Integrering i praksis: Invitasjon til lanseringen av VS Humentor

Er en veldig rask tur innom på bloggen, for akkurat nå er jeg travelt opptatt med flytting til nytt hus mens husrenovering pågår. Vi kan jo ikke bo sånn:

Det skal bli veldig fint til slutt!

Det skal bli veldig fint til slutt!

Det skjønner jo til og med jeg, om jeg er aldri så my innvandrerkvinnemamma.

Så, mens jeg tar meg et fem minutt mellom alle pakkeskene og svevestøvet som sikkert plager de ellers så blanke og skinnende vinduene til naboskapet, så ville jeg bare reklamere for denne lanseringen av VS Humentor, som jeg synes høres veldig lur ut. Om jeg skal få lov til å si det på godt norsk.

Mentorprogrammet som sikrer mangfold i norsk næringsliv, står det i overskriften. Og ettersom de fleste bedrifter slår om seg med ord som mangfold og slikt, burde jo dette være interessant, ikke sant?! Påmeldingsfristen er 27. April, så det gjelder å skynde seg raskt dersom du ønsker å delta på lanseringen 6. mai. Du kan lese mer her:

http://www.anpdm.com/newsletterweb/434550477742415C4576424059/484551477241425C4477414B5943/wn

Da dykker jeg ned i pakkeskene igjen, riktig god helg!

Ei helt vanlig uke!

Påskebildet til og med jeg skjønner det ikke er noen vits i å poste på Facebook.

Påskebildet til og med jeg skjønner det ikke er noen vits i å poste på Facebook.

Jeg har sagt det før, men må tydeligvis si det igjen: Denne uka er ei helt vanlig uke her i Belgia. Ei helt normal uke uten en eneste fridag. Jeg gjentar, ikke en eneste bitteliten flik av fri. Til og med barna er på skolen, ja, tenk, hver eneste dag. Det er helt sant. Ja, jeg har skjønt det nå, tenker du vel, hvorfor er det nødvendig å insistere i en hel paragraf – kan ikke bloggforfatter finne på noe annet å gjøre på ikke-fridagen sin?! Jo, gjerne det, men nå har det seg altså slik at jeg bor i dette landet på ellevte året, og hvert år har jeg nøyaktig den samme dialogen med samtlige i familien min der borte i gamlelandet:

– Hva skal du gjøre i påska, da?

– Ikke noe spesielt.

– Åh?

(Akkurat som det ikke kan falle dem inn at endeløse, snødekte vidder med glade, skigående mennesker faktisk ikke finnes her.)

– Nei.

(Jeg trekker pusten svært dypt før jeg fortsetter. Og enda engang, mens jeg lurer på om jeg ikke bare kan ta opp svarene mine for å spille dem om igjen i fremtidige påskeår.)

– Det er ei helt vanlig uke her.

– Hva?!

(Vantroen er så sterk at den tyter ut gjennom telefonrøret.)

– Ja, nei, det er ingen fridager …

– Tuller du?

– Nei.

(En lang, vantro pause følger, det er jo ikke til å tro, selv om det er ellevte gang vi har denne samtalen. Jeg ser allerede frem til den tolvte.)

– Men barna, da?

– Vanlig skoleuke. De har to uker ferie fra og med neste uke. For ellevte gang.

– Hm?

– Nei, ikkeno.

– Har dere ikke noe fri dere, da?

– Joda. 2. påskedag.

– Bare andre påskedag?! … Det er rart. Katolsk land som det er og alt. De er pussige de belgerne.

– De synes dere er rare.

– Hm?

– Nei, ikkeno.

– Jaja, god påske, da, hehehe.

– Hehehe.

Og sånn går nu åran. C’est la vie, nemlig.

Ryk eller reis!

IMG_1754 (1)

Det er noe i det å møte fremmede lands kulturer som kan bidra til å øke forståelsen for mennesker som tenker og gjør ting annerledes enn det en er vant til der hvor en kommer fra, men det kommer selvfølgelig an på hvordan en reiser. At jeg fikk uendelig mye mer utav en studiereise til én av Indias fattigste stater i unge år enn charterreisen til Mallorca noen år senere, sier seg vel selv.

Nå skulle jeg egentlig bruke denne bloggposten til å rette en harmdirrende pekefinger mot USAs tidligere president George Bush, som etter sigende aldri hadde satt sine ben utenfor hjemlandet sitt før han flyttet inn i det Hvite Hus, for å vise hvor galt det kan gå. Men, vel, så fant jeg dette her:

QUOTE: According to Bush staffers, George W. Bush had visited these countries
before becoming President:

Bermuda
Canada
China
Egypt
England
France
Gambia
Israel
Italy
Mexico
Scotland

Hvorpå harmdirrende perkefinger visnet indignert og poenget mitt forsvant. Men uansett, en trenger ikke nødvendigvis ikke reise så veldig langt for at det skal monne, tenker jeg, noen ganger holder det å dra fra den ene kanten av landet sitt til den andre (heldigvis for meg i bittelille Belgia – det er verre for dere i Norge). For som Marcel Proust skal ha sagt:

«Den sanne oppdagelsesreise består ikke i å finne nye landskaper, men å se med nye øyne.»

God tur!

Integrering i praksis: Integreres i norsk natur

Når belgiere spør meg hva jeg savner mest av alt fra Norge, bortsett fra familie og venner, så er det selvfølgelig dette bildet som kommer på netthinna aller først:

reisetips.nettavisen.no

reisetips.nettavisen.no

Norsk natur er fantastisk og allemannsretten unik, og det er dette jeg har felt aller flest tårer over når hjemlengselen sliter som verst. Det å gå tur i skog og mark, er en av kjerneverdiene i norsk kultur, og jeg vil kanskje tro at det er den delen som favner folk flest aller mest, både på tvers av generasjoner, kjønn og ellers alt annet som måtte skille oss som mennesker. Og det er denne delen av norsk kultur nordmenn bør lære sine nye landsmenn å kjenne. Det har lokallaget React i Volda forstått. De driver med mangfoldige og praktiske aktiviteter, blant annet leksehjelp for barna på det lokale asylmottaket, svømmetrening og turgruppe:

«Tirsdag hver tredje uke arrangerer React Volda friluftstur for beboerne på asylmottaket. Turene, som stadig er etterspurt blant asylsøkerne, er med på å gjøre overgangen til et nytt land litt enklere.»

Adel Dabbas er i Norge etter å ha måttet flykte fra krigen i Syria. Han har vært i Norge i litt over tre måneder, og klarer allerede å føre en samtale på norsk. Han sier blant annet:

«– Jeg synes Norge er et vakkert land, med flotte mennesker. Når jeg er på utflukter som dette, hjelper det meg ved å forstå det nye landet jeg bor i.»

Leder i React Volda, Malin Grendal, sier følgende:

«– Det vi vil oppnå med sammenkomster som dette er å skape en sosial møteplass for asylsøkerne. Vi opplever at dette er viktig for deres integrering, her lærer de mye om Norge samtidig som de får seg et sosialt nettverk, forteller Aas Vestre. «

Godt tenkt og et eksempel til etterfølgelse for dere som lurer på hva dere kan bidra med for å hjelpe nye landsmenn med integreringen.

God helg!

Norske foreldre er kalde

En muligens veldig kald pappa.

En muligens veldig kald pappa.

Jeg sitter i en forelesningssal på universitetet blant foreldre, lærere og studenter og aner fred og ingen fare da foreleser spør: Det er vel ikke tilfeldigvis noen fra Norge her i kveld? Jeg rødmer da ektemannen ved min side bekrefter at, jo, det er det, og da de få som sitter der som kjenner meg også nikker bekreftende, jeg blir nødt til å rekke opp hånda og tilkjennegi min tilstedeværelse. I går kveld befant vi oss nemlig på en foredrag, mannen min og jeg, hvor en psykopedagog (vet ikke om dette er en tittel på norsk, så jeg oversetter direkte fra fransk) foreleste om barn og skjerm.

«Hm,» sier han da han får øye på den røde tomaten med uekte blondt hår og røtter som avslører hvilken vei alderen har tatt (meg, ja). «Jeg må forsøke å tone ned dette litt, da, skjønner jeg,» fortsetter han før han fyrer løs. Jeg skulle likt å høre den unedtonede versjonen, for det som kommer nå er jeg overhodet ikke forberedt på.

«Nordmennene ble plagsomt irriterende da de vant PISA, men det er jo ikke rart de vant – hva kan man egentlig finne på, i Oslo, etter mørkets frembrudd, for det blir tidlig mørkt, ja, hva kan man egentlig finne på da, annet enn å gjøre skolearbeid, i den kjedelige byen, hæ?» Salen humrer og noen snur seg diskret og gløtter mot plassen min. Jada, jeg er fortsatt like rød. Ikke bare har jeg fått uønsket oppmerksomhet i en sal full av folk på en forelesning hvor jeg må konsentrere meg max for å følge med på det som blir sagt på fremmedspråket mitt, men jeg har fått en oppmerksomhet jeg aldri før har opplevd på vegne av landet jeg kommer fra. I alle de årene jeg har bodd i utlandet, har alle kommentarer om min opprinnelse vært udelt positiv.

Jeg kjenner at sinnarynken mellom øyenbrynene mine er i ferd med å få en del å tygge på. Hva i allverden er det han snakker om? Vi har vel aldri vunnet PISA, var ikke det Finland? Og at Oslobarn bare sitter inne og gjør skolearbeid fordi det blir så tidlig mørkt, vel, den var ny for meg.

«De går ikke ut, ikke sant, det er ikke sånn som barn i Napoli, som har sol og fint vær og som er ute hele tiden, neida, de sitter bare inne og rører ikke på seg. Og hva skjer, jo, forekomsten av ADHD og barn som går på Ritalin er skyhøy sammenliknet med Napoli, hvor dette ikke eksisterer.»

Hva?! Sitter bare inne, aldri ute, og det er derfor så mange norske barn får ADHD? Jeg begynner å få lyst til å si noe, men det er ingen åpning for kommentarer, og det er egentlig ikke dette forelesningen handler om. Henvisningen til Norge gjøres i en bisetning for å vise til ekstreme tilstander. Tilstander jeg overhodet ikke kjenner meg igjen i, og som jeg til og med er temmelig sikker på at ikke er sanne engang.

«Ikke nok med det,» fortsetter han, «foreldrene er kalde, det er sånn de er, og krever utrolig mye av barna sine skolemessig, det er svært elitistisk der borte, så det er ikke rart at det er så mange selvmord blant unge mennesker.»

Sånn, der var han ferdig å snakke om landet mitt, og i salen befinner det seg en forsamling som vil ta dette inntrykket med seg hjem og kanskje snakke om det til andre i sin omkrets. Jeg sitter igjen med følelsen av at jeg burde forsvart meg og det jeg kommer fra, at jeg burde sagt noe for å rette opp dette inntrykket som nå er skapt. At jeg burde si noe om at det å si at norske foreldre er kalde, er som at jeg skulle si at belgiske foreldre er voldelige fordi jeg med jevne mellomrom ser dem klapse til barna sine i det offentlige rom. Eller at belgiske foreldre er tyranniske fordi de sender barna sine skammekroken når de har gjort noe galt. Eller at det belgiske samfunnet er barnefiendtlig ettersom barns stemmer som regel ikke blir hørt. Elevråd på skolene er ikke-eksisterende, for eksempel. Eller at her er det INGEN barn som leker i gatene, mens mine barn gjerne vil flytte til Norge nettopp fordi at der leker barna ute og har en mye større frihetsradius og selvstendighet. Jeg kunne laget et poeng utav at her til lands får barna karakterer på barneskolen, helt fra de er seks år, og at det presset som legges på dem er enormt sammenliknet med den karakterfrie barneskolen i Norge. Og så videre, og så videre. Men det er selvsagt helt uaktuelt sånn på direkten og på fransk gjennom den mikrofonen som blir sendt rundt til de blant publikum som har spørsmål til monsieur foreleser da forelesningen er ferdig.

I bilen på vei hjem, mens den verste dirringen fra harmen er i ferd med å gi seg, slår det meg. Denne kvelden fikk jeg faktisk muligheten til å kjenne på følelsen av å bli plassert i en urettferdig bås, av en person som folk flest nok har tillitt til og stoler på at det som blir sagt medfører riktighet. Det er ikke hverdagskost for hverken ei nordkvinne eller en nordmann. I går skrev jeg om empati på bloggen, om det å ta på seg skoa til den personen du prøver å forstå. Vel, ikke mange timene etterpå skulle jeg få lov til å prøve dette i virkeligheten. Sånn føles det altså å bevitne ens eget land og kultur bli hengt ut til spott og spe for et ukritisk publikum. Og jeg kan herved skrive under på at jeg er svært takknemlig for at jeg slipper å oppleve dette jevnlig, for det var ikke spesielt gøy. At integreringsviljen min ville ha lidd unødvendig, trenger jeg vel heller ikke å nevne, eller?

Et empatisk eksperiement litt utenom det vanlige

«Empati (fra gammelgresk, empatheia) er evnen til å sette seg inn i andres følelsesliv. Å ha empati med noen innebærer å kunne bruke egne erfaringer (intellektuelt forstå) og andres uttrykk for følelser (emosjonelt oppleve) til å oppfatte hvordan en annen har det, men på den andres premisser slik at man ikke tolker den andres følelsesliv som om det var ens eget.» (Wikipedia)

Eller som sosiologen Sam Richards ber deg om å gjøre i dette TED-foredraget: Put yourself in their shoes (Ta på deg skoa til den du prøver å forstå, selv om det stinker.)

Verdt å se, for som den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij skrev, og som dette foredraget avslutter:

«Ingenting er lettere enn å fordømme den som gjør ondt; ingenting er vanskeligere enn å forstå ham.»

I vår tid er det kanskje ekstra viktig å prøve å forstå.

Integrering i praksis: Inspirerer asylsøkere med juksastevne

«Sommerens juksastevne på Lundenes vil vise integrering i praksis og har invitert beboerne på Harstad mottak til å oppleve ramsalt kystkultur og folkelig engasjement på Grytøya.»

Må beskjemmet innrømme at jeg ikke ante hva juksa er, og fant heldigvis følgende på Wikipedia:

«Jukse er et fiskeredskap som består av dypagnsnøre eller håndsnøre med synkelodd, og en eller flere angler. Juksa er et gammelt redskap som har vært i bruk i århundrer. I den eldste tida ble det brukt stein som søkke, særlig jernmalm; seinere overtok blylodd. Juksa består av er et fiskesnøre med mange kroker og et tungt søkke i enden. Dette snøret må rykkes opp og slippes ned hele tiden for at fisken skal bite på. Før juksemaskinen kom, var «juksinga» hardt arbeid for fiskerne på fiskebåtene. Juksa er et universalredskap som har vært brukt til mange slags fisk, men framfor alt i torskefisket. I 1960 ble den første juksemaskinen oppfunnet av Thorbjørn Christiansen i Nyksund.»

På YouTube ligger det dessuten flere videoer, blant annet denne:

Da har jeg lært noe nytt, og det er alltid en berikelse i hverdagen, noe beboerne på Harstad asylmottak sikkert er enige i. Men for dem, i kjølvannet av det å lære noe nytt, ligger det selvfølgelig også veldig mye mer:

«Ønsket er å skape sterke bånd mellom lokale fastboende og asylsøkerne som er ny, både i landet og i nærmiljøet. Gjennom å presentere en mangeårig tradisjon og kultur er tanken bak prosjektet å vise at lokal innsats og engasjement gir grunnlag for integrering.»

I Harstad har de skjønt det. De har skjønt at integrering er en prosess som går begge veier, og at det ikke skjer i et vakum hvor det innvandrede mennesket lærer seg språket, får seg en jobb og gjør nytte for seg – helt uten samspill med omgivelsene. Det er når omgivelsene også innvolverer seg på måter som de har gjort med Harstad mottak, at skikkelig integrering finner sted. Når lokalsamfunnet engasjerer seg på denne måten, og mennesker fra den ene siden møter mennesker fra den andre siden, skjer det noe magisk. For simsalabim, så har fremmedfølelsen og fremmedfrykten møtt hverandre med menneskelige blikk, i stedet for å skule på hverandre over gjerdet. Så enkelt er det.

Resten av avisartikkelen kan du lese her.