Hverdagsintegrering

«2016 vil by på utfordringer. Vi må få til hverdagsintegreringen, og vi må skape de nye arbeidsplassene. I Norge har vi, i fellesskap, vist en enestående evne til å finne løsninger. Til å gjøre samfunnet vårt bedre og sterkere. Skritt for skritt. Det er jeg trygg på at vi vil klare også denne gangen,» sa Solberg i nyttårstalen sin. (VG, 1. januar)

Politikerprat er ikke helt min greie, og jeg må innrømme at som regel går ordene inn det ene øret og ut det andre. Det har muligens med det å gjøre at jeg er omtrent midtveis i livet nå, og gang på gang har erfart at politikere sier en ting, men gjør noe annet, for så å krangle om hvem som har skylda etterpå. Jeg kan dessuten dra den såpass langt å si at det kanskje har å gjøre med en mistillit som oppsto da jeg på min videregående skoles ti års jubileum, fikk vite at det faktisk hadde vært dødt løp den gangen jeg stilte til valg som russepresident og «tapte.» Egentlig burde det vært omvalg, men elevrådslederen, som i tillegg til å være ansvarlig for opptelling av stemmer, var en ihuga AUF-er, ville vel helst ha kompisen sin som russepresident og lot som det var ham som vant. Russepresidenten betrodde meg dette på jubileet ti år senere, og hevnen ble i grunnen ganske søt da det var ham, på grunn av sitt tidligere verv, som ble utnevnt til å arrangere neste jubileum! Vel, mange politikere gjør en kjempejobb, men det virker uansett på meg som om denne politikerpraten blir mer smittsom jo høyere de kommer opp i systemet. Og det gjelder dem alle sammen, etter min mening.

Overraskelsen var derfor stor da statsministeren i sin nyttårstale faktisk kom med konkrete råd til det hun kalte hverdagsintegrering:

«Alle som vokser opp i Norge, må oppleve at vårt samfunn gir de som jobber hardt og står på, mulighet til å lykkes. Stortinget, regjeringen og kommunene kan ikke klare den oppgaven alene,» sa hun og kom med følgende utfordringer til nordmenn i alle aldre og situasjoner:

• Kan skoleklassen ha vennegrupper for at de nyankomne barna får oppleve flere norske hjem?
• Har du et ekstra sete i bilen slik at flyktningbarna også kan være med på fotballtrening?
• Har du noen gode norske barnebøker som du kan gi videre til flyktningfamilien som akkurat er kommet til bygden?
• Har du mulighet til å melde deg som verge eller være fosterforeldre for et barn?
• Kan du som er arbeidsgiver. innkalle personer med utenlandsk navn til jobbintervju?

Våre hverdagsvalg er det som gir hverdagsintegrering. Alle vil vinne hvis vi lykkes med integreringen. Alle vil tape hvis vi mislykkes.» (VG, 1. januar)

Nå snakker vi integrering! Statsministeren kommer her med konkrete råd som vil gjøre tilpasningen i Norge mye enklere. Dette er noe jeg lenge har savnet fra politikere. Integrering er en to-veis prosess og det har statsministeren skjønt. Bravo Erna!

I Aftenposten leser jeg at norsk institutt for by- og regionforskning NIBR på oppdrag fra IMDi og Distriktsenteret har gjennomført undersøkelsen Sysselsetting av innvandrere – regionale muligheter og barrièrer for inkludering. De konkluderer blant annet med følgende:

«Innvandrere som har norske venner og deltar i organisasjoner, har mye større sjanse for å være i jobb enn innvandrere uten nettverk. Det normale ved ansettelser i mindre bedrifter er at folk blir rekruttert via lokale bekjentskaper i regionen, stillingene lyses sjelden ut. Flere kommuner har tatt inn over seg at nettverk fremmer innvandreres jobbmuligheter. Det jobbes derfor aktivt med å gi flyktningene innblikk i hva nettverk og fritid betyr på norsk, og hvordan man kan bli del av lokale nettverk.»

Nemlig! Hvordan kan det være så enkelt? Derfor:

«Når innvandrere blir kjent med sambygdinger og sambygdingene blir kjent med dem, endres innvandrerens identitet og nordmenns holdninger. Nykommerne går fra å være «innvandrere» til å bli konkrete personer.

Lokale bekjentskaper gir uformelle referanser fordi folk vet om dem og kan anbefale dem videre. Når en arbeidssøker møter en mulig arbeidsgiver på et foreldremøte, eller blir anbefalt gjennom en felles bekjent, bygger ansettelsen på tillit. Arbeidsgivers usikkerhet på om vedkommende har rett kompetanse og passer inn i bedriften blir redusert.»

Jeg leser dessuten at i enkelte kommuner, er deltakelse i lokale organisasjoner en pliktig del av introduksjonsprogrammet for flyktninger. Dette er en veldig god nyhet, og jeg håper at resten av kommunene i det ganske land følger eksempelet. Når spørsmålet «hvordan kan flyktninger selv lykkes med å bli økonomisk selvhjulpne» stilles, er svaret innlysende: Språkkunnskaper og jobb. Å komme dithen går selvsagt mye raskere dersom:

God inkludering!

Godt nytt år!

Bedre sent enn aldri får jeg kanskje si. Januar kom og gikk uten at jeg fikk det med meg, noe som sikkert er like greit ettersom det er en måned jeg ikke har et kjempegodt forhold til. Her i Belgia er vinteren kald, våt og mørkegrå. Sånn ser den ut:

Grå himmel

Januar er verstingen med iskaldt regn og en himmel så grå at den må tilgis, som den belgiske visesangeren Jacques Brel synger så treffende i en av favorittvisene mine «Le plat pays» – det flate landet. Barna og jeg pleier å høre på den i bilen på vei til skolen på de verste dagene, og da synger (les: gauler) vi med ekstra høyt når det kommer til «Un ciel si gris, qu’il faut lui pardonner». Og vi er i grunnen enige i at det hjelper litt mot dette mørkegrå som gjerne invaderer oss tidlig morgen.

For meg personlig markerer også denne visa et vendepunkt i integreringen min. Jeg husker den gangen jeg for første gang hørte den på ordentlig. Det vil si at jeg hadde nok språk til å forstå ordene, og betydningen av dem, samtidig som jeg faktisk kjente en følelse av, jeg vet ikke, kanskje ikke akkurat patriotisme, men i  hvert fall en følelsesmessig tilhørighet. Litt sånn, du må ikke komme her å si noe stygt om «Le plat pays, qui est le mien» – det flate landet som er mitt.

Her kan dere høre den selv:

 

Hadde jeg hatt tid, skulle jeg gjerne oversatt hele teksten til norsk. Det får bli en vakker dag.

Du er ikke fransk…?

Anbefaler denne bloggposten ettersom den setter ord på noe jeg ofter føler. Jeg kommer heller aldri til å bli belgisk, sånn er det bare. Ikke ondt ment, virkelig ikke, men jeg er og kommer alltid til å være norsk selv om jeg integrerer meg i Belgia så godt jeg kan. Barna mine, derimot, er belgiere 100%, men de er født her og har røttene sine her.

Cogito ergo sum

Jeg har lyst til å si noen ord om integrering idag, fordi jeg ble inspirert av en kronikk jeg leste i VG forrige dagen, og et tilsvar jeg leste i Dagbladet idag.

Hanne Skartveit (VG) skriver i kronikken sin «En god start kan være at nykommernes barn og barnebarn ser seg selv som nordmenn. Og at vi som har bodd her i mange generasjoner, gjør det samme.»
Jeg ser helt klart poenget hennes. Når man flytter til et nytt land, må man være villig til å ta til seg noe nytt, til og med se seg selv i et nytt lys. Samtidig er det for mye å forlange at man skal skifte identitet. Jeg tenker da først og fremst på den første generasjonen som kommer til et nytt land, for de bærer med seg kulturen sin i blodet, og de har allerede en nasjonal identitet som man faktisk ikke bare…

View original post 473 more words

Anbefaling: «Integreringen startet med at jeg IKKE fikk møte sønnen min da jeg ringte på døra»

keep calm an integrate

Nå skal jeg gjøre Dagbladet en skikkelig stor tjeneste. Jeg skal anbefale et meget lesbart innlegg som de publiserte i dag. Det er skrevet at Hanne Viken fra Nøtterøy og resymerer på en vidunderlig måte hvordan virkelig integrering forgår. Begge veier. Med litt rumpedans. Og ettersom denne bloggen har titusenmillioner faste lesere hver eneste dag, går jeg utfra at Dagbladet vil merke mye trafikk fremover. Bare hyggelig! Fortsett å trykke slike  innlegg så kan det til og med bli mer.

Voilà: Integreringen startet med at jeg IKKE fikk møte sønnen min da jeg ringte på døra

God helg fra gråvær i Belgia!

Fremmedspråk er dyrt!

I hvert fall for denne karen:

(Oversettelse følger under for de som har behov, men se gjerne klippet selv om du ikke forstår fransk, lattersalven på slutten, omtrent ved 00:57, er verdt det)

En fremmedspråklig ringer inn til fransk radio for å snakke om vanskelighetene med det franske språk:

–  Jeg har et problem når jeg er på bakeriet, sier innringer.

–  Hvorfor det? spør radioverten.

–  Fordi jeg vet ikke om det heter en eller ei baguette. Jeg har en venn som er fransk, og han ga meg et godt råd som jeg gjerne vil dele med andre som har samme problem med en eller ei.

–  Ja?

–  Jeg går på kveldsskole for å lære meg fransk skikkelig for de gangene jeg prøver å snakke armensk med familien min, så sier de til meg at jeg må snakke fransk.

–  Ja, det er sant det er bedre. Det gjør alt enklere, for lærer du ikke språket, kommer du ikke til å integrere deg skikkelig og så videre …

– Ja, jeg skal lære det.

–  Så hva er trikset du bruker for å vite om det heter en eller ei baguette?

–  Vel, det blir jo dyrere for meg, da, men jeg spør alltid etter to baguetter.

smiley-304294_640-300x295

Ha en strålende dag!

Integrering i praksis: Hei, kan vi låne deg ut til en innvandrer?

nhcpl.libguides.com

nhcpl.libguides.com

«Fyrverkeriet bibliotek på Vestre Toten etterlyser innbyggere som vil være til utlån. Slik håper de å gjøre kommunen mer inkluderende. Biblioteket låner til vanlig ut bøker, men nå vil de også låne ut mennesker. De etterlyser innbyggere som vil sette av en time til å bli kjent med en innvandrer.

Dette prosjektet har jeg tro på. Vi ønsker å skape en møteplass mellom innvandrere og innbyggere, sier biblioteksjef Mona Myrland.»

Jeg og! Det er en veldig, veldig god idé, og jeg håper mange flere bibliotek følger raskt etter. En uformell prat med en innfødt, som avsluttes med å låne bøker, vil gjøre underverker for både fremmedspråk og fremmedfølelsen. Og som Myrland sier:

«Hvis en innvandrer har hatt samtaler med ti innbyggere, så vil det være ti flere personer som vil si hei når de treffer hverandre på butikken eller gata. Det kan være et viktig bidrag.»

Det er i de små detaljene i hverdagen nøkkelen til god integrering ligger. Bare noe så enkelt som det å ha noen flere innfødte å si hei til, slå av en liten prat med, gjør at følelsen av tilhørighet vokser.

Fyrverkeriet bibliotek har skjønt det. Som jeg skrev tidligere her inne:

«De har skjønt at integrering er en prosess som går begge veier, og at det ikke skjer i et vakum hvor det innvandrede mennesket lærer seg språket, får seg en jobb og gjør nytte for seg – helt uten samspill med omgivelsene. Det er når omgivelsene også innvolverer seg, at skikkelig integrering finner sted. Når lokalsamfunnet engasjerer seg på denne måten, og mennesker fra den ene siden møter mennesker fra den andre siden, skjer det noe magisk. For simsalabim, så har fremmedfølelsen og fremmedfrykten møtt hverandre med menneskelige blikk, i stedet for å skule på hverandre over gjerdet. Så enkelt er det.»

Kudos til Fyrverkeriet bibliotek, og så krysser jeg fingrene for at dette initiativet sprer seg til det ganske land.

Resten av artikkelen kan du lese her.

Derfor inviterer innvandrermamma aldri folk på fiskemiddag

Poison

På vei hjem fra skolen i ettermiddag:

– Mamma, er det fisk i yoghurten? spør datter fra baksetet.

– Fisk i yoghurten? Nei, det har jeg aldri hørt om? Hvorfor i all verden spør du om det? lurer jeg.

– Manon sa det.

– Manon er gal i hodet sitt, kommer det tørt fra storebror.

– Ingen er gal i hodet sitt, sånn kan vi ikke snakke om mennesker, vennen, selv om de har andre meninger enn oss. Det er veldig viktig å ikke sette etiketter på folk, ikke sant? Den er dum, den er teit, den er gal osv. Det har vi jo allerede snakket om flere ganger.

Jepp, jeg er varm i trøya nå, og klarer ikke stoppe moralprekenen.

– Tenk om noen synes du var gal i hodet bare fordi du sier noe som er litt rart? Eller fordi du liker noe som en annen ikke liker, sylteagurk, for eksempel?

– Men, mamma … kommer det unisont fra søskenparet.

Men mammaen deres har fått blod på tann, og lar hverken storebror eller lillesøster slippe til.

– Om det er slik at Manon liker fisk i yoghurten sin, så skal hun få lov til det, selv om det kanskje ikke er noe vi har prøvd i vår familie. Hvem vet, kanskje det er en kjempegod kombinasjon, og kanskje vi har gått glipp av en kulinarisk delikatesse fordi vi tenker at det er rart. Det er kjempeviktig å være tolerant og åpen om det meste i livet, det har jeg skjønt som allerede har levd i 43 år på denne kloden! Selv om dere kanskje tenker det mange ganger, så er faktisk ikke mammaen deres dummest i verden. Når dere blir større vil dere forstå at jeg faktisk er ganske smart.

– Men, mamma! insisterer lillesøster. Manon har ikke sagt noe om fisk … Hun sa det var gift i yoghurten min.

– Gift? Hva har det med saken å gjøre ..?

Men så demrer det. Fisk og gift. Poisson og poison. Sistnevnte uttales med en z-lyd jeg ikke alltid får med meg. Eller ikke alltid uttaler skikkelig, for den saks skyld. Fint at vi oppdaget feilen før datteren bekrefter til Manon at hun ifølge sin egen mamma såvisst har gift i yoghurten sin.