Setter du pris på ditt bibliotek?

IMG_2133

Spør Bibliotekforeningen på twitter i dag. Gjør du? Det håper jeg du gjør. Jeg vokste opp med Trondheim Folkebibliotek, og jeg innser i dag at jeg var rimelig bortskjemt. Da jeg var tenåring ble bygget totalrenovert, og transformert fra et helt vanlig bibliotek til en oase for ei som elsket å lese, gå på café og gjøre lekser alle andre steder enn på rommet mitt. De som vet hva jeg snakker om, får helt sikkert vann i munnen bare ved tanken på de enorme skillingsbollene i caféen – og som er der ennå, tjuefem år senere, kunne jeg konstatere da jeg var på sommerens Trondheimstur. Godt er det at enkelte ting ikke forandrer seg.

I dag er det nasjonal biblioteksdag, og det er med en viss nostalgi jeg leser Bibliotekforeningens melding på twitter. Er det noe jeg virkelig savner her i utlendigheten, så er det biblioteket i hjembyen. I byen jeg bor nå, er tilbudet langt fra det samme. Det er godt mulig at byen min ikke er representativ for resten av Belgia, det vet jeg ikke, ettersom det er store forskjeller når det gjelder både det ene og andre mellom Flandern, Wallonia og Brussel. Uansett, det biblioteket barna og jeg går på, må vi betale for å låne bøker. Det er ikke allverdens, sånn egentlig, 15 cent (rundt 1 krone) for barna og 30 (litt over 2 kroner) cent for voksne. I tillegg må vi betale årsavgift samt avgift til forfatterne, alt i alt betaler jeg omtrent 10 euro i begynnelsen av året for barna og meg. Det er faktisk litt penger til slutt, og har man dårlig økonomi blir kanskje ikke boklån prioritert?

Dessuten kan ikke tilbudet sammenlignes med det jeg var vant til hjemmefra. CD-er og filmer har de ikke, og dersom den boka du ønsker å lese er lånt bort til noen andre, må du bare komme tilbake en annen dag i håp om at den er levert inn. Ventelister eksisterer ikke, og du får i hvert fall ikke noe brev i posten om at boka er kommet inn.

Jeg vet ikke om bibliotekskulturen i Norge er unik, men jeg har ikke sett tilsvarende hverken i Storbritannia da jeg bodde der, eller her i Belgia. Som sagt, det kan være tilbudet varierer veldig i begge de landene, men det er erfaringen min på de stedene jeg bodde. Derfor er dagens oppfordring til folket i gamlelandet: Sett pris på bibliotekene, og bruk dem ofte.

God lesning!

PS En velfortjent kjærlighetserklæring til Trondheim Folkebibliotek, kan du lese her.

Fremmedkulturell overdose (i Trondheim, av alle steder!)

home sweet home

Eller Paris-syndromet som det blant annet også kan kalles, er (mer eller mindre direkte oversatt fra Wikipedia) «en forbigående psykisk lidelse som rammer enkelte individer på besøk eller på ferie i Paris eller andre steder i Vest-Europa. Det er preget av en rekke psykiatriske symptomer som akutte vrangforestillinger, hallusinasjoner, følelser av forfølgelse (oppfatninger av å være et offer for fordommer, aggresjon eller fiendtlighet fra andre), derealisasjon, depersonalisering, angst, og også psykosomatiske manifestasjoner som svimmelhet, tachykardi, svetting, med mer.  Lignende syndromer omfatter Jerusalem syndrom og Stendhal syndrom. Tilstanden blir vanligvis sett på som en alvorlig form for kultursjokk.»

Språkbarrierer, kulturforskjeller og utmattelse nevnes blant annet som medvirkende årsaker til denne ekstreme tilstanden som årlig rammer et tyvetalls japanere på ferie i Frankrikes hovedstad. Så ille kan det altså gå, når det blir for mye av det gode. Og dette er jo virkelig så ille som det kan bli når det gjelder kultursjokk.

Heldigvis har jeg aldri vært så hardt angrepet, til tross for at Paris bare er et par timers kjøretur unna! Men det nok har holdt hardt mange ganger, nettopp på grunn av språkforvirring og kulturforskjeller. Byen jeg bor i, minner faktisk litt om Trondheim, hvor jeg vokste opp, når det gjelder størrelse og form, og det hjelper kanskje litt på.

Det er allerede over to uker siden vi kom tilbake fra den årlige sommerturen til byen jeg opprinnelig kommer fra, og jeg kan konstatere at overgangen fra gammelt til nytt land har gått enda lettere i år. Vi hadde knapt landet før barna og jeg var på bena og ut av huset for å treffe venninner og lekekamerater. Så uansett om jeg noensinne blir helt ferdig med denne integreringen eller ei, går det i hvert fall fremover. Dersom integreringspolitiet hadde stoppet meg i tollen, hadde de funnet hverken brunost eller tran med sitronsmak i kofferten. Ikke en bitteliten binders engang, faktisk.

Når det gjelder barna, var det spesielt ett av dem som var ekstra fornøyd med å komme tilbake til Belgia. Minstejenta som rakk å fylle sju år mens vi var i Norge, syntes oppholdet ble for mye av det gode denne gangen, og det ble nesten så ille at vi omtrent fikk vårt eget Trondheim-syndrom og hanskes med. Knappe trettiseks timer etter ankomst til mammaens gamleland, var det duket for søskenbarntreff. Før den tid hadde vi rukket en fin tur i skogen, hvor mor sjøl hadde pådratt seg en, ja, hva skal man kalle det når kroppen har blitt utsatt for uvant belastning grunnet oppoverbakke etter oppoverbakke (mot Estenstadhytta, for dere som er kjent i Trondheim), noe som er så godt som ikke-eksisterende i det flate landet jeg emigrerte til for elleve år siden? Så, ja, jeg hinket altså rundt omkring i barndomshjemmet med en slags kulturspesifikk idrettsskade i gluteus maximus, og skravlet og lo i samvær med kjente og kjære mennesker som jeg treffer så altfor sjelden. På norsk! Det er ferie, det.

Men ikke for minstejenta. Etter en halvtime hadde hun fått nok av moroa.  Ikke nok med at hennes egen mor omtrent lo seg fordervet hvert femtende sekund, men det ble i tillegg fortalt historier syvåringen ikke hadde nok norsk vokabular til å forstå. Sånn i ettertid ser jeg jo at det må ha vært en traumatisk opplevelse å se mammaen sin, som vanligvis er nokså underernært på latterlige utbrudd (dessverre en ganske utbredt bivirkning av integrering ettersom humor er så dypt forankret i språk og kultur), gapskratte som en hardbarka bryggesjauer på fyllefest og hvor hun selv ikke ser humoren i noe som helst.

Ikke nok med det. Samværet med mammaens søskenbarn hadde i tillegg startet skjevt. Ettersom det var noen år siden sist jeg hadde truffet så mange av denne søskenbarngjengen på en gang, var jeg selv ganske overveldet i det øyeblikket de alle plutselig var der, og minstejenta ble overlatt til seg selv. Litt for lenge. I sideblikket får jeg øye på henne der hun står på tærne foran ei ung jente jeg selv ennå ikke hadde hilst på. Kjæresten til ett av søskenbarnas barn. Ja, for nå har vi nemlig blitt såpass voksne at barna våre igjen også er i ferd med å bli voksne, uten at vi skal dvele så lenge ved akkurat det. Så der sto altså jentungen på tærne, rett foran denne kjæresten, med høyre kinn opp mot ansiktet hennes. Og ventet. Kjærestedamen så på datteren min med store øyne, som igjen strekte seg opp enda litt til – uten at det skjedde noe som helst – for selv om det var første gangen disse to møttes, så skulle det altså kyssehilses på kinnet. Det er datteren min vant til der hun kommer fra, for der gjør alle barna det. Dere som har fulgt denne bloggen en stund, har fått med dere at denne regelen ikke nødvendigvis er fullt så enkel for oss voksne (!). Enden på visa ble at mor sjøl, ja, meg, tråkket i salaten og sa noe dumt som gjorde at alle lo. Alle, bortsett fra datteren. Hun syntes ikke det var det spor festlig at hennes sosialkulturelle koder ble gjort narr av foran mennesker hun ikke hadde språk nok til å forsvare seg mot. I etterpåklokskapen ser jeg jo at jeg kunne ha håndtert situasjonen med større varsomhet. Men det kunne vel kanskje ikke falle meg inn der og da at ikke alle i min nærmeste familie var like overstadig henrykt som meg over denne etterlengtede sammenkomsten. Og så hadde jeg bare så sinnsykt vondt i denne kulturspesifikke idrettsskaden.

Som sagt, en halvtime etter at moroa hadde startet, fikk minstejenta nok, og beordret meg inn på soverommet hvor jeg fikk en overhaling jeg sent kommer til å glemme, på fransk, bien sûr, og måtte love dyrt og hellig at jeg skulle være ved hennes side hele tiden. Og ikke le så høyt og flåsete, for det var bare flauest av alt. Hun ble noe varmere i trøya etter hvert som dagene gikk, men ikke like komfortabel med norsken som storebror er. Den dagen vi hentet ektemannen på flyplassen, var hun strålende fornøyd. Endelig en som snakket fransk, men ikke norsk! Men en liten strek i regninga ble det da pappaen lurte på hvem som skulle oversette for ham.

«Mamma oversetter,» kom det kontant fra minstejenta.

«Ja men, hvis ikke mamma er der, da?» spør han.

«Da kan sønnen din gjøre det.»

«Hvis han ikke er der?»

«Morfar oversetter.»

«Men hvis ingen andre er der, bare du og jeg, hvem skal snakke med menneskene rundt oss? Jeg kan jo ikke noe norsk.»

Det gikk en liten stund, så kom det:

«Trenger vi å snakke med noen, da?»

En helt vanlig dag i en innvandrerkvinnes liv

keep-calm-poster-low_large

Jeg er i ferd med å rydde i papirer. Flytting til temporært husvære mens renovering pågår, er en glimrende anledning til å få orden i sakene. Det er forbausende mye rusk og rask som samler seg i mørke kriker og kroker mens livet ellers går sin uungåelige gang. Å kvitte seg med det som det ikke lenger er bruk for i tilværelsen og som kun bidrar til at støvlagrene fylles opp, er en sann renselse for sjela. Men alt kan ikke kastes. Noe kan gis bort, og noe må settes i permer. Sånt er jeg veldig flink til, når jeg omsider kommer i gang. I kjølvannet av igangsetting, hadde jeg følgende samtale med ektemannen per telefon:

– Jeg finner ikke hullemaskina.

– Hva i allverden skal du med den?!

(Må han virkelig ha det inn med teskje?)

– Hva i allverden jeg skal med den?! Hva tror du jeg skal med den?!

(Stating the obvious)

– Ja, det er jo det jeg spør om!

(Tror ikke teskje hjelper.)

– Men det sier da seg selv!

(Grrr.)

– Jeg er straks hjemme, svarer han og lager en fnyselyd i andre enden av røret jeg synes er svært uberettiget. Er det noen som skal fnyse her, så er det i hvert fall ikke ham.

Et kvarter senere står han i døra. Med ei borremaskin.

– Jeg fant den i garasjen.

Ja, og så, liksom? Jeg er fortsatt irritert etter telefonsamtalen, og kunne ikke bry meg mindre. Alt jeg ønsker er ei hullemaskin så jeg kan rydde i papirveldet som har invadert spisestuebordet.

– Jaha?

– Jaha?!

– Ja, jaha! Kunne du ikke heller brukt tida på å finne hullemaskina?!

(Stating the obvious. AGAIN!)

– Men dette ER jo ei hullemaskin!

Der lærte jeg forskjellen på hullemaskin og borremaskin. Perforatrice og perceuse. Og sånn går nu dagan i et språkforvirra ekteskap.

Feeerdig!

Med eksamen. Barna altså. Niåringen og seksåringen. Sistnevnte for første gang, mens storebror allerede har fire års erfaring. Sju dager med omtrent to eksamener om dagen, hvor de skal greie ut om alt de har lært gjennom hele skoleåret. Jeg har skrevet om dette på bloggen før. Her og der. Jeg har surmult i kjent innvandrerstil, og fått mye støtte hjemmefra. Eller, støtte og støtte, fru Blom. Folk i gamlelandet er mest opptatt av å riste på hodet over det belgiske skolesystemet, «stakkars elever» etc., og fortelle om skoleavslutninger, is-spisning, turer i skogen, og ellers alt som er gøy å gjøre i juni. Bare én eneste har hittil kommentert at det blir folk av belgiere også, og det gjør overraskende godt å få dette innspillet til tross for min egne innbitte aversjon mot skolesystemet i utlandet mitt.

For uansett hvor mye jeg vrir og vender på det, syter og klager, kommer jo dette skolesystemet til å være akkurat likedan til neste vår og neste eksamensrunde. Og da hjelper det ikke å dvele ved gamlelandets uovertrufne perfeksjon. Nei, da må jeg begynne å overbevise meg selv om at det kommer til å bli folk a barna mine også, selv om de får karakterer fra første klasse på barneskolen, og selv om et par uker i juni måned går med til eksamenslesing. Dersom jeg fortsetter å lese forskningsrapport etter forskningsrapport som motbeviser akkurat det, og dersom jeg fortsetter å vende meg til gamlelandet for støtte, så blir det vanskelig å ha tillit til at avkommet mitt skal komme utav skolen med helsa i behold. I dette smertefulle faktum, ligger integreringen og gliser nådeløst. When in Rome, do as the Romans, nemlig. Selv om det stritter imot i hvert eneste mitokondrium.

Men selv om vi innvandrere skal gjøre som romerne, så går det an å finne sin egen gylne middelvei, eller aurea mediocritas som de kanskje ville sagt i Roma. I år bestemte jeg meg derfor for at den velkjente knuten i magen som pleier å komme i slutten av mai, skulle få innvilget sin velfortjente pensjon. Eksamen kommer jo, uansett hva den knuten foretar seg, så det er i grunnen bare bortkastet energi. Den nagende knuten vaporiserte overraskende fort da jeg simpelthen bestemte meg for å akseptere situasjonen. Ser ut til at viktige folk er enige i akkurat den metoden.

happiness-can-exist-only-in-acceptance-quote-1

Deretter bestemte jeg meg for å gjøre det beste utav hele eksamensperioden, som jo selvfølgelig badet i sol og skyfrihimmel, som seg hør og bør for enhver eksamensperiode med respekt for seg selv. Vi har vært i parken, skogen, på sykkeltur, og ellers nytt finværet for det det er verdt. Is-spising har selvsagt også hørt med. De har lest litt hver dag, men ikke mer enn de orket. Vi har spilt spill og lest Harry Potter høyt. Det siste skulle vise seg å være et skikkelig sjakktrekk, for mot slutten av den sju dager lange eksamensperioden, dukket denne artikkelen opp i strømmen på twitter: Eventyr er viktigere enn tester. Hvor dette sitatet beroliget meg om mulig enda mer i min tilstand av aksept:

EINSTEIN

Fredag var siste eksamensdag, og det er fortsatt litt over ei uke til skoleslutt, men ettersom lærerne retter eksamensbesvarelser og fyller ut karakterbøkene for hånd med sirlig blekkpennskrift i de neste dagene, har elevene fritimer. Barna dro overlykkelige av gårde med Monopol og kortspill til skolen i dag, og snart er den etterlengtede skoleferien her. Alt vel, med andre ord, og jeg kjenner at aksept er en hjelpsom ingrediens i integreringens suppegryte, samtidig som jeg gleder meg over at vi i hvert fall slipper russefeiring i dette flate landet. Og det er da noe.

Multikulturell yoga

«Se for deg at du er på vei opp mot en fjelltopp. Du går opp langs åssiden og trekker den friske fjellufta dypt ned i lungene.»

Yogalærerens stemme messer dempet ut i det parkettbelagte rommet, hvor vi ligger på rekke og rad på de tynne madrassene våre. Jeg har drevet med yoga sånn av og på siden jeg var femten (Jøss, er det virkelig snart tretti år siden jeg var på mitt første kurs på Friundervisningen i Trondheim? Det skulle en ikke tro når en ser hvor stiv og støl jeg fortsatt er – konkluderer med at frekvensen i ‘av og på’ har vært noe uheldig med hensyn til progresjon), og det er en av de aktivitene her nede som har hjulpet kropp og sjel med å finne sin plass.

«Du kjenner lette vindpust streife ansiktet mens lydene i naturen som omgir deg, gir deg et dypt velvære.»

Fortsetter han etter en liten pause. Jeg har ingen problemer med å visualisere dette der jeg ligger med lukkede øyne og lar kroppen hvile etter en litt i overkant hard økt. Fjelluft er et evig savn i dette flate landet, og bildene ligger på netthinna fra fordums tid, eller preintegrering, vet ikke om det er et ord, i så fall har jeg nettopp funnet opp et som kan være temmelig nyttig når vi innvandrere skal forklare dere innfødte at vi faktisk var rimelige kapable mennesker før vi begynte å stotre og stamme på morsmålet deres.

«Du kommer omsider opp på toppen av fjellet og nyter den fantastiske utsikten.»

Og jeg ser selvfølgelig for meg dette:

Vakkert!

Vakkert!

Jeg er så avslappet som jeg kan bli, og kjenner at dagens stress og hit og dit har sluppet taket. Men det skal det dessverre bli slutt på.

«Du setter deg ned og lener ryggen inntil en trestamme.»

Hm? Hva for noe …? En trestamme?! Men, hvor kom det treet fra? Tregrensa gikk jeg jo forbi for lenge siden! Og like fort som det er sagt, så er mitt indre blikk invadert av trær. Den fantastiske utsikten forsvinner i en skog hvor trærne er en salig blanding av gran, bjørk og slike jeg ikke kan navnet på sånn umiddelbart. Kroppen spenner seg og pusten ligger ikke nederst i magen lenger, som seg hør og bør når du har drevet på med yoga av og på i nesten et halvt århundre, nei, den har krøpet opp under kravebeinet og peser så nervøst at jeg er redd for at jeg forstyrrer harmoniske stemningen i salen – hvorfor fulgte jeg ikke bedre med i botanikktimene på skolen?! Ikke får jeg med meg noe mer av visualiseringsinstruksjonene fra yogalæreren heller, der jeg fortvilt prøver å bli kvitt trelast etter trelast med ukjente trær og det er like før jeg starter skogbrann der oppe på den fjelltoppen som jeg for litt siden hadde besteget med fred i sinnet. Det er fristende å gløtte bort mot ghetto-venninna, som også befinner seg i samme sal på onsdagskveldene, for å sjekke om hun er akkurat like satt ut som meg. Men jeg besinner meg, og klarer også å motstå fristelsen til å rekke opp hånda og få en liten avklaring i høyden på dette fjellet, for det er vel strengt tatt ikke et fjell dersom det vokser trær helt oppe på toppen av det? I hvert fall ikke et norsk fjell. Jeg må til slutt innse at det nok dreier seg om en belgisk yogalærers vett på fjell, og omsider er endelig avslapningsøvelsen over og det er tid for å avslutte med tre rungende OM.

Etterpå, når min norske venninne og jeg står ute på fortauet etter endt økt, kommer det undrende fra henne:

«Du, de der trærne der oppe på fjelltoppen, klarte du å se for deg dem, eller? Mista konsentrasjonen, jeg …»

Nei, det er ikke lett å være innvandrer. Skal ikke få slappe av på yoga engang. Jeg synes godt at yogalærere med multikulturell kompetanse burde komme på den politiske agendaen så snart som mulig, ellers er det ikke godt å si hvordan det skal gå med denne integreringen, gitt.

Hvordan går det med boka?

Er et spørsmål jeg ofte får om dagen. Så ofte at jeg nesten angrer på at jeg noensinne fortalte til noen at jeg har skrevet en roman som nå venter på å bli utgitt. Eller ha vet jeg? Kanskje boka egentlig helst vil slippe? Hvordan det går med boka, er det vel strengt tatt bare boka som kan svare på. For alt jeg vet, skulle den kanskje aldri vært skrevet. Det å bli kastet i søppelkasse etter søppelkasse, kan umulig være noe gøy. Forlag flest vil nemlig helst ha manus i papirutgave, noe som selvsagt ikke er en billig fornøyelse når det skal sendes helt fra Belgia, og jeg er glad jeg slipper å være til stede når romanen blir slengt i en søppelkasse som en hvilken som helst bunke med unyttig papir. Eller makuleringsmaskinen. S-k-r-e-k-k-o-g-g-r-u!!

Selv velger jeg å  tro på det gode i mennesket og ser for meg at baksiden av manussidene blir tatt med hjem til forlagets ansatte med barn som bruker dem til tegneark. Datteren min elsker å tegne, og tegner på alt hun får lov til å tegne på. Denne hadde jeg i lomma da jeg løpte 20km i Brussel i helga:

Heia mamma!

Heia mamma!

Tanken på at romanen kan bli brukt til noe nyttig der den gang på gang blir avvist av litterære mennesker, gjør godt for mammaen dens.

Dersom du lurer, så har boka fått svært variende tilbakemeldinger. Alt fra massakre til wow, samt noen nøytrale innimellom. Tiden det tar (og tid tar det vitterlig, veloppdratt som jeg er, sender jeg nemlig bare manus til ett forlag i gangen), har jeg heldigvis andre ting å holde på med, blant annet skisserer jeg neste bokprosjekt, som også handler om, ja, du gjettet riktig: Integrering. Hakk i plata er som kjent en kronisk tilstand hos innvandrere flest.

Og så har  jeg funnet en meme-generator på internettet – farlig, farlig, men herlig, herlig!

Hjemmelaget poster/plakat/mem/meme - eller hva det nå heter på morsmålet

Hjemmelaget poster/plakat/mem/meme – eller hva det nå heter på morsmålet (Jada, det var en apostrof i ‘everybody’s’ men meme-gereratoren ville ikke ha den der …)

To be continued …

Når innvandrerkvinner sprenger grenser

Plutselig kom dagen. Like plutselig som vekkerklokka når den drrringer altfor tidlig på en mandag morgen, og det eneste du har lyst til er å slenge den ut vinduet – som forhåpentligvis er åpent.

Dagen før den dagen som plutselig kom, tok min gode ghetto-venninne og jeg toget inn til Europas hovedstad. Greit å være tidlig ute for å rekognisere terrenget, tenkte innvandrerkvinnene som emigrerte fra Norge for mer enn en dekade siden. Hvis vi kan si det sånn. Fnisende satt vi på toget og faktisk gledet oss til å springe 2 mil rundt omkring i storbyen. Og slik så jeg ut før jeg skjønte noe som helst av det jeg hadde begitt meg utpå:

Naiv innvandrerkvinne foran Cinquantenaire, hvor startskuddet skulle gå dagen etter

(Naiv) innvandrerkvinne foran Cinquantenaire, hvor startskuddet skulle gå dagen etter

Ledsagersken min burde vel egentlig ha satt meg på første tog hjem, men poserer i stedet for på samme sted:

Ghetto-venninna, som egentlig heter Monika, ser litt skeptisk ut. Kanksje hun faktisk vurderer å sette meg på toget?

Ghetto-venninna, som egentlig heter Monika, ser litt skeptisk ut. Kanksje hun faktisk vurderer å sette meg på toget?

Og så tok hun bilde av denne kjempeskoa, mens jeg holdt en liten monolog om hvor glad jeg var for de kjempegode skoa mine:

Kjempesko

De ser sånn ut:

Hadde det ikke vært for disse, så ... (hadde jeg ikke løpt?)

Hadde det ikke vært for disse, så … (hadde jeg ikke løpt?)

Det er veldig viktig med gode løpesko. Pluss en god del andre ting, men det tenkte vi ikke så mye på der vi på senettermiddagen, dagen før dagen, med tunge ryggsekker og ikke fullt så tilpasset skotøy kanskje, trasket langt om lenge og lengre enn langt. Noe du fort gjør i denne byen, og noe som sikkert ikke var noe sjakktrekk, men så har jeg aldri vært noe spesielt interessert i sjakk heller.

Omsider kom vi frem til min svigerinnes leilighet, med verkende føtter og såre skuldre samt lavt blodsukker. Vi kunne jo ha tatt både trikk, metro og buss, men ikke noe hviledag dagen før dagen på disse vikingjentene, nei! Godt var det at svigerinne vartet opp med deilig mat og behagelige soveplasser, ellers hadde vi kanskje vært ute og gått ennå.

Etter en god natts søvn, så vi slik ut:

Mot i brystet, vett i pannen, stål i ben og armer, slike jenter det vil gamle Norge ha!

Glade og fornøyde et par timer før vi skal springe to hele mil og litt til

Det var før vi visste hvordan:

Slik ser det ut når 40 000 løpeglade mennesker med 133 ulike nasjonaliteter møtes

Slik ser det ut når 40 000 løpeglade mennesker med 133 ulike nasjonaliteter møtes

Jeg hadde aldri løpt langdistanse før. Jeg hadde faktisk ikke løpt noenting før mars måned. I år. Det var da jeg fikk denne kjempegode ideen. På tre måneder hadde jeg rukket å bli komfortabel med å løpe en halvtime i strekk, og det var noe jeg var veldig stolt av. Hvorfor kunne jeg ikke bare la det bli med det? Muligens fordi jeg hadde lest en eller annen artikkel om at det var lurt å prøve noe nytt, hive seg ut i det, sprenge grenser. Spesielt når du er innvandrer. Det er nemlig ikke nok å tilpasse seg et fremmed lands skikker, lære seg et nytt språk, og bli fortrolig med alt det ukjente. Det blir aldri nok, ser du. Aldri. Det er bare noe vi innvandrere må finne oss i, der vi springer rundt som forskremte mus (eller var det lus?) og forsøker å imponere de innfødte.

De første ti kilometerne gikk latterlig lett. I hvert fall i forhold til de neste ti, som var til å gråte av, for da begynte kroppen å si fra om at jeg hadde tatt for hardt i helt fra begynnelsen av, og at jeg ikke bare burde øvd på den halvtime-i-strekk løpinga, men også utholdenhetsteknikker og kanskje litt oppoverbakke? For dem var det plutselig mange av i dette landet som ellers er så ennerverende flatt. De var som fjell. Og jeg stivnet. Det har jeg aldri opplevd i hele mitt liv. Jeg er nemlig en sånn som alltid har respektert grenser, spesielt min egen smertegrense. Den har vært hellig. Selv om jeg alltid har trent litt til og fra av ymse slag, har jeg aldri utsatt kroppen min for smerte. Så det er sånn det føles, tenkte jeg i mitt svimete sinn, når man er toppidrettsutøver og driver med sport på ordentlig. Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre med denne smerten. Alt gjorde vondt. Jeg forsøkte å gå, det var grusomt. Jeg tøyde litt, og holdt på å falle sammen. Både løpe, stå, sitte, og ligge, var uaktuelt. Så jeg sendte Monika av gårde. Jeg ville ikke at hun skulle være der når jeg lusket vekk med halen mellom beina. Motvillig sprang hun fra meg mens jeg kikket meg rundt etter et hull jeg kunne smutte ut gjennom. Bare å se seg rundt, gjorde vondt. Men ettersom alt gjorde vondt, uansett, og jeg i forkant hadde skrytt i øst og vest om bragden jeg skulle foreta meg samt samlet inn penger til Leger Uten Grenser, så bestemte jeg meg for å prøve å prøve litt til. For om ikke annet, hadde jeg i hvert fall bittelitt stolthet igjen.

Med museskritt løp jeg forsiktig av gårde, brukte pusteøvelser fra yogaen mens jeg fortalte kroppen min hvor mye jeg satte pris på alt den gjorde for meg og visualiserte at jeg sprang over målstreken i reneste Grethe Waitz-stil. Langs løypa var det en fantastisk stemning. Trommeband, korpsmusikk, mennesker som sang og ropte oppmuntrende ord, frivillige som delte ut vann, energidrikker, sukkerbiter, appelsinbåter, og sikkert en del andre ting jeg ikke fikk med meg. De ga meg dyttet jeg trengte innimellom for å komme videre, og plutselig var det bare fire kilometer igjen. Og så kom det en forferdelig oppoverbakke, hvor jeg ikke helt skjønner hvordan jeg kom meg opp. Mulig jeg krøp. Jeg vuderte å be Røde Kors frivillige slenge meg opp på ei båre, men jeg hadde ikke nok energi til å snakke med noen. Heldigvis har jeg ingen vitner som hverken så meg eller tok bilder, for familien min stilte seg opp på steder vi allerede hadde løpt forbi. Takk og lov for at det er ikke lett å navigere seg rundt med små barn i denne storbyen med 40 000 springende mennesker og enda mye mer publikum samt avstengte gater på de mest uforutsigbare steder, for hadde barna mine sett innvandrermammaen sin i denne tilstanden, hadde de nok blitt så flaue at de ville ønsket henne tilbake til det landet hun kommer fra.

Endelig kom jeg meg opp på platået hvor Parc du Cinquantenaire åpenbarte seg for meg i det fjerne.

Jeg var dessverre lengre unna, men det var likevel et vakkert syn

Jeg var dessverre lengre unna, men det var likevel et vakkert syn

Og like plutselig som dagen hadde kommet, selv om det føltes som sju lange og sju smertefulle, så var jeg over målstreken – to timer, femti minutter og femtiseks sekunder etter start.

Hun med hvit caps er nok meg

Hun med hvit caps: Au, liksom

Der sto min kjære Monika, som hadde ventet i sju lange og sju breie, med kameraet klart, før hun bar meg bort til medaljene:

Feeerdig!

Feeerdig!

Veldig stolt og imponert over grensesprengingen. Veldig fornyd med at Monika ikke satte meg på toget dagen før. Og veldig, veldig glad for at jeg ikke fant noen smutthull for unnalusking med halen mellom bena.

Her er vi med T-skjortene våre fra respektive MSF, som jeg løp for, og Røde Kors, som Monika løp for (jeg får vite på onsdag hvor mye jeg har klart å samle inn):

Bildet er ikke arrangert

Bildet er ikke arrangert

Så kjære alle innvandrerkvinner, og dere andre som føler at dere trenger å komme dere ut litt: Løp til krampa tar dere! Det ER gøy! (til slutt)