Feeerdig!

Med eksamen. Barna altså. Niåringen og seksåringen. Sistnevnte for første gang, mens storebror allerede har fire års erfaring. Sju dager med omtrent to eksamener om dagen, hvor de skal greie ut om alt de har lært gjennom hele skoleåret. Jeg har skrevet om dette på bloggen før. Her og der. Jeg har surmult i kjent innvandrerstil, og fått mye støtte hjemmefra. Eller, støtte og støtte, fru Blom. Folk i gamlelandet er mest opptatt av å riste på hodet over det belgiske skolesystemet, «stakkars elever» etc., og fortelle om skoleavslutninger, is-spisning, turer i skogen, og ellers alt som er gøy å gjøre i juni. Bare én eneste har hittil kommentert at det blir folk av belgiere også, og det gjør overraskende godt å få dette innspillet til tross for min egne innbitte aversjon mot skolesystemet i utlandet mitt.

For uansett hvor mye jeg vrir og vender på det, syter og klager, kommer jo dette skolesystemet til å være akkurat likedan til neste vår og neste eksamensrunde. Og da hjelper det ikke å dvele ved gamlelandets uovertrufne perfeksjon. Nei, da må jeg begynne å overbevise meg selv om at det kommer til å bli folk a barna mine også, selv om de får karakterer fra første klasse på barneskolen, og selv om et par uker i juni måned går med til eksamenslesing. Dersom jeg fortsetter å lese forskningsrapport etter forskningsrapport som motbeviser akkurat det, og dersom jeg fortsetter å vende meg til gamlelandet for støtte, så blir det vanskelig å ha tillit til at avkommet mitt skal komme utav skolen med helsa i behold. I dette smertefulle faktum, ligger integreringen og gliser nådeløst. When in Rome, do as the Romans, nemlig. Selv om det stritter imot i hvert eneste mitokondrium.

Men selv om vi innvandrere skal gjøre som romerne, så går det an å finne sin egen gylne middelvei, eller aurea mediocritas som de kanskje ville sagt i Roma. I år bestemte jeg meg derfor for at den velkjente knuten i magen som pleier å komme i slutten av mai, skulle få innvilget sin velfortjente pensjon. Eksamen kommer jo, uansett hva den knuten foretar seg, så det er i grunnen bare bortkastet energi. Den nagende knuten vaporiserte overraskende fort da jeg simpelthen bestemte meg for å akseptere situasjonen. Ser ut til at viktige folk er enige i akkurat den metoden.

happiness-can-exist-only-in-acceptance-quote-1

Deretter bestemte jeg meg for å gjøre det beste utav hele eksamensperioden, som jo selvfølgelig badet i sol og skyfrihimmel, som seg hør og bør for enhver eksamensperiode med respekt for seg selv. Vi har vært i parken, skogen, på sykkeltur, og ellers nytt finværet for det det er verdt. Is-spising har selvsagt også hørt med. De har lest litt hver dag, men ikke mer enn de orket. Vi har spilt spill og lest Harry Potter høyt. Det siste skulle vise seg å være et skikkelig sjakktrekk, for mot slutten av den sju dager lange eksamensperioden, dukket denne artikkelen opp i strømmen på twitter: Eventyr er viktigere enn tester. Hvor dette sitatet beroliget meg om mulig enda mer i min tilstand av aksept:

EINSTEIN

Fredag var siste eksamensdag, og det er fortsatt litt over ei uke til skoleslutt, men ettersom lærerne retter eksamensbesvarelser og fyller ut karakterbøkene for hånd med sirlig blekkpennskrift i de neste dagene, har elevene fritimer. Barna dro overlykkelige av gårde med Monopol og kortspill til skolen i dag, og snart er den etterlengtede skoleferien her. Alt vel, med andre ord, og jeg kjenner at aksept er en hjelpsom ingrediens i integreringens suppegryte, samtidig som jeg gleder meg over at vi i hvert fall slipper russefeiring i dette flate landet. Og det er da noe.

Multikulturell yoga

«Se for deg at du er på vei opp mot en fjelltopp. Du går opp langs åssiden og trekker den friske fjellufta dypt ned i lungene.»

Yogalærerens stemme messer dempet ut i det parkettbelagte rommet, hvor vi ligger på rekke og rad på de tynne madrassene våre. Jeg har drevet med yoga sånn av og på siden jeg var femten (Jøss, er det virkelig snart tretti år siden jeg var på mitt første kurs på Friundervisningen i Trondheim? Det skulle en ikke tro når en ser hvor stiv og støl jeg fortsatt er – konkluderer med at frekvensen i ‘av og på’ har vært noe uheldig med hensyn til progresjon), og det er en av de aktivitene her nede som har hjulpet kropp og sjel med å finne sin plass.

«Du kjenner lette vindpust streife ansiktet mens lydene i naturen som omgir deg, gir deg et dypt velvære.»

Fortsetter han etter en liten pause. Jeg har ingen problemer med å visualisere dette der jeg ligger med lukkede øyne og lar kroppen hvile etter en litt i overkant hard økt. Fjelluft er et evig savn i dette flate landet, og bildene ligger på netthinna fra fordums tid, eller preintegrering, vet ikke om det er et ord, i så fall har jeg nettopp funnet opp et som kan være temmelig nyttig når vi innvandrere skal forklare dere innfødte at vi faktisk var rimelige kapable mennesker før vi begynte å stotre og stamme på morsmålet deres.

«Du kommer omsider opp på toppen av fjellet og nyter den fantastiske utsikten.»

Og jeg ser selvfølgelig for meg dette:

Vakkert!

Vakkert!

Jeg er så avslappet som jeg kan bli, og kjenner at dagens stress og hit og dit har sluppet taket. Men det skal det dessverre bli slutt på.

«Du setter deg ned og lener ryggen inntil en trestamme.»

Hm? Hva for noe …? En trestamme?! Men, hvor kom det treet fra? Tregrensa gikk jeg jo forbi for lenge siden! Og like fort som det er sagt, så er mitt indre blikk invadert av trær. Den fantastiske utsikten forsvinner i en skog hvor trærne er en salig blanding av gran, bjørk og slike jeg ikke kan navnet på sånn umiddelbart. Kroppen spenner seg og pusten ligger ikke nederst i magen lenger, som seg hør og bør når du har drevet på med yoga av og på i nesten et halvt århundre, nei, den har krøpet opp under kravebeinet og peser så nervøst at jeg er redd for at jeg forstyrrer harmoniske stemningen i salen – hvorfor fulgte jeg ikke bedre med i botanikktimene på skolen?! Ikke får jeg med meg noe mer av visualiseringsinstruksjonene fra yogalæreren heller, der jeg fortvilt prøver å bli kvitt trelast etter trelast med ukjente trær og det er like før jeg starter skogbrann der oppe på den fjelltoppen som jeg for litt siden hadde besteget med fred i sinnet. Det er fristende å gløtte bort mot ghetto-venninna, som også befinner seg i samme sal på onsdagskveldene, for å sjekke om hun er akkurat like satt ut som meg. Men jeg besinner meg, og klarer også å motstå fristelsen til å rekke opp hånda og få en liten avklaring i høyden på dette fjellet, for det er vel strengt tatt ikke et fjell dersom det vokser trær helt oppe på toppen av det? I hvert fall ikke et norsk fjell. Jeg må til slutt innse at det nok dreier seg om en belgisk yogalærers vett på fjell, og omsider er endelig avslapningsøvelsen over og det er tid for å avslutte med tre rungende OM.

Etterpå, når min norske venninne og jeg står ute på fortauet etter endt økt, kommer det undrende fra henne:

«Du, de der trærne der oppe på fjelltoppen, klarte du å se for deg dem, eller? Mista konsentrasjonen, jeg …»

Nei, det er ikke lett å være innvandrer. Skal ikke få slappe av på yoga engang. Jeg synes godt at yogalærere med multikulturell kompetanse burde komme på den politiske agendaen så snart som mulig, ellers er det ikke godt å si hvordan det skal gå med denne integreringen, gitt.

Hvordan går det med boka?

Er et spørsmål jeg ofte får om dagen. Så ofte at jeg nesten angrer på at jeg noensinne fortalte til noen at jeg har skrevet en roman som nå venter på å bli utgitt. Eller ha vet jeg? Kanskje boka egentlig helst vil slippe? Hvordan det går med boka, er det vel strengt tatt bare boka som kan svare på. For alt jeg vet, skulle den kanskje aldri vært skrevet. Det å bli kastet i søppelkasse etter søppelkasse, kan umulig være noe gøy. Forlag flest vil nemlig helst ha manus i papirutgave, noe som selvsagt ikke er en billig fornøyelse når det skal sendes helt fra Belgia, og jeg er glad jeg slipper å være til stede når romanen blir slengt i en søppelkasse som en hvilken som helst bunke med unyttig papir. Eller makuleringsmaskinen. S-k-r-e-k-k-o-g-g-r-u!!

Selv velger jeg å  tro på det gode i mennesket og ser for meg at baksiden av manussidene blir tatt med hjem til forlagets ansatte med barn som bruker dem til tegneark. Datteren min elsker å tegne, og tegner på alt hun får lov til å tegne på. Denne hadde jeg i lomma da jeg løpte 20km i Brussel i helga:

Heia mamma!

Heia mamma!

Tanken på at romanen kan bli brukt til noe nyttig der den gang på gang blir avvist av litterære mennesker, gjør godt for mammaen dens.

Dersom du lurer, så har boka fått svært variende tilbakemeldinger. Alt fra massakre til wow, samt noen nøytrale innimellom. Tiden det tar (og tid tar det vitterlig, veloppdratt som jeg er, sender jeg nemlig bare manus til ett forlag i gangen), har jeg heldigvis andre ting å holde på med, blant annet skisserer jeg neste bokprosjekt, som også handler om, ja, du gjettet riktig: Integrering. Hakk i plata er som kjent en kronisk tilstand hos innvandrere flest.

Og så har  jeg funnet en meme-generator på internettet – farlig, farlig, men herlig, herlig!

Hjemmelaget poster/plakat/mem/meme - eller hva det nå heter på morsmålet

Hjemmelaget poster/plakat/mem/meme – eller hva det nå heter på morsmålet (Jada, det var en apostrof i ‘everybody’s’ men meme-gereratoren ville ikke ha den der …)

To be continued …

Når innvandrerkvinner sprenger grenser

Plutselig kom dagen. Like plutselig som vekkerklokka når den drrringer altfor tidlig på en mandag morgen, og det eneste du har lyst til er å slenge den ut vinduet – som forhåpentligvis er åpent.

Dagen før den dagen som plutselig kom, tok min gode ghetto-venninne og jeg toget inn til Europas hovedstad. Greit å være tidlig ute for å rekognisere terrenget, tenkte innvandrerkvinnene som emigrerte fra Norge for mer enn en dekade siden. Hvis vi kan si det sånn. Fnisende satt vi på toget og faktisk gledet oss til å springe 2 mil rundt omkring i storbyen. Og slik så jeg ut før jeg skjønte noe som helst av det jeg hadde begitt meg utpå:

Naiv innvandrerkvinne foran Cinquantenaire, hvor startskuddet skulle gå dagen etter

(Naiv) innvandrerkvinne foran Cinquantenaire, hvor startskuddet skulle gå dagen etter

Ledsagersken min burde vel egentlig ha satt meg på første tog hjem, men poserer i stedet for på samme sted:

Ghetto-venninna, som egentlig heter Monika, ser litt skeptisk ut. Kanksje hun faktisk vurderer å sette meg på toget?

Ghetto-venninna, som egentlig heter Monika, ser litt skeptisk ut. Kanksje hun faktisk vurderer å sette meg på toget?

Og så tok hun bilde av denne kjempeskoa, mens jeg holdt en liten monolog om hvor glad jeg var for de kjempegode skoa mine:

Kjempesko

De ser sånn ut:

Hadde det ikke vært for disse, så ... (hadde jeg ikke løpt?)

Hadde det ikke vært for disse, så … (hadde jeg ikke løpt?)

Det er veldig viktig med gode løpesko. Pluss en god del andre ting, men det tenkte vi ikke så mye på der vi på senettermiddagen, dagen før dagen, med tunge ryggsekker og ikke fullt så tilpasset skotøy kanskje, trasket langt om lenge og lengre enn langt. Noe du fort gjør i denne byen, og noe som sikkert ikke var noe sjakktrekk, men så har jeg aldri vært noe spesielt interessert i sjakk heller.

Omsider kom vi frem til min svigerinnes leilighet, med verkende føtter og såre skuldre samt lavt blodsukker. Vi kunne jo ha tatt både trikk, metro og buss, men ikke noe hviledag dagen før dagen på disse vikingjentene, nei! Godt var det at svigerinne vartet opp med deilig mat og behagelige soveplasser, ellers hadde vi kanskje vært ute og gått ennå.

Etter en god natts søvn, så vi slik ut:

Mot i brystet, vett i pannen, stål i ben og armer, slike jenter det vil gamle Norge ha!

Glade og fornøyde et par timer før vi skal springe to hele mil og litt til

Det var før vi visste hvordan:

Slik ser det ut når 40 000 løpeglade mennesker med 133 ulike nasjonaliteter møtes

Slik ser det ut når 40 000 løpeglade mennesker med 133 ulike nasjonaliteter møtes

Jeg hadde aldri løpt langdistanse før. Jeg hadde faktisk ikke løpt noenting før mars måned. I år. Det var da jeg fikk denne kjempegode ideen. På tre måneder hadde jeg rukket å bli komfortabel med å løpe en halvtime i strekk, og det var noe jeg var veldig stolt av. Hvorfor kunne jeg ikke bare la det bli med det? Muligens fordi jeg hadde lest en eller annen artikkel om at det var lurt å prøve noe nytt, hive seg ut i det, sprenge grenser. Spesielt når du er innvandrer. Det er nemlig ikke nok å tilpasse seg et fremmed lands skikker, lære seg et nytt språk, og bli fortrolig med alt det ukjente. Det blir aldri nok, ser du. Aldri. Det er bare noe vi innvandrere må finne oss i, der vi springer rundt som forskremte mus (eller var det lus?) og forsøker å imponere de innfødte.

De første ti kilometerne gikk latterlig lett. I hvert fall i forhold til de neste ti, som var til å gråte av, for da begynte kroppen å si fra om at jeg hadde tatt for hardt i helt fra begynnelsen av, og at jeg ikke bare burde øvd på den halvtime-i-strekk løpinga, men også utholdenhetsteknikker og kanskje litt oppoverbakke? For dem var det plutselig mange av i dette landet som ellers er så ennerverende flatt. De var som fjell. Og jeg stivnet. Det har jeg aldri opplevd i hele mitt liv. Jeg er nemlig en sånn som alltid har respektert grenser, spesielt min egen smertegrense. Den har vært hellig. Selv om jeg alltid har trent litt til og fra av ymse slag, har jeg aldri utsatt kroppen min for smerte. Så det er sånn det føles, tenkte jeg i mitt svimete sinn, når man er toppidrettsutøver og driver med sport på ordentlig. Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre med denne smerten. Alt gjorde vondt. Jeg forsøkte å gå, det var grusomt. Jeg tøyde litt, og holdt på å falle sammen. Både løpe, stå, sitte, og ligge, var uaktuelt. Så jeg sendte Monika av gårde. Jeg ville ikke at hun skulle være der når jeg lusket vekk med halen mellom beina. Motvillig sprang hun fra meg mens jeg kikket meg rundt etter et hull jeg kunne smutte ut gjennom. Bare å se seg rundt, gjorde vondt. Men ettersom alt gjorde vondt, uansett, og jeg i forkant hadde skrytt i øst og vest om bragden jeg skulle foreta meg samt samlet inn penger til Leger Uten Grenser, så bestemte jeg meg for å prøve å prøve litt til. For om ikke annet, hadde jeg i hvert fall bittelitt stolthet igjen.

Med museskritt løp jeg forsiktig av gårde, brukte pusteøvelser fra yogaen mens jeg fortalte kroppen min hvor mye jeg satte pris på alt den gjorde for meg og visualiserte at jeg sprang over målstreken i reneste Grethe Waitz-stil. Langs løypa var det en fantastisk stemning. Trommeband, korpsmusikk, mennesker som sang og ropte oppmuntrende ord, frivillige som delte ut vann, energidrikker, sukkerbiter, appelsinbåter, og sikkert en del andre ting jeg ikke fikk med meg. De ga meg dyttet jeg trengte innimellom for å komme videre, og plutselig var det bare fire kilometer igjen. Og så kom det en forferdelig oppoverbakke, hvor jeg ikke helt skjønner hvordan jeg kom meg opp. Mulig jeg krøp. Jeg vuderte å be Røde Kors frivillige slenge meg opp på ei båre, men jeg hadde ikke nok energi til å snakke med noen. Heldigvis har jeg ingen vitner som hverken så meg eller tok bilder, for familien min stilte seg opp på steder vi allerede hadde løpt forbi. Takk og lov for at det er ikke lett å navigere seg rundt med små barn i denne storbyen med 40 000 springende mennesker og enda mye mer publikum samt avstengte gater på de mest uforutsigbare steder, for hadde barna mine sett innvandrermammaen sin i denne tilstanden, hadde de nok blitt så flaue at de ville ønsket henne tilbake til det landet hun kommer fra.

Endelig kom jeg meg opp på platået hvor Parc du Cinquantenaire åpenbarte seg for meg i det fjerne.

Jeg var dessverre lengre unna, men det var likevel et vakkert syn

Jeg var dessverre lengre unna, men det var likevel et vakkert syn

Og like plutselig som dagen hadde kommet, selv om det føltes som sju lange og sju smertefulle, så var jeg over målstreken – to timer, femti minutter og femtiseks sekunder etter start.

Hun med hvit caps er nok meg

Hun med hvit caps: Au, liksom

Der sto min kjære Monika, som hadde ventet i sju lange og sju breie, med kameraet klart, før hun bar meg bort til medaljene:

Feeerdig!

Feeerdig!

Veldig stolt og imponert over grensesprengingen. Veldig fornyd med at Monika ikke satte meg på toget dagen før. Og veldig, veldig glad for at jeg ikke fant noen smutthull for unnalusking med halen mellom bena.

Her er vi med T-skjortene våre fra respektive MSF, som jeg løp for, og Røde Kors, som Monika løp for (jeg får vite på onsdag hvor mye jeg har klart å samle inn):

Bildet er ikke arrangert

Bildet er ikke arrangert

Så kjære alle innvandrerkvinner, og dere andre som føler at dere trenger å komme dere ut litt: Løp til krampa tar dere! Det ER gøy! (til slutt)

Innvandrermamma gikk en tur i skogen

Det var her vi var (kilde: http://msvt.be/carrere_presentation.html)

Det var her vi var
(kilde: http://msvt.be/carrere_presentation.html)

Og fant ikke roen, akkurat. Så nå sitter jeg her og dypper sjokoladekjeks i tekoppen og har inntatt innvandrermammaofferrollen. Det er en stund siden sist, og jeg merker at jeg ikke trives så godt i den lenger. Det er sikkert et godt tegn. Og det er da i hvert fall noe.

For noen uker siden oppdaget jeg at det fantes et senter for biologisk mangfold like i nærheten her, og at de driver med en del aktiviteter for barn. Det ligger rett ved en kunstig innsjø jeg lenge har hatt lyst til å ta en nærmere titt på. De små glimtene jeg har fått når jeg kjører Junior på fotballtrening, har gjort meg nysgjerrig, men jeg har aldri helt forstått hvordan vi kan komme oss dit. Ikke så rart, skjønte jeg i dag. Den er nemlig stengt for publikum fordi den tilhører sementfabrikken i området. Men senteret har tilgang, for området rundt innsjøen, som er omkranset av et steinbrudd av kritt, er deres viktigste pedagogiske verktøy da det rommer 223 hektar enestående økologisk og geologisk rikdom. Fritt og elendig oversatt fra hjemmesiden deres.

Jeg meldte oss på en av barneaktivitetene deres, som dere sikkert har skjønt. En slags sporlek i dette området, med guider som vet hva de snakker om når det kommer til dyre- og planteliv. I siste liten måtte dessverre mannen melde avbud, og da det gikk opp for meg at striregnet som falt om kapp mot bakken ikke hadde tenkt å slutte med det første, vurderte jeg å melde avbud, jeg også. Innerst inne i meg murret det noe om at vi dessuten trengte mannen min, for faunavokabular og slikt er ikke noe jeg har brukt mye tid på. Men så måtte jeg bli streng med meg selv og slå meg i hodet med en ekstra tykk Larousse. For ikke bare kommer jeg fra et land hvor det ikke fins dårlig vær, bare dårlige klær. Jeg har dessuten vært i dette landet i elleve år nå, og skulle da vel klare å lede barna mine gjennom en enkel sporlek mens jeg nøt det naturen hadde å by på av mangfold.

Dermed kjørte vi tre, Junior, Minstejenta og jeg, av gårde med regntøy fra topp til tå og sekken full av god niste og varm drikke. Aktiviteten skulle tross alt vare i tre timer, og jeg regnet med at en rast var inkludert.

Det viser seg at guiden opprinnelig kommer fra Paris, og naturlig nok snakker så fort som bare en franskmann kan. Belgierne er litt tregere i målet, og det er en stor fordel når en stakkars innvandrer skal stotre seg frem på dette fandens mål. Så, ja, han snakker så fort at en skulle tro at han har nettopp fanden i hælene der vi får utdelt instrukser, og jeg ber en stille bønn om at barna mine får meg seg alt og klarer det meste på egenhånd. Noe tror jeg at jeg får med meg, men ler selvsagt på feil plass, helt alene. Det er en stund siden sist jeg har gjort akkurat det, og jeg lurer på om en av Jantes utenrikskorrespondenter har fått i oppdrag å sette meg på plass. Må ikke komme her å tro at du er så innmari flink i fransk, liksom.

Vi begynner å gå, og avkommet mitt springer av gårde på sitt vis, som vil si alle andre steder enn den stien resten av deltakerne går på. Pent og pyntelig. På rekke og rad. De barna som prøver seg en centimeter av stien, får tvert beskjed fra sine respektive foreldre at det er farlig, mens mine allerede er i ferd med å klatre på store steiner og trestubber som står langsetter veien. Jeg sukker dypt og innser at dette kommer til å bli tre lange timer. Ellers i hverdagen holder jeg meg bevisst unna foreldre hvis barn aldri må klatre, plukke opp kjepper og steiner fra bakken, eller gå av stien. Slike foreldre som synes at alt er FARLIG. Du kan falle, du kan slå deg, du kan stikke kjeppen i øyet ditt, steinen kan falle på tåa di. Eller på noen andre menneskers. Og barna må for all del ikke forstyrre de ANDRE MENNESKENE. Slike foreldre fins det ganske mange av i dette landet, og jeg har etter hvert lært meg å gå tur med de få som ikke er sånn. Det legger en så veldig demper på turgleden, og jeg kjenner klaustrofobien komme sigende mens klokka går så sakte at det er like før den stopper helt opp.

Vi begynner med oppgavene, og sukket synker enda dypere da det går opp for meg at det utdeles poeng. Ikke nok med at karakterjaget begynner allerede i første klasse på barneskolen, men de drar altså med seg deg konkurransementaliteten ut i skogen også. Minstejenta blir bare mer og mer opprørt jo lenger ned vi havner på poenglista. De naturelementene vi finner, viser seg å være feil, og når vi finner noe som ser riktig ut, er det allerede for sent og de har gått over til neste oppgave. Gutten er sulten, og vil spise matpakken sin. Men det er ingen pause, så jeg lar ham få matpakken sin mens vi speider rundt etter, ja, jeg vet ikke hva, for denne pariseren snakker både på utover- og innoverpust, så det blir endel gjetting. At vokabularet i denne settingen er nokså skralt, hjelper selvsagt ikke. En annen gutt sier også at han er sulten da han ser gutten min spise brødskive med peanøttsmør, men får streng beskjed fra sin mor om at dette ikke er noe sted å spise for nå skal man konsentrere seg om sporlek. Høyt og tydelig. Jeg puster dypt, som jeg har lært det er lurt å gjøre dersom livet går en imot, mens annerledesfølelsen vokser i brystet og jeg prøver å skjule hvor evneveik jeg føler meg med et tappert smil.

Siste oppgave (ENDELIG – nå er det snart over!) er å finne noe som har spor av at et dyr har spist på det. Jeg har gitt opp for lenge siden å håve inn poeng. Det har nok barna mine også, for mammaen deres har forvandlet seg til et lite monster der hun forsøker å få dem til å oppføre seg som de andre barna for ikke å forstyrre de ANDRE MENNESKENE. Det vil si at klatring, springing, kjepper, småstein, og alt som er gøy, har blitt forbudt. Bildene på netthinnen legges inn i det hemmelige albumet for ekstremt lite stolte øyeblikk.

Siste oppgave, altså. Inne i et kratt får jeg øye på et brennesleblad som et eller annet kryp så tydelig har bitt i. JIPPI! Jeg skal til å plukke stilken, og gir innbitt blaffen i stinget jeg kjenner i fingrene, for nå skal siste flik av æren beholdes. Jeg skal akkurat til å vise funnet til guiden da assistenten hans snapper det til seg og vil vise meg og mine misfornøyde små hvordan vi kan ta på et brennesleblad uten å brenne oss. Interessant nok, for hun er belgier og snakker med normal hastighet, men idet hun demonstrerer hvordan det gjøres, river hun en flik av bladet. Jeg tenker ikke mer over det, og tar med meg barna bort til guiden for å vise ham funnet vårt hvor resten av gjengen står og virker like misfornøyde som barna mine var for bare et par minutter siden. De har ikke funnet noe ennå, viser det seg, og hjertet hopper av gledet i brystet mitt da det går opp for meg at her har vi muligheten til å hanke inn poeng! Jeg rekker bladet til ham med brennende fingre, for i gledesrusen glemmer jeg hvor jeg kan ta og ikke ta.

«Hehe, madame,» ler han, «dette bladet har De revet av selv!»

«Men …» protesterer jeg, men finner ikke ord. Hva skal jeg egentlig si? Peke bort på assistenten, det var HUN som gjorde det. Det var HUN som ødela, ikke JEG. Hvordan skal jeg si det på fransk uten å høres stein hakke tullete ut?! Med fare for at urettferdigtårene begynner å renne fritt, holder jeg munn mens de andre menneskene humrer i lang, lang rekke. Pent og pyntelig, og mens jeg fantaserer om å stikke kjepper i øynene deres og kaste digre steiner på tærne.

Da vi endelig sitter i bilen på vei hjem, ber jeg om unnskyldning til barna mine. Forklarer dem at det ikke alltid er lett å være fra et annet land hvor alt er så annerledes. At jeg fort blir stresset i sånne situasjoner og at det da dessverre går utover dem. At jeg jobber med saken, og at neste gang blir pappa med. Men de hadde jo hatt det morsomt de, forsikrer de meg, og jeg lurer på om vi egentlig befinner oss i samme univers da de på hjemturen legger ut om alt det artige de har opplevd. Det gjør vi tydeligvis ikke, for en stor del av kulturen deres er jo også belgisk, så de ser ikke det jeg ser. Og jeg ser heller ikke alt det de ser.

Jeg puster lettet ut over at jeg er en privilegert innvandrer, nok en gang, for slike opplevelser er nok i seg selv, om jeg ikke skulle møte skrå blikk på grunn av at jeg kommer fra en kultur med skikkelig dårlig rykte i tillegg. Det hadde jeg ikke taklet like godt, og all ære til de som tilhører den kategorien – dere er tøffe og jeg beundrer dere enormt!

Vi kommer oss hjem til slutt. Til ektemannens trygge favn og dekket middagsbord. Det hjelper på. I vaskerommet står det til og med baljer med sammenlagt tøy, og jeg stusser en stund der jeg blir stående og ikke helt tror det jeg ser, litt småsvimmel etter deilig middag og dagens dont. Det er ikke det at han aldri legger sammen klær, for det gjør han ofte nok. Det er bare det at disse klærne som ligger der sirlig sammenbrettet på rekke og rad, ikke er vasket ennå. Med mindre min distré halvdel har superkrefter hvor klær vaskes og tørkes på de få timene det tar for kona å lide seg gjennom sporlek på fremmedspråk. Dessverre har han ikke slike superkrefter, viser det seg, for det er altså skittentøysvasken som ligger der pent i passe store bunker og venter på å bli lagt i sine respektive skap. Jeg får meg en motstrebdende latter, og han puster lettet ut over at det ikke er noe galt med vaskemaskina, for han syntes nok at klærne han i utgangspunktet hadde trodd var rene, så litt mystiske ut. Og det var i grunnen i fin avslutning på en slik dag.

Såre innvandrerkvinneben pluss en god sak er lik helt sant

facebook-post-sponsor-fr

I februar måned, virket dette som en veldig god idé. Nå som det straks bare er én måned igjen, vet jeg ikke helt. Det er den norske ghetto-venninnen min sin skyld. Det var hun som begynte. Spreka har meldt seg på Ironman i Haugesund til sommeren, og bestemte seg like godt for å løpe 20 kilometeren i Brussel 31. mai som oppvarming. Jeg, som absolutt ikke skal delta på noe Ironman, tenkte at men, joda, 20 kilometer skal jeg vel klare å løpe? Dette var i februar. Nå er vi i slutten av april. Hvor ble egentlig mars måned av?! Den har ikke vært her til lands i hvert fall.

Men, heldigvis, every cloud has a silver lining, som det heter på godt engelsk. Eller, det er aldri så galt at det ikke er godt for noe, tenker jeg nå mens ømme muskler etter dagens treningsøkt får sin velfortjente dose med kjærlighet og proteiner. Det ene er at det ikke er jeg som skal gjennomføre triatlon bare én måned senere. Jeg vurderte det faktisk et nanosekund, så det gikk veldig fort over. Det andre er at jeg skal løpe et sponsorisert løp, hvis jeg kan si det på norsk? Nei, det kan jeg tydeligvis ikke, for der glimrer den røde understreken med sitt nærvær. Kan tydeligvis ikke skrive understreken heller, men akkurat nå gir jeg blaffen. Det får være måte på hva en rusfri treningsnarkoman (her er et ordspill jeg ikke er sikker på om jeg skjønner selv engang – lar det stå i tilfelle du er klokere enn meg) og språkforvirret innvandrerkvinne skal måtte tåle av påkjenninger etter å ha løpt til fanden måtte male seg selv på veggen tidlig en tirsdags morgen. Selv var jeg nemlig for sliten.

Men ja, jeg skal løpe for Leger Uten Grenser. Det vil si at jeg samler inn penger til en god sak mens de stakkars beina mine springer Europas hovedstad rundt. Ikke med bøsse altså, jeg har nok med å bære på meg selv, ellers takk, men via et bankkontonummer, heldigvis. Og dette er min eneste motivasjon. Det arbeidet Leger Uten Grenser gjør verden over, er så ekstremt viktig at ord blir overflødige og egentlig ikke trenger nærmere beskrivelse i denne bloggposten. De er på plass med hjelpearbeidere i Nepal, bare for å nevne bittelitt. Hadde det ikke vært for at jeg med dette kan være med å støtte en organisasjon jeg har en enorm beundring for, og som jeg en gang i et tidligere liv drømte å jobbe for, og kanskje den dag i dag angrer på at jeg valgte å gjøre noe annet, så tror jeg løpeskoene hadde fått stå pent i skapet for lenge siden. (Forferdelig setning, men jeg har vondt i bena, så …) Jeg er altfor bedagelig anlagt til å utfordre meg selv til det punkt hvor fysisk smerte må tåles, og jeg eier dessuten ikke et eneste kompetitivt ben i hele kroppen.

Dersom du vil være med å sponse meg, er du hjertelig velkommen! Alle bidrag mottas med stor takk og masse glede, kjærlighet og lys og sånt. Følgende kan kanskje gi en pekepinn om hvor lite som skal til:

€ 10 per person for drikkevann i 10 dager

€ 25 for å behandle en person som lider av kolera

€ 40 per 20-dagers behandling av to alvorlig underernærte barn

Bidraget må være satt inn på dette kontonummeret før 20. mai:

BE45 1420 5130 0089 (IBAN BE 45 1420 5130 0089 GEBABEBB)

Og i kommentarfeltet skal det stå: “20 km de Bruxelles” + navnet mitt. Som er Hege Haugvik. Kom plutselig på at jeg er relativt anonym på denne bloggen. Vel, ikke nå lenger.

Ghetto-venninna mi skal løpe for Røde Kors, og samler inne penger til drikkevann. Dersom du behersker fransk eller nederlandsk, eller har lyst til å prøve deg uansett, kan du gå inn på denne siden for å donere penger. Røde Kors har et litt proffere opplegg sånn sett.

Det var det. Nå må jeg løpe tilbake til flytting før vi blir renovert ut av huset av ekstremt effektive arbeidsfolk. Så det blir mye løping dette. Og mer skal det tydeligvis bli. Men det er helt greit:

Del gjerne bloggposten i hytt og pine, alle monner drar!

Integrering i praksis: Invitasjon til lanseringen av VS Humentor

Er en veldig rask tur innom på bloggen, for akkurat nå er jeg travelt opptatt med flytting til nytt hus mens husrenovering pågår. Vi kan jo ikke bo sånn:

Det skal bli veldig fint til slutt!

Det skal bli veldig fint til slutt!

Det skjønner jo til og med jeg, om jeg er aldri så mye innvandrerkvinnemamma.

Så, mens jeg tar meg et fem minutt mellom alle pakkeskene og svevestøvet som sikkert plager de ellers så blanke og skinnende vinduene til naboskapet, så ville jeg bare reklamere for denne lanseringen av VS Humentor, som jeg synes høres veldig lur ut. Om jeg skal få lov til å si det på godt norsk.

Mentorprogrammet som sikrer mangfold i norsk næringsliv, står det i overskriften. Og ettersom de fleste bedrifter slår om seg med ord som mangfold og slikt, burde jo dette være interessant, ikke sant?! Påmeldingsfristen er 27. April, så det gjelder å skynde seg raskt dersom du ønsker å delta på lanseringen 6. mai. Du kan lese mer her:

http://www.anpdm.com/newsletterweb/434550477742415C4576424059/484551477241425C4477414B5943/wn

Da dykker jeg ned i pakkeskene igjen, riktig god helg!