Innvandrermamma gikk en tur i skogen

Det var her vi var (kilde: http://msvt.be/carrere_presentation.html)

Det var her vi var
(kilde: http://msvt.be/carrere_presentation.html)

Og fant ikke roen, akkurat. Så nå sitter jeg her og dypper sjokoladekjeks i tekoppen og har inntatt innvandrermammaofferrollen. Det er en stund siden sist, og jeg merker at jeg ikke trives så godt i den lenger. Det er sikkert et godt tegn. Og det er da i hvert fall noe.

For noen uker siden oppdaget jeg at det fantes et senter for biologisk mangfold like i nærheten her, og at de driver med en del aktiviteter for barn. Det ligger rett ved en kunstig innsjø jeg lenge har hatt lyst til å ta en nærmere titt på. De små glimtene jeg har fått når jeg kjører Junior på fotballtrening, har gjort meg nysgjerrig, men jeg har aldri helt forstått hvordan vi kan komme oss dit. Ikke så rart, skjønte jeg i dag. Den er nemlig stengt for publikum fordi den tilhører sementfabrikken i området. Men senteret har tilgang, for området rundt innsjøen, som er omkranset av et steinbrudd av kritt, er deres viktigste pedagogiske verktøy da det rommer 223 hektar enestående økologisk og geologisk rikdom. Fritt og elendig oversatt fra hjemmesiden deres.

Jeg meldte oss på en av barneaktivitetene deres, som dere sikkert har skjønt. En slags sporlek i dette området, med guider som vet hva de snakker om når det kommer til dyre- og planteliv. I siste liten måtte dessverre mannen melde avbud, og da det gikk opp for meg at striregnet som falt om kapp mot bakken ikke hadde tenkt å slutte med det første, vurderte jeg å melde avbud, jeg også. Innerst inne i meg murret det noe om at vi dessuten trengte mannen min, for faunavokabular og slikt er ikke noe jeg har brukt mye tid på. Men så måtte jeg bli streng med meg selv og slå meg i hodet med en ekstra tykk Larousse. For ikke bare kommer jeg fra et land hvor det ikke fins dårlig vær, bare dårlige klær. Jeg har dessuten vært i dette landet i elleve år nå, og skulle da vel klare å lede barna mine gjennom en enkel sporlek mens jeg nøt det naturen hadde å by på av mangfold.

Dermed kjørte vi tre, Junior, Minstejenta og jeg, av gårde med regntøy fra topp til tå og sekken full av god niste og varm drikke. Aktiviteten skulle tross alt vare i tre timer, og jeg regnet med at en rast var inkludert.

Det viser seg at guiden opprinnelig kommer fra Paris, og naturlig nok snakker så fort som bare en franskmann kan. Belgierne er litt tregere i målet, og det er en stor fordel når en stakkars innvandrer skal stotre seg frem på dette fandens mål. Så, ja, han snakker så fort at en skulle tro at han har nettopp fanden i hælene der vi får utdelt instrukser, og jeg ber en stille bønn om at barna mine får meg seg alt og klarer det meste på egenhånd. Noe tror jeg at jeg får med meg, men ler selvsagt på feil plass, helt alene. Det er en stund siden sist jeg har gjort akkurat det, og jeg lurer på om en av Jantes utenrikskorrespondenter har fått i oppdrag å sette meg på plass. Må ikke komme her å tro at du er så innmari flink i fransk, liksom.

Vi begynner å gå, og avkommet mitt springer av gårde på sitt vis, som vil si alle andre steder enn den stien resten av deltakerne går på. Pent og pyntelig. På rekke og rad. De barna som prøver seg en centimeter av stien, får tvert beskjed fra sine respektive foreldre at det er farlig, mens mine allerede er i ferd med å klatre på store steiner og trestubber som står langsetter veien. Jeg sukker dypt og innser at dette kommer til å bli tre lange timer. Ellers i hverdagen holder jeg meg bevisst unna foreldre hvis barn aldri må klatre, plukke opp kjepper og steiner fra bakken, eller gå av stien. Slike foreldre som synes at alt er FARLIG. Du kan falle, du kan slå deg, du kan stikke kjeppen i øyet ditt, steinen kan falle på tåa di. Eller på noen andre menneskers. Og barna må for all del ikke forstyrre de ANDRE MENNESKENE. Slike foreldre fins det ganske mange av i dette landet, og jeg har etter hvert lært meg å gå tur med de få som ikke er sånn. Det legger en så veldig demper på turgleden, og jeg kjenner klaustrofobien komme sigende mens klokka går så sakte at det er like før den stopper helt opp.

Vi begynner med oppgavene, og sukket synker enda dypere da det går opp for meg at det utdeles poeng. Ikke nok med at karakterjaget begynner allerede i første klasse på barneskolen, men de drar altså med seg deg konkurransementaliteten ut i skogen også. Minstejenta blir bare mer og mer opprørt jo lenger ned vi havner på poenglista. De naturelementene vi finner, viser seg å være feil, og når vi finner noe som ser riktig ut, er det allerede for sent og de har gått over til neste oppgave. Gutten er sulten, og vil spise matpakken sin. Men det er ingen pause, så jeg lar ham få matpakken sin mens vi speider rundt etter, ja, jeg vet ikke hva, for denne pariseren snakker både på utover- og innoverpust, så det blir endel gjetting. At vokabularet i denne settingen er nokså skralt, hjelper selvsagt ikke. En annen gutt sier også at han er sulten da han ser gutten min spise brødskive med peanøttsmør, men får streng beskjed fra sin mor om at dette ikke er noe sted å spise for nå skal man konsentrere seg om sporlek. Høyt og tydelig. Jeg puster dypt, som jeg har lært det er lurt å gjøre dersom livet går en imot, mens annerledesfølelsen vokser i brystet og jeg prøver å skjule hvor evneveik jeg føler meg med et tappert smil.

Siste oppgave (ENDELIG – nå er det snart over!) er å finne noe som har spor av at et dyr har spist på det. Jeg har gitt opp for lenge siden å håve inn poeng. Det har nok barna mine også, for mammaen deres har forvandlet seg til et lite monster der hun forsøker å få dem til å oppføre seg som de andre barna for ikke å forstyrre de ANDRE MENNESKENE. Det vil si at klatring, springing, kjepper, småstein, og alt som er gøy, har blitt forbudt. Bildene på netthinnen legges inn i det hemmelige albumet for ekstremt lite stolte øyeblikk.

Siste oppgave, altså. Inne i et kratt får jeg øye på et brennesleblad som et eller annet kryp så tydelig har bitt i. JIPPI! Jeg skal til å plukke stilken, og gir innbitt blaffen i stinget jeg kjenner i fingrene, for nå skal siste flik av æren beholdes. Jeg skal akkurat til å vise funnet til guiden da assistenten hans snapper det til seg og vil vise meg og mine misfornøyde små hvordan vi kan ta på et brennesleblad uten å brenne oss. Interessant nok, for hun er belgier og snakker med normal hastighet, men idet hun demonstrerer hvordan det gjøres, river hun en flik av bladet. Jeg tenker ikke mer over det, og tar med meg barna bort til guiden for å vise ham funnet vårt hvor resten av gjengen står og virker like misfornøyde som barna mine var for bare et par minutter siden. De har ikke funnet noe ennå, viser det seg, og hjertet hopper av gledet i brystet mitt da det går opp for meg at her har vi muligheten til å hanke inn poeng! Jeg rekker bladet til ham med brennende fingre, for i gledesrusen glemmer jeg hvor jeg kan ta og ikke ta.

«Hehe, madame,» ler han, «dette bladet har De revet av selv!»

«Men …» protesterer jeg, men finner ikke ord. Hva skal jeg egentlig si? Peke bort på assistenten, det var HUN som gjorde det. Det var HUN som ødela, ikke JEG. Hvordan skal jeg si det på fransk uten å høres stein hakke tullete ut?! Med fare for at urettferdigtårene begynner å renne fritt, holder jeg munn mens de andre menneskene humrer i lang, lang rekke. Pent og pyntelig, og mens jeg fantaserer om å stikke kjepper i øynene deres og kaste digre steiner på tærne.

Da vi endelig sitter i bilen på vei hjem, ber jeg om unnskyldning til barna mine. Forklarer dem at det ikke alltid er lett å være fra et annet land hvor alt er så annerledes. At jeg fort blir stresset i sånne situasjoner og at det da dessverre går utover dem. At jeg jobber med saken, og at neste gang blir pappa med. Men de hadde jo hatt det morsomt de, forsikrer de meg, og jeg lurer på om vi egentlig befinner oss i samme univers da de på hjemturen legger ut om alt det artige de har opplevd. Det gjør vi tydeligvis ikke, for en stor del av kulturen deres er jo også belgisk, så de ser ikke det jeg ser. Og jeg ser heller ikke alt det de ser.

Jeg puster lettet ut over at jeg er en privilegert innvandrer, nok en gang, for slike opplevelser er nok i seg selv, om jeg ikke skulle møte skrå blikk på grunn av at jeg kommer fra en kultur med skikkelig dårlig rykte i tillegg. Det hadde jeg ikke taklet like godt, og all ære til de som tilhører den kategorien – dere er tøffe og jeg beundrer dere enormt!

Vi kommer oss hjem til slutt. Til ektemannens trygge favn og dekket middagsbord. Det hjelper på. I vaskerommet står det til og med baljer med sammenlagt tøy, og jeg stusser en stund der jeg blir stående og ikke helt tror det jeg ser, litt småsvimmel etter deilig middag og dagens dont. Det er ikke det at han aldri legger sammen klær, for det gjør han ofte nok. Det er bare det at disse klærne som ligger der sirlig sammenbrettet på rekke og rad, ikke er vasket ennå. Med mindre min distré halvdel har superkrefter hvor klær vaskes og tørkes på de få timene det tar for kona å lide seg gjennom sporlek på fremmedspråk. Dessverre har han ikke slike superkrefter, viser det seg, for det er altså skittentøysvasken som ligger der pent i passe store bunker og venter på å bli lagt i sine respektive skap. Jeg får meg en motstrebdende latter, og han puster lettet ut over at det ikke er noe galt med vaskemaskina, for han syntes nok at klærne han i utgangspunktet hadde trodd var rene, så litt mystiske ut. Og det var i grunnen i fin avslutning på en slik dag.

Såre innvandrerkvinneben pluss en god sak er lik helt sant

facebook-post-sponsor-fr

I februar måned, virket dette som en veldig god idé. Nå som det straks bare er én måned igjen, vet jeg ikke helt. Det er den norske ghetto-venninnen min sin skyld. Det var hun som begynte. Spreka har meldt seg på Ironman i Haugesund til sommeren, og bestemte seg like godt for å løpe 20 kilometeren i Brussel 31. mai som oppvarming. Jeg, som absolutt ikke skal delta på noe Ironman, tenkte at men, joda, 20 kilometer skal jeg vel klare å løpe? Dette var i februar. Nå er vi i slutten av april. Hvor ble egentlig mars måned av?! Den har ikke vært her til lands i hvert fall.

Men, heldigvis, every cloud has a silver lining, som det heter på godt engelsk. Eller, det er aldri så galt at det ikke er godt for noe, tenker jeg nå mens ømme muskler etter dagens treningsøkt får sin velfortjente dose med kjærlighet og proteiner. Det ene er at det ikke er jeg som skal gjennomføre triatlon bare én måned senere. Jeg vurderte det faktisk et nanosekund, så det gikk veldig fort over. Det andre er at jeg skal løpe et sponsorisert løp, hvis jeg kan si det på norsk? Nei, det kan jeg tydeligvis ikke, for der glimrer den røde understreken med sitt nærvær. Kan tydeligvis ikke skrive understreken heller, men akkurat nå gir jeg blaffen. Det får være måte på hva en rusfri treningsnarkoman (her er et ordspill jeg ikke er sikker på om jeg skjønner selv engang – lar det stå i tilfelle du er klokere enn meg) og språkforvirret innvandrerkvinne skal måtte tåle av påkjenninger etter å ha løpt til fanden måtte male seg selv på veggen tidlig en tirsdags morgen. Selv var jeg nemlig for sliten.

Men ja, jeg skal løpe for Leger Uten Grenser. Det vil si at jeg samler inn penger til en god sak mens de stakkars beina mine springer Europas hovedstad rundt. Ikke med bøsse altså, jeg har nok med å bære på meg selv, ellers takk, men via et bankkontonummer, heldigvis. Og dette er min eneste motivasjon. Det arbeidet Leger Uten Grenser gjør verden over, er så ekstremt viktig at ord blir overflødige og egentlig ikke trenger nærmere beskrivelse i denne bloggposten. De er på plass med hjelpearbeidere i Nepal, bare for å nevne bittelitt. Hadde det ikke vært for at jeg med dette kan være med å støtte en organisasjon jeg har en enorm beundring for, og som jeg en gang i et tidligere liv drømte å jobbe for, og kanskje den dag i dag angrer på at jeg valgte å gjøre noe annet, så tror jeg løpeskoene hadde fått stå pent i skapet for lenge siden. (Forferdelig setning, men jeg har vondt i bena, så …) Jeg er altfor bedagelig anlagt til å utfordre meg selv til det punkt hvor fysisk smerte må tåles, og jeg eier dessuten ikke et eneste kompetitivt ben i hele kroppen.

Dersom du vil være med å sponse meg, er du hjertelig velkommen! Alle bidrag mottas med stor takk og masse glede, kjærlighet og lys og sånt. Følgende kan kanskje gi en pekepinn om hvor lite som skal til:

€ 10 per person for drikkevann i 10 dager

€ 25 for å behandle en person som lider av kolera

€ 40 per 20-dagers behandling av to alvorlig underernærte barn

Bidraget må være satt inn på dette kontonummeret før 20. mai:

BE45 1420 5130 0089 (IBAN BE 45 1420 5130 0089 GEBABEBB)

Og i kommentarfeltet skal det stå: “20 km de Bruxelles” + navnet mitt. Som er Hege Haugvik. Kom plutselig på at jeg er relativt anonym på denne bloggen. Vel, ikke nå lenger.

Ghetto-venninna mi skal løpe for Røde Kors, og samler inne penger til drikkevann. Dersom du behersker fransk eller nederlandsk, eller har lyst til å prøve deg uansett, kan du gå inn på denne siden for å donere penger. Røde Kors har et litt proffere opplegg sånn sett.

Det var det. Nå må jeg løpe tilbake til flytting før vi blir renovert ut av huset av ekstremt effektive arbeidsfolk. Så det blir mye løping dette. Og mer skal det tydeligvis bli. Men det er helt greit:

Del gjerne bloggposten i hytt og pine, alle monner drar!

Integrering i praksis: Invitasjon til lanseringen av VS Humentor

Er en veldig rask tur innom på bloggen, for akkurat nå er jeg travelt opptatt med flytting til nytt hus mens husrenovering pågår. Vi kan jo ikke bo sånn:

Det skal bli veldig fint til slutt!

Det skal bli veldig fint til slutt!

Det skjønner jo til og med jeg, om jeg er aldri så mye innvandrerkvinnemamma.

Så, mens jeg tar meg et fem minutt mellom alle pakkeskene og svevestøvet som sikkert plager de ellers så blanke og skinnende vinduene til naboskapet, så ville jeg bare reklamere for denne lanseringen av VS Humentor, som jeg synes høres veldig lur ut. Om jeg skal få lov til å si det på godt norsk.

Mentorprogrammet som sikrer mangfold i norsk næringsliv, står det i overskriften. Og ettersom de fleste bedrifter slår om seg med ord som mangfold og slikt, burde jo dette være interessant, ikke sant?! Påmeldingsfristen er 27. April, så det gjelder å skynde seg raskt dersom du ønsker å delta på lanseringen 6. mai. Du kan lese mer her:

http://www.anpdm.com/newsletterweb/434550477742415C4576424059/484551477241425C4477414B5943/wn

Da dykker jeg ned i pakkeskene igjen, riktig god helg!

Ei helt vanlig uke!

Påskebildet til og med jeg skjønner det ikke er noen vits i å poste på Facebook.

Påskebildet til og med jeg skjønner det ikke er noen vits i å poste på Facebook.

Jeg har sagt det før, men må tydeligvis si det igjen: Denne uka er ei helt vanlig uke her i Belgia. Ei helt normal uke uten en eneste fridag. Jeg gjentar, ikke en eneste bitteliten flik av fri. Til og med barna er på skolen, ja, tenk, hver eneste dag. Det er helt sant. Ja, jeg har skjønt det nå, tenker du vel, hvorfor er det nødvendig å insistere i en hel paragraf – kan ikke bloggforfatter finne på noe annet å gjøre på ikke-fridagen sin?! Jo, gjerne det, men nå har det seg altså slik at jeg bor i dette landet på ellevte året, og hvert år har jeg nøyaktig den samme dialogen med samtlige i familien min der borte i gamlelandet:

– Hva skal du gjøre i påska, da?

– Ikke noe spesielt.

– Åh?

(Akkurat som det ikke kan falle dem inn at endeløse, snødekte vidder med glade, skigående mennesker faktisk ikke finnes her.)

– Nei.

(Jeg trekker pusten svært dypt før jeg fortsetter. Og enda engang, mens jeg lurer på om jeg ikke bare kan ta opp svarene mine for å spille dem om igjen i fremtidige påskeår.)

– Det er ei helt vanlig uke her.

– Hva?!

(Vantroen er så sterk at den tyter ut gjennom telefonrøret.)

– Ja, nei, det er ingen fridager …

– Tuller du?

– Nei.

(En lang, vantro pause følger, det er jo ikke til å tro, selv om det er ellevte gang vi har denne samtalen. Jeg ser allerede frem til den tolvte.)

– Men barna, da?

– Vanlig skoleuke. De har to uker ferie fra og med neste uke. For ellevte gang.

– Hm?

– Nei, ikkeno.

– Har dere ikke noe fri dere, da?

– Joda. 2. påskedag.

– Bare andre påskedag?! … Det er rart. Katolsk land som det er og alt. De er pussige de belgerne.

– De synes dere er rare.

– Hm?

– Nei, ikkeno.

– Jaja, god påske, da, hehehe.

– Hehehe.

Og sånn går nu åran. C’est la vie, nemlig.

Ryk eller reis!

IMG_1754 (1)

Det er noe i det å møte fremmede lands kulturer som kan bidra til å øke forståelsen for mennesker som tenker og gjør ting annerledes enn det en er vant til der hvor en kommer fra, men det kommer selvfølgelig an på hvordan en reiser. At jeg fikk uendelig mye mer utav en studiereise til én av Indias fattigste stater i unge år enn charterreisen til Mallorca noen år senere, sier seg vel selv.

Nå skulle jeg egentlig bruke denne bloggposten til å rette en harmdirrende pekefinger mot USAs tidligere president George Bush, som etter sigende aldri hadde satt sine ben utenfor hjemlandet sitt før han flyttet inn i det Hvite Hus, for å vise hvor galt det kan gå. Men, vel, så fant jeg dette her:

QUOTE: According to Bush staffers, George W. Bush had visited these countries
before becoming President:

Bermuda
Canada
China
Egypt
England
France
Gambia
Israel
Italy
Mexico
Scotland

Hvorpå harmdirrende perkefinger visnet indignert og poenget mitt forsvant. Men uansett, en trenger ikke nødvendigvis ikke reise så veldig langt for at det skal monne, tenker jeg, noen ganger holder det å dra fra den ene kanten av landet sitt til den andre (heldigvis for meg i bittelille Belgia – det er verre for dere i Norge). For som Marcel Proust skal ha sagt:

«Den sanne oppdagelsesreise består ikke i å finne nye landskaper, men å se med nye øyne.»

God tur!

Integrering i praksis: Integreres i norsk natur

Når belgiere spør meg hva jeg savner mest av alt fra Norge, bortsett fra familie og venner, så er det selvfølgelig dette bildet som kommer på netthinna aller først:

reisetips.nettavisen.no

reisetips.nettavisen.no

Norsk natur er fantastisk og allemannsretten unik, og det er dette jeg har felt aller flest tårer over når hjemlengselen sliter som verst. Det å gå tur i skog og mark, er en av kjerneverdiene i norsk kultur, og jeg vil kanskje tro at det er den delen som favner folk flest aller mest, både på tvers av generasjoner, kjønn og ellers alt annet som måtte skille oss som mennesker. Og det er denne delen av norsk kultur nordmenn bør lære sine nye landsmenn å kjenne. Det har lokallaget React i Volda forstått. De driver med mangfoldige og praktiske aktiviteter, blant annet leksehjelp for barna på det lokale asylmottaket, svømmetrening og turgruppe:

«Tirsdag hver tredje uke arrangerer React Volda friluftstur for beboerne på asylmottaket. Turene, som stadig er etterspurt blant asylsøkerne, er med på å gjøre overgangen til et nytt land litt enklere.»

Adel Dabbas er i Norge etter å ha måttet flykte fra krigen i Syria. Han har vært i Norge i litt over tre måneder, og klarer allerede å føre en samtale på norsk. Han sier blant annet:

«– Jeg synes Norge er et vakkert land, med flotte mennesker. Når jeg er på utflukter som dette, hjelper det meg ved å forstå det nye landet jeg bor i.»

Leder i React Volda, Malin Grendal, sier følgende:

«– Det vi vil oppnå med sammenkomster som dette er å skape en sosial møteplass for asylsøkerne. Vi opplever at dette er viktig for deres integrering, her lærer de mye om Norge samtidig som de får seg et sosialt nettverk, forteller Aas Vestre. «

Godt tenkt og et eksempel til etterfølgelse for dere som lurer på hva dere kan bidra med for å hjelpe nye landsmenn med integreringen.

God helg!

Norske foreldre er kalde

En muligens veldig kald pappa.

En muligens veldig kald pappa.

Jeg sitter i en forelesningssal på universitetet blant foreldre, lærere og studenter og aner fred og ingen fare da foreleser spør: Det er vel ikke tilfeldigvis noen fra Norge her i kveld? Jeg rødmer da ektemannen ved min side bekrefter at, jo, det er det, og da de få som sitter der som kjenner meg også nikker bekreftende, jeg blir nødt til å rekke opp hånda og tilkjennegi min tilstedeværelse. I går kveld befant vi oss nemlig på en foredrag, mannen min og jeg, hvor en psykopedagog (vet ikke om dette er en tittel på norsk, så jeg oversetter direkte fra fransk) foreleste om barn og skjerm.

«Hm,» sier han da han får øye på den røde tomaten med uekte blondt hår og røtter som avslører hvilken vei alderen har tatt (meg, ja). «Jeg må forsøke å tone ned dette litt, da, skjønner jeg,» fortsetter han før han fyrer løs. Jeg skulle likt å høre den unedtonede versjonen, for det som kommer nå er jeg overhodet ikke forberedt på.

«Nordmennene ble plagsomt irriterende da de vant PISA, men det er jo ikke rart de vant – hva kan man egentlig finne på, i Oslo, etter mørkets frembrudd, for det blir tidlig mørkt, ja, hva kan man egentlig finne på da, annet enn å gjøre skolearbeid, i den kjedelige byen, hæ?» Salen humrer og noen snur seg diskret og gløtter mot plassen min. Jada, jeg er fortsatt like rød. Ikke bare har jeg fått uønsket oppmerksomhet i en sal full av folk på en forelesning hvor jeg må konsentrere meg max for å følge med på det som blir sagt på fremmedspråket mitt, men jeg har fått en oppmerksomhet jeg aldri før har opplevd på vegne av landet jeg kommer fra. I alle de årene jeg har bodd i utlandet, har alle kommentarer om min opprinnelse vært udelt positiv.

Jeg kjenner at sinnarynken mellom øyenbrynene mine er i ferd med å få en del å tygge på. Hva i allverden er det han snakker om? Vi har vel aldri vunnet PISA, var ikke det Finland? Og at Oslobarn bare sitter inne og gjør skolearbeid fordi det blir så tidlig mørkt, vel, den var ny for meg.

«De går ikke ut, ikke sant, det er ikke sånn som barn i Napoli, som har sol og fint vær og som er ute hele tiden, neida, de sitter bare inne og rører ikke på seg. Og hva skjer, jo, forekomsten av ADHD og barn som går på Ritalin er skyhøy sammenliknet med Napoli, hvor dette ikke eksisterer.»

Hva?! Sitter bare inne, aldri ute, og det er derfor så mange norske barn får ADHD? Jeg begynner å få lyst til å si noe, men det er ingen åpning for kommentarer, og det er egentlig ikke dette forelesningen handler om. Henvisningen til Norge gjøres i en bisetning for å vise til ekstreme tilstander. Tilstander jeg overhodet ikke kjenner meg igjen i, og som jeg til og med er temmelig sikker på at ikke er sanne engang.

«Ikke nok med det,» fortsetter han, «foreldrene er kalde, det er sånn de er, og krever utrolig mye av barna sine skolemessig, det er svært elitistisk der borte, så det er ikke rart at det er så mange selvmord blant unge mennesker.»

Sånn, der var han ferdig å snakke om landet mitt, og i salen befinner det seg en forsamling som vil ta dette inntrykket med seg hjem og kanskje snakke om det til andre i sin omkrets. Jeg sitter igjen med følelsen av at jeg burde forsvart meg og det jeg kommer fra, at jeg burde sagt noe for å rette opp dette inntrykket som nå er skapt. At jeg burde si noe om at det å si at norske foreldre er kalde, er som at jeg skulle si at belgiske foreldre er voldelige fordi jeg med jevne mellomrom ser dem klapse til barna sine i det offentlige rom. Eller at belgiske foreldre er tyranniske fordi de sender barna sine skammekroken når de har gjort noe galt. Eller at det belgiske samfunnet er barnefiendtlig ettersom barns stemmer som regel ikke blir hørt. Elevråd på skolene er ikke-eksisterende, for eksempel. Eller at her er det INGEN barn som leker i gatene, mens mine barn gjerne vil flytte til Norge nettopp fordi at der leker barna ute og har en mye større frihetsradius og selvstendighet. Jeg kunne laget et poeng utav at her til lands får barna karakterer på barneskolen, helt fra de er seks år, og at det presset som legges på dem er enormt sammenliknet med den karakterfrie barneskolen i Norge. Og så videre, og så videre. Men det er selvsagt helt uaktuelt sånn på direkten og på fransk gjennom den mikrofonen som blir sendt rundt til de blant publikum som har spørsmål til monsieur foreleser da forelesningen er ferdig.

I bilen på vei hjem, mens den verste dirringen fra harmen er i ferd med å gi seg, slår det meg. Denne kvelden fikk jeg faktisk muligheten til å kjenne på følelsen av å bli plassert i en urettferdig bås, av en person som folk flest nok har tillitt til og stoler på at det som blir sagt medfører riktighet. Det er ikke hverdagskost for hverken ei nordkvinne eller en nordmann. I går skrev jeg om empati på bloggen, om det å ta på seg skoa til den personen du prøver å forstå. Vel, ikke mange timene etterpå skulle jeg få lov til å prøve dette i virkeligheten. Sånn føles det altså å bevitne ens eget land og kultur bli hengt ut til spott og spe for et ukritisk publikum. Og jeg kan herved skrive under på at jeg er svært takknemlig for at jeg slipper å oppleve dette jevnlig, for det var ikke spesielt gøy. At integreringsviljen min ville ha lidd unødvendig, trenger jeg vel heller ikke å nevne, eller?