Ryk eller reis!

IMG_1754 (1)

Det er noe i det å møte fremmede lands kulturer som kan bidra til å øke forståelsen for mennesker som tenker og gjør ting annerledes enn det en er vant til der hvor en kommer fra, men det kommer selvfølgelig an på hvordan en reiser. At jeg fikk uendelig mye mer utav en studiereise til én av Indias fattigste stater i unge år enn charterreisen til Mallorca noen år senere, sier seg vel selv.

Nå skulle jeg egentlig bruke denne bloggposten til å rette en harmdirrende pekefinger mot USAs tidligere president George Bush, som etter sigende aldri hadde satt sine ben utenfor hjemlandet sitt før han flyttet inn i det Hvite Hus, for å vise hvor galt det kan gå. Men, vel, så fant jeg dette her:

QUOTE: According to Bush staffers, George W. Bush had visited these countries
before becoming President:

Bermuda
Canada
China
Egypt
England
France
Gambia
Israel
Italy
Mexico
Scotland

Hvorpå harmdirrende perkefinger visnet indignert og poenget mitt forsvant. Men uansett, en trenger ikke nødvendigvis ikke reise så veldig langt for at det skal monne, tenker jeg, noen ganger holder det å dra fra den ene kanten av landet sitt til den andre (heldigvis for meg i bittelille Belgia – det er verre for dere i Norge). For som Marcel Proust skal ha sagt:

«Den sanne oppdagelsesreise består ikke i å finne nye landskaper, men å se med nye øyne.»

God tur!

Integrering i praksis: Integreres i norsk natur

Når belgiere spør meg hva jeg savner mest av alt fra Norge, bortsett fra familie og venner, så er det selvfølgelig dette bildet som kommer på netthinna aller først:

reisetips.nettavisen.no

reisetips.nettavisen.no

Norsk natur er fantastisk og allemannsretten unik, og det er dette jeg har felt aller flest tårer over når hjemlengselen sliter som verst. Det å gå tur i skog og mark, er en av kjerneverdiene i norsk kultur, og jeg vil kanskje tro at det er den delen som favner folk flest aller mest, både på tvers av generasjoner, kjønn og ellers alt annet som måtte skille oss som mennesker. Og det er denne delen av norsk kultur nordmenn bør lære sine nye landsmenn å kjenne. Det har lokallaget React i Volda forstått. De driver med mangfoldige og praktiske aktiviteter, blant annet leksehjelp for barna på det lokale asylmottaket, svømmetrening og turgruppe:

«Tirsdag hver tredje uke arrangerer React Volda friluftstur for beboerne på asylmottaket. Turene, som stadig er etterspurt blant asylsøkerne, er med på å gjøre overgangen til et nytt land litt enklere.»

Adel Dabbas er i Norge etter å ha måttet flykte fra krigen i Syria. Han har vært i Norge i litt over tre måneder, og klarer allerede å føre en samtale på norsk. Han sier blant annet:

«– Jeg synes Norge er et vakkert land, med flotte mennesker. Når jeg er på utflukter som dette, hjelper det meg ved å forstå det nye landet jeg bor i.»

Leder i React Volda, Malin Grendal, sier følgende:

«– Det vi vil oppnå med sammenkomster som dette er å skape en sosial møteplass for asylsøkerne. Vi opplever at dette er viktig for deres integrering, her lærer de mye om Norge samtidig som de får seg et sosialt nettverk, forteller Aas Vestre. «

Godt tenkt og et eksempel til etterfølgelse for dere som lurer på hva dere kan bidra med for å hjelpe nye landsmenn med integreringen.

God helg!

Norske foreldre er kalde

En muligens veldig kald pappa.

En muligens veldig kald pappa.

Jeg sitter i en forelesningssal på universitetet blant foreldre, lærere og studenter og aner fred og ingen fare da foreleser spør: Det er vel ikke tilfeldigvis noen fra Norge her i kveld? Jeg rødmer da ektemannen ved min side bekrefter at, jo, det er det, og da de få som sitter der som kjenner meg også nikker bekreftende, jeg blir nødt til å rekke opp hånda og tilkjennegi min tilstedeværelse. I går kveld befant vi oss nemlig på en foredrag, mannen min og jeg, hvor en psykopedagog (vet ikke om dette er en tittel på norsk, så jeg oversetter direkte fra fransk) foreleste om barn og skjerm.

«Hm,» sier han da han får øye på den røde tomaten med uekte blondt hår og røtter som avslører hvilken vei alderen har tatt (meg, ja). «Jeg må forsøke å tone ned dette litt, da, skjønner jeg,» fortsetter han før han fyrer løs. Jeg skulle likt å høre den unedtonede versjonen, for det som kommer nå er jeg overhodet ikke forberedt på.

«Nordmennene ble plagsomt irriterende da de vant PISA, men det er jo ikke rart de vant – hva kan man egentlig finne på, i Oslo, etter mørkets frembrudd, for det blir tidlig mørkt, ja, hva kan man egentlig finne på da, annet enn å gjøre skolearbeid, i den kjedelige byen, hæ?» Salen humrer og noen snur seg diskret og gløtter mot plassen min. Jada, jeg er fortsatt like rød. Ikke bare har jeg fått uønsket oppmerksomhet i en sal full av folk på en forelesning hvor jeg må konsentrere meg max for å følge med på det som blir sagt på fremmedspråket mitt, men jeg har fått en oppmerksomhet jeg aldri før har opplevd på vegne av landet jeg kommer fra. I alle de årene jeg har bodd i utlandet, har alle kommentarer om min opprinnelse vært udelt positiv.

Jeg kjenner at sinnarynken mellom øyenbrynene mine er i ferd med å få en del å tygge på. Hva i allverden er det han snakker om? Vi har vel aldri vunnet PISA, var ikke det Finland? Og at Oslobarn bare sitter inne og gjør skolearbeid fordi det blir så tidlig mørkt, vel, den var ny for meg.

«De går ikke ut, ikke sant, det er ikke sånn som barn i Napoli, som har sol og fint vær og som er ute hele tiden, neida, de sitter bare inne og rører ikke på seg. Og hva skjer, jo, forekomsten av ADHD og barn som går på Ritalin er skyhøy sammenliknet med Napoli, hvor dette ikke eksisterer.»

Hva?! Sitter bare inne, aldri ute, og det er derfor så mange norske barn får ADHD? Jeg begynner å få lyst til å si noe, men det er ingen åpning for kommentarer, og det er egentlig ikke dette forelesningen handler om. Henvisningen til Norge gjøres i en bisetning for å vise til ekstreme tilstander. Tilstander jeg overhodet ikke kjenner meg igjen i, og som jeg til og med er temmelig sikker på at ikke er sanne engang.

«Ikke nok med det,» fortsetter han, «foreldrene er kalde, det er sånn de er, og krever utrolig mye av barna sine skolemessig, det er svært elitistisk der borte, så det er ikke rart at det er så mange selvmord blant unge mennesker.»

Sånn, der var han ferdig å snakke om landet mitt, og i salen befinner det seg en forsamling som vil ta dette inntrykket med seg hjem og kanskje snakke om det til andre i sin omkrets. Jeg sitter igjen med følelsen av at jeg burde forsvart meg og det jeg kommer fra, at jeg burde sagt noe for å rette opp dette inntrykket som nå er skapt. At jeg burde si noe om at det å si at norske foreldre er kalde, er som at jeg skulle si at belgiske foreldre er voldelige fordi jeg med jevne mellomrom ser dem klapse til barna sine i det offentlige rom. Eller at belgiske foreldre er tyranniske fordi de sender barna sine skammekroken når de har gjort noe galt. Eller at det belgiske samfunnet er barnefiendtlig ettersom barns stemmer som regel ikke blir hørt. Elevråd på skolene er ikke-eksisterende, for eksempel. Eller at her er det INGEN barn som leker i gatene, mens mine barn gjerne vil flytte til Norge nettopp fordi at der leker barna ute og har en mye større frihetsradius og selvstendighet. Jeg kunne laget et poeng utav at her til lands får barna karakterer på barneskolen, helt fra de er seks år, og at det presset som legges på dem er enormt sammenliknet med den karakterfrie barneskolen i Norge. Og så videre, og så videre. Men det er selvsagt helt uaktuelt sånn på direkten og på fransk gjennom den mikrofonen som blir sendt rundt til de blant publikum som har spørsmål til monsieur Humbeck da forelesningen er ferdig.

I bilen på vei hjem, mens den verste dirringen fra harmen er i ferd med å gi seg, slår det meg. Denne kvelden fikk jeg faktisk muligheten til å kjenne på følelsen av å bli plassert i en urettferdig bås, av en person som folk flest nok har tillitt til og stoler på at det som blir sagt medfører riktighet. Det er ikke hverdagskost for hverken ei nordkvinne eller en nordmann. I går skrev jeg om empati på bloggen, om det å ta på seg skoa til den personen du prøver å forstå. Vel, ikke mange timene etterpå skulle jeg få lov til å prøve dette i virkeligheten. Sånn føles det altså å bevitne ens eget land og kultur bli hengt ut til spott og spe for et ukritisk publikum. Og jeg kan herved skrive under på at jeg er svært takknemlig for at jeg slipper å oppleve dette jevnlig, for det var ikke spesielt gøy. At integreringsviljen min ville ha lidd unødvendig, trenger jeg vel heller ikke å nevne, eller?

Et empatisk eksperiement litt utenom det vanlige

«Empati (fra gammelgresk, empatheia) er evnen til å sette seg inn i andres følelsesliv. Å ha empati med noen innebærer å kunne bruke egne erfaringer (intellektuelt forstå) og andres uttrykk for følelser (emosjonelt oppleve) til å oppfatte hvordan en annen har det, men på den andres premisser slik at man ikke tolker den andres følelsesliv som om det var ens eget.» (Wikipedia)

Eller som sosiologen Sam Richards ber deg om å gjøre i dette TED-foredraget: Put yourself in their shoes (Ta på deg skoa til den du prøver å forstå, selv om det stinker.)

Verdt å se, for som den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij skrev, og som dette foredraget avslutter:

«Ingenting er lettere enn å fordømme den som gjør ondt; ingenting er vanskeligere enn å forstå ham.»

I vår tid er det kanskje ekstra viktig å prøve å forstå.

Integrering i praksis: Inspirerer asylsøkere med juksastevne

«Sommerens juksastevne på Lundenes vil vise integrering i praksis og har invitert beboerne på Harstad mottak til å oppleve ramsalt kystkultur og folkelig engasjement på Grytøya.»

Må beskjemmet innrømme at jeg ikke ante hva juksa er, og fant heldigvis følgende på Wikipedia:

«Jukse er et fiskeredskap som består av dypagnsnøre eller håndsnøre med synkelodd, og en eller flere angler. Juksa er et gammelt redskap som har vært i bruk i århundrer. I den eldste tida ble det brukt stein som søkke, særlig jernmalm; seinere overtok blylodd. Juksa består av er et fiskesnøre med mange kroker og et tungt søkke i enden. Dette snøret må rykkes opp og slippes ned hele tiden for at fisken skal bite på. Før juksemaskinen kom, var «juksinga» hardt arbeid for fiskerne på fiskebåtene. Juksa er et universalredskap som har vært brukt til mange slags fisk, men framfor alt i torskefisket. I 1960 ble den første juksemaskinen oppfunnet av Thorbjørn Christiansen i Nyksund.»

På YouTube ligger det dessuten flere videoer, blant annet denne:

Da har jeg lært noe nytt, og det er alltid en berikelse i hverdagen, noe beboerne på Harstad asylmottak sikkert er enige i. Men for dem, i kjølvannet av det å lære noe nytt, ligger det selvfølgelig også veldig mye mer:

«Ønsket er å skape sterke bånd mellom lokale fastboende og asylsøkerne som er ny, både i landet og i nærmiljøet. Gjennom å presentere en mangeårig tradisjon og kultur er tanken bak prosjektet å vise at lokal innsats og engasjement gir grunnlag for integrering.»

I Harstad har de skjønt det. De har skjønt at integrering er en prosess som går begge veier, og at det ikke skjer i et vakum hvor det innvandrede mennesket lærer seg språket, får seg en jobb og gjør nytte for seg – helt uten samspill med omgivelsene. Det er når omgivelsene også innvolverer seg på måter som de har gjort med Harstad mottak, at skikkelig integrering finner sted. Når lokalsamfunnet engasjerer seg på denne måten, og mennesker fra den ene siden møter mennesker fra den andre siden, skjer det noe magisk. For simsalabim, så har fremmedfølelsen og fremmedfrykten møtt hverandre med menneskelige blikk, i stedet for å skule på hverandre over gjerdet. Så enkelt er det.

Resten av avisartikkelen kan du lese her.

Innvandringsdebatten

trash-cans

 

Neida, innvandringsdebatten er ikke søppel. Joda. Neida.

Må jo få lov til å sette det litt på spissen.

Speed-integrering

Rome

«Rome ne fu[t] pas faite toute en un jour», eller Rom ble ikke bygd på en dag, som det opprinnelige franske uttrykket fra middelalderen har blitt til på norsk. Fra 1190, sånn ganske nøyaktig – jada, jeg har gjort min research for en gangs skyld. Ettersom det er en viss opphengthet i opprinnelse i visse miljøer, tenkte jeg det kunne være litt lurt å ha med akkurat det.

Men – hvor lang tid tok det egentlig?

“So far it’s taken approximately 1,009,491 days to build Rome. This is based on the traditional founding of the city (21 April 753 BCE), but we should also consider that the city has been sacked and rebuilt several times.”

Sier en her. Jeg har ikke verifisert regnestykket, for bare tanken får det til å gå litt rundt for meg. Det jeg egentlig vil frem til, er at dette er ett av uttrykkene jeg jevnlig strør om meg med når jeg snakker om integrering. Ting tar tid, du må nok vente litt, forklares formuleringen nokså edruelig på Wiktionary.

Det tar forhåpentligvis ikke like lang tid som Roma, men at det er omfattende arbeid, synes jeg kanskje ikke det er nødvendig at jeg går nærmere innpå her, selv om det kan være fristende. Jeg lurer ofte på om de som roper høyest om integreringen og dens såkalte fallitt, noensinne har forsøkt å lære seg et språk samtidig som de er nødt til å bruke det daglig til viktige ting. Stress, er det første en burde tenke om akkurat den saken. De negative konsekvensene av jevnlig (negativt) stress, er vel kjent for de fleste, men dersom du fortsatt ikke har fått det med deg, kan du lese med om det her. Og ellers overalt på nettet.

Når du legger til faktorer som kultursjokk, hjemlengsel, ensomhet, utenforhet og skjeve blikk fra omverdenen, er det i grunnen underlig at det ikke står verre til med integreringen enn det faktisk gjør. At det skyldes at vi innvandrere egentlig er mennesker med superkrefter, er foreløpig en godt bevart hemmelighet.

Fra alvor til spøk, jeg har selvsagt jevnlig reflektert mye over hva som kunne få opp farta på min egen integrering, og har til tider fabulert om magiske trylledrikker og lettvinte snarveier, men språk læres dessverre ikke over natta (ett annet favorittuttrykk som begynner å bli litt slitent), så hverken abrakadabra eller hokus pokus har hjulpet for meg. Hardt arbeid og endeløs pugging samt en overdose med prøving og feiling, var det som skulle til for at jeg skulle få dreisen på mitt fremmedspråk. Likevel, at det er enkle grep som kan være med på å dytte den integrerende personen i riktig retning, det er helt sikkert. En av dem er noe så enkelt som kontakt med de innfødte. Jeg har skrevet om det før, og kommer nok til å gjøre det igjen, vennskap mellom innfødte og gebrokne mennesker er en magisk ingrediens i den suppa den integrerende befinner seg i. Det var det som skulle bli prikken på i-en for meg, for at jeg skulle finne meg til rette og endelig bli fortrolig med franske ord og vendinger.

Men vennskap blir dessverre heller ikke til over natten. Det tar tid å bli kjent med noen du finner tonen med, og ofte er vennene dine med deg fra barnsben av. Det å være den nye som ikke kjenner noen, og som attpåtil er gebrokken, er ikke lett. Den gangen jeg begynte å skrive på denne bloggen, hadde jeg ei liste med en rekke emner jeg skulle skrive om. Speed-integrering var ett av dem. En venninne fortalte at hun hadde vært på speed-dating, og jeg så for meg samme modell for innvandrere med manglende nettverk og at skulle plasseres rundt et bord vis-à-vis innfødte og hadde to minutter til å presentere seg selv og vice versa før de måtte flytte seg videre til neste person. Glimrende! tenkte jeg, men det ble aldri til at jeg skrev den bloggposten. Helt til i dag, hvor jeg leser følgende på Utrop.no:

«Det står fjorten halvsjenerte personer i rommet. De blir fortalt at de nå skal gjøre speed-friending, en situasjon hvor to og to går sammen og skal bli kjent med hverandre i løpet av noen minutter. Selv om folk nøler litt i starten tar det ikke lang tid for de er godt i gang med å prate.»

De sosiale entreprenørene OsloTalks står bak:

«Vi ser at mange mennesker kan mangle nettverk av ulike grunner. Kanskje man nettopp har flyttet til Oslo fra en annen by eller man er innvandrer. Vi ønsker et rausere og mer inkluderende samfunn hvor man ser hverandre uten å nødvendigvis kjenne personen fra før, forklarer Caroline Aurora Grevstad, som er en av initiativtakerne til prosjektet Oslotalks.»

Bravo! sier jeg, og sprer herved det gode budskap. Dette er tiltak som virkelig kan utgjøre en forskjell, og jeg håper det sprer seg utover det ganske land, så spre det gjerne du også.