går kveld leide vi film nummer to, med like stor suksess, og nå er det ingen vei tilbake. Sønnen min er ikke besudlet med en fransktalende Harry Potter, og jeg gleder meg til videre snikengelskifisering i heimen.

Ting vi ikke kan si

Man lærer så lenge man lever, heter det. I går lærte jeg noe ekstra nyttig, noe som faktisk er av interesse for rullebladet mitt. Det hele begynte med at Junior plutselig husket, fem minutter før vi skulle ut av døra og kjøre til skolen, at den nye kongen og dronninga av Belgia skulle komme til byen og at skolen skulle gå opp til Grand Place for å hilse på. Derfor måtte de ha med seg skikkelige regnklær. Her er nemlig vær og vind akkurat like ustabilt som det trønderværet jeg vokste opp med, så en må alltid være føre var. Spesielt hvis en skal stå på et torg i flere timer å vente. Ære være lærerstanden, tenkte jeg i mitt stille sinn, mens jeg fant frem riktig utstyr til både ham og lillesøsteren.

Jeg lurte et lite øyeblikk på om ikke jeg også burde møte opp og ønske de kongelige velkommen, jeg har jo tross alt lunsjet med prins Phillip på St. James’ Palace den gangen jeg bodde i England og jobbet frivillig for en veldedig organisasjon han var beskytter for, og har derfor en viss erfaring med hvordan man snakker med slike, selv om den er aldri så liten. Men heldigvis slo jeg tanken raskt fra meg, for nå er jeg så godt i gang med bokskrivingen igjen at det skal veldig mye til for at jeg gjør noe annet enn akkurat å skrive på dagtid. Heldigvis ja, for selv om jeg en gang i tiden minglet med eks-svigerfaren til mitt store barndomsidol, Lady Di, så betyr ikke det at jeg er en tilhenger av den institusjonen disse menneskene representerer. Det å bli født inn i en tilværelse hvor alt er opplest og vedtatt på forhånd når det gjelder ditt gjøren og laden, og at du ikke har noe du skulle ha sagt, kan vel umulig være forenlig med menneskerettigheter og ellers demokratiske styresett. De har ikke en gang ytringsfrihet. Men det har ikke vi heller, skulle det etter hvert vise seg på Grand Place.

Intetanende om dramaet som var i ferd med å utspille seg midt i byen min, satt jeg på loftet og skrev til klokka ble så mange at barna skulle hentes på skolen igjen. Minstejenta strålte med papirkrone på hodet som var fargelagt med flaggfargene, rødt, svart og gult. Hun hadde håndhilst på kong Philip. Junior var mindre fornøyd, selv om han hadde tatt dronning Mathilde i hånden og beundret de store gulløredobbene hennes. For det første hadde de ikke krone på hodet. For det andre, hadde en dame dyttet ham vekk idet han nærmet seg dronninga. Han hadde fortalt henne at slik oppfører man seg ikke bare mot barn, hvorpå hun lurte på hvor mammaen hans var, for slik snakker man bare ikke til voksne.

Jo, for tenk, tenker jeg i mitt stille sinn mens Junior forteller, slik snakker man til voksne som oppfører seg slik, der jeg kommer fra. Der har nemlig barna lov til å ha en stemme. Sånn er det ikke her. Men, when in Rome, do as the Romans, ikke sant? Det er jo slikt some er integrering. Så jeg svelger kamelen, og forsøker å finne en gyllen middelvei mellom min indignerte sønn og denne damen, som, for det jeg vet, kanskje hadde ligget våken hele natta og gledet seg til å se det nye kongeparet på nært hold.

Da vi kom hjem, ville barna se om det var kommet bilder på Internett fra det staselige besøket, og det var det.

deredactie.be

deredactie.be

Og så var det bilder av denne mannen, som jo ser helt vanlig ut.

sudinfo.be

sudinfo.be

Men det er han ikke. Han er en rebell. For i stedet for å klappe, se glad ut og veive med flagg og eventuelt pynte seg med hjemmelaget krone, så ropte han: «Vive la république! Vive la république!» Vedkommende rakk ikke å rope lenge, før politiet kom. Og der ble han faktisk – arrestert!? Ja, det ble han. Bare se her:

Hun damen som utøvde vold med paraplyen sin derimot, vel, hun ble ikke hanket inn av lovens lange arm. Forstå det den som kan.

Jeg ser videoklippet flere ganger. Det er fra torget vårt, hvor vi spiser is på varme sommerdager og hvor barna elsker å leke med vannet i fontenen. Og jeg tenker at det var godt jeg satt på loftet mitt og skrev bok denne dagen, for jeg er en sånn som fort kunne latt meg revet med av denne rebelske herremannen, som jo ellers ser temmelig respektabel ut. Jeg kan godt se for meg en fanden fare gjennom sjela, og at jeg stemmer i med ham som sto der så alene og uskyldig ropte «leve republikken!» Sånn litt for moro skyld, men mest for alvor. Ikke sånn rett foran barna selvsagt, for jeg prøver så godt jeg kan å ikke være en sånn flausemamma. Og heller ikke aggressivt. Akkurat som jeg ikke ville angrepet menneskene som ropte «Vive la reine! Vive le roi!» med paraply.

Så det var godt jeg holdt meg hjemme. Nå vet jeg hva jeg ikke kan si så veldig høyt her nede. Og i skrivende stund, lurer jeg på om dette er et passende antrekk å hente barna mine i etterpå.

Foto: Egentlig veldig privat, men skitt, la gå.

Foto: Egentlig veldig privat, men skitt, la gå.

Hva tror du?

Integrering: En hel verden forsvinner på den måten

Foto: Hege Haugvik

Foto: Hege Haugvik

«Jeg ble med henne inn i sykkelrommet, hvis dør var brutt opp, og så det halvmeterstore hullet i gipsveggen innenfor. Jeg hadde noen vitser om forfengelige tyver på tungen, men lot det være, hun var svensk, og ville enten ikke forstå hva jeg sa, eller vitsen med det. Det var en av følgene ved å bo her, tenkte jeg nå, da jeg smelte igjen alle lokkene og låste opp døren for å ta en røyk utenfor, at jeg rett og slett pratet mindre. Nesten alt småprat, det man sier til ekspeditører i butikker og på kaféer, konduktører på tog, tilfeldige mennesker man deler en situasjon med, hadde jeg rett og slett sluttet med. En av de beste tingene med å komme tilbake til Norge var akkurat det, hvordan den fortroligheten med mennesker jeg ikke kjente, kom tilbake, og skuldrene mine senket seg. Og videre all kunnskapen man besatte om sine landsmenn, som nesten overmannet meg når jeg steg ut i ankomsthallen på Gardermoen: Han kom fra Bergen, hun kommer fra Trondheim, der var det en arendalitt gitt, og hun, kom ikke hun fra Birkeland? Det samme med alle nyanser i det sosial bildet. Hva folk jobbet med, hvilken bakgrunn de hadde: Alt ble klart i løpet av sekunder, mens det i Sverige alltid forble skjult. En hel verden forsvant på den måten. Hvordan måtte det ikke da være å bo i en afrikansk by? Eller en japansk?» (Karl Ove Knausgård, Min kamp 2, s. 381).

Eller en belgisk?